Avslutte behandlingen?

[AnonymBruker]

Har gått til psykolog i flere år uten å ha kommet noen vei. Har vært mange fine samtaler, men det har altså ikke ført noen vei. Ser virkelig ikke hvordan det skal hjelpe å snakke lenger.

Derfor avbestilte jeg forrige time og har nå ikke vært hos psykologen på tre måneder eller noe rundt der. Og det eneste jeg kjenner på er at jeg er sint, sur, fortvilt og direkte lei meg. Altså ikke noe nytt. Som vanlig uten at jeg riktig vet hvorfor, jeg bare er det. Hver morgen våkner jeg av at alarmen ringer, står opp og går på jobb, etter jobb går jeg hjem og lader bare batteriene til morgendagens jobb. Igjen og igjen. Tar én dag for gangen.

Har ikke opplevd noe spesielt grusomt i livet mitt, så egentlig bør jeg ikke ha det sånn her. Egentlig bør jeg være glad og takknemlig, noe jeg for så vidt er på mange områder faktisk. Men så kommer det bare tilbake til sånn det har vært i alle år: Alt er bare trasig, feil, dumt, jeg er dum, klarer ikke sette ord på ting engang som dere ser i dette innlegget. Det er jo ikke psykologen sin feil at jeg er så dårlig på å sette ord på ting.

Er diagnostisert med depresjon og angst. Jeg er ung, i den alderen jeg liksom skal ha "the time of my life", være energisk og ha en masse overskudd, men jeg har det ikke, langt ifra, og har egentlig aldri hatt det. Var ikke russ, har ikke tatt førerkort, studerer ikke det jeg egentlig vil og tar ingen sjanser, alt dette pga. angsten. Verken fester eller drikker, ingen unntak. Legger meg som regel ganske tidlig (sammenlignet med andre på min alder), fordi jeg er for sliten.

Jeg har kun hatt én kjæreste, og det var på vgs. Etter det har jeg ikke hatt noen, men kjenner et savn etter min tidligere kjæreste hver eneste dag. Burde jo ha vært over ham for lenge siden, men det ser ut som jeg aldri kommer til å bli det. Angsten gjør det ikke akkurat enklere å finne en ny kjæreste. Føler meg sliten og lei, rett og slett gammel, som om jeg ikke har mer å gi. Tappet for krefter. Angsten er verre enn noen gang, søvnproblemene likeså, og depresjonen har nådd et nytt nivå. 

Men det er ingen krise. Det er jo bare følelser. Jeg ønsker ikke å gå på medisiner, og det er vel strengt tatt ikke nødvendig heller. Kjenner jeg blir så opprørt av å tenke på at det jo ikke er noe noen helsepersonell kan gjøre for meg. Jeg står midt opp i dette, alene. Hvorfor gå til behandling når det ikke er noe som er mulig å behandle. Får så dårlig samvittighet. Mange har det mye verre enn meg, så jeg bør ikke ta opp en plass hos psykolog som kunne gått til noen som trenger det mer.

Faktisk tror jeg det er litt pga. angsten at timene hos psykologen har vært som de har vært. Jeg gruer meg til hver gang, har vondt i magen og er kjempenervøs. Når vi setter oss ned kjenner jeg at pulsen er skyhøy, jeg blir ubehagelig varm og svimmel. Så klarer jeg nesten ikke å si noe, ofte er det kanskje noe jeg har lyst å si, men så sier jeg det ikke likevel fordi jeg ikke tør. 

Nå vurderer jeg å avslutte behandlingen, siden det ikke fungerer. Er jo bare bortkasta penger. Samtidig er det det eneste "høydepunktet" jeg har i hverdagen om jeg kan kalle det det. Lurer på om flere har det litt som meg. Alt er bare flatt, på en måte, og har vært det i flere år. Vet at behandlerne mine har mistanke om personlighetsforstyrrelse, men siden jeg er under 25 er det ikke så mye de kan gjøre med det.

