Fra forelskelse til angst

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en jente på 31 år, som nylig har fått meg kjæreste, etter 6 år som singel.

Innledningsvis må jeg presisere at jeg har tilknytningstraumer fra barndommen. Hele livet har jeg måttet kjempe for kjærligheten. Det har gjenspeilet seg i de siste forholdene mine. De har vært destruktive, selvutslettende. Preget av usikkerhet og uforutsigbarhet. Psykologen min sier at hjernen min assosierer kjærlighet med noe utrygt og uforutsigbart. Det er igrunn logisk.

Så til sakens kjerne.

Jeg var avstandsforelsket i kjæresten min i et halvt år, og trodde ikke jeg hadde sjangs. Så viste det seg at han også likte meg, og jeg ble så lykkelig at jeg holdt på å eksplodere av følelser! Han er virkelig et nydelig menneske, med alle de egenskapene jeg alltid har drømt om i en gutt. Han er så snill, bekreftende, stabil og trygg. Han er omsorgsfull og veldig oppmerksom. Og han liker meg så inderlig mye, og vi ønsker det samme i et forhold.

Så, da følelsene mine var på det sterkeste (vi hadde dater i et par uker), kom angsten snikende. Og en dag smalt det! Jeg fikk helt avsmak, og mistet alle de gode følelsene. Jeg har hatt en åpen dialog med han om dette hele veien, og han har taklet det eksemplarisk! Til slutt ble angsten så sterk at jeg måtte be om en pause. Jeg kastet opp, klarte ikke å spise, det eneste angsten ville var at jeg skulle flykte. Droppe han. Redde meg selv. Jeg fikk god hjelp av psykologen min i denne perioden. Så, etter to ukers 'pause' forsvant angsten. Og de gode følelsene kom tilbake. 

Vi hadde det veldig fint i et par uker, og jeg følte meg sikker på at jeg ville være kjæresten hans. Vi ble sammen. Så, dagen etter, kom angsten tilbake. En uke senere er den der fremdeles. Og den overdøver de gode følelsene. 

Det som skremmer meg er at jeg ikke er redd han skal gå fra meg, men heller at jeg skal ende opp med å forlate han. Det skal sies at jeg kun føler dette når angsten er i kroppen. 

Så.. nå lurer jeg egentlig bare på om noen der ute har samme erfaringer. Og om noen kan gi meg tilbake håpet og troen på at dette kan gå over og bli bra igjen.

 

Hilsen meg

Anonymkode: 33def...4a8

[AnonymBruker]

Du er redd du skal forlate han?! Du har angst for angsten altså..jeg skjlnner ikke helt at det går.

men jeg har det som deg,bare at jeg har ikke gjort noe mer enn å tekste med han. Og snakket med han face to face et par ganger. Problemet mitt er st jeg tror han flørter med andre  jeg vil ende opp såret en eller annen gang. 

Men agsten kjenner jeg dessverre svært godt til. Jeg har derimot angst for at jeg plutselig skal se han har bltt sammen med en annen, 

Anonymkode: 5cf9b...837

[AnonymBruker]

Vel. Du må bare gi det tid. Han venter på deg hvis han virkelig vil ha deg :). 

Jeg har vært i et veldig destruktivt forhold tidligere, og min nye kjæreste (og senere mann) var der for meg hele veien. Man blir knyttet sammen på en helt spesiell måte når man takler dette sammen.

 

Anonymkode: 79ffd...faa

[Victoria1234]

Det kan godt hende at jeg er redd for å bli forlatt, innerst inne. Men bevisstheten min føler seg trygg på at han ikke kommer til å stikke... Blir bare så redd for at de gode følelsene ikke skal komme tilbake. Og at angsten prøver å fortelle meg at han ikke er riktig for meg. Men som psykologen min sier; angsten kan ikke vite det. 

 

[Perle]

Hvis du er 31, er du en kvinne og ikke lenger en "jente". Du bør helt ærlig jobbe med dine egene issues før du entrer noe parforhold. 

Endret 19. juli 2017 av Perle

[Cordelia]

Du sier jo at følelsene har kommet tilbake når du ikke har angsten, så de er jo ikke forsvunnet. Det er vel bare angsten som rett og slett føkker med resten av følelseslivet midlertidig. Tar opp for mye av plassen rett og slett når den er der. De ordentlige følelsene blir bare dyttet litt bort, får ikke helt komme til. Så da ville jeg ihvertfall stole på at de(forelskelsen/kjærligheten) holdt seg der et sted i nærmeste fremtid.

Må bare finne en måte å jobbe med hodet og angsten.

Endret 19. juli 2017 av Cordelia

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Perle skrev:

Hvis du er 31, er du en kvinne og ikke lenger en "jente". Du bør helt ærlig jobbe med dine egene issues før du entrer noe parforhold. 

 herregud for en idiotisk ting å si.

Anonymkode: 2d74b...90d

[AnonymBruker]

Har du lest en bok som heter Tilbake til nåtid ?

