Jeg er sykelig sjalu og kontrollerende (hjelp oss)

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fy faen for en unødvendig ting å skrive til noen som sliter.

Anonymkode: 7e000...cbb

Hun spør og råd får hun. Er du så følsom så logg av internett.

"Facts dont care about feelings" -

Ben Shapiro

Anonymkode: 9ff65...3ff

[AnonymBruker]

5 timer siden, a l'orange skrev:

Personlighetsforstyrrelse?!

Altså, jeg har også vært (heftig!) borti mennesker med personlighetsforstyrrelser, mennesker som manipulerer og kontrollerer, så jeg vet hvordan det føles! Men det som kjennetegner de menneskene der er jo at de enten ikke ser hvor destruktive følelsene deres er, eller de ser det, men vil ikke gjøre noe for å endre på det. Da er eneste mulige løsning å gå bort, og jeg har tenkt det om temmelig mange her inne som forteller om hvordan de lar sjalusien styre hverdagen.

Men det er altså det motsatte av hvordan jeg opplever trådstarter. Hun tar grep. Følelser er ikke farlige. Det er det å undertrykke de og/eller ikke ta de på alvor som er farlig.

Jeg merker at jeg blir nokså sint nor du sitter der og sier at du er overbevist om at dette er en personlighetsforstyrrelse, bare fordi du kjenner igjen elementer fra ditt forhold. Igjen, følelser er ikke farlige. Og trådstarter har ikke ett eneste sted skrevet noe om hvordan hun klandrer eller tar dette ut på kjæresten. Da blir det for dumt å dømme henne kun på følelsene hennes.

Det finnes også en god del psykologiske lidelser med differensialdiagnoser man ikke bør overse. BPD ligner f.eks. veldig mye på PTSD. Med mindre man har erfaring som psykiater, så synes jeg det er svært - SVÆRT! - unødvendig å diagnostisere her inne.

Henvis gjerne til lege, men ikke forsøk å leke lege!

(Beklager utbruddet, dere eventuelle sarte sjeler der ute  )

 

Og en ting til; Det å fokusere mindre på egne følelser og mer på hvordan partner har det, er DET SISTE trådstarter bør gjøre. Det er rene galskapen når man skal hele seg selv!

Det som også kjennetegner  BPD er folk som er utrolig sjalu for ingenting. Livredd for å bli forlatt og ekstremt kontrollerende. Mange av tingene ts har

Andre ting er ekstremt humør. Enten velsig glad eller veldig trist osv. BPD er veldig vanlig hos kvinner men finnes også hos menn

Anonymkode: 9ff65...3ff

[AnonymBruker]

https://www.borderlinepersonalitytreatment.com/borderline-personality-disorder-women.html

Her er en veldig god artikkel om borderline personality disorder. 

Veldig interessant.  Da mye som står der virker ekte fra hva jeg selv har opplevd. Min ex har BPD og ble seksuellt misbrukt i barndommen

Anonymkode: 9ff65...3ff

[Ramona]

Klassisk tilfelle av BPD, personlighetsforstyrrelse som sagt. Dere andre trenger ikke å klikke. Det er ikke slemt å påpeke the obvious. Ingen her har vært slemme, så ro dere ned. 

Endret 20. juli 2017 av Ramona

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

ptsd er veldig annerledes, ptsd er unngåelse/unnvikende/vansker med å regulere følelser og er en mer unnvikende angsttype enn angsttypen ts beskriver. Det som ts beskriver er veldig kjent for emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, 

Spoiler

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Men vi på KG skal ikke diagnosere noen. Hallo. Det er en grunn til at mennesker tar lang utdanning for å kunne diagnosere noen, hvor til og med de opplever det vanskelig nok! Oppførselen til ts kunne like gjerne vært oppførselen til en med depresjon. Så kanskje vi bare bør be henne om å snakke med fastlegen sin om disse tingene og en psykolog. Hun fortjener hjelpen hun trenger og jeg tror ikke at dette vil løse seg uten god hjelp fra noen som vil henne vel!

Anonymkode: faec5...bbe

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ptsd er veldig annerledes, ptsd er unngåelse/unnvikende/vansker med å regulere følelser og er en mer unnvikende angsttype enn angsttypen ts beskriver. Det som ts beskriver er veldig kjent for emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, 

  Vis skjult innhold

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Men vi på KG skal ikke diagnosere noen. Hallo. Det er en grunn til at mennesker tar lang utdanning for å kunne diagnosere noen, hvor til og med de opplever det vanskelig nok! Oppførselen til ts kunne like gjerne vært oppførselen til en med depresjon. Så kanskje vi bare bør be henne om å snakke med fastlegen sin om disse tingene og en psykolog. Hun fortjener hjelpen hun trenger og jeg tror ikke at dette vil løse seg uten god hjelp fra noen som vil henne vel!

