Jeg er sykelig sjalu og kontrollerende (hjelp oss)

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg! Først og fremst tenker jeg på hvordan DU har det med alt dette, ikke bare hvordan kjæresten din takler det. Det må være mest slitsomt for deg, og nettopp for din egen del er det viktig å ta tak i denne problematikken - og det virker som du er veldig reflektert rundt problemet allerede, som er starten på enhver endringsprosess  

Sterk sjalusi og kontrollbehov handler jo om usikkerhet og manglende kjærlighet til seg selv. Manglende tro på at man er god nok til å bli elsket, og god nok til å være nummer én for den man er sammen med. Det beste steget du kan ta, er derfor å jobbe med å bli mer glad i deg selv. Så enkelt,og så vanskelig. Begynn der, og så tror jeg du vil oppdage at kjærlighetsrelasjonen blir enklere etterhvert. Det er lettere å være romslig og tillitsfull når man er trygg i seg selv. Den viktigste relasjonen i livet er tross alt den du har med deg selv, og andre relasjoner springer på en måte ut derfra. Siden du har hatt en vanskelig start på livet med mange svik, er nok god selvfølelse noe du må jobbe litt mer målrettet for å oppnå, til forskjell fra de som har fått dette "gratis" gjennom en trygg oppvekst.

Selv har jeg hatt god nytte av kognitiv terapi for å oppdage både de usunne og selvkritiske tankemønstrene jeg har hatt siden barndommen, og helt konkrete øvelser som å skrive 10 fine ting om meg selv hver kveld i en skrivebok, eller å snakke pent til meg selv i speilet i tre minutter hver dag. Det tar tid, men gradvis skjer det en endring. Jeg merker i hvert fall at jeg er roligere i forholdet mitt nå enn for to-tre år siden. Jeg kan fortsatt kjenne stikk av sjalusi, det er jo helt menneskelig, men det skal mer til for å gi meg den brennende, kvalme følelsen i magen som jeg kunne kjenne annenhver dag før. Mye preller av nå.

Er forresten helt enig med de som sier at du bør være åpen med kjæresten din! Ofte bærer vi sjalusien helt alene, fordi vi føler så mye skam. Det føles svakt og patetisk å være sjalu, og så blir det bare verre av ensomheten. Men å lette litt på følelsestrykket er godt. Hvis kjæresten din er noe å samle på så vil han gi deg en god klem, ha forståelse og støtte deg i prosessen videre for å bli tryggere på deg selv. <3

Anonymkode: c7984...812

Hei! Ja, du har et godt poeng der. Nok en bivirkning av oppveksten er at jeg overfokuserer på hans behov og blir mer opptatt av hvordan HAN takler angsten min enn hvordan JEG som lever med angst egentlig har det. Det handler nok også om at jeg frykter at han vil forlate meg dersom jeg gir ham ordentlig innsyn i hva jeg faktisk tenker på i løpet av en dag. Jeg er livredd for å slite ham ut eller gjøre meg selv mindre attraktiv i hans øyne. Men som du sier, han er faktisk noe å spare på, for han hater det når jeg har det vondt og har brukt utallige timer på å trøste, betrygge og forstå. Det er helst når han føler seg anklaget at han blir defensiv og lite støttende, noe som er helt legitimt, da han ikke har gjort noe verre enn å se på noen bilder på nettet eller vært mindre interessert i sex en periode. Sånt gjør meg forferdelig paranoid og det første jeg tenker er at noe er i veien med meg, at jeg mangler noe han garantert ser i mange andre, at han holder meg for narr, at ekte kjærlighet er en naiv fantasi jeg må kvitte meg med, og så videre, og så videre. Så ja, jeg må virkelig bli mer glad i meg selv. Jeg takker deg noe veldig for rådene dine! Skal kjøpe meg en liten notatbok og sette av litt tid foran speilet allerede i morgen. Det er motiverende å lese at det går så mye bedre med deg.

