Hvorfor er dere glade i barna deres?

[kikkana]

2 timer siden, Havrekjeksen skrev:

Jeg har mye lettere for å begrunne hvorfor jeg er glad i venner/partner enn i familie. For venner blir ofte selektivt valgt ut fra personlighet, egenskaper og enkelte ganger konkrete grunner. Med familie kan man også sette pris på konkrete egenskaper, men det er verre å sette disse som grunner til at man er glad i vedkommende. 

Jeg er glad i min beste venninne fordi hun er lojal, støtter meg når jeg trenger det, får meg til å le og alltid har en åpen dør for meg.

Søsteren min kan gjøre alt venninnen min gjør, men jeg er ikke glad i henne pga det, jeg er glad i henne "på tross av" det, og ville vært glad i henne selv om hun var en vimsekopp som trengte mer støtte enn hun klarte å gi. 

Hadde min venninne vært en energityv, selvsentrert og ikke hatt samme humor som meg, så ville jeg kunnet velge henne bort. Men jeg ville ikke valgt bort et søsken. Bare som eksempel. 

(også kan man være uendelig glad i noen, uten å like dem så himla godt.)

Enig, men forskjell på hvor lenge og evt om du har vokst opp med disse vennene eller ikke. En venn du blir kjent med i voksen alder blir kanskje ikke glad i deg. Mens en du har kjent i 30-40 år kanskje blir det. Dette gjenspeiler seg ved personer som har vært i alvorlige ulykker og blitt lam eller delvis lam. De som er unge mister oftest all kontakt med venner mens de som er litt eldre og har gamle venner, fremdeles har vennekretsen sin.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du noe svar på hvorfor?

(For ordens skyld har jeg ikke barn selv, men jeg lurer rett og slett på om det er mulig for dere som har barn å svare på et slikt hvorfor-spørsmål, og hva svarene i så fall er.)

Anonymkode: c2ca2...2b3

Som en som tidligere mislikte barn så kan jeg si at nei, det kan ikke forklares, men må oppleves for å bli forstått. Det er en helt vill følelse, iallfall for meg. Jeg ville ofret hele verden for han liksom.

Biologien er festlig sånn sett.

Anonymkode: 13053...ca0

[Gjest Belle âme]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Betyr det at ved trygg tilknytning til begge foreldrene så vil mor alltid være "foran" far på et vis?

Hvis man snur på spørsmålet, men lar det gjelde andre man ikke har vokst opp med eller er i familie med, hvordan blir det da? Er det f.eks lettere å begrunne hvorfor man er glad i en venn man fikk som 40-åring enn barnet sitt eller foreldrene sine?

Anonymkode: c2ca2...2b3

Trur det, ja. Hos dei fleste arter er det jo mor som er sentral. Men etterkvart som ungen blir eldre så er jo far også ganske viktig. Det er jo ikkje berre hormon som gjer vi elsker ungene våre