Sinneproblem - angst, uro, stress

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har aldri tenkt over at jeg potensielt kan ha en psykisk lidelse, men etter å ha gått litt inn i meg selv, og snakket med min nærmeste venninne, så tror jeg kanskje jeg kan bli bedre med litt hjelp. Jeg forventer ikke at noen skal gi meg en diagnose på nett, men jeg lurer rett og slett på om dette er noe å gå til legen med, eller om jeg bare er sånn - og må leve med det.

Om mine "problemer":

1. Jeg blir veldig sint og frustrert noen ganger, og aner ikke hva jeg skal gjøre, noe som fører til at jeg ofte skriker/løper ut/klorer meg selv på armen/kaster ting i gulvet hvis jeg blir sint. Jeg synes alltid dette er veldig flaut i etterkant, men jeg klarer liksom ikke å kontrollere det der og da. Jeg gjør kun dette foran min samboer, og det er som regel hvis vi har kranglet, og jeg er generelt veldig utslitt. Når jeg blir sint av andre grunner kjenner jeg den samme varmen bygge seg opp inni meg, men det ender ofte med at jeg gråter istedenfor å gjøre noe fysisk. Det går opp og ned hvor ofte dette skjer, og hva som utløser det.

2. Jeg sliter ofte i sosiale settinger. Hvis jeg skal inn i en butikk og ser at noen jeg kjenner er der inne så går jeg ut igjen og later som jeg ikke så dem. Jeg har løpt av tbanen, kastet meg av bussen og rygget ut fra treningssenteret fordi jeg ser noen jeg kjenner. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette, det er som et instinkt. Worst case er jo at jeg må si hei til dem, noe som ikke er så veldig vanskelig egentlig, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg gjør det.

3. Jeg bekymrer meg for alt og alle hele tiden. Hvis mamma ikke svarer på meldinger tror jeg at hun er død, hvis en venninne ikke tar telefonen tenker jeg at noe har skjedd. Jeg er livredd for at noen jeg kjenner skal dø. Sånn har jeg vært siden jeg var liten. Mamma har fortalt at jeg pleide å si "det er bedre at jeg dør enn deg" når jeg var liten, dette synes hun selvfølgelig var ganske ubehagelig. Jeg husker ikke å ha sagt det, men det skal nevnes at både mamma og pappa hadde kreft (og overlevde) når jeg var liten, mamma når jeg var 3-4, pappa når jeg var 6-8. 

4. Jeg stresser over alt. Jeg er perfeksjonist, og klarer ikke å la noen andre gjøre noe som helst. Jeg malte hele leiligheten alene, fordi jeg ikke ville at samboer, familie og venner skulle gjøre det "feil". Altså male på listene, ikke gjøre det grundig nok osv. Dette fører jo til at jeg tar på meg veldig mye selv, og ikke klarer å gi slipp på ting. Jeg er likedan på jobb, og det fører til mye overtid og mye ekstrajobbing. Jeg begynner å kjenne at jeg er sliten hele tiden, noe som gjør alle de overstående punktene ennå verre. Jeg er mer sint, jeg har mer angst og bekymringer, og jeg blir mer stressa.

Jeg føler jo at det kanskje ikke er normalt å ha det sånn, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si til en lege heller. Jeg føler at alt er litt diffust liksom. Er det noe galt med meg, eller er jeg bare menneske?

Anonymkode: 192d8...1e5

[bobleplast_]

Psykolog.

[AnonymBruker]

2 timer siden, bobleplast_ skrev:

Psykolog.

Men man må vel til lege først? Hva sier man? "Jeg er rar på mange måter og det plager meg"?

Anonymkode: 192d8...1e5

[bobleplast_]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men man må vel til lege først? Hva sier man? "Jeg er rar på mange måter og det plager meg"?

Anonymkode: 192d8...1e5

Du kan gjøre det enkelt og bare gi legen et ark med det du har skrevet her. Eller så kan du fortelle det, og samtidig legge til at du ønsker henvisning til psykolog (dps eller privatpraktiserende med avtale). 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, bobleplast_ skrev:

Du kan gjøre det enkelt og bare gi legen et ark med det du har skrevet her. Eller så kan du fortelle det, og samtidig legge til at du ønsker henvisning til psykolog (dps eller privatpraktiserende med avtale). 

Så dette er noe jeg burde utredes for, det er ikke "normalt"?

Anonymkode: 192d8...1e5

[BlendaSensitive]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så dette er noe jeg burde utredes for, det er ikke "normalt"?

Anonymkode: 192d8...1e5

Det er ikke normalt nei. Klem.

