Skal jeg vurdere å selge for kjæreligheten?

[Gjest tenkerFORmye]

15 minutter siden, Cata skrev:

Dette høres ikke lurt ut på flere plan: 

• Dere har vært sammen noen måneder.
• Han har mindre plass i sin leilighet enn du har i din enebolig (iallfall er det sannsynlig at det er slik)
• Barna dine flytter nå fram og tilbake mellom tre plasser: deres hjem, kjærestens hjem og farens hjem - det bør ringe et par varselklokker her...
• Du føler allerede nå at du/dere ikke kommer til å trives veldig godt på "hans" sted. 
• Han synes å være uvillig til å flytte til dine kanter enda det bare er 30-40 minutter mellom. 

Stopp. Vent. Tenk...

Gi det tid. Møt kjæresten din når barna dine er hos sin far og bo gjerne hos ham i de ukene om dere vil. Ikke trekk barna inn i dette med full tyngde enda. Det er vel og bra å ville se om de passer sammen med kjæresten, men ikke samtidig som de "flytter ut" av barndomshjemmet. Etter det jeg leser er de ikke veldig gamle enda,-med unntak av datteren som skal bli lærling. La dem være i ro hjemme når de er hjemme. 

Hvorfor haster det så innmari med å bo sammen enten det er her eller der? Dere har vært sammen noen måneder og er voksne mennesker. Da kan dere fint vente i noen år og være særboere inntil dere blir sikre på at å bo og eie noe sammen er smart. 

Takk  

Jeg skal ta opp særbo med han igjen.

[Trolltunge]

33 minutter siden, tenkerFORmye skrev:

Har snakket mye med barnefaren og blitt enige om at den eldste som skal begynne på skole nå til høsten skal begynne på skole her jeg bor og ikke der faren eller kjæresten min bor. Derfor skal vi bo hjemme i ukedagene. Jeg har ingen ønske om at barnet skal bytte skole. Så da blir det evt å pendle om vi flytter (tar ca 30 - 40 min å kjøre en vei fra kjæresten til skolen og 5 min fra skolen fra meg)

Barna kan pendle 30-40 min daglig hver vei, men han kan ikke ha 30-40 min til venner og hobbyer, voksne mannen? Her er et rødt flagg! At han så tidlig vil ha deg til å flytte og selge huset et annet. Et tredje at når du nøler på denne tanken så henviser han til at dere hadde en plan, som det var spikret og ufravikelig, istedenfor å lytte og forstå. 

Her hadde jeg ikke solgt huset! Dette forholdet ville jeg sett an, og ikke brent noen broer for ennå. Det er noe som skurrer her! 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Jeg fantaserer faktisk litt om å gå ut av forholdet (siden jeg blir stresset av å være hos han så mye når jeg har masse jeg må gjøre med huset hjemme og at barna lett kjeder seg i leilighet, ettersom de er vant til enebolig) og heller leve livet alene i huset mitt sammen med barna mine. "

Dette har blitt sitert et par ganger og jeg er enig i det. 

Det at du tenker på barna dine og setter dem først blir feil fordi du stadig har hatt nye samboere og stadig gjort det slutt ... sier du selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger det er snakk om, men du sier jo at du har gått ut av forhold mange ganger.

Og så sier du at barna dine kjeder seg i leiligheten til kjæresten din - så hvorfor lar du ikke være å ta de med dit? Du tenker at du vil til kjæresten din, og det virker som kjæresten din krever det også, men du glemmer barna dine oppi det hele og lar de kjede seg hele helgen fordi dere som voksne vil ha det sånn.

Jeg mener ikke at barna skal bestemme alt her i verden, men du sier stadig at du setter barna først, samtidig som du skriver mye som motsier at du tenker på barna først.

Jeg tror det beste er å bo i huset sammen med barna og være særboer med kjæresten din. Jeg tror barna har best av å ha kun to hjem - hjemme hos deg og hjemme hos faren sin. 

Anonymkode: af49b...94e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, tenkerFORmye skrev:

Min eldste er 19 år og det er hun som eier katten. De to andre er under 7 år.

Men ja, jeg har tenkt mye på dette med 3 hjem og snakket både med barnefaren og kjæresten. Begge to mener jeg tenker for mye og lager problem ut av ingenting.

