Fra forelskelse til angst

[Victoria1234]

8 timer siden, liljenellik skrev:

Jeg sitter nesten her og måper. Dette problemet hadde jeg, og det noe så sinnssykt, i flere år (ikke for å gjøre deg demotivert), og jeg googlet forholdsangst og "angst med kjæreste" og alt mulig, og jeg fant ingenting som lignet det jeg opplevde. Men her er du jo, dessverre.

Jeg, som deg, har tilknytningstraumer fra barndommen. Mitt beste råd til deg er å fokusere så mye du bare klarer på akkurat det. For det er SÅ LETT å tro at angsten handler om kjæresten din. DEN HAR INGENTING MED HAM Å GJØRE. Ingenting. Ikke egentlig. Ja, han, eller det han får deg til å føle av romantikk og kjærlighet og muligheten for at han kan svikte deg eller hele ideen om forpliktelse eller hva enn trigger angsten din, men kjæresten din SKAPER den ikke. Dette tok det meg veldig lang tid å innse. Hadde han hatt voldelige tendenser eller rusproblemer eller et eller annet utrygt eller slitt med noe noen i familien din har slitt med ville angsten fungert som en fornuftig advarsel. Nå fungerer den bare som en advarsel. Jeg vet ikke så mye om oppveksten din, men når du skriver at du har traumer etter den, tenker jeg at vi har mye til felles. Jeg forstår deg. Jeg forstår hvor jævlig det er å kjenne at ens egen kropp og ens eget hode saboterer noe som bare skal være fint. Men denne angsten må behandles som annen angst - den må føles på. Den må anerkjennes, den må utfordres. Det er noe i deg som assosierer nære relasjoner med noe vanvittig utrygt og risikabelt, helt sikkert med veldig god grunn. Tilgi deg selv for dette. Du kunne ingenting for det som skjedde da, og du kan ingenting for det som oppstår i deg nå. Angsten du føler er et naturlig resultat av ting som dessverre har skjedd. Enten du er redd for å bli forlatt, eller for å selv forlate fordi hele relasjonen blir så nær og klam og triggende for deg, så finnes det håp. Når angsten kommer, selv om det føles forferdelig, sett deg ned og aksepter den. Prøv å møt den, kjenn bølgene inni deg og gråt hvis du trenger det. Det du kjenner på har ingenting med nåtiden å gjøre. Si til deg selv: "dette er ubehagelig. Men det er gammelt. Dette er rester. Jeg kan takle dette. Jeg tåler å føle ubehag, nå rydder jeg opp i gammelt groms."

Med tiden vil angsten letne. Ikke bare ta mitt ord for det, god forskning viser at denne formen for aksept og eksponering fungerer (har ikke noen linker akkurat nå, dessverre, men du snakker sikkert med psykologen din om dette).

Vit at du har min dypeste medfølelse, for det du opplever er forferdelig irriterende, vondt og sårt. Men jeg vet at du kan få det til. Kjæresten din bryr seg åpenbart om deg, og min erfaring er at gode menn tåler mye mer enn vi tror.

For mitt vedkommende, kjenner jeg ikke denne angsten lenger. Og det er egentlig helt absurd. Jeg ble så dårlig at jeg fikk uvirkelighetsfornemmelser, ble daukvalm og mistet appetitten hver gang jeg traff kjæresten min. Hver gang vi skiltes, føltes det sakte, men sikkert som at jeg ble meg selv igjen. Det var en kamp å ikke gjøre det slutt. For hjernen min fortalte meg jo at jeg måtte bort fra ham? Nei, den fortalte meg at jeg måtte bort fra noe som involverte kjærlighet eller forpliktelse. Lykke, lykke til!

(Og det er helt i orden at du refererer til deg selv som ei jente, kom igjen, da.)

Kjære liljenellik, jeg er fristet til å skrive "du aner ikke hvor  i mye det du nettopp skrev betyr for meg". Men noe sier meg at du vet nettopp dét. 

Jeg er samtidig veldig glad for at du fant noen å relatere deg til. Selvom du nå er fri fra angsten.

Du ga meg håp! Det er virkelig helt uvurderlig å vite at man ikke er alene. All verdens tid hos psykolog kan ikke måles med den følelsen man får når noen faktisk forstår.

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Og for de kloke ordene! Jeg skal lese meldingen din igjen og igjen, når angsten står på som værst! 

Ha en fin dag kjære deg! 

[AnonymBruker]

Er veldig godt å lese tråden din og se at man ikke er alene. 

Anonymkode: 2c250...43b

[AnonymBruker]

10 timer siden, Victoria1234 skrev:

Det var akkurat det kjæresten min sa også; at vi vil komme styrket ut av det. Han sa også at han er villig til å vente lenge på meg. Flott fyr altså.