Anonymkode: 641ca...c59

[AnonymBruker]

Har du prøvd å fortelle psykologen din at du ikke føler at du ikke kommer noen vei? Hvis ikke ville jeg startet der.

Anonymkode: 15d92...956

[AnonymBruker]

Har det akkursat som deg. Føler møtene bare er bortkasta. Kommer ingen vei og tror jeg aldri kommer til å bli frisk.

Jeg har klart å pushe alle rundt meg vekk fra mitt liv. Vil heller være alene enn at mine venner og familie skal måtte deale med meg. Vil ikke plage noen mer. Alt jeg sliter med og all denne smerten vil jeg takle alene og er fornøyd med det  

Anonymkode: 6c244...a6b

[Solivagant]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å fortelle psykologen din at du ikke føler at du ikke kommer noen vei? Hvis ikke ville jeg startet der.

Anonymkode: 15d92...956

Enig. Løsningen på problemene dine er ikke å avslutte behandlingen. 

[SiMa]

Det høres ut til at medisiner kan være et forsøk verdt. Hva er grunnen til at du avviser det så bastant?

Angst og depresjon er mulig å behandle, både med medisiner og kognitiv terapi. Hva slags behandling får du hos psykologen? Det høres ikke ut som kognitiv terapi, heller som "samtaler om løst og fast".

Det første du bør gjøre er å fortelle psykologen at du vurderer å avslutte behandlingen, og hvorfor. Fortell at du ikke kommer noen vei, og at du ikke klarer å få sagt det du har på hjertet. Og ta det derfra. Dette kan du gjøre muntlig neste gang du har time, eller du kan sende/levere et brev psykologen kan lese før neste time.

Noen ganger er det dårlig kjemi mellom behandler og pasient, noe som kan gjøre det ekstra vanskelig å åpne seg. Da kan det hjelpe å bytte behandler.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å fortelle psykologen din at du ikke føler at du ikke kommer noen vei? Hvis ikke ville jeg startet der.

Anonymkode: 15d92...956

Nei, vet ikke om jeg bør når det ikke er hans feil. 

1 time siden, SiMa skrev:

Det høres ut til at medisiner kan være et forsøk verdt. Hva er grunnen til at du avviser det så bastant?

Angst og depresjon er mulig å behandle, både med medisiner og kognitiv terapi. Hva slags behandling får du hos psykologen? Det høres ikke ut som kognitiv terapi, heller som "samtaler om løst og fast".

Det første du bør gjøre er å fortelle psykologen at du vurderer å avslutte behandlingen, og hvorfor. Fortell at du ikke kommer noen vei, og at du ikke klarer å få sagt det du har på hjertet. Og ta det derfra. Dette kan du gjøre muntlig neste gang du har time, eller du kan sende/levere et brev psykologen kan lese før neste time.

Noen ganger er det dårlig kjemi mellom behandler og pasient, noe som kan gjøre det ekstra vanskelig å åpne seg. Da kan det hjelpe å bytte behandler.

Jeg tenker at siden jeg fungerer i hverdagen mtp jobb og studier, så er det nok ikke nødvendig. Gjorde det godt på vgs og studererer nå et studie som er vanskelig å komme inn på. Så tilsynelatende er jeg iallfall ikke helt mislykket. Ikke er jeg suicidal heller. 

Har byttet så mange behandlere opp gjennom årene at nå tenker jeg at jeg sier stopp. Liker for øvrig behandleren min godt og vi har god kjemi, men jeg ser bare ikke på hvilken måte det skal hjelpe å snakke. Jeg har fått kognitiv terapi og vært innlagt to ganger. 

ts

Anonymkode: 641ca...c59

[SiMa]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, vet ikke om jeg bør når det ikke er hans feil. 

Jeg tenker at siden jeg fungerer i hverdagen mtp jobb og studier, så er det nok ikke nødvendig. Gjorde det godt på vgs og studererer nå et studie som er vanskelig å komme inn på. Så tilsynelatende er jeg iallfall ikke helt mislykket. Ikke er jeg suicidal heller. 