Jeg lener meg nok mer over på å etter hvert gi beskjed om at jeg ikke klarer å flytte uansett.

Kan nok få han til å flytte inn her for noen år. Men han vil til syvende og sist kjøpe noe sammen der han opprinnelig er ifra. Og det er der jeg er mest usikker. For jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å føle at det er like mye mannen sitt hjem når han flytter inn til kjæresten. Jeg er veldig opptatt av interiør og sliter med å slippe andre til. Men kan selvfølgelig bli flinkere der...

Han høres ut som en mann som bestemmer fryktelig mye over deg, barna dine og alle andre.

Han vil flytte hjem dit han er fra. Og ditt hus skal være en vital bit av en finansieringspakke for et hus der han er fra.

Is i magen nå. Du er allerede i tvil så du må vente inntil tvilen enten går over, eller du blir sikker på at han ikke er den mannen du trodde han var.

Særbo er perfekt inntl videre. At han ikke liker å reise fra sine egne interesser og bort til dere 830-40 minutter), men nærmest forventer at dere skal hive dere rundt og komme til ham ville gjøre meg betenkt. Meget betenkt. Dette virkelr veldig lite gjennomtenkt fra din side. Bruk tid. La ting stabilisere seg. Om han blir sur så vet du da hvor du har ham. Spør deg selv om det ville være verd hele huset ditt og barnas nabolag/omgangskrets som betaling for en mann som høre en smule egoistisk ut.

Anonymkode: 78b40...181

[Leo]

1 minutt siden, Trolltunge skrev:

Barna kan pendle 30-40 min daglig hver vei, men han kan ikke ha 30-40 min til venner og hobbyer, voksne mannen? Her er et rødt flagg! At han så tidlig vil ha deg til å flytte og selge huset et annet. Et tredje at når du nøler på denne tanken så henviser han til at dere hadde en plan, som det var spikret og ufravikelig, istedenfor å lytte og forstå. 

Her hadde jeg ikke solgt huset! Dette forholdet ville jeg sett an, og ikke brent noen broer for ennå. Det er noe som skurrer her! 

Nettopp! 

[Gjest tenkerFORmye]

Takk til dere som har opptrådd dere høflig og behjelpelig. -takk for råd og hjelp

Jeg har fått nok svar og ønsker ikke flere nå. Skal bare finne ut hvordan jeg sletter tråd så sletter jeg denne. Tror ikke jeg bruker ett slik forum igjen da det er veldig lett å tolke skriftlig budskap på en annen måte en det senderen ønsket å budskapet skulle være.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, tenkerFORmye skrev:

Kan nok få han til å flytte inn her for noen år. Men han vil til syvende og sist kjøpe noe sammen der han opprinnelig er ifra. Og det er der jeg er mest usikker. For jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å føle at det er like mye mannen sitt hjem når han flytter inn til kjæresten. Jeg er veldig opptatt av interiør og sliter med å slippe andre til. Men kan selvfølgelig bli flinkere der...

Dette vil jo være et like stort problem om dere kjøper noe nytt sammen, så det bør du jobbe med uavhengig av hvilken løsning det blir. Eller innstille deg på å være særbo. (Som er en undervurdert løsning for voksne par med barn fra før.)

Anonymkode: c086b...b5a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, tenkerFORmye skrev:

Takk til dere som har opptrådd dere høflig og behjelpelig. -takk for råd og hjelp

Jeg har fått nok svar og ønsker ikke flere nå. Skal bare finne ut hvordan jeg sletter tråd så sletter jeg denne. Tror ikke jeg bruker ett slik forum igjen da det er veldig lett å tolke skriftlig budskap på en annen måte en det senderen ønsket å budskapet skulle være.

Du kan ikke slette tråden din. Men du kan endre ett og ett innlegg, ved å trykke på Rediger-knappen og deretter fjerne teksten i tekstfeltet, og etterlate et punktum el.l., og deretter lagre.