Takk for fine ord! Godt å høre det fra noen som kan relatere seg.

Han kommer til å lære deg hva kjærlighet er på en god og positiv måte. Etterhvert vil du forbinde det med noe fint

Anonymkode: dbbe0...24f

[Victoria1234]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er veldig godt å lese tråden din og se at man ikke er alene. 

Anonymkode: 2c250...43b

Jeg er skikkelig glad for at du opplevde det sånn ❤ 

[Victoria1234]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det på samme måte som deg, ts. Får flykt/freeze i kroppen av for mange følelser og opplever kjærlighet som utrygt. Kroppen min bruker all energi på følelsene, så jeg kan bli helt utmattet etter 1 uke og må bort  Det er utrolig vanskelig å håndtere disse tingene, men er glad for å høre at du har god støtte hos psykolog og hos kjæresten din. 

Husk at du fortjener kjærlighet - alle fortjener det. Kjærlighet kan være noe fint og trygt, kroppen din må bare innse det først og "lære" seg det over tid. 

Lykketil 

Anonymkode: 2c250...43b

Tusen takk for fine og motiverende ord! Synd du også har det sånn. Håper vi begge snart får fri fra angsten ❤

[Victoria1234]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror angsten din kommer fordi det å være i et forhold er nytt og fremmed for deg. Angsten din forteller derfor at dette er farlig, og setter kroppen i alarmberedskap. Jeg selv flyktet ut av et slikt forhold, og angsten slapp taket. Nå er jeg i et nytt forhold, og kan ofte kjenne angsten komme snikende, men er åpen om det med han og vi tar ting rolig. Nå får jeg litt angst av å tenke på at vi snart skal på ferie sammen for første gang - ny fremmed situasjon = angst. Men jeg prøver å tenke at angsten ikke er farlig, og har snakket med kjæresten om dette i tilfelle jeg får et angstanfall. Da svarte han så fint: "Men det gjør jo ingenting, det er jo bare meg"  Det beroliget meg, da føles det ikke så farlig lengre om jeg får angst på ferien. 

Vet ikke om dette var noe konkrete råd akkurat, men det er nå min erfaring. Du må bare tenke "hei angst, der kom du igjen ja. Jaja det går fint"  Så vil hjernen din etterhvert lære at alle disse nye fremmede situasjonene ikke er farlige. Men angsten er en del av deg, du må bare lære å leve med det og ikke se på det som noe farlig. Så blir det bedre håper jeg. 

Klem 

Anonymkode: 5b3b3...8ba

Det du skriver høres veldig fornuftig ut. Takk for kloke ord! Og gratulerer med bra mann! ❤

[Victoria1234]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han kommer til å lære deg hva kjærlighet er på en god og positiv måte. Etterhvert vil du forbinde det med noe fint

Anonymkode: dbbe0...24f

Det gleder jeg meg til ❤

[Opia.]

Du er heldig som har en så flott kjæreste, håper det blir din tur til å oppleve noe fint nå.

Du/dere som har det slik; var dere åpne om dette helt fra starten av? 

[Gjest liljenellik]

4 timer siden, Opia. skrev:

Du er heldig som har en så flott kjæreste, håper det blir din tur til å oppleve noe fint nå.

Du/dere som har det slik; var dere åpne om dette helt fra starten av? 

Jeg var overhodet ikke åpen, følte for mye skam. Det tok flere år før jeg fortalte ham hva jeg følte, men han la jo merke til at jeg ikke ville bo sammen (klarte ikke tanken på å føle angst hele døgnet, hele året, og i tillegg knapt sove, da dette også var veldig problematisk for oss. Jeg fikk ikke sove med min egen kjæreste...) Men nå har jeg lært at en mann som fortjener din fremtid må være villig til å støtte deg nå. Det var veldig sunt for meg å åpne meg opp, og heller ikke så farlig som jeg trodde. Så det anbefaler jeg!

[Gjest liljenellik]

6 timer siden, Victoria1234 skrev:

Kjære liljenellik, jeg er fristet til å skrive "du aner ikke hvor  i mye det du nettopp skrev betyr for meg". Men noe sier meg at du vet nettopp dét. 

Jeg er samtidig veldig glad for at du fant noen å relatere deg til. Selvom du nå er fri fra angsten.

Du ga meg håp! Det er virkelig helt uvurderlig å vite at man ikke er alene. All verdens tid hos psykolog kan ikke måles med den følelsen man får når noen faktisk forstår.

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Og for de kloke ordene! Jeg skal lese meldingen din igjen og igjen, når angsten står på som værst! 

Ha en fin dag kjære deg! 