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

1 time siden, Huldra12 skrev:

Kjente meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har akkurat de samme følelsene når jeg er i et forhold, kanskje enda verre. Derfor har jeg vært alene en god stund nå. Føler at jeg ikke klarer å stole på noen lenger, og det er ganske så frustrerende. Jeg syns, som flere har påpekt her, at du høres veldig reflektert ut. Tror det er viktig at du snakker med kjæresten din om akkurat hvordan du har det, da vil han skjønne hvorfor du reagerer som du gjør. Lykke til! 

Huff. Det er vondt å høre at du kjenner deg igjen. Jeg opplever sjelden at venninner forstår meg når jeg snakker om disse tingene, så jeg tuller dem ofte bort eller later som at jeg er den selvsikre kvinnen de antakelig ser meg som, og ikke som det skremte lille barnet jeg egentlig føler meg som. Jeg kan tenke meg at følelsene dine av uro og sjalusi er rimelig intense når du faktisk har bestemt deg for å være alene på grunnlag av dem. Det hender jeg forteller meg selv at jeg er singel rett før jeg skal sove, det kverner og kverner og jeg får ikke ro, blir bare liggende og gruble over hvordan han egentlig ser meg, hva han mente med det han sa, hvem han fantaserer om, hva jeg kan gjøre for å bli finere/bedre/mer elskverdig... Det er sørgelig at jeg er i et godt og stabilt forhold med den første jeg noen sinne har forestilt meg å en dag få barn med, men så må jeg ligge og fortelle meg selv at jeg er singel og forpliktelsesløs for å få sove. Så ja, jeg forstår deg godt. Det er så lett å bli fanget i denne kverna, være overobservant og i full beredskap av den minste ting... Det tærer noe enormt. Men så har vi en fin uke hvor jeg nesten tenker klart. Og viktigere enn det; jeg ser ham klart, jeg ser hvor dypt han elsker meg, jeg ser hvor lite jeg har å frykte, jeg ser ham sitte der kveld etter kveld og lytte til meg selv om han er kjempetrøtt. Det høres kanskje rart ut, med tanke på hvor nevrotisk, besatt, paranoid og redd jeg blir av å være i et forhold, men på en eller annen måte blir det verdt det. Jeg unner deg en fantastisk kjæreste når du er klar for det.

Anonymkode: 7e000...cbb

[Inwe]

Du virker utrolig reflektert over egne problemer, så kan ikke se hvorfor du skal få noe slengbemerkninger i denne tråden. Du har kommet langt når du selv vet du har et problem, all ære til deg. 

Jeg kan se dette er vanskelig for deg. Man vil jo så gjerne stole helt på partneren sin, særlig når partneren ikke gjør noe for å fortjene mistro. 

Selv har jeg alltid trodd jeg har vært en særdeles lite sjalu person. Det var til jeg møtte nåværende samboer. Han er i mine øyne et helt fantastisk vakkert menneske og jeg kan se om andre også vil ha han. Tidligere kjærester har ikke vært like kjekke og jeg har av den grunn ikke vært like bekymret. Jeg har nå opplevd følelser jeg ikke vil ha, som jeg ikke trodde jeg kunne få. Jeg har før vært av den oppfatning at "vil han være utro får han det til uansett hva jeg sier og gjør, hvorfor skal jeg da gå rundt å bekymre meg over noe jeg ikke har kontroll over." Og jeg forsøker å tenke sånn nå også. Det er bare ikke så lett. 

For meg hjelper det å prate med han. Fortelle om mine bekymringer til tross for at jeg ikke bør ha de. Fortelle om barndom (mine problemer kommer fra mobbing og tidligere mishandlende forhold) og hvorfor jeg tenker som jeg gjør. La han bli frustrert over det og fortelle meg hvordan mine bekymringer kan gjøre at han ikke vil gå ut. Fortelle han hva som kan hjelpe meg videre og hvordan han kan fortsette som han vil uten at jeg skal bekymre meg. Jeg passer på å ikke forlange for mye. Jeg jobber parallelt med meg selv. Både trening for å selv føle meg bedre og ved å fortelle meg selv at jeg er god nok. Vi tar museskritt, men det blir bedre og bedre. Nå skal det sies at min sjalusi også kommer på grunn av hans psykiske problemer, så han må også jobbe med seg selv. 