Anonymkode: 5780f...867

[Ulrikke]

Jeg tror jeg ville angret på å selge huset i en sånn situasjon som du beskriver... Har han barn? Hvis begge parter har barn, tror jeg at jeg ville gått for særbo en GOD stund.... Dersom det bare er du som har barn, synes jeg det er en selvfølge at han flytter på seg. Jeg møtte en mann med barn fra før, jeg hadde ingen - det var en selvfølge at jeg flyttet dit hvor barna hans bodde! Det var ikke diskusjon, engang! Nå har jeg bodd her i over 15 år, et sted jeg aldri ville kommet på å flytte til om det ikke var for ham og barna - men jeg trives og har fått mitt liv her, og vårt felles barn vokser opp her! Vi snakker omtrent samme avstand som hos dere, jeg har 30-50 minutter til "gamle trakter", avhengig av hvor i Oslo vi snakker om (født, oppvokst og flyttet hjemmefra innad i byen). Det er HELT overkommelig som voksen, men aldri i verden om jeg ville ha utsatt ungene for samme type pendling!

Tenk deg om to ganger før du gjør noe her. Det betyr ikke at du er mindre glad i ham, men det er faktisk ikke så enkelt når det er barn inne i bildet. Han kan ikke forvente å få leve livet sitt som før på samme sted, mens dere skal vekk fra alt! Og jeg har vært i HANS sted, ikke i ditt! Vær kjærester når det passer en god stund framover, få litt tid sammen, reis litt uten barn når de er borte - uten å føle press om å haste inn i noe som helst! Nyt å være voksen og å kunne ha det fint sammen! Men barna fortjener å bo der de bor, og jeg synes det er rart at han ikke ser det helt av seg selv.... Hilsen hun som flyttet dit barna bodde...

[Gjest tenkerFORmye]

12 minutter siden, Ulrikke skrev:

Jeg tror jeg ville angret på å selge huset i en sånn situasjon som du beskriver... Har han barn? Hvis begge parter har barn, tror jeg at jeg ville gått for særbo en GOD stund.... Dersom det bare er du som har barn, synes jeg det er en selvfølge at han flytter på seg. Jeg møtte en mann med barn fra før, jeg hadde ingen - det var en selvfølge at jeg flyttet dit hvor barna hans bodde! Det var ikke diskusjon, engang! Nå har jeg bodd her i over 15 år, et sted jeg aldri ville kommet på å flytte til om det ikke var for ham og barna - men jeg trives og har fått mitt liv her, og vårt felles barn vokser opp her! Vi snakker omtrent samme avstand som hos dere, jeg har 30-50 minutter til "gamle trakter", avhengig av hvor i Oslo vi snakker om (født, oppvokst og flyttet hjemmefra innad i byen). Det er HELT overkommelig som voksen, men aldri i verden om jeg ville ha utsatt ungene for samme type pendling!

Tenk deg om to ganger før du gjør noe her. Det betyr ikke at du er mindre glad i ham, men det er faktisk ikke så enkelt når det er barn inne i bildet. Han kan ikke forvente å få leve livet sitt som før på samme sted, mens dere skal vekk fra alt! Og jeg har vært i HANS sted, ikke i ditt! Vær kjærester når det passer en god stund framover, få litt tid sammen, reis litt uten barn når de er borte - uten å føle press om å haste inn i noe som helst! Nyt å være voksen og å kunne ha det fint sammen! Men barna fortjener å bo der de bor, og jeg synes det er rart at han ikke ser det helt av seg selv.... Hilsen hun som flyttet dit barna bodde...

Takk.

Jeg skal ta det opp med han. Forklare at han etterhvert må flytte inn her eller at vi bor hver for oss frem til vi er eventuelt ønsker å kjøpe noe sammen. Så får jeg heller ta dilemmaet da enn nå. Om jeg skal selge eller "kreve" at han flytter inn i mitt hus. (Det er plass til å bygge på!)

Han har ett nesten voksen barn som er en del hos faren.

Med viten om at han ønsker å bo i den bydelen han bor og med tanke på at jeg har familien som nærmeste naboer (ikke alle som liker å ha svigers rett ved siden av). Så er jeg klar over at ting vil bli vanskelig før vi kommet til en ordning.

vi har vært kjærester i 7 mnd og da er det jo litt vanlig å tenke fremover på hvor en skal bo om en flytter sammen og hvordan en skal gå frem mot den løsningen en velger.

Endret 23. juli 2017 av tenkerFORmye

[AnonymBruker]

Hei TS Håper du ikke sletter tråden.