Det er utrolig godt å høre! Helt enig med deg i at hundrevis med terapitimer ikke kan sammenlignes med følelsen av å møte en likesinnet. Av egen erfaring kan jeg tenke meg at du vil ha flere runder med dette, og at de svarene du får her inne etterhvert vil virke litt mindre motiverende enn de kanskje virker nå. Dette kommer til å ta tid. Men du er verdt den tiden, og det ser kjæresten din ut til å forstå. Vær så snill og ikke gi opp og konkluder med at du er ødelagt eller at du aldri kan få det bedre. Du kan få det så mye bedre! Angsten prøver bare å advare deg om noe den anser som farlig, men som egentlig er utelukkende sunt for deg! Kjærlighet er ikke farlig, og angst er ikke farlig. Vi kan ikke alltid stole på magefølelsen vår eller hjernen vår, eller signalene den sender ut. Særlig ikke vi som kommer fra vanskelige kår. Det skjedde noe galt på veien i vår hjernes utvikling, og det synes i hvert fall jeg er veldig tungt å skrive, og å ta innover meg. Men det er viktig å innse. Hjernen din fucker med virkelighetsoppfatningen din, forteller deg at himmelen skal ramle ned når alt er i sin skjønneste orden. Prøv så godt du kan å anse ethvert angstanfall som en mulighet til å lære noe nytt om deg selv, oppdra deg selv på nytt. En mulighet til å gi den nye, positive erfaringer. Du fortjener kjærlighet.

[Victoria1234]

16 timer siden, liljenellik skrev:

Det er utrolig godt å høre! Helt enig med deg i at hundrevis med terapitimer ikke kan sammenlignes med følelsen av å møte en likesinnet. Av egen erfaring kan jeg tenke meg at du vil ha flere runder med dette, og at de svarene du får her inne etterhvert vil virke litt mindre motiverende enn de kanskje virker nå. Dette kommer til å ta tid. Men du er verdt den tiden, og det ser kjæresten din ut til å forstå. Vær så snill og ikke gi opp og konkluder med at du er ødelagt eller at du aldri kan få det bedre. Du kan få det så mye bedre! Angsten prøver bare å advare deg om noe den anser som farlig, men som egentlig er utelukkende sunt for deg! Kjærlighet er ikke farlig, og angst er ikke farlig. Vi kan ikke alltid stole på magefølelsen vår eller hjernen vår, eller signalene den sender ut. Særlig ikke vi som kommer fra vanskelige kår. Det skjedde noe galt på veien i vår hjernes utvikling, og det synes i hvert fall jeg er veldig tungt å skrive, og å ta innover meg. Men det er viktig å innse. Hjernen din fucker med virkelighetsoppfatningen din, forteller deg at himmelen skal ramle ned når alt er i sin skjønneste orden. Prøv så godt du kan å anse ethvert angstanfall som en mulighet til å lære noe nytt om deg selv, oppdra deg selv på nytt. En mulighet til å gi den nye, positive erfaringer. Du fortjener kjærlighet.

" Vi kan ikke alltid stole på magefølelsen vår eller hjernen vår, eller signalene den sender ut ". Jeg må lære meg å akseptere dette. For jeg har vanskeligheter med å akseptere at jeg ikke har kontroll over hjernen og nervesystemet (dog jeg vet at det kun er tanker, og tanker kan endres). At jeg har en "styggen på ryggen" som prøver å overbevise meg om at jeg ikke vil greie å være i et forhold. At jeg ikke er tålmodig nok. At jeg kommer til å gi opp. At det ikke er mulig. For hvis jeg gir opp før jeg har prøvd, slipper jeg nederlaget over å ikke klare det. Det er et paradoks. Det er så fortvilende, når jeg har innsikten og fornuften til å forstå at dette er bra for meg. Men hele kroppen stritter i mot. Det er som om noe tar over kroppen og hjernen, og begynner å lete etter negative ting med kjæresten. "Han er for snill", "er han tøffel?"(noe han ikke er!), "Han er litt kjedelig". Herregud! Det er jo helt syke tanker. Og jeg forstår hvor de kommer fra. Jeg forstår at det fremstår 'kjedelig' fordi jeg er vant til drama. Jeg er vant til at det fine og gode plutselig tar slutt. Men nå ser det ut til å vare. Og da føler jeg meg plutselig kvalt. fanget. uten fluktmulighet. Jeg vet at jeg har vært vant til så dårlig behandling i forhold at snillhet fremstår ukjent og utrygt. Men det er vanskelig å akseptere. Det skal jeg jobbe med fremover.