 

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/generalisert-angst-symptomer-og-tegn/

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/generalisert-angst-oversikt/

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har problemer med å regulere følelser, og da kan det være godt å få litt hjelp. Ta med disse punktene til legen og be om henvisning til psykolog.

Anonymkode: 43bd0...7de

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med store sinneproblemer, angst, depresjon, PTSD og selvskadning. 
Så jeg kan bare svare utifra min erfaring. Eneste grunnen til at jeg svarer, er fordi det er så likt meg og mine problemer som du får det. 

1: Høres ut som meg på mitt verste. 
Ingen gode tips, da jeg ødela alt for meg selv. Holder alt inni meg, viser aldri sinne lengre. Sinne finnes ikke i mitt følelseregister. Jeg går rett over til depresjonstanker og selvskadning. Straffer meg selv fordi jeg har følt meg "nesten" sint. Før så kunne jeg ikke si "jeg har det vondt (depresjon)" eller "Jeg er redd, sliter, er sint etc" til de voksne rundt meg. Foreldrene mine ba meg om å sitt ned og hold kjeft, på godt norsk. De brydde seg ikke om meg og mine problemer. Det at den kuleste jentegjengen på barneskolen sier "du lukter fitte" og kaller deg for hore. Det er kanskje ikke så big deal for voksne. For en 9 åring så er det verdens undergang. Hvis jeg sa "jeg har vondt i magen" så fikk jeg høre at jeg var hypokonder. Selv om at etter to år med klaging og tårer så fikk jeg påvist crohns. Betennelse i magen. Selv med en diagnose  så fikk jeg høre "du er bare hypokonder, skjerp deg". I mitt liv så var følelser, gode og dårlige forbudt. Hadde jeg latterkrampe så fikk jeg beskjed om å ti stille, gå på rommet mitt og mye mer. 
Kort og enkelt så førte det til at jeg hatet meg selv. Jeg var mye sint. Eksploderte. Klarte ikke å kontrollere det. Så det å stikke en saks i armen døyvet smerten. Det å slå inni en murvegg til armen brakk gjorde at jeg kontrollerte sinnet og smerten. 
Jeg utrangerte ved å kaste ting, slå i veggen, slå i andre folk og skade meg selv. Fordi jeg lærte meg aldri hvordan man skal vise sinne på en sunn måte. For alt var ulovlig og galt, jeg ble straffet for alt. Men i bunnen av alt, så var jeg sint på meg selv. Det kom bare ut som om at jeg var sint på alt og alle.  

2: Jeg er også slik, hos meg er det sosial angst. 

3:Typisk reaksjon på kriser som sykdom, vold, dødsfall etc, også kjent som PTSD. PTSD kan utvikle seg til så mye mer med tinden. Angst og depresjon. 
Hos meg var det bilulykke, mistet nesten pappa da jeg var 7 år. Og for meg var det starten på problemene. Flere ting spillet inn så klart, mobbing, foreldre som ikke så meg eller brydde seg om meg.. ja alt spilte inn, men denne ulykken var starten på alt. 
Jeg fikk panikkanfall hvis mamma ikke kom hjem på minuttet etter jobb. Jeg hyperventilerte og ble hysterisk, for jeg var overbevist om at hun hadde krasjet bilen. 
Krisemaksimering på det sterkeste. Jeg måtte ha kontroll over hvor samtlige i familien var, til en hver tid. Hvis ikke så fikk jeg angst/panikk. 

4: OCD-tedenser er vanlig, der som man har et liv man ikke kan kontrollere. For eksempel ulykker eller sykdom. Man kompenserer ved å kontrollere absolutt alt annet. 
Jeg har ikke OCD sånn sett, men jeg får en indre uro av å ikke ha kontroll. Får angst rett og slett. Kan være alt fra å gjøre spontane ting som å dra på shopping med 5 minutters varsel. Eller en reise jeg ikke rekker å planlegge. Store folkemengder hvor jeg har null kontroll. Da jeg gikk skole så hadde jeg en ting med notatbøker. Hvis jeg skrev ett ord stygt, håndskriften min så stygt ut, så måtte jeg rive ut siden og skrive på nytt. Det måtte være helt perfekt. Fargekodet og alt. Vanskelig å forklare, men en side så slik ut, med slike farger hvor jeg markerte med markeringstursj og det var samme fargekoder i alle notatbøkene:

Mandag 1.1.2001                HISTORIE
Kapittel 4: 2. Verdenskrig (tittel på kapittelet)