Jeg velger å se helt bort fra barna i mitt svar. Det virker som om denne mannen er litt egoistisk og ikke tenker på deg, det er mulig jeg tar feil, men du har et fint hus som du er veldig glad i, og som du har lagt ned arbeid i (høres det ut som fra oppussing etc), dersom du var singel regner jeg med at du ikke en gang hadde tenkt på å selge huset ditt?

Du er en veldig snill person,som ønsker at han skal føle seg hjemme i sitt hjem (uansett om det blir et nytt eller ikke), men det er også litt naivt, jeg håper du vurderer muligheten for å være litt strengere mot han, sett deg selv høyere. Du eier et hus, når katten flytter ut, kan han vel leie hos deg? Da kan han leie ut sin leilighet, og dere begge tjener totalt på det i form av verdiøkning på hus/leilighet på hver deres kant.

Dersom han ikke vil flytte 30 min pga venner og hobbier, så er han kanskje ikke så seriøs? Det er ikke lange biten å flytte dette. Håper du oppdaterer oss om hva han sier, synes dette er et viktig tema da jeg skal kjøpe hus alene snart - og lurer på hvordan det blir om jeg finner en kjæreste i framtiden.

Anonymkode: f3030...4e7

[AnonymBruker]

Behold huset ditt du og lei det ut om dere flytter til kjærestens hjemsted. 

Men når det bare er en halvtimes avstand skjønner jeg ikke hvorfor han ikke kan flytte. Lett å pleie kontakt med familie og venner likevel da! 

Beklager at jeg er negativ, men jeg synes du må bruke mer tid. Jeg lurer faktisk litt på hvorfor kjæresten din absolutt vil at du og barna skal flytte... 

Anonymkode: f1cfb...14e

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS Håper du ikke sletter tråden.

Jeg velger å se helt bort fra barna i mitt svar. Det virker som om denne mannen er litt egoistisk og ikke tenker på deg, det er mulig jeg tar feil, men du har et fint hus som du er veldig glad i, og som du har lagt ned arbeid i (høres det ut som fra oppussing etc), dersom du var singel regner jeg med at du ikke en gang hadde tenkt på å selge huset ditt?

Du er en veldig snill person,som ønsker at han skal føle seg hjemme i sitt hjem (uansett om det blir et nytt eller ikke), men det er også litt naivt, jeg håper du vurderer muligheten for å være litt strengere mot han, sett deg selv høyere. Du eier et hus, når katten flytter ut, kan han vel leie hos deg? Da kan han leie ut sin leilighet, og dere begge tjener totalt på det i form av verdiøkning på hus/leilighet på hver deres kant.

Dersom han ikke vil flytte 30 min pga venner og hobbier, så er han kanskje ikke så seriøs? Det er ikke lange biten å flytte dette. Håper du oppdaterer oss om hva han sier, synes dette er et viktig tema da jeg skal kjøpe hus alene snart - og lurer på hvordan det blir om jeg finner en kjæreste i framtiden.

Anonymkode: f3030...4e7

Veldig enig i det som skrives her.

Anonymkode: f1cfb...14e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville valgt særbo, i hvertfall de første årene i forholdet.

Anonymkode: 5780f...867

Helt klart!!

Selv om man er kjærester, så må man faktisk ikke blir samboere...

Anonymkode: 46aa8...bfe

[Liven_]

3 timer siden, tenkerFORmye skrev:

Jeg eier en enebolig i ett område hvor jeg er "født" og oppvokst. Bygde i starten på 20 årene mine (som alenemamma) og har nå bodd her sammen med barna mine i 11 år (noen av de er yngre og noen eldre). Har tidligere hatt kjærester som har besøkt meg mye og en flyttet inn i mitt hus og var samboer sammen med meg her.

Nå er jeg altså blitt 36 år og har en kjæreste som er 39 år (som har voksne barn). Vi har vært sammen i noen måneder og har det veldig fint sammen. Han bor i leilighet i ett annet område som han er oppvokst. Her har han alle vennen sine og familien. Siden vi er så voksne som vi er, er det jo normalt å snakke om fremtid ganske tidlig. Så vi har snakket en del om det og jeg er en stor drømmer som muligens har gitt han falskt håp. For siden han er så knyttet til området han bor, har jeg sagt at jeg kan selge huset mitt etter hvert og vi kan kjøpe noe sammen i området han ønsker å bo. For selv er jeg ikke så knyttet til selve området jeg bor. Men merker at etter hvert som jeg tenker på det, så merker jeg at jeg er ekstremt knyttet til huset mitt. Dette er ett hus jeg har bygget opp selv og som jeg nå holder på å pusse opp. Hagen er under opparbeiding og hele topp etasjen er gulv og vegger byttet ut. Jeg ELSKER huset mitt og det at vi bor så nært sjøen.