I går hadde jeg en fin dag. Helt uten angst. Da var heldigvis de gode følelsene tilbake. Så nå skal jeg klamre meg til det erfaringsgrunnlaget. For i dag ligger Styggen å murrer litt i magen (Men den pleier ofte å være værst om morgenen) igjen. 

Du har veldig mange gode refleksjoner, som jeg deler med deg. Jeg setter veldig pris på engasjementet ditt

[Victoria1234]

På 20.7.2017 den 0.16, liljenellik skrev:

Jeg sitter nesten her og måper. Dette problemet hadde jeg, og det noe så sinnssykt, i flere år (ikke for å gjøre deg demotivert), og jeg googlet forholdsangst og "angst med kjæreste" og alt mulig, og jeg fant ingenting som lignet det jeg opplevde. Men her er du jo, dessverre.

Jeg, som deg, har tilknytningstraumer fra barndommen. Mitt beste råd til deg er å fokusere så mye du bare klarer på akkurat det. For det er SÅ LETT å tro at angsten handler om kjæresten din. DEN HAR INGENTING MED HAM Å GJØRE. Ingenting. Ikke egentlig. Ja, han, eller det han får deg til å føle av romantikk og kjærlighet og muligheten for at han kan svikte deg eller hele ideen om forpliktelse eller hva enn trigger angsten din, men kjæresten din SKAPER den ikke. Dette tok det meg veldig lang tid å innse. Hadde han hatt voldelige tendenser eller rusproblemer eller et eller annet utrygt eller slitt med noe noen i familien din har slitt med ville angsten fungert som en fornuftig advarsel. Nå fungerer den bare som en advarsel. Jeg vet ikke så mye om oppveksten din, men når du skriver at du har traumer etter den, tenker jeg at vi har mye til felles. Jeg forstår deg. Jeg forstår hvor jævlig det er å kjenne at ens egen kropp og ens eget hode saboterer noe som bare skal være fint. Men denne angsten må behandles som annen angst - den må føles på. Den må anerkjennes, den må utfordres. Det er noe i deg som assosierer nære relasjoner med noe vanvittig utrygt og risikabelt, helt sikkert med veldig god grunn. Tilgi deg selv for dette. Du kunne ingenting for det som skjedde da, og du kan ingenting for det som oppstår i deg nå. Angsten du føler er et naturlig resultat av ting som dessverre har skjedd. Enten du er redd for å bli forlatt, eller for å selv forlate fordi hele relasjonen blir så nær og klam og triggende for deg, så finnes det håp. Når angsten kommer, selv om det føles forferdelig, sett deg ned og aksepter den. Prøv å møt den, kjenn bølgene inni deg og gråt hvis du trenger det. Det du kjenner på har ingenting med nåtiden å gjøre. Si til deg selv: "dette er ubehagelig. Men det er gammelt. Dette er rester. Jeg kan takle dette. Jeg tåler å føle ubehag, nå rydder jeg opp i gammelt groms."

Med tiden vil angsten letne. Ikke bare ta mitt ord for det, god forskning viser at denne formen for aksept og eksponering fungerer (har ikke noen linker akkurat nå, dessverre, men du snakker sikkert med psykologen din om dette).

Vit at du har min dypeste medfølelse, for det du opplever er forferdelig irriterende, vondt og sårt. Men jeg vet at du kan få det til. Kjæresten din bryr seg åpenbart om deg, og min erfaring er at gode menn tåler mye mer enn vi tror.

For mitt vedkommende, kjenner jeg ikke denne angsten lenger. Og det er egentlig helt absurd. Jeg ble så dårlig at jeg fikk uvirkelighetsfornemmelser, ble daukvalm og mistet appetitten hver gang jeg traff kjæresten min. Hver gang vi skiltes, føltes det sakte, men sikkert som at jeg ble meg selv igjen. Det var en kamp å ikke gjøre det slutt. For hjernen min fortalte meg jo at jeg måtte bort fra ham? Nei, den fortalte meg at jeg måtte bort fra noe som involverte kjærlighet eller forpliktelse. Lykke, lykke til!

(Og det er helt i orden at du refererer til deg selv som ei jente, kom igjen, da.)

Hei igjen.

Har behov for å tømme meg litt nå. 

Har hatt det fint i et par uker. Har kjent masse gode følelser, og jeg har turt å se litt fremover. Men nå har angsten satt seg litt igjen. Og de varme gode følelsene er "borte". Prøver å klamre meg fast i erfaringsgrunnlaget mitt; de gode følelsene kommer tilbake. Men nå jobber angsten så hardt med å finne negative ting med kjæresten min. Blir helt psyket ut av dette. For det er så fort gjort å trekke konklusjonen; han er ikke riktig for meg. Jeg blir så frustrert!! For han er jo bare snill og god. Og stabil. Og forutsigbar. Og nå kjeder jeg meg! 

