Fra forelskelse til angst

[AnonymBruker]

På 19.7.2017 den 21.02, AnonymBruker skrev:

Hei.

Jeg er en jente på 31 år, som nylig har fått meg kjæreste, etter 6 år som singel.

Innledningsvis må jeg presisere at jeg har tilknytningstraumer fra barndommen. Hele livet har jeg måttet kjempe for kjærligheten. Det har gjenspeilet seg i de siste forholdene mine. De har vært destruktive, selvutslettende. Preget av usikkerhet og uforutsigbarhet. Psykologen min sier at hjernen min assosierer kjærlighet med noe utrygt og uforutsigbart. Det er igrunn logisk.

Så til sakens kjerne.

Jeg var avstandsforelsket i kjæresten min i et halvt år, og trodde ikke jeg hadde sjangs. Så viste det seg at han også likte meg, og jeg ble så lykkelig at jeg holdt på å eksplodere av følelser! Han er virkelig et nydelig menneske, med alle de egenskapene jeg alltid har drømt om i en gutt. Han er så snill, bekreftende, stabil og trygg. Han er omsorgsfull og veldig oppmerksom. Og han liker meg så inderlig mye, og vi ønsker det samme i et forhold.

Så, da følelsene mine var på det sterkeste (vi hadde dater i et par uker), kom angsten snikende. Og en dag smalt det! Jeg fikk helt avsmak, og mistet alle de gode følelsene. Jeg har hatt en åpen dialog med han om dette hele veien, og han har taklet det eksemplarisk! Til slutt ble angsten så sterk at jeg måtte be om en pause. Jeg kastet opp, klarte ikke å spise, det eneste angsten ville var at jeg skulle flykte. Droppe han. Redde meg selv. Jeg fikk god hjelp av psykologen min i denne perioden. Så, etter to ukers 'pause' forsvant angsten. Og de gode følelsene kom tilbake. 

Vi hadde det veldig fint i et par uker, og jeg følte meg sikker på at jeg ville være kjæresten hans. Vi ble sammen. Så, dagen etter, kom angsten tilbake. En uke senere er den der fremdeles. Og den overdøver de gode følelsene. 

Det som skremmer meg er at jeg ikke er redd han skal gå fra meg, men heller at jeg skal ende opp med å forlate han. Det skal sies at jeg kun føler dette når angsten er i kroppen. 

Så.. nå lurer jeg egentlig bare på om noen der ute har samme erfaringer. Og om noen kan gi meg tilbake håpet og troen på at dette kan gå over og bli bra igjen.

 

Hilsen meg

Anonymkode: 33def...4a8

Hei, hvordan har du det ifht dette nå? Har du funnet noe som hjelper/fått mer svar på hvorfor dette skjer?

Kjenner meg veldig igjen i dette. Har den fineste kjæresten på alle mulige måter, men blir helt flat og distanser til tider.

merket du noen spesielle triggere til angsten?

Anonymkode: 7ac3f...094

[AnonymBruker]

På 20.7.2017 den 0.16, Gjest liljenellik skrev:

Jeg sitter nesten her og måper. Dette problemet hadde jeg, og det noe så sinnssykt, i flere år (ikke for å gjøre deg demotivert), og jeg googlet forholdsangst og "angst med kjæreste" og alt mulig, og jeg fant ingenting som lignet det jeg opplevde. Men her er du jo, dessverre.

Jeg, som deg, har tilknytningstraumer fra barndommen. Mitt beste råd til deg er å fokusere så mye du bare klarer på akkurat det. For det er SÅ LETT å tro at angsten handler om kjæresten din. DEN HAR INGENTING MED HAM Å GJØRE. Ingenting. Ikke egentlig. Ja, han, eller det han får deg til å føle av romantikk og kjærlighet og muligheten for at han kan svikte deg eller hele ideen om forpliktelse eller hva enn trigger angsten din, men kjæresten din SKAPER den ikke. Dette tok det meg veldig lang tid å innse. Hadde han hatt voldelige tendenser eller rusproblemer eller et eller annet utrygt eller slitt med noe noen i familien din har slitt med ville angsten fungert som en fornuftig advarsel. Nå fungerer den bare som en advarsel. Jeg vet ikke så mye om oppveksten din, men når du skriver at du har traumer etter den, tenker jeg at vi har mye til felles. Jeg forstår deg. Jeg forstår hvor jævlig det er å kjenne at ens egen kropp og ens eget hode saboterer noe som bare skal være fint. Men denne angsten må behandles som annen angst - den må føles på. Den må anerkjennes, den må utfordres. Det er noe i deg som assosierer nære relasjoner med noe vanvittig utrygt og risikabelt, helt sikkert med veldig god grunn. Tilgi deg selv for dette. Du kunne ingenting for det som skjedde da, og du kan ingenting for det som oppstår i deg nå. Angsten du føler er et naturlig resultat av ting som dessverre har skjedd. Enten du er redd for å bli forlatt, eller for å selv forlate fordi hele relasjonen blir så nær og klam og triggende for deg, så finnes det håp. Når angsten kommer, selv om det føles forferdelig, sett deg ned og aksepter den. Prøv å møt den, kjenn bølgene inni deg og gråt hvis du trenger det. Det du kjenner på har ingenting med nåtiden å gjøre. Si til deg selv: "dette er ubehagelig. Men det er gammelt. Dette er rester. Jeg kan takle dette. Jeg tåler å føle ubehag, nå rydder jeg opp i gammelt groms."

Med tiden vil angsten letne. Ikke bare ta mitt ord for det, god forskning viser at denne formen for aksept og eksponering fungerer (har ikke noen linker akkurat nå, dessverre, men du snakker sikkert med psykologen din om dette).

Vit at du har min dypeste medfølelse, for det du opplever er forferdelig irriterende, vondt og sårt. Men jeg vet at du kan få det til. Kjæresten din bryr seg åpenbart om deg, og min erfaring er at gode menn tåler mye mer enn vi tror.

For mitt vedkommende, kjenner jeg ikke denne angsten lenger. Og det er egentlig helt absurd. Jeg ble så dårlig at jeg fikk uvirkelighetsfornemmelser, ble daukvalm og mistet appetitten hver gang jeg traff kjæresten min. Hver gang vi skiltes, føltes det sakte, men sikkert som at jeg ble meg selv igjen. Det var en kamp å ikke gjøre det slutt. For hjernen min fortalte meg jo at jeg måtte bort fra ham? Nei, den fortalte meg at jeg måtte bort fra noe som involverte kjærlighet eller forpliktelse. Lykke, lykke til!

(Og det er helt i orden at du refererer til deg selv som ei jente, kom igjen, da.)

Hei, jeg kjenner meg veldig igjen i dette, og har slitt i over to år nå. 

Møtte den mest fantastiske mannen, forelsket oss, og det at det var gjensidig og at han gjorde meg trygg var en fantastisk følelse. Så plutselig følte jeg for å trekke meg mer unna, kjente meg distansert og ville vri meg unna all fysisk kontakt.

Sex skjer nesten aldri, for jeg knyter meg helt (aldri hatt det som dette i tidligere forhold).

Det har gått opp og ned, jeg kan i kortere eller lengre perioder ha det fint, rolig, og dette er ofte i forbindelse med menstruasjon (hvorfor er det sånn?). Så klemmer angst og depresjon snikende, og rokker ved alt hos meg, og jeg tviler sånn på forholdet. Uten å ha noen som helst god grunn!!

Går til samtaleterapi osv, men klarer ikke helt løse denne gåten. Vet ikke hva mer jeg skal prøve.

Noen tips.. ??

Anonymkode: 7ac3f...094