SPØRSMÅL 1:
blablabla
SVAR:
blablabla
SPØRSMÅL 2: 
blablabla
SVAR: 
blablalba
Hver en side i notatboken var slik. Hadde også post it lapper hvor det sto "KAPITTEL 1" osv. Slik at jeg kunne slå opp i notatboken før prøver og slikt. Jeg var OCD når det kom til notatbøkene mine. Alt måtte være perfekt. 
Jeg gikk igjennom mange notetbøker, for de ble så tynne av å måtte rive ut sider. 
Jeg slet ekstremt mye med notatbøkene. For de ble aldri perfekte nok. Det var aldri bra nok. Hjemme så måtte dvd hyllen være perfekt. Først etter skuespiller også etter alfabetet. Hvis jeg bare slang en DVD inni hyllen så fikk jeg ikke sove. Klarte ikke å slutte å tenke på det. Det måtte være perfekt. Alt hadde en mening, alt var i et system.. det ble aldri bra nok og jeg viste det var rart og unormalt, men jeg måtte ha kontroll. Jeg viste jo at notatbøker er nemlig det, notatbøker. Det er ikke så nøye hvordan det ser ut, allikevel så var jeg sykelig opphengt i det. Uten å være syk på en måte... det var bare slik jeg var og slik jeg gjorde ting. Tenkte aldri over "hvorfor?" og "Hva skjer hvis jeg ikke gjør det?". For jeg kom aldri til krisemaksimering og konsekvenser av å ikke gjøre det.. jeg bare gjorde det. 
Samtidig som at jeg slet med at alt måtte være perfekt. Så slet jeg også med følelsen av at jeg er ikke bra nok. Jeg gjør det aldri bra nok. Jeg er ubrukelig og mislykket. Det at mamma skulle pakke kofferten min før reise, gjorde meg urolig og stresset. Det å jobbe i gruppe på skolen var stress. For som hos deg, jeg hadde ikke kontroll over at jobben ble gjort riktig. 
Noen ender opp med spiseforstyrrelser på grunn av et umenneskelig kontrollbehov. Andre er som meg, andre igjen er som deg. Men i bunn og grunn så er det det samme; kontroll og perfeksjonisme. 

Anbefaler deg å gå til fastlegen og få henvendelse til DPS. Jeg tenkte sjeldent over hvorfor jeg var sint, hvorfor alt måtte være perfekt, hvorfor jeg var så streng med meg selv. Jeg bare gjorde det. Var ikke før psykologen begynte å grave at ting kom opp og ga mening. Jeg så aldri hvor syk jeg faktisk var, så ikke at perfeksjonismen gjorde meg syk og jeg gjorde helt syke ting. Selv nå så tar jeg meg selv i å bortforklare og unnskylde det jeg gjør, slik at ingen får tvunget meg til å slutte. For det å slutte gir angst, det er en angstdempende rituale for å beskytte meg selv. Tar du vekk det så blir jeg sårbar. 
Overdreven sinne er sjeldent hovedproblemet, det er som oftest et symptom på at noe er galt. 

Anonymkode: db7c1...dbf

[bobleplast_]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: db7c1...dbf

 

Det du nevner med skrivebøkene dine trenger ikke nødvendigvis være ocd. Jeg er akkurat sånn, og jeg vil heller kalle det å være perfeksjonist eller å ha god orden, enn tvangstanker. Sier ikke at du ikke har ocd, men det er viktig å ikke sykeliggjøre alt. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, bobleplast_ skrev:

Det du nevner med skrivebøkene dine trenger ikke nødvendigvis være ocd. Jeg er akkurat sånn, og jeg vil heller kalle det å være perfeksjonist eller å ha god orden, enn tvangstanker. Sier ikke at du ikke har ocd, men det er viktig å ikke sykeliggjøre alt. 

Nå skrev ab at hun ikke hadde ocd, men føler en uro av å ikke ha kontroll. Hva er vitsen med å kommentere på et langt og gjennomtenkt innlegg uten at du har lest det som ble skrevet en gang

Anonymkode: 6d90b...515

[bobleplast_]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg var OCD når det kom til notatbøkene mine. Alt måtte være perfekt. 
Jeg gikk igjennom mange notetbøker, for de ble så tynne av å måtte rive ut sider. 
Jeg slet ekstremt mye med notatbøkene. For de ble aldri perfekte nok. Det var aldri bra nok. Anonymkode: db7c1...dbf

 

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå skrev ab at hun ikke hadde ocd, men føler en uro av å ikke ha kontroll. Hva er vitsen med å kommentere på et langt og gjennomtenkt innlegg uten at du har lest det som ble skrevet en gang

Anonymkode: 6d90b...515

Ro ned ballene litt. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå skrev ab at hun ikke hadde ocd, men føler en uro av å ikke ha kontroll. Hva er vitsen med å kommentere på et langt og gjennomtenkt innlegg uten at du har lest det som ble skrevet en gang

Anonymkode: 6d90b...515

Takk for rettelsen. 