Nå som jeg har angst, og ikke føler meg forelsket, får jeg et ekkelt sug i magen når han sier han er glad i meg. Og når han ser meg dypt inn i øyene. Det er akkurat som om kroppen skriker innvendig. Jeg vil bare bort. 

Siden jeg ikke har noen gode referansepunkter når det kommer til et sunt og godt forhold, er jeg helt ekstrem på å sammenligne vårt forhold med andres. Da er det veldig fort gjort å lande på at 

Jeg er nok alt for utålmodig. Jeg forventer liksom at jeg bør være trygg allerede. At jeg bør ha sluppet han helt inn, siden vi tross alt er kjærester. Og at det faktum at jeg ikke er DER, betyr alt dette ikke er riktig (den rasjonelle siden min forstår jo at dette er et urimelig krav til meg selv).

Dette ble et ustrukturert innlegg, uten noen åpenbar agenda. Kanskje jeg bare har behov for litt anerkjennelse... 

Hvor lang tid tok det for deg før angsten slapp? 

[Gjest liljenellik]

På 1.8.2017 den 14.08, Victoria1234 skrev:

Hei igjen.

Har behov for å tømme meg litt nå. 

Har hatt det fint i et par uker. Har kjent masse gode følelser, og jeg har turt å se litt fremover. Men nå har angsten satt seg litt igjen. Og de varme gode følelsene er "borte". Prøver å klamre meg fast i erfaringsgrunnlaget mitt; de gode følelsene kommer tilbake. Men nå jobber angsten så hardt med å finne negative ting med kjæresten min. Blir helt psyket ut av dette. For det er så fort gjort å trekke konklusjonen; han er ikke riktig for meg. Jeg blir så frustrert!! For han er jo bare snill og god. Og stabil. Og forutsigbar. Og nå kjeder jeg meg! 

Nå som jeg har angst, og ikke føler meg forelsket, får jeg et ekkelt sug i magen når han sier han er glad i meg. Og når han ser meg dypt inn i øyene. Det er akkurat som om kroppen skriker innvendig. Jeg vil bare bort. 

Siden jeg ikke har noen gode referansepunkter når det kommer til et sunt og godt forhold, er jeg helt ekstrem på å sammenligne vårt forhold med andres. Da er det veldig fort gjort å lande på at 

Jeg er nok alt for utålmodig. Jeg forventer liksom at jeg bør være trygg allerede. At jeg bør ha sluppet han helt inn, siden vi tross alt er kjærester. Og at det faktum at jeg ikke er DER, betyr alt dette ikke er riktig (den rasjonelle siden min forstår jo at dette er et urimelig krav til meg selv).

Dette ble et ustrukturert innlegg, uten noen åpenbar agenda. Kanskje jeg bare har behov for litt anerkjennelse... 

Hvor lang tid tok det for deg før angsten slapp? 

Hei, kjære deg, og beklager for sent svar! Jeg har ikke vært her inne på en stund.

For det første, - så fint at du henvender deg til meg! Og for det andre, så leit å høre at du har hatt det så vondt. Jeg kjenner igjen skuffelsen, uroen og følelsen av håpløshet. Du vil så gjerne fjerne disse tankene og disse følelsene... Jeg tror det er få som vet hvor ubehagelig det er å føle seg så bedratt av sin egen hjerne. Du beskriver kjæresten din som snill og stabil, det var min også. Så den fight or flight-reaksjonen hang liksom ikke på greip, og gjør nok heller ikke det i ditt tilfelle. MEN så gjør den jo på en måte det, når man tenker gjennom hva man tidligere har opplevd, og jeg tror det er viktig å minne seg selv på. "Dette er en naturlig reaksjon, jeg forstår meg selv, det er ikke rart at jeg blir redd, men jeg er trygg nå." Jeg fikk utbytte av å betrygge meg selv, men det er ikke dermed sagt at jeg ble kvitt angsten der og da. Jeg husker den forferdelige følelsen av å se på film med kjæresten min og knapt klare å følge med på skjermen fordi jeg var så kvalm og redd og uggen i hele kroppen, jeg var så sint på meg selv for at jeg ikke kunne fungere normalt, ingenting så ut til å nytte... Som deg var jeg veldig utålmodig. Jeg ville bare kvitte meg med de ekle følelsene og nyte nåtiden, det er jo en ganske lite kravstor ting å ønske seg, egentlig, det å kunne se en film med kjæresten uten å føle seg kvalt..! Men kroppen husker, hjernen husker. Jeg tror denne forholdsangsten er et uttykk for noe som ikke har blitt bearbeidet. Og det å bearbeide traumatiske opplevelser, og husk at det er snakk om flere opplevelser over flere år, tar tid. Urettferdige mengder tid. Det er vondt for meg på at du også opplever dette. Alle fortjener å slappe av med kjæresten sin. Har du hatt det som dette med tidligere kjærester?
Jeg trodde ikke jeg hadde det, men så leste jeg i dagboka mi fra tenårene. Jeg beskrev en uro da jeg var rundt dem, men jeg var ikke like bevisst følelsene mine som tenåring, så jeg avfeide vel uroen som forelskelse. Nå husker jeg den samme kvalmen, de samme søvnproblemene - og lettelsen da vi skiltes.