Prøv å lik deg selv. Når du liker deg selv kan du se grunnen til at han liker deg. Det er først når du ser den at alt vil bli mye bedre. 

[AnonymBruker]

https://www.aftenposten.no/amagasinet/Frode-Thuen-Hun-blir-ikke-kvitt-sjalusien-608441b.html

Anonymkode: a5dc6...a78

[AnonymBruker]

4 timer siden, Inwe skrev:

Du virker utrolig reflektert over egne problemer, så kan ikke se hvorfor du skal få noe slengbemerkninger i denne tråden. Du har kommet langt når du selv vet du har et problem, all ære til deg. 

Jeg kan se dette er vanskelig for deg. Man vil jo så gjerne stole helt på partneren sin, særlig når partneren ikke gjør noe for å fortjene mistro. 

Selv har jeg alltid trodd jeg har vært en særdeles lite sjalu person. Det var til jeg møtte nåværende samboer. Han er i mine øyne et helt fantastisk vakkert menneske og jeg kan se om andre også vil ha han. Tidligere kjærester har ikke vært like kjekke og jeg har av den grunn ikke vært like bekymret. Jeg har nå opplevd følelser jeg ikke vil ha, som jeg ikke trodde jeg kunne få. Jeg har før vært av den oppfatning at "vil han være utro får han det til uansett hva jeg sier og gjør, hvorfor skal jeg da gå rundt å bekymre meg over noe jeg ikke har kontroll over." Og jeg forsøker å tenke sånn nå også. Det er bare ikke så lett. 

For meg hjelper det å prate med han. Fortelle om mine bekymringer til tross for at jeg ikke bør ha de. Fortelle om barndom (mine problemer kommer fra mobbing og tidligere mishandlende forhold) og hvorfor jeg tenker som jeg gjør. La han bli frustrert over det og fortelle meg hvordan mine bekymringer kan gjøre at han ikke vil gå ut. Fortelle han hva som kan hjelpe meg videre og hvordan han kan fortsette som han vil uten at jeg skal bekymre meg. Jeg passer på å ikke forlange for mye. Jeg jobber parallelt med meg selv. Både trening for å selv føle meg bedre og ved å fortelle meg selv at jeg er god nok. Vi tar museskritt, men det blir bedre og bedre. Nå skal det sies at min sjalusi også kommer på grunn av hans psykiske problemer, så han må også jobbe med seg selv. 

Prøv å lik deg selv. Når du liker deg selv kan du se grunnen til at han liker deg. Det er først når du ser den at alt vil bli mye bedre. 

Takk for kjempefint svar. Det er vel overflødig å skrive at jeg forstår hva du føler. Men jeg tenker også at du har rett i at jeg må prøve å like meg selv litt bedre, sånn at jeg ikke føler meg så truet. Hvordan liker man seg selv?

Anonymkode: 7e000...cbb

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Kanskje du kan spøre psykologen din om dialektisk adferdsterapi. Det går ut på å lære ferdigheter innenfor emosjonell regulering, bevissthet på egne tanker og følelser, interpersonlig effektivitet og toleranse for uro. Eller så kan du finne gratis arbeidsbøker på nettet for selv-hjelp. 

Anonymkode: 28730...4af

[Ramona]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kan spøre psykologen din om dialektisk adferdsterapi. Det går ut på å lære ferdigheter innenfor emosjonell regulering, bevissthet på egne tanker og følelser, interpersonlig effektivitet og toleranse for uro. Eller så kan du finne gratis arbeidsbøker på nettet for selv-hjelp. 

Anonymkode: 28730...4af

Enig. Det fremstår som veldig tydelig for meg at du har en personlighetsforstyrrelse. 