Hvis ikke du har lest den, så anbefaler jeg deg å kjøpe den med det samme og lese! 

Anonymkode: 2d74b...90d

[Victoria1234]

44 minutter siden, Perle skrev:

Hvis du er 31, er du en kvinne og ikke lenger en "jente". Du bør helt ærlig jobbe med dine egene issues før du entrer noe parforhold. 

Takk for konstruktiv tilbakemelding ❤

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner meg veldig godt igjen! Har ikke tid nå, til å skrive så fryktelig mye. Men trådstarter, søk litt på tilknytningsproblemer, unnvikende utrygg tilknytning, både her på forum (finnes noen bra!) og ellers. Enkelte av de svarene over her er jo så frekke at det burde ikke vært lov. Det du beskriver kan gå bra, men det kan ta tid. Og ja, jeg synes du bør jobbe med dette SAMMEN MED kjæresten din. Han virker som en fin fyr!  

Er nok en grunn til at du falt for han!

Anonymkode: 4f335...d64

[Victoria1234]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du lest en bok som heter Tilbake til nåtid ?

Hvis ikke du har lest den, så anbefaler jeg deg å kjøpe den med det samme og lese! 

Anonymkode: 2d74b...90d

Takk for tips! Den skal jeg sjekke ut! 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Victoria1234 skrev:

Takk for konstruktiv tilbakemelding ❤

Hahaha! Bare gi F i de kjappe svarene hvor noen ser ned på dette. Det finnes nok av de som skor seg på andres ulykke  

Anonymkode: 4f335...d64

[Victoria1234]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel. Du må bare gi det tid. Han venter på deg hvis han virkelig vil ha deg :). 

Jeg har vært i et veldig destruktivt forhold tidligere, og min nye kjæreste (og senere mann) var der for meg hele veien. Man blir knyttet sammen på en helt spesiell måte når man takler dette sammen.

 

Anonymkode: 79ffd...faa

Takk for fine ord. De skal jeg ta med meg

[AnonymBruker]

http://www.modum-bad.no/behandling/traume/fakta/

• Vanskeligheter med å tolerere og regulere følelser
• Problemer med oppmerksomhet og bevissthet (inkludert dissosiative symptomer, se under)
• Endringer/problemer med selvopplevelse (typisk at man opplever seg selv som verdiløs, ødelagt etc)
• Problemer med relasjoner til andre(vansker med mistillit, regulering av nærhet/avstand, selvhevdelse)
• Fysiske symptomer (somatisering og medisinske problemer)

Anonymkode: 2d74b...90d

[Victoria1234]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg kjenner meg veldig godt igjen! Har ikke tid nå, til å skrive så fryktelig mye. Men trådstarter, søk litt på tilknytningsproblemer, unnvikende utrygg tilknytning, både her på forum (finnes noen bra!) og ellers. Enkelte av de svarene over her er jo så frekke at det burde ikke vært lov. Det du beskriver kan gå bra, men det kan ta tid. Og ja, jeg synes du bør jobbe med dette SAMMEN MED kjæresten din. Han virker som en fin fyr!  

Er nok en grunn til at du falt for han!

Anonymkode: 4f335...d64

Takk for at du tok deg tid til å svare!

[Victoria1234]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vel. Du må bare gi det tid. Han venter på deg hvis han virkelig vil ha deg :). 

Jeg har vært i et veldig destruktivt forhold tidligere, og min nye kjæreste (og senere mann) var der for meg hele veien. Man blir knyttet sammen på en helt spesiell måte når man takler dette sammen.

 

Anonymkode: 79ffd...faa

Det var akkurat det kjæresten min sa også; at vi vil komme styrket ut av det. Han sa også at han er villig til å vente lenge på meg. Flott fyr altså.

Takk for fine ord! Godt å høre det fra noen som kan relatere seg.

[AnonymBruker]

Jeg tror angsten din kommer fordi det å være i et forhold er nytt og fremmed for deg. Angsten din forteller derfor at dette er farlig, og setter kroppen i alarmberedskap. Jeg selv flyktet ut av et slikt forhold, og angsten slapp taket. Nå er jeg i et nytt forhold, og kan ofte kjenne angsten komme snikende, men er åpen om det med han og vi tar ting rolig. Nå får jeg litt angst av å tenke på at vi snart skal på ferie sammen for første gang - ny fremmed situasjon = angst. Men jeg prøver å tenke at angsten ikke er farlig, og har snakket med kjæresten om dette i tilfelle jeg får et angstanfall. Da svarte han så fint: "Men det gjør jo ingenting, det er jo bare meg"  Det beroliget meg, da føles det ikke så farlig lengre om jeg får angst på ferien. 

Vet ikke om dette var noe konkrete råd akkurat, men det er nå min erfaring. Du må bare tenke "hei angst, der kom du igjen ja. Jaja det går fint"  Så vil hjernen din etterhvert lære at alle disse nye fremmede situasjonene ikke er farlige. Men angsten er en del av deg, du må bare lære å leve med det og ikke se på det som noe farlig. Så blir det bedre håper jeg. 