Jeg vet ikke om det er til noen nytte, men alt er vel bedre enn ingenting når man har det sånn som du har det nå, så jeg slenger på en litt interessant observasjon. Jeg må også nevne at når jeg skriver om "kjæresten min", så gjelder det en jeg var sammen med i nesten fire år, men som jeg gjorde det slutt med for to år siden (nå har jeg en ny - og ingen angst rundt ham.) Det var nemlig med eksen min at forholdsangsten var så uutholdelig - jeg måtte planlegge å ikke være med ham i mer enn så så mange timer for ikke å føle meg helt gal. Da er det ille... Uansett så var han bortreist en sommer, og jeg savnet ham noe veldig. Jeg hadde vel ikke sett ham på en måned eller noe sånt. Jeg husker jeg likevel følte meg litt lettet, for nå slapp jeg jo å kjenne på den forferdelige følelsen av å bli kvalt. Det var ambivalente greier... Jeg skulle besøke ham og gledet meg stort. Et par dager før jeg dro, lå jeg på stranda og solte meg og hørte på musikk, og jeg vet ikke om det var sangen jeg hørte på eller været eller, jeg vet ikke hva, men det kom et øyeblikk hvor jeg virkelig bestemte meg for at jeg ville være sammen med ham. De siste årene hadde jeg grublet og grublet over forholdet vårt, over ham, jeg var som besatt - ville han egentlig ha meg? Passet vi egentlig sammen? Tenk hvis han var utro, tenk hvis jeg egentlig burde vært med noen andre... Tenk hvis han skulle såre meg, tenk hvis det ville skje noe forferdelig, og så videre. Men da jeg lå på stranden, fikk jeg en eller annen åpenbaring. Det slo meg at jeg ikke hadde forutsetninger for å vite noe som helst om fremtiden, jeg hadde jo nesten ingen kontroll. Og det slo meg at jeg ble nødt til å ta et valg. Jeg kunne ikke gruble og engste meg, jeg måtte bare ta et valg og gå helhjertet inn i dette, eller helhjertet ut av det. Der og da bestemte jeg meg for å ta sjansen. Kanskje alt gikk til helvete, men jeg ble nødt til å velge ham, med hele meg. Lukke alle dører for andre, låse dem godt og hvile i mitt eget valg (det er ikke meningen å skrive en selvhjelpsbok her, beklager det). Og så begynte jeg å tenke større på det - hvor mye beskyttelse trenger jeg egentlig? Er jeg virkelig så skjør som jeg tror? Tåler jeg ikke avvisning eller kjærlighetssorg? Jo, jeg blir nødt til å tåle det. Alt kan skje, men jeg gidder ikke å forberede meg på det lenger. Jeg velger ham.

Da jeg besøkte ham et par dager senere, følte jeg meg som meg selv. Det var helt merkelig. Jeg husker jeg sa det til ham, "jeg er skikkelig rolig!" og han bare "ja, så fint", for han forstod ikke hvor stort dette var. Så nei, dette er ikke en historie om å bli nyfrelst, vet det virker litt sånn, men jeg synes dette kan være relevant - det er ikke sikkert det er det for deg, kanskje din angst handler om noe helt annet. Men for meg handlet den åpenbart om å ta et valg. For jeg var like usikker på om jeg ville være utro som på at han ville være det. Jeg tenkte ofte på feilene hans, mangelene hans, samtidig som at jeg var livredd for å bli forlatt. Angsten var borte i et år, og vi kunne endelig bo sammen.

Nå er jeg i et forhold som passer meg enda bedre, med en mann jeg har mer til felles med. Jeg har aldri kjent på den uvirkelighetsfølelsen eller de kvelningsfornemmelsene med ham. Jeg kan i blant, særlig i begynnelsen kjente jeg litt uro, men det er ikke i nærheten av hvordan det var med eksen min. Når jeg føler på det nå, minner jeg meg selv på at det ikke finnes noen garantier. Jeg må bare hive meg ut i denne relasjonen og risikere å få vondt igjen - innerst inne vet jeg at jeg tåler det.