Anonymkode: faec5...bbe

Hun HAR blitt diagnostisert med ptsd! Og når du sier vi ikke skal diagnostisere, hvorfor gjør du det selv? 

Anonymkode: db259...265

[Trude.lutt]

Her er det flere ting jeg vil si

- du har en enorm innsikt. Bruk den til å komme deg videre. Gå i behandling

- personlighetsforstyrrelser/diagnose. Ikke farlig i det hele tatt. Kan gi svar, men aldri en unnskyldning. 

-kjæresten din har valgt deg. DEG. Ingen som tvinger han til å bli hos deg. Tenk på det når følelsene tar helt av. 

- Dere burde ta noen timer sammen med en terapeut. Han sin opplevelse av dette burde også komme frem. Tror du hadde hatt godt av det. At du hører hvordan han har det. På nøytral grunn. Ingen orker å gå på eggeskall hele tiden. 

- dette er din utfordring. Du må eie den. Han kan ikke få deg trygg. Du må bli trygg.

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Til TS, 

vil anbefale deg å bare drite i brukerne som påstår at du har personlighetsforstyrrelser. Det er ingen fagpersoner eller psykologer som ville funnet på å spekulere i diagnoser utifra det du forteller om deg og ditt forhold. Man ville tenkt at du sannsynligvis er en temmelig normal person som sliter litt med å finne fotfeste akkurat nå, slik vi mennesker ofte gjør, spesielt når man har en tøff oppvekst bak seg. Bare det at du reflekterer så modent rundt dine egne følelser, har masse selvinnsikt og aktivt ønsker input, hjelp og endring, er kjempebra.

Å hevde at sterk sjalusi er et tegn på BPD blir det samme som å hevde at magevondt er et tegn på tarmkreft. Ja, sterk sjalusi kan sikkert inngå som et av mange symptomer på en forstyrrelse, slik magevondt kan inngå i sykdomsbildet for kreft, men det inngår som en del av et stort bilde. De aller fleste med sjalusi eller magevondt er innenfor normalspekteret og lider ikke av verken forstyrrelser eller alvorlige sykdommer. 

Anonymkode: c7984...812

[AnonymBruker]

1 time siden, a l'orange skrev:

Det som er klassisk for BPD er sort/hvitt-tenking, at man opplever noe eller noen som veldig veldig bra, fantastisk, eller veldig veldig dårlig, katastrofalt, og at man er svært bundet til egen opplevelse og har problemer med å ta innover seg at verden ikke er sånn som man opplever den akkurat der og akkurat da.

Hvem er den mest BPD-like her inne da, lurer jeg?

Trådstarter, som bedriver utstrakt bruk av metakognisjon og ser seg selv utenfra og vet hun ofte tar feil?

Eller dere andre, som er fullstendig overbevist om at dere har rett, og som rambler ivei uten sidesyn eller stoppmekanismer?

På seg selv kjenner man andre?  

Sitat

Jeg kjenner godt til BPD, ja, du trenger ikke belære meg. Og nei, jeg kjenner ikke igjen noe av det jeg leser av trådstarter som BPD. Derimot kjenner jeg igjen PTSD ut av det hun forteller.

De to har ofte samme årsak, men er ulike, og bør behandles ulikt. Og uansett behandler man reelle symptomer, ikke antatte symptomer.

Om dere absolutt skal leke leger, kan dere ikke i det minste argumentere rasjonelt? Det er ingen leger som sitter og anklager pasientene sine på den snurte måten som dere holder på her. Det er bare pinlig å lese hvordan dere tar ut deres tydeligvis mangelfulle oppgjør med personlighetsforstyrrede mennesker på en dere ikke kjenner.

Synes du kan angripe deg selv før du angriper meg  Og ja, jeg så virkelig mellom linjene hva du prøver å si, og svaret mitt på det du prøver å si til meg er: Du kaster bort tiden din, jeg diskuterer ikke på den måten på nettforum. Finn deg noen andre kranglefanter som liker herseteknikker. 

Anonymkode: faec5...bbe

[AnonymBruker]

Og til ts. Jeg synes du virker som en veldig smart, godhjertet og reflektert person, er sikker på at du kommer til å klare å komme deg ut av dette på en måte. Du er ikke svak, du er ganske sterk som klarer å se dine egne "feil" og mangler, men du bør også være sterk nok til å se dine positive og flotte sider. Lykke til - jeg har faktisk tro på at du en dag kan si at du "hadde det slik engang, men nå er det bedre". 

Anonymkode: faec5...bbe

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Sørg for å fokusere positivt på det de gangene du har vært nervøs for at han for eksempel ikke kommer hjem etter fest og han kommer hjem. Fortell deg selv at det gikk bra. Banalt, og noe du helt sikkert allerede gjør. Men jeg tror nøkkelen for de med psykiske utfordringer som inkluderer angst og overtenkning er å behandle psyken som en enkel mekanisme. Du fremstår som en reflektert person, så tror ikke du tar skade av å tenke litt mer svart hvitt i møte med egen angst. (Sjelden jeg vil anbefale folk å tenke svart hvitt, men som sagt tror jeg den komplekse psyken vår ofte kan ha godt av å bli behandlet som noe enklere). 

