Jeg er sykelig sjalu og kontrollerende (hjelp oss)

[AnonymBruker]

Uff!! Sliter veldig mye med der samme!!:( det er helt forferdelig.. 

klem <3

Anonymkode: c0999...ede

[AnonymBruker]

På 19.7.2017 den 0.49, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver her fordi jeg føler at jeg har nådd et eller annet nytt lavmål i kveld. Jeg og samboeren (begge 30 år) har et sånt forhold de fleste vennene mine er misunnelige på. Vi har planlagt fremtiden sammen og koser oss mye sammen. Han er klar over at jeg sliter med usikkerhet og barndomstraumer (vokste opp med narkomane foreldre og total omsorgssvikt), og vi er veldig åpne med hverandre. Men jeg føler at jeg "er for mye", særlig i perioder. Jeg skal være veldig ærlig i denne posten, og det kommer ingenting godt ut av kommentarer om at jeg er gal eller fæl, jeg er allerede ganske langt nede... Vær så snill og husk at jeg ikke har det bra, at jeg er klar over at jeg må gjøre noe med alt dette, at jeg her ber om hjelp og at jeg går jevnlig i terapi. Her følger en liten oversikt:

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Jeg blir ukomfortabel de gangene han runker når jeg er i huset. Jeg hater å lure på hva han tenker på (og ja, jeg har ingenting med det, men jeg styrer virkelig ikke min egen hjerne). Det har dessverre gått så langt at jeg har uttrykt at jeg synes det er ubehagelig at han gjør det når jeg er hjemme, og at han sikkert har fått et anstrengt forhold til dette selv. Jeg har senere angret og fortalt ham at jeg ikke skal legge meg oppi hva han gjør og at det er helt naturlig osv, men han merker nok at jeg er veldig observant når han kommer inn på kjøkkenet om morgenen. Jeg har også lett etter "spor" flere ganger, bare fordi jeg ikke klarer å la være. Dette er noe av det jeg skammer meg mest over, fordi jeg _egentlig_ vet mer om seksualitet enn dette, jeg vet at onani er sunt og avslappende og helt normalt, jeg gjør det ofte selv, men jeg tror denne sterke reaksjonen stammet fra at vi hadde mindre sex og at jeg følte meg lite begjært. Det plaget meg veldig at han "heller" ville runke enn å ha sex.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jente jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Jeg føler meg mer eller mindre konstant usikker, paranoid og sjalu og han fortjener det overhodet ikke. Men jeg klarer ikke å la være å føle meg såret/redd/på vakt. Noen av dere tenker sikkert dette allerede, men jeg må bare få med at jeg er klar over at de fleste, kanskje samtlige av disse punktene har med barndommen min å gjøre. Jeg hadde aldri noen å stole på, aldri noen å klemme eller betro meg til. Barndommen min var utelukkende trist og ensom, sterkt preget av løgn (som gjorde meg paranoid) og kulde og skjellsord (som gjorde meg usikker på min egen verdi) og rus (som gjorde meg livredd). Så jeg er nok litt ødelagt. Men jeg skriver jo dette fordi jeg har troa på at jeg kan bli friskere. Og kjæresten min, som har hatt en kjempefin oppvekst, ser jo åpenbart noe fint i meg.

Har du noen råd? Noen lignende erfaringer?

Tusen takk for alle svar.

Anonymkode: 7e000...cbb

Jeg har noen spørsmål til dette. Hva har dette med at foreldrene dine visstnok har gått på stoff med det at du betegner deg selv som sykelig sjalu å gjøre? Skjønner ikke helt, jeg...

Jeg har ikke noen råd fordi jeg har ikke en lignende erfaring, men jeg vil tro at det å jobbe med deg selv og selvtilliten kan hjelpe. 
Noen av bekymringene dine er strengt talt ikke noe å bekymre seg for, det skal være noe du bure glede deg til. Også er det ingen vits for deg å sammenligne deg med venninnene dine vel?  

Anonymkode: 5d899...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2017 den 0.49):

Jeg skriver her fordi jeg føler at jeg har nådd et eller annet nytt lavmål i kveld. Jeg og samboeren (begge 30 år) har et sånt forhold de fleste vennene mine er misunnelige på. Vi har planlagt fremtiden sammen og koser oss mye sammen. Han er klar over at jeg sliter med usikkerhet og barndomstraumer (vokste opp med narkomane foreldre og total omsorgssvikt), og vi er veldig åpne med hverandre. Men jeg føler at jeg "er for mye", særlig i perioder. Jeg skal være veldig ærlig i denne posten, og det kommer ingenting godt ut av kommentarer om at jeg er gal eller fæl, jeg er allerede ganske langt nede... Vær så snill og husk at jeg ikke har det bra, at jeg er klar over at jeg må gjøre noe med alt dette, at jeg her ber om hjelp og at jeg går jevnlig i terapi. Her følger en liten oversikt:

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Jeg blir ukomfortabel de gangene han runker når jeg er i huset. Jeg hater å lure på hva han tenker på (og ja, jeg har ingenting med det, men jeg styrer virkelig ikke min egen hjerne). Det har dessverre gått så langt at jeg har uttrykt at jeg synes det er ubehagelig at han gjør det når jeg er hjemme, og at han sikkert har fått et anstrengt forhold til dette selv. Jeg har senere angret og fortalt ham at jeg ikke skal legge meg oppi hva han gjør og at det er helt naturlig osv, men han merker nok at jeg er veldig observant når han kommer inn på kjøkkenet om morgenen. Jeg har også lett etter "spor" flere ganger, bare fordi jeg ikke klarer å la være. Dette er noe av det jeg skammer meg mest over, fordi jeg _egentlig_ vet mer om seksualitet enn dette, jeg vet at onani er sunt og avslappende og helt normalt, jeg gjør det ofte selv, men jeg tror denne sterke reaksjonen stammet fra at vi hadde mindre sex og at jeg følte meg lite begjært. Det plaget meg veldig at han "heller" ville runke enn å ha sex.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jente jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Jeg føler meg mer eller mindre konstant usikker, paranoid og sjalu og han fortjener det overhodet ikke. Men jeg klarer ikke å la være å føle meg såret/redd/på vakt. Noen av dere tenker sikkert dette allerede, men jeg må bare få med at jeg er klar over at de fleste, kanskje samtlige av disse punktene har med barndommen min å gjøre. Jeg hadde aldri noen å stole på, aldri noen å klemme eller betro meg til. Barndommen min var utelukkende trist og ensom, sterkt preget av løgn (som gjorde meg paranoid) og kulde og skjellsord (som gjorde meg usikker på min egen verdi) og rus (som gjorde meg livredd). Så jeg er nok litt ødelagt. Men jeg skriver jo dette fordi jeg har troa på at jeg kan bli friskere. Og kjæresten min, som har hatt en kjempefin oppvekst, ser jo åpenbart noe fint i meg.

Har du noen råd? Noen lignende erfaringer?

Tusen takk for alle svar.

Anonymkode: 7e000...cbb

Hei TS, jeg ville bare spørre hvordan dette har gått for deg i ettertid? Sliter med mye av det samme som du beskrev i denne heller gamle tråden, og kunne skrevet mye av det samme selv og tenkte dermed du kanskje hadde noen gode råd jeg kan ta med meg på veien?❤️

Anonymkode: fb517...ebb