Dette ble langt. Håper det ga deg et eller annet. Om ikke annet, så er du i hvert fall ikke alene om disse følelsene. Kanskje du blir nødt til å bestemme deg helhjertet? Eller kanskje han faktisk er feil for deg, det aner jo ikke jeg jo om. Jeg har ei venninne som har vært i flere forhold, men som i ett av dem fikk helt ekstreme reaksjoner da hun var rundt ham. Kastet opp og følte seg helt forferdelig. Han var feil for henne, og det var hele forklaringen. Men for meg var det jo ikke sånn, og hvis jeg skal gjette, så er det ikke sånn for deg heller. Så prøv å fokuser på at du har traumer, og at hjernen spiller deg noen puss. Hva tror du? Får du noen kontakt med dette når du står i det?

[AnonymBruker]

Jeg merker det er litt rart å lese dette. Selv om min eks ikke akkurat ble kvalm osv av meg. For eksen min hadde tilknytningsforstyrrelser etter en hard oppvekst. Han har gått mye i terapi, egentlig gjennom store deler av forholdet vårt og jeg var også sånn tålmodig som sa at alt ordner seg. Han har mange ganger våknet opp dyvåt av svette etter marerittene sine. Vi har alltid kunnet snakke mye om dette, og jeg har prøvd å gi ham rom og være forståelsesfull, også når han var fjern eller ikke klarte å forklare hvorfor han følte seg rar. Vi har etterhvert etablert oss med bolig og skulle til å få barn, men da det var som om lyset ble skrudd av. Plutselig var all hans kjærlighet til meg borte. Forstyrrelsen er ikke det eneste momentet. Men jeg vet at broren hans har fått psykiske reaksjoner av å få barn, og at eksen min har vært opptatt av det. Så fikk han selv et psykisk sammenbrudd da vi skulle begynne å få barn. Han fikk plutselig overhodet ikke sove om natta, følte seg elendig på dagen og fikk med mye om og med slått opp og flyttet ut og sverget at det var over for alltid (som om jeg skulle kunne hindre ham i et brudd). Mange blir selvfølgelig litt rare av et brudd, men det har vært voldsomt. Det er trist, men selv om han skulle få følelsene tilbake for meg, tør jeg ikke lenger dele livet med ham eller vurdere å få barn med ham. Han sa alltid om meg at hvis han ikke hadde funnet meg, hadde han nok blitt "en eremitt" og det er akkurat sånn det blir nå. Han er forsåvidt sosial, men når det gjelder det intime, er det heller sånn at han han trekker seg inn i seg selv og blir der. 

Anonymkode: 4ea70...ba3

[lokmeister2016]

Jeg har slitt me de samme Pga traumer tror du er redd ting blir for seriøst eller at du i hode ditt prøver skyve bort følelser ubevisst slik at hvis han drar er du forberedt på igjen og bli forlatt og derfor ille er redd om han drar . Tror du er de egentlig . Du prøver egentlig ubevisst ødlegge for deg selv så du slipper skuffelse , fordi de er de du er vant til. Han er jo med deg og valgte deg. Tenk på de du . Sjønner traumene er jævlig men her er kommunikasjon alt altså. 

[Dete]

Jeg sitter her og føler at jeg leser om meg selv. Nesten litt skremmende men også litt trøstefullt.

 

Jeg hadde vert avstandsforelsket ca. ett år og kjent ham enda lenger. Har aldri ønsket så sterkt å få en person inn i livet mitt tidligere. Men trodde ikke han var interessert i meg, selv om det var episoder som gjorde at jeg lurte på om han kanskje var det. Når jeg fikk bekreftet at han hadde følelser for meg og ville være sammen med meg, ble alt bare kaos. Jeg skjønte overhode ingen ting. Jeg hadde ikke hatt angst før, så det tok litt tid før jeg skjønte hva dette var. Jeg slet med en uro som sa meg at dette skulle jeg ikke. Tanken på å miste ham gjorde enda mer vondt og jeg var ganske sikker på at jeg kom til å angre på det. Det var jo ingenting galt med han.

 

Har som du opplevd at:

Jeg var og mer redd for at jeg skulle gjøre det slutt enn at han skulle gjøre det.

Angsten tar bort de gode følelsene.

De gode følelsene og forelskelser er der når angsten er borte.

Angsten får meg til å tenke tullete tanker (angsten betyr at jeg ikke bør, kanskje han kommer til å forandre seg, han er for snill, det må være noe siden han holder ut med meg…osv).

 

Jeg har vert desperat etter å finne hjelp. Brukt mye tid på å finne årsaken. Psykolog hjalp ikke så veldig for min del. Tror typen min har vert en bedre psykolog. Har funnet ut mye om meg selv og begynner å skjønne hva angsten kommer av (forhold = problemer, ta valg, slippe kontroll, miste noen jeg blir glad i…).