Bare ut fra hvordan du skriver innlegget ditt har jeg mange positive inntrykk av deg som sikkert også er grunner til at kjæresten liker deg. Du virker reflektert. Du viser høy grad selvinnsikt og styrke.  Du beskriver store psykiske utfordringer uten å på noen måte beskrive deg selv som et offer- noe som tyder på høyt intellekt, mental styrke, fornuft til å behandle irrasjonelle opplevelser rasjonelt. Du oppsøker hjelp i en situasjon hvor veldig mange ville klandret partneren eller satt seg selv i en offerrolle og nektet for ansvar for egne handlinger. Det virker som du har mange veldig gode kvaliteter som oppegående mennesker verdsetter langt mer enn utseende. Du høres også ydmyk nok ut til at du sikkert er en sånn person som ikke er klar over det selv hvis du egentlig er veldig attraktiv. 

 

 

Anonymkode: be2c7...2d5

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

2 minutter siden, a l'orange skrev:

Det har jeg gjort. Jeg tenkte på PTSD, og det viste seg å stemme. Hadde det ikke gjort det, så hadde jeg holdt tåta i stedet for å fortsette kjøret om at det må være det likevel. 

Meget interessant. Supert og bra! Fortsett sånn, du. La oss alle gjøre det...

La oss "avslutte diskusjonen"

Anonymkode: faec5...bbe

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp på samme måte som deg, og på et vis hadde jeg det litt på samme måte i starten av 20årene med mannen min.

Ikke like ille som deg, og ikke på like detaljert nivå. Så jeg tenker muligens kanskje dette er todelt i årsakssammenheng? At endel henger sammen med omsorgssvikt - men kanskje du også av natur er ganske sjalu av deg? At du ville vært sjalu uansett? Mange sliter jo med dette - uten at omsorgssvikt alltid henger i bakgrunnen.

Dette med å bli forlatt forstår jeg veldig godt følelsen av, og det er vel det alt bunner i for deg.

Jeg jobbet endel med å stoppe de tankene. Jeg begynte å tenke at "om han forlater meg så skjer det, og da er det ingenting jeg kan kontrollere uansett". For meg hjalp det noe veldig. Jeg stoppet tankene, og sa dette til meg selv. Men igjen; jeg slet ikke så voldsomt med det som deg, jeg hadde nok noe bedre selvbilde akkurat da på et vis.

Ang terapi; går du til vanlig psykolog, eller opplegg for voksne barn av rusmisbrukere? Anbefaler virkelig sistnevnte, mange sykehus tilbyr den tjenesten på egne klinikken(Aklinikken/Bergensklinikkene osv). 

Verden går faktisk ikke under om han dumper deg - eller om du dumper ham. Fælt, ja - men du har katastrofetanker rundt dette som ikke er reelle. Og fordi du har et ekstremt behov for å trygge deg selv, fordi du ikke orker å bli forlatt av de som skal elske deg mer.

Men husk: om en partner går fra deg, så handler ikke det om det samme sviket foreldrene dine utsatte deg for. Det handler ikke om svikt alltid fra partnere, men at man ikke passer sammen lengre. Det har ingenting med din verdi å gjøre - men kjemien som par. Det er to HELT forskjellige ting, selv om de for deg likner veldig.

For alt du vet så kan det være du som velger å gå fra ham en dag i fremtiden. Eller dere holder sammen, men poenget her er jo at du trenger å ta et valg på når du er tilstrekkelig lei og utmattet av dine egne tankerekker. Og da må du faktisk velge å gå videre - og akseptere at dette er noe du aldri får kontroll over.

 

Anonymkode: 33f45...116

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er helt innafor at du kommer med denne teorien. Det stemmer at jeg ikke har vært til å stole på i tidligere forhold. Så ja, det kan godt tenkes at du er inne på noe. Jeg har absolutt slitt med impulskontroll, og festet også en del før. Nå fester jeg ikke lenger og jeg har aldri hatt lyst til å krysse noen grense med kjæresten min. Han er den jeg vil ha. Men det kan godt hende at den tankegangen jeg hadde før bidrar til at jeg mistenker at han har den tankegangen nå. En viktig forskjell er at jeg ikke er redd for hva han vil gjøre, men for hva han tenker. Jeg stoler 100% på at han ikke ville vært utro, men jeg blir dårlig av å vite at han finner andre attraktive likevel.

Anonymkode: 7e000...cbb

Synes du noen kjendiser er attraktive?   (la oss si at du gjør det)... Synes du kjæresten din mister verdi fordi en annen er attraktiv?

Anonymkode: faec5...bbe