 

Jeg var sammen med den mannlige versjonen av deg, og det var et rent helvete. Alle i denne tråden er positive og forståelsesfulle, så det er ikke meningen å være kjip. Men du må bruke mindre energi på dine egne følelser, og mer energi på hvordan du oppleves av partneren din.  Selv om det sikkert er utrolig vanskelig for deg. Du er så oppslukt av dine egne vonde følelser, at du ikke har plass til å tenke på den andres følelser, og hvor utmattet han må være av deg. Du er klar over at du har et problem, og det er bra. Men du må prøve hardere å forbedre deg, så du ikke sliter ut andre —ikke bare deg selv. Det er da du vil kunne utvise reell empati. 

[Inwe]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for kjempefint svar. Det er vel overflødig å skrive at jeg forstår hva du føler. Men jeg tenker også at du har rett i at jeg må prøve å like meg selv litt bedre, sånn at jeg ikke føler meg så truet. Hvordan liker man seg selv?

Anonymkode: 7e000...cbb

Jeg vet ikke helt, men si gjerne fra når du finner svaret. Jeg er mer på fake it till you make it, men den biter meg ofte i ræva. 

Har har uansett valgt å være sammen med deg. Han er ikke tvunget til å bli, men blir fordi han vil. Prøv å tro på det fine han sier om deg, det stemmer nemlig helt sikkert

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Ramona skrev:

Enig. Det fremstår som veldig tydelig for meg at du har en personlighetsforstyrrelse. 

 

Jeg var sammen med den mannlige versjonen av deg, og det var et rent helvete. Alle i denne tråden er positive og forståelsesfulle, så det er ikke meningen å være kjip. Men du må bruke mindre energi på dine egne følelser, og mer energi på hvordan du oppleves av partneren din.  Selv om det sikkert er utrolig vanskelig for deg. Du er så oppslukt av dine egne vonde følelser, at du ikke har plass til å tenke på den andres følelser, og hvor utmattet han må være av deg. Du er klar over at du har et problem, og det er bra. Men du må prøve hardere å forbedre deg, så du ikke sliter ut andre —ikke bare deg selv. Det er da du vil kunne utvise reell empati. 

Det fremstår som veldig tydelig for deg at jeg har en personlighetsforstyrrelse? Fremstår det som tydelig for deg at du kan diagnostisere fremmede mennesker over nettet? Med psykiatriske diagnoser? Dette reagerer jeg på. Ikke fordi jeg ikke tåler motvind, for jeg er helt enig med deg i mye av det du skriver. Men jeg tror du skal være forsiktig med å diagnostisere meg.

 

Anonymkode: 7e000...cbb

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[a l'orange]

⭐

Endret 3. november 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

1 minutt siden, a l'orange skrev:

Personlighetsforstyrrelse?!

Altså, jeg har også vært (heftig!) borti mennesker med personlighetsforstyrrelser, mennesker som manipulerer og kontrollerer, så jeg vet hvordan det føles! Men det som kjennetegner de menneskene der er jo at de enten ikke ser hvor destruktive følelsene deres er, eller de ser det, men vil ikke gjøre noe for å endre på det. Da er eneste mulige løsning å gå bort, og jeg har tenkt det om temmelig mange her inne som forteller om hvordan de lar sjalusien styre hverdagen.

Men det er altså det motsatte av hvordan jeg opplever trådstarter. Hun tar grep. Følelser er ikke farlige. Det er det å undertrykke de og/eller ikke ta de på alvor som er farlig.

Jeg merker at jeg blir nokså sint nor du sitter der og sier at du er overbevist om at dette er en personlighetsforstyrrelse, bare fordi du kjenner igjen elementer fra ditt forhold. Igjen, følelser er ikke farlige. Og trådstarter har ikke ett eneste sted skrevet noe om hvordan hun klandrer eller tar dette ut på kjæresten. Da blir det for dumt å dømme henne kun på følelsene hennes.

Det finnes også en god del psykologiske lidelser med differensialdiagnoser man ikke bør overse. BPD ligner f.eks. veldig mye på PTSD. Med mindre man har erfaring som psykiater, så synes jeg det er svært - SVÆRT! - unødvendig å diagnostisere her inne.