Klem 

Anonymkode: 5b3b3...8ba

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg, ts. Får flykt/freeze i kroppen av for mange følelser og opplever kjærlighet som utrygt. Kroppen min bruker all energi på følelsene, så jeg kan bli helt utmattet etter 1 uke og må bort  Det er utrolig vanskelig å håndtere disse tingene, men er glad for å høre at du har god støtte hos psykolog og hos kjæresten din. 

Husk at du fortjener kjærlighet - alle fortjener det. Kjærlighet kan være noe fint og trygt, kroppen din må bare innse det først og "lære" seg det over tid. 

Lykketil 

Anonymkode: 2c250...43b

[Solivagant]

Du må jobbe med angsten, ellers kommer ikke dette til å gå. Ikke når den er såpass sterk og har så mye kontroll over deg og kroppen din. Angst er helt jævlig, men det er ikke farlig, og det må du få inn. Ser du har fått mange gode tips her, og ønsker deg lykke til. Funker det ikke, snakk med fastlegen din eller få en henvisning til psykolog. 

[Gjest liljenellik]

Jeg sitter nesten her og måper. Dette problemet hadde jeg, og det noe så sinnssykt, i flere år (ikke for å gjøre deg demotivert), og jeg googlet forholdsangst og "angst med kjæreste" og alt mulig, og jeg fant ingenting som lignet det jeg opplevde. Men her er du jo, dessverre.

Jeg, som deg, har tilknytningstraumer fra barndommen. Mitt beste råd til deg er å fokusere så mye du bare klarer på akkurat det. For det er SÅ LETT å tro at angsten handler om kjæresten din. DEN HAR INGENTING MED HAM Å GJØRE. Ingenting. Ikke egentlig. Ja, han, eller det han får deg til å føle av romantikk og kjærlighet og muligheten for at han kan svikte deg eller hele ideen om forpliktelse eller hva enn trigger angsten din, men kjæresten din SKAPER den ikke. Dette tok det meg veldig lang tid å innse. Hadde han hatt voldelige tendenser eller rusproblemer eller et eller annet utrygt eller slitt med noe noen i familien din har slitt med ville angsten fungert som en fornuftig advarsel. Nå fungerer den bare som en advarsel. Jeg vet ikke så mye om oppveksten din, men når du skriver at du har traumer etter den, tenker jeg at vi har mye til felles. Jeg forstår deg. Jeg forstår hvor jævlig det er å kjenne at ens egen kropp og ens eget hode saboterer noe som bare skal være fint. Men denne angsten må behandles som annen angst - den må føles på. Den må anerkjennes, den må utfordres. Det er noe i deg som assosierer nære relasjoner med noe vanvittig utrygt og risikabelt, helt sikkert med veldig god grunn. Tilgi deg selv for dette. Du kunne ingenting for det som skjedde da, og du kan ingenting for det som oppstår i deg nå. Angsten du føler er et naturlig resultat av ting som dessverre har skjedd. Enten du er redd for å bli forlatt, eller for å selv forlate fordi hele relasjonen blir så nær og klam og triggende for deg, så finnes det håp. Når angsten kommer, selv om det føles forferdelig, sett deg ned og aksepter den. Prøv å møt den, kjenn bølgene inni deg og gråt hvis du trenger det. Det du kjenner på har ingenting med nåtiden å gjøre. Si til deg selv: "dette er ubehagelig. Men det er gammelt. Dette er rester. Jeg kan takle dette. Jeg tåler å føle ubehag, nå rydder jeg opp i gammelt groms."

Med tiden vil angsten letne. Ikke bare ta mitt ord for det, god forskning viser at denne formen for aksept og eksponering fungerer (har ikke noen linker akkurat nå, dessverre, men du snakker sikkert med psykologen din om dette).

Vit at du har min dypeste medfølelse, for det du opplever er forferdelig irriterende, vondt og sårt. Men jeg vet at du kan få det til. Kjæresten din bryr seg åpenbart om deg, og min erfaring er at gode menn tåler mye mer enn vi tror.

For mitt vedkommende, kjenner jeg ikke denne angsten lenger. Og det er egentlig helt absurd. Jeg ble så dårlig at jeg fikk uvirkelighetsfornemmelser, ble daukvalm og mistet appetitten hver gang jeg traff kjæresten min. Hver gang vi skiltes, føltes det sakte, men sikkert som at jeg ble meg selv igjen. Det var en kamp å ikke gjøre det slutt. For hjernen min fortalte meg jo at jeg måtte bort fra ham? Nei, den fortalte meg at jeg måtte bort fra noe som involverte kjærlighet eller forpliktelse. Lykke, lykke til!

(Og det er helt i orden at du refererer til deg selv som ei jente, kom igjen, da.)