 

Vi har nå vert sammen i over ett år, har fremdeles angst og uro, men ikke så ille lenger. Jeg har oftere og flere gode dager. Ting som har dempet angsten for meg har vert TFT, redusere gluten/melk, avspenningsøvelser, ulike metoder for å snu/påvirke underbevisstheten. Prøver nå en alternativ behandling for en traume jeg hadde som liten. Vil si det har hjulpet meg mest.

 

Kunne skrevet mye mer men…håper du holder ut. Jeg har ikke tenkt at angsten skal få ødelegge forholdet vårt i vertfall.

[AnonymBruker]

På 7/19/2017 den 21.26, Perle skrev:

Hvis du er 31, er du en kvinne og ikke lenger en "jente". Du bør helt ærlig jobbe med dine egene issues før du entrer noe parforhold. 

Dette er faktisk utrolig tungt å jobbe med og er ekstremg tidskrevende. Angst er en lidelse som virkelig ikke man bare kan si "skjerp deg" på..

Anonymkode: 902cc...69f

[AnonymBruker]

Er du meg?  Vi er i samne båt. Bare at vi har flyttet sammen. Kjenner jeg holder på og dø.. det har gått for fort for meg. Husk å bruk tid. Vær utrolig åpen med han om det. Han bør lese seg opp om traumeangst 

Anonymkode: 902cc...69f

[AnonymBruker]

Denne tråden har nok reddet mitt forhold nå. Tusen takk ts og liljenellik

Anonymkode: 902cc...69f

[AnonymBruker]

Jeg har lenge vurdert å lage en tråd om det samme tema, og ble veldig glad da jeg så denne og at det er flere som deler samme erfaringer. Jeg kjenner meg (dessverre) utrolig godt igjen i det flere skriver her. Jeg har nettopp fått meg kjæreste. Den aller første tiden gikk alt veldig fint og jeg ble positivt overrasket over at gamle mønstre fra tidligere forhold ikke preget dette, men plutselig kom angsten snikende. Jeg merket det ved at jeg blant annet IRRASJONELLE MEG:

- Leter etter feil hos kjæresten min (som egentlig ikke er der..) 
- Blir tilbakeholden og tar avstand fra han 
- Tester han ved å la være å svare (avstand), blir frekk eller hånlig, overdriver, endrer meg selv, irriterer han (men begrenser det eller prater med han når jeg blir bevisst på det) 
- Er overbevist om at relasjonen snart tar slutt - f.eks fordi han går lei av meg eller finner noen bedre 
- Tankekjør om at han liker andre bedre enn meg, fortjener en bedre kjæreste, han er bedre enn meg, han ser snart hvilken dårlig kjæreste jeg er så jeg bør ikke kaste bort tiden hans 
- Har "følehorna ute" og er veldig nærtagen og reagerer på den minste ting som rasjonelle meg ikke tenker over; f.eks at han ser på en jente, han tekster med mobilen, han sier et eller annet som jeg blir fornærmet eller lei meg for 
- Tenker at "det er kanskje like greit og bare gjøre det slutt..."

Rasjonelle meg ser derimot hvilken fantastisk kjæreste jeg er så heldig å ha - genuint snill og omtenksom, morsom, sporty, kunnskapsrik etc etc etc. Rasjonelle meg ser at vi passer utmerket sammen, koser oss og gjør hverandre bedre. Rasjonelle meg vet at alle mennesker er sårbare når de er i et parforhold, men at denne viten ikke skaper trenger å skape angst. Rasjonelle meg vet at min oppvekst preger min evne til å være nær andre - men lar ikke fortiden definere meg. Rasjonelle meg vet at det finnes mange attraktive og tilrekkende jenter i verden, men det er ikke nødvendigvis en trussel mot mitt forhold fordi det forhold baseres på langt mer enn et fint utseende. Ikke minst så forstår rasjonelle meg at om denne relasjonen ender så vil sannsynligvis det samme mønsteret dukke opp med en ny --> fordi det er ikke HAN eller relasjonen vår det er noe galt med, men min egen angst for nærhet. 

Selv om jeg som oftest klarer å tenke rasjonelt, er det som om min irrasjonelle side har festet seg til kroppen. Jeg har en indre uro, et tankekjør og går med en vag forventning om at det kommer til å bli slutt snart til tross for at det er absolutt ingen tegn på at det vil skje med det første. Akkurat som om jeg skaper en avstand og gradvis saboterer forholdet fordi det da er mer predikerbart at det vil skje og dermed lettere å håndtere når det har blitt slutt. 

Anonymkode: 65b02...c0d