Gift mor, men ensom

[AnonymBruker]

Jeg er i 30-årene, er gift og har to barn. Men likevel er jeg ensom. Jeg har hundrevis av venner på sosiale medier og mange bekjente, men jeg har ingen som jeg kan kalle en venn. Ingen jeg kan være fortrolig med, se på film med, gå tur, reise med... absolutt ingen. Det er ikke alltid det går så bra med mannen, og da har jeg ingen å snakke med. 

Jeg har hobbyer og alt sånt, men jeg har aldri klart å få noen jeg møter til å bli en venn. Kanskje det er meg det er noe galt med?

Flere som har det som meg?

Anonymkode: 4e827...841

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det på tilsvarende måte. Jeg har mannen, barnet vårt og familie på mannens side og min. Ellers har jeg egentlig ikke en eneste venninne eller venn å finne på noe med. Er en ganske innesluttet og sjenert person, og tør sjelden å ta initiativ, så det blir ikke til at jeg gjør den innsatsen som kreves for å bli kjent med noen. 

Anonymkode: a1a36...09e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har det på tilsvarende måte. Jeg har mannen, barnet vårt og familie på mannens side og min. Ellers har jeg egentlig ikke en eneste venninne eller venn å finne på noe med. Er en ganske innesluttet og sjenert person, og tør sjelden å ta initiativ, så det blir ikke til at jeg gjør den innsatsen som kreves for å bli kjent med noen. 

Anonymkode: a1a36...09e

Syns du det går greit likevel? For meg går det greit sånn i hverdagen, men jeg blir ofte trist av det og det svir ekstra hvis familien er bortreist i noen dager eller det feks er utdrikningslag. Det er vondt å delta i utdrikningslag der de fleste tilhører en "sammensveiset jentegjeng som har vært venner siden barnehagen". Noe sånt har jeg aldri hatt. 

Og det er trist å ikke ha venninner jeg kan finne på ting med. Jeg gjør det meste alene, mens mannen passer barna. 

Anonymkode: 4e827...841

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen. Hva gjør vi med det?

Anonymkode: 4ba9a...3b3

[AnonymBruker]

Har det sånn her også. I 30 årene, gift og har et barn. Har noen få venninner her og der, men det er ikke en gjeng + at vi egentlig ikke har så mye felles lenger. Har noen gode kollegaer. Men vanskelig å få ordentlige venninner, som man kan snakke med alt om. 

Anonymkode: 065f6...d7d

[Evehei77]

Har det litt på samme måte, men har innsett at det for det meste er min egen feil. Jeg er innadvendt. Folk rundt meg vil nok nekte for det for jeg klarer meg fint i sosiale sammenheng. Men jeg trenger mye tid for meg selv ellers blir jeg fort sliten. Det koster å dra på en middag med kollegar eller kjente. Jeg har nesten vondt i magen før noe sånt og det har ikke skjedd rent skjelden at jeg har avlyst i siste liten. I alle år har jeg vært dritforbanna på meg selv, for det blir jo alltid hyggelig når jeg først er der. Kan ikke sutre over at jeg ikke har venninner men samtidig ikke gidde å gjøre en innsats.

Men nå har jeg endelig avfunnet meg med at det er bare sånn jeg er. Jeg har andre behov. Og det er faktisk mange der ute som er sånn. Selvfølgelig hender det at jeg savner å kunne dra på cafe med ei venninne eller ta en tur på byen osv. Det varer en liten periode og så har jeg det bra igjen.

Når det er sagt så må jeg også si at det ikke er lett å få nye venninner i voksen alder. De fleste har sin vennekrets og er fornøyd med det. Jeg har prøvd å få kontakt på privaten med hyggelige kollegaer, men de har sitt liv og er opptatt med det. Jeg kom til Norge da jeg var 22 og har dermed ingen skole- eller studuevenninner her.         

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, men orker ikke prøve lenger. Bodd på samme sted i 15+ år, og etter mange forsøk så får jeg meg rett og slett ikke venner her. Så jeg gleder meg til om ti år, da er barna ferdige på skolen og jeg kan flytte. De trives, så for dem skal jeg klare det.

Anonymkode: 747d9...589