Henvis gjerne til lege, men ikke forsøk å leke lege!

(Beklager utbruddet, dere eventuelle sarte sjeler der ute  )

TS her. Jeg er diagnostisert med PTSD etter oppveksten, så du har helt rett. Det er klart at kjæresten min i blant har følt seg anklaget selv om han ikke har gjort noe galt og selv om jeg ikke sier direkte at han har det heller, men det å se kjæresten gråte over noe man har sagt (selv om det egentlig ikke var så ille/ikke var sånn ment) må jo likevel føles slitsomt, og det er nok også lett å føle skyld selv om det ikke er berettiget. I fare for å "snakke meg selv opp" vil jeg gjerne også legge til at jeg tenker mer på hvordan kjæresten min opplever svingningene mine enn på hvordan jeg selv har det. Det sier jeg ikke for å fremstå som sympatisk, hvis du tenker over det kan dette være en av årsakene til at jeg ikke har blitt så mye bedre - jeg overfokuserer på hvor slitsom jeg er for ham, og har dermed ikke overskudd igjen til å fokusere på meg selv. Jeg bruker terapitimene mine på å snakke om hvordan jeg sikkert sliter ham ut, noe som sikkert ikke er så veldig konstruktivt. De siste terapitimene har han faktisk også vært med, fordi psykologen min ønsket å lære oss et nytt opplegg hun ville vi skulle forholde oss til, som først og fremst skulle gjøre dette lettere for ham. Det går ut på at han ikke skal betrygge meg/bekrefte meg når jeg blir sjalu og usikker. Han skal heller spørre meg hva jeg har tenkt å gjøre med det jeg føler, og dermed frasi seg alt ansvar for mine usikkerheter. Det har mildt sagt vært utfordrende for oss begge, men jeg hadde ikke tatt ham med meg dit hvis jeg ikke hadde hans interesser i mente, da jeg jo føler meg mye mindre trygg etter at vi begynte med dette opplegget.

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

Nå kjenner jeg utrolig mange som ikke fikk den happy endingen som du frykter konstant at du ikke får, inkludert meg selv. Hva skal du da gjøre hvis det skjer deg? Gå i tusen knas? Eller skal en partner til deg være livredd for å gå uansett hvor ulykkelig han er for da går du i tusen knas? Håper du får realitetsorientert deg selv, for virkeligheten kan bli at du rydder opp i angsten din, og så endrer følelsene dine seg også for partner, og så ender det opp med at det er du som går, og han går i tusen knas. Har sett mennesker endre seg før, har også sett mange, særlig kvinner i "helende forhold" før de beveger seg videre i livet. 

Anonymkode: 9b459...e1e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå kjenner jeg utrolig mange som ikke fikk den happy endingen som du frykter konstant at du ikke får, inkludert meg selv. Hva skal du da gjøre hvis det skjer deg? Gå i tusen knas? Eller skal en partner til deg være livredd for å gå uansett hvor ulykkelig han er for da går du i tusen knas? Håper du får realitetsorientert deg selv, for virkeligheten kan bli at du rydder opp i angsten din, og så endrer følelsene dine seg også for partner, og så ender det opp med at det er du som går, og han går i tusen knas. Har sett mennesker endre seg før, har også sett mange, særlig kvinner i "helende forhold" før de beveger seg videre i livet. 

Anonymkode: 9b459...e1e

Ja, det er interessant at du sier det. Mitt tidligere forhold var litt som dette. Da hadde jeg det mye verre enn nå, tro det eller ei. Og etterhvert som jeg begynte å gå i terapi og fikk vite at jeg hadde PTSD og begynte å innse at kanskje barndommen min burde snakkes om likevel, mistet jeg større og større interesse for partneren min. Jeg som hele tiden hadde vært livredd for at han skulle forlate meg, forlot ham. Men ja, herregud, man vet jo aldri, og sånn er livet? Alt kan skje, det finnes ingen garantier. Kanskje jeg blir verdens mest balanserte menneske, kanskje jeg blir polymonogam og elsker mitt eget speilbilde en vakker dag, kanskje jeg ikke føler meg truet av noe og kanskje jeg mister følelsene for kjæresten min når psyken er bedre. Hvem vet. Utgangspunktet mitt akkurat nå er i hvert fall at jeg bor med en helt fantastisk mann som jeg en dag drømmer om å gifte meg med. Og for at det skal ha noe for seg, blir jeg nødt til å jobbe med disse tingene. Jeg føler det som at jeg skylder ham den jeg vet jeg kan bli. Han fortjener meg på mitt mest sjenerøse, mest romslige, mest kjærlige. Slik er det ikke nå, og det er derfor jeg skriver her.