Men samtidig som jeg sliter med tanken på å selge huset mitt, så er jeg jo veldig klar over at om en mann flytter inn til meg vil han ikke føle det er like mye hans som mitt. For det har jeg erfart før. Faren til de yngste barna mine flyttet inn til meg før vi fikk barna. Men han følte aldri at det ble like mye hans og det samme gjor vel ikke jeg heller. Så jeg er klar over at jeg mest sannsynlig må selge å starte på nytt ett annet sted, om jeg skal gå inn for å leve livet mitt sammen med en mann.

Det å leie ut huset mitt er ikke så avskrekkende. For da har jeg det å falle tilbake på om det ikke skulle vare. En del av meg synes det er skummelt å la andre bo i huset mitt. Men det er bedre enn tanken på å selge det. Jeg har jo familien rundt meg da det er ett familie tun og det vil jeg jo aldri få igjen om jeg selger. Men kjæresten min sier at vi må selge for å få råd til å kjøpe nytt. Er jo ikke noe vi skal gjøre nå, men tenker at vi vil vurdere å flytte sammen om 1-2 år fra nå.

Problemer er at jeg begynner å angre på at jeg sa at jeg og barna kunne flytte inn til han i leiligheten, mens huset mitt blir utleid. Deretter at vi skulle selge både huset mitt og leiligheten hans og kjøpe noe sammen.

Har tatt det opp en gang, men da ble han kjempe skuffet og sa at vi hadde jo en plan. Han ble dermed usikker på om jeg var usikker på forholdet vårt og at jeg trakk meg unna. Nå bor jeg hos han med barna i helgene den uken jeg har barna. Den andre uken hvor jeg ikke har barna er jeg mye hos han. Han har vært hos meg to ganger da mitt eldste barn (som er voksen) bor hjemme sammen med katten sin og han er allergisk.

Så hva ville dere gjort?

 

Jeg fantaserer faktisk litt om å gå ut av forholdet (siden jeg blir stresset av å være hos han så mye når jeg har masse jeg må gjøre med huset hjemme og at barna lett kjeder seg i leilighet, ettersom de er vant til enebolig) og heller leve livet alene i huset mitt sammen med barna mine.

Har ikke lest kommentarene, men kall meg gjerne gammeldags, men i mitt hode er det mann som må

ta avgjørelser og realisere planene for seg selv og familie: i hvilket hus bo, hvor i landet osv. Så det er naturlig at dere bor i hans hus, men det er hans oppgave å passe på at du er konfortabel men den beslutningen og føler deg hjemme. 

[Gjest Regn]

1 minutt siden, Liven_ skrev:

Har ikke lest kommentarene, men kall meg gjerne gammeldags, men i mitt hode er det mann som må

ta avgjørelser og realisere planene for seg selv og familie: i hvilket hus bo, hvor i landet osv. Så det er naturlig at dere bor i hans hus, men det er hans oppgave å passe på at du er konfortabel men den beslutningen og føler deg hjemme. 

 

Huh?

[Gjest tenkerFORmye]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS Håper du ikke sletter tråden.

Jeg velger å se helt bort fra barna i mitt svar. Det virker som om denne mannen er litt egoistisk og ikke tenker på deg, det er mulig jeg tar feil, men du har et fint hus som du er veldig glad i, og som du har lagt ned arbeid i (høres det ut som fra oppussing etc), dersom du var singel regner jeg med at du ikke en gang hadde tenkt på å selge huset ditt?

Du er en veldig snill person,som ønsker at han skal føle seg hjemme i sitt hjem (uansett om det blir et nytt eller ikke), men det er også litt naivt, jeg håper du vurderer muligheten for å være litt strengere mot han, sett deg selv høyere. Du eier et hus, når katten flytter ut, kan han vel leie hos deg? Da kan han leie ut sin leilighet, og dere begge tjener totalt på det i form av verdiøkning på hus/leilighet på hver deres kant.