Har byttet så mange behandlere opp gjennom årene at nå tenker jeg at jeg sier stopp. Liker for øvrig behandleren min godt og vi har god kjemi, men jeg ser bare ikke på hvilken måte det skal hjelpe å snakke. Jeg har fått kognitiv terapi og vært innlagt to ganger. 

ts

Anonymkode: 641ca...c59

Er det nok for deg å "fungere i hverdagen"? Eller vil du ha et godt liv både på jobb, studier og fritid? Ting blir ikke perfekt med medisiner, men de kan bli bedre.

Hvordan har du klart deg de månedene du ikke har vært hos psykologen?

Hvis du velger å avslutte behandlingen synes jeg du bør gjøre det på en ryddig måte. Ta det opp med psykologen, hør hva denne mener om saken. Snakk om hva du skal gjøre hvis ting blir vanskeligere. Har du en fastlege du har god kontakt med, som du kan snakke med ved behov?

Å gå til behandling krever både tid og energi, så jeg skjønner at du nå er kommet til et punkt hvor du vil prioritere annerledes. Og det tror jeg også er riktig å gjøre mange ganger, "evig behandling" er ikke noe å trakte etter. Jeg kjenner ikke deg og din situasjon, men tror du det kunne vært lurt å ha to-tre timer til for avslutte behandlingen? Fordelt over noen måneder, kanskje frem mot jul. Da har du noen du kan kontakte hvis det viser seg å være vanskeligere enn forutsett å klare deg uten psykologen.

[AnonymBruker]

Har du fått klarlagt hva problemet ditt er? Og fått verktøy til å bli bedre? Det er jo det som er nøkkelen til å bli bedre.

Anonymkode: f5a09...b94

[rikoChett]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke opplevd noe spesielt grusomt i livet mitt, så egentlig bør jeg ikke ha det sånn her. Egentlig bør jeg være glad og takknemlig,

Hvis du har depresjon,så har du depresjon. Den blir ikke bedre av skyldfølelse fordi andre har det verre/også ille.

[AnonymBruker]

Men det virker ikke som om du er helt ærlig og åpen med psykologen, da vil du heller ikke bli så frisk som du kunne blitt. Det du skriver her burde tas opp med psykologen. Mulig du selv ikke har merket hvordan du har blitt bedre heller

Anonymkode: dcb84...2e8

[AnonymBruker]

Virker mer som du bare kjeder deg i hjel en er så ekstremt hemmet av angst og depresjon..hva med droppe psykologen, de kan ikke gi deg et liv du trives i uansett, og heller begynne å snu om på livet ditt å finne ut hva du faktisk liker å gjøre, gjøre det og satse på at du treffer folk med samme interesse etterhvert som du snur på grunnfundamentet. Man skal være rimelig kjedelig som person for å klare være tilfreds med bare de trygge valgene. Ta noen sjanser!

Anonymkode: 72454...37d

[AnonymBruker]

Hvilken pf mistenker de at du har? Jeg regner med du har tatt tester for dette? Og er det ikke alltid så mye å gjøre noe med, annet enn at du lærer deg å takle de trekkene som plager deg (og evt andre). Du skal ikke undervurdere medisiner. Prøv for en periode og se om det har noen virkning.

Hva er målene for behandlingen? Jeg antar du og psykologen har satt dere mål? Hva er det som "ikke virker"? Hva forventer du? Har du mistanke om at depresjonen har noen årsak? Eller kan den komme av mangelstoffer i hjernen? (Serotonin, medisin). 

Ikke surr rundt på måfå. Bytt behandler om du mener dette ikke fører noen steds. Jeg tenker at en god behandler skal utfordre deg litt. Angst kan, og bør, utfordres. 

I og med at du har vært innlagt er det jo ikke bare "litt" som er problemet. (Jeg har vært suicidal og ikke fått noe særlig hjelp.) Ta deg selv på alvor og utfordre deg selv og sett krav til behandleren din. 

Anonymkode: 05baa...0b4