6 minutter siden, bobleplast_ skrev:

Det du nevner med skrivebøkene dine trenger ikke nødvendigvis være ocd. Jeg er akkurat sånn, og jeg vil heller kalle det å være perfeksjonist eller å ha god orden, enn tvangstanker. Sier ikke at du ikke har ocd, men det er viktig å ikke sykeliggjøre alt. 

Som ab over skriver. Det er "OCD-tendenser". Kontroll og perfeksjonisme er mer riktig "diagnose". Psykologen selv bruker å si "OCD-tendenser" om mine problemer. For ritualene, oppførsel og tankene ligner veldig mye på ocd. OCD har ofte en rituale som ikke gir så mye mening. Som å sette ting på rekke og rad, sjekke lys og brytere x antall ganger. Ritualer som er ganske tilfeldige, men det er mye "hvis jeg ikke gjør det, så skjer det noe galt". De blir også veldig opphengt i ritualene og det kan ikke stoppes. Slik er det med meg også. Jeg må gjøre det, vet ikke hvorfor jeg bare må. 

Hvis jeg ikke gjør ting perfekt. Hvis ting ikke ligger på sin plass, så er alt bare kaos. 
Jeg må ha kontroll på absolutt alt og alle. Jeg må ha kontroll på folkene rundt meg, familien og meg selv. Det å ta buss er stressende for meg, for det er så mye som er utav min kontroll. Det + angst = katastrofe! 
Hva om bussen kommer for sent? Hva om jeg må stå? Hva om jeg må sitte? Hva om det og det skjer. Hva om jeg har glemt å låse døren hjemme, og jeg sitter fast på bussen og kommer meg ikke hjem. Hva om jeg har glemt å ta på meg sokker. Hva om genseren min glir opp og alle ser rumpesprekken min og ler av meg... absolutt alt og ingenting går rundt i hodet mitt.  Jeg må ha kontroll over absolutt alt og for å ha kontroll, så har jeg mine ritualer. 
For meg ble bøkene en detalj jeg var opphengt i, fordi jeg klarte ikke å forholde meg til hele klasserom-situasjonen. Alle folkene, mobbing, sosial angsten.. alt var for mye for meg. Bøkene var min "safe place", samtidig som at det var noe jeg stresset mye over og var sykelig opptatt av. 

For å si det slik. Hvis en ødela en notatbok midt inni, og jeg allerede hadde revet ut 14 ark fra ei bok med 30 ark. Så måtte jeg hive boken og begynne på nytt. Jeg ble da sint på meg selv og straffet meg selv ved å kutte, slå, klype eller brenne meg selv. Fordi jeg fortjente det. Jeg var ubrukelig, dum og idiot i hodet. Jeg ble sint og lei meg. Alt over en notatbok. Så klart, jeg straffet meg selv enda mer, ble enda sintere på meg selv, fordi jeg reagerte så sterkt over en forbanna notatbok. Jeg viste godt at det var unormale reaksjoner. Jeg strøk nesten i matte!! Fordi jeg syntes det var vanskelig å levere ifra meg notatboken. For den så ikke bra ut, alle formlene og slikt og oppgavene var så forskjellige. Historie og andre fag var enkelt, samme rytme og mønster igjennom hele notatboken. Matteboken var over alt og det slet jeg mye med. Jeg gikk fra sterk 4 i matte til stryk, STRYK, på grunn av en notatbok. Jeg måtte gjøre alt dobbelt, først kladd så inn i notatboken. Slik var det med alle fag. Det endte opp med at i 10. fikk jeg egen søppelbøtte for å kaste kladdearkene i. Det tok meg et helt år å innse at mattelæreren plukket opp kladdearkene mine og brukte dem som svar-ark. For jeg nektet å levere inn lekser og oppgaver. 
Om det ikke er sykt, så vet ikke jeg. 

 

Anonymkode: db7c1...dbf

[AnonymBruker]

Masse bøker som hjelper også. Positive tanker og vær tilstede i situasjonen i stedet for å bekymre seg. Ikke ta ting så seriøst.  Boka av Victor Hagen har hjulpet meg veldig, tror den heter Presence and Positivity the new energy sources of the 21st century. Noe med "eckhart tolle" i undertittelen. Tror den er på amazon. Alle burde lese denne. Løser masse annet stress også 

Anonymkode: ba64b...1e6