Dersom han ikke vil flytte 30 min pga venner og hobbier, så er han kanskje ikke så seriøs? Det er ikke lange biten å flytte dette. Håper du oppdaterer oss om hva han sier, synes dette er et viktig tema da jeg skal kjøpe hus alene snart - og lurer på hvordan det blir om jeg finner en kjæreste i framtiden.

Anonymkode: f3030...4e7

Det er vanskelig å gå videre når en er så bundet til hus og barn.

Kjøpte dette huset alene da jeg kun hadde min datter (som nå er voksen). Det er 11 år siden og tanken da var at dette skulle være ett springbrett videre.

Jeg hadde ett par forhold etter det som ikke fungerte. Noen kan se på det som positivt at damen har hus, og jeg erfarte blant annet at en kjæreste flyttet inn uten at jeg engang visste det. Han var mer og mer på besøk, flere og flere ting ble "glemt" igjen og en dag spurte jeg om han ikke skulle hjem en tur. Da sa han at han hadde sagt opp leieavtalen og bodde nå hos meg!!! Forholdet varte ikke lenge etter det og jeg hev han ut. Andre følte at jeg var for fastbundet til at de ønsket å gå videre. Siden de da måtte bo her i mitt hus i fremtiden.

Faren til mine yngste kjøpte seg inn i huset mitt og jeg ga plass til han og datteren hans. I ettertid har han fortalt at han aldri følte at det ble like mye hans hus som mitt. Dette var noe han slet med under forholdet vårt. Dessverre fungerte ikke vårt forhold.

etter at det ble brudd for 4 år siden så traff jeg først en mann som jeg var med i 1 år. Etter ett halvt år introduserte jeg han for de yngste og erfarte at han ikkevar så flink med de. Han var veldig flink med hun eldste, men ble fort sjalu på de yngste, da de krevde tid og oppmerksomhet. Så jeg gikk ut av forholdet på grunnlag av det og at jeg syntes det ble for mye klaging på støynivå og aktivitetsnivået på barna mine. Jeg følte ikke for å hysje de ned fordi kjæresten jeg hadde da ikke var vant til barn (han var barnløs). Så jeg brøt det forholdet. Vi bodde ikke sammen på papiret, men har var veldig mye hos oss.

Etter det har jeg vært singel i noen år. For 6 mnd siden traff jeg altså min nåværende kjæreste igjennom en nettdating side.

 Minerfaring nå, er at når en kommer i min alder er stort sett alle bundet og ikke flyttbar. Samme har jeg og alltid sagt. At jeg ikke er flyttbar altså. Derfor bestemte jeg meg for at jeg kanskje burde tenke litt nytt om jeg ønsker å slå meg til ro og gi barna en farsrolle når de er hos meg. Derfor prøvde jeg å tenke nytt, men kjenner meg så ufattelig usikker.

Så det er litt både og med å eie hus. For det er få menn som er flyttbare når de har passert 30 år og de som er det sliter ofte med å føle at det blir like mye deres hus.

tror det er en mannegreie at en ønsker damen flytter inn til seg og ikke omvendt.

Endret 23. juli 2017 av tenkerFORmye

[Gjest tenkerFORmye]

25 minutter siden, Liven_ skrev:

Har ikke lest kommentarene, men kall meg gjerne gammeldags, men i mitt hode er det mann som må

ta avgjørelser og realisere planene for seg selv og familie: i hvilket hus bo, hvor i landet osv. Så det er naturlig at dere bor i hans hus, men det er hans oppgave å passe på at du er konfortabel men den beslutningen og føler deg hjemme. 

Var ikke helt med på hva du mente?

[Monky]

3 timer siden, tenkerFORmye skrev:

Vi skal begynne med den ordningen fra August av for å prøve. Nå er det litt sporadisk. Jeg vil selvfølgelig se det ann på barna om de kjeder seg og vil hjem. Vil de hjem, så drar vi hjem. Men det er ordningen vi ha bestemt oss for å prøve ut. Men jeg trenger råd og hjelp om den langsiktige planen...

Hva med barnehage/skole og nettverket til barna? Synes du virkelig det er greit å gjøre dette? Jeg tror du kommer til å angre!

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er mest naturlig at han flytter inn til deg som har større plass, og ikke omvendt. Han virker som en person som lett kan trasse, og skal ha det slik som han vil.

Anonymkode: 8517d...cc5