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er interessant at du sier det. Mitt tidligere forhold var litt som dette. Da hadde jeg det mye verre enn nå, tro det eller ei. Og etterhvert som jeg begynte å gå i terapi og fikk vite at jeg hadde PTSD og begynte å innse at kanskje barndommen min burde snakkes om likevel, mistet jeg større og større interesse for partneren min. Jeg som hele tiden hadde vært livredd for at han skulle forlate meg, forlot ham. Men ja, herregud, man vet jo aldri, og sånn er livet? Alt kan skje, det finnes ingen garantier. Kanskje jeg blir verdens mest balanserte menneske, kanskje jeg blir polymonogam og elsker mitt eget speilbilde en vakker dag, kanskje jeg ikke føler meg truet av noe og kanskje jeg mister følelsene for kjæresten min når psyken er bedre. Hvem vet. Utgangspunktet mitt akkurat nå er i hvert fall at jeg bor med en helt fantastisk mann som jeg en dag drømmer om å gifte meg med. Og for at det skal ha noe for seg, blir jeg nødt til å jobbe med disse tingene. Jeg føler det som at jeg skylder ham den jeg vet jeg kan bli. Han fortjener meg på mitt mest sjenerøse, mest romslige, mest kjærlige. Slik er det ikke nå, og det er derfor jeg skriver her.

Anonymkode: 7e000...cbb

Jeg synes du høres veldig reflektert ut, og det er en god start å være realistisk. Det høres ut som at du har et veldig godt utgangspunkt for å justere deg selv. : ) 

Anonymkode: 9b459...e1e

[Xcase33]

På 19.7.2017 den 0.49, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver her fordi jeg føler at jeg har nådd et eller annet nytt lavmål i kveld. Jeg og samboeren (begge 30 år) har et sånt forhold de fleste vennene mine er misunnelige på. Vi har planlagt fremtiden sammen og koser oss mye sammen. Han er klar over at jeg sliter med usikkerhet og barndomstraumer (vokste opp med narkomane foreldre og total omsorgssvikt), og vi er veldig åpne med hverandre. Men jeg føler at jeg "er for mye", særlig i perioder. Jeg skal være veldig ærlig i denne posten, og det kommer ingenting godt ut av kommentarer om at jeg er gal eller fæl, jeg er allerede ganske langt nede... Vær så snill og husk at jeg ikke har det bra, at jeg er klar over at jeg må gjøre noe med alt dette, at jeg her ber om hjelp og at jeg går jevnlig i terapi. Her følger en liten oversikt:

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Jeg blir ukomfortabel de gangene han runker når jeg er i huset. Jeg hater å lure på hva han tenker på (og ja, jeg har ingenting med det, men jeg styrer virkelig ikke min egen hjerne). Det har dessverre gått så langt at jeg har uttrykt at jeg synes det er ubehagelig at han gjør det når jeg er hjemme, og at han sikkert har fått et anstrengt forhold til dette selv. Jeg har senere angret og fortalt ham at jeg ikke skal legge meg oppi hva han gjør og at det er helt naturlig osv, men han merker nok at jeg er veldig observant når han kommer inn på kjøkkenet om morgenen. Jeg har også lett etter "spor" flere ganger, bare fordi jeg ikke klarer å la være. Dette er noe av det jeg skammer meg mest over, fordi jeg _egentlig_ vet mer om seksualitet enn dette, jeg vet at onani er sunt og avslappende og helt normalt, jeg gjør det ofte selv, men jeg tror denne sterke reaksjonen stammet fra at vi hadde mindre sex og at jeg følte meg lite begjært. Det plaget meg veldig at han "heller" ville runke enn å ha sex.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jente jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Jeg føler meg mer eller mindre konstant usikker, paranoid og sjalu og han fortjener det overhodet ikke. Men jeg klarer ikke å la være å føle meg såret/redd/på vakt. Noen av dere tenker sikkert dette allerede, men jeg må bare få med at jeg er klar over at de fleste, kanskje samtlige av disse punktene har med barndommen min å gjøre. Jeg hadde aldri noen å stole på, aldri noen å klemme eller betro meg til. Barndommen min var utelukkende trist og ensom, sterkt preget av løgn (som gjorde meg paranoid) og kulde og skjellsord (som gjorde meg usikker på min egen verdi) og rus (som gjorde meg livredd). Så jeg er nok litt ødelagt. Men jeg skriver jo dette fordi jeg har troa på at jeg kan bli friskere. Og kjæresten min, som har hatt en kjempefin oppvekst, ser jo åpenbart noe fint i meg.

Har du noen råd? Noen lignende erfaringer?

Tusen takk for alle svar.

Anonymkode: 7e000...cbb

Siden jeg er mann så skal jeg komme med mine tanker sånn fra hans perspektiv som hadde gjort meg usikker.

Ettersom du kjenner så veldig på denne frykten for å bli la oss kalle det "dumpa" - selv i hver minste situasjon og anledning så hadde jeg lurt litt på om det er her ordtaket "https://no.wiktionary.org/wiki/på_seg_selv_kjenner_man_andre" kommer inn ? 

Hvis den frykten føles så reell for deg som du beskriver her - da må det i ditt univers være noe du kunne gjort mot han andre veien  om muligheten byr seg? Noen har i de rette anledningene veldig lett for å "teste" å se om gresset er grønnere på den andre siden - det kombinert med lav impulskontroll så er det for mange ikke så usannsynlig. Min erfaring er at dem som har den største paranoiaen for at det kan skje er dem som kanskje kunne gjort det selv også. 

Jeg vet ikke hvor reflektert du er oppi det her ..men noe selvgranskning kan hende at du må gjøre her. '

Mulig ikke dette var det du ville høre ...men håper det var til hjelp? 

 

 

 

[AnonymBruker]

På 7/19/2017 den 0.49, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver her fordi jeg føler at jeg har nådd et eller annet nytt lavmål i kveld. Jeg og samboeren (begge 30 år) har et sånt forhold de fleste vennene mine er misunnelige på. Vi har planlagt fremtiden sammen og koser oss mye sammen. Han er klar over at jeg sliter med usikkerhet og barndomstraumer (vokste opp med narkomane foreldre og total omsorgssvikt), og vi er veldig åpne med hverandre. Men jeg føler at jeg "er for mye", særlig i perioder. Jeg skal være veldig ærlig i denne posten, og det kommer ingenting godt ut av kommentarer om at jeg er gal eller fæl, jeg er allerede ganske langt nede... Vær så snill og husk at jeg ikke har det bra, at jeg er klar over at jeg må gjøre noe med alt dette, at jeg her ber om hjelp og at jeg går jevnlig i terapi. Her følger en liten oversikt:

• Jeg er livredd for at han skal forlate meg, selv om ingenting tilsier at det skal skje. Jeg gjør alt jeg kan for å forhindre dette. Jeg føler at jeg blir forlatt av den minste ting; hvis han skal på fest slapper jeg ikke av et sekund, hvis han er borte en helg går jeg med en konstant klump i magen, selv om han er på ferie med familien. Sistnevnte er ikke alltid like ille, men jeg legger det til for å understreke hvor ustabil jeg er.
• Jeg innbiller meg at han skjuler alt mulig for meg. Jeg sjekker sjelden logger, ofte fordi jeg er redd for hva jeg vil finne (og ja, selvfølgelig fordi det er respektløst og innvaderende). Hvis jeg ser at han har sett på bilder av en pen kjendis knyter det seg i magen og jeg får det ikke ut av hodet på lang tid - jeg skjønner at ingenting vil skje mellom dem (såpass skjønner jeg), men tanken på at han har sett på henne og likt det han så gjør meg trist. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg nevner til ham, men det tærer så mye på meg at jeg blir nødt til å gjøre noe. Dette skjedde nylig og da følte jeg så mye ubehag at jeg ikke visste hva.
• Jeg synes det er skummelt å introdusere ham for pene venninner, selv om jeg vet at han elsker meg, inni og utenpå. Jeg er ikke redd for hva som vil skje, men for hva han vil tenke på.
• Jeg blir ukomfortabel de gangene han runker når jeg er i huset. Jeg hater å lure på hva han tenker på (og ja, jeg har ingenting med det, men jeg styrer virkelig ikke min egen hjerne). Det har dessverre gått så langt at jeg har uttrykt at jeg synes det er ubehagelig at han gjør det når jeg er hjemme, og at han sikkert har fått et anstrengt forhold til dette selv. Jeg har senere angret og fortalt ham at jeg ikke skal legge meg oppi hva han gjør og at det er helt naturlig osv, men han merker nok at jeg er veldig observant når han kommer inn på kjøkkenet om morgenen. Jeg har også lett etter "spor" flere ganger, bare fordi jeg ikke klarer å la være. Dette er noe av det jeg skammer meg mest over, fordi jeg _egentlig_ vet mer om seksualitet enn dette, jeg vet at onani er sunt og avslappende og helt normalt, jeg gjør det ofte selv, men jeg tror denne sterke reaksjonen stammet fra at vi hadde mindre sex og at jeg følte meg lite begjært. Det plaget meg veldig at han "heller" ville runke enn å ha sex.
• Hvis vi sitter på en restaurant og han legger merke til ei jente jeg synes ser bra ut, ødelegger det ofte middagen for meg. Jeg sier ingenting om dette til ham.
• Jeg tenker veeeldig mye på fremtiden og engster meg en del. Flere venninner forlover seg, og dette er noe jeg virkelig ønsker. Han sier at han tenker på å gjøre det snart, men jeg er livredd for at jeg egentlig er for følsom og ødelagt for ham. Jeg har en illusorisk idé om at jeg vil føle meg mye tryggere når han frir, men la oss være ærlige. Det skal nok mer til før jeg tør å stole på noen. Jeg er så trygghetssøkende at jeg gjør alt for å føle meg trygg. Siden forlovelse virker trygt for meg er jeg nå nærmest besatt av denne tanken, selv om jeg prøver å unngå å snakke om det.

Jeg føler meg mer eller mindre konstant usikker, paranoid og sjalu og han fortjener det overhodet ikke. Men jeg klarer ikke å la være å føle meg såret/redd/på vakt. Noen av dere tenker sikkert dette allerede, men jeg må bare få med at jeg er klar over at de fleste, kanskje samtlige av disse punktene har med barndommen min å gjøre. Jeg hadde aldri noen å stole på, aldri noen å klemme eller betro meg til. Barndommen min var utelukkende trist og ensom, sterkt preget av løgn (som gjorde meg paranoid) og kulde og skjellsord (som gjorde meg usikker på min egen verdi) og rus (som gjorde meg livredd). Så jeg er nok litt ødelagt. Men jeg skriver jo dette fordi jeg har troa på at jeg kan bli friskere. Og kjæresten min, som har hatt en kjempefin oppvekst, ser jo åpenbart noe fint i meg.

Har du noen råd? Noen lignende erfaringer?

Tusen takk for alle svar.

Anonymkode: 7e000...cbb

Har du borderline personelighets forstyrrelse? Mange av tingene du nevner er relatert til det. En dårlig oppvekst og omsorgsvikt kan også utløse borderline. Isåfall om du har det så må du være glad typen er sammen med deg. Er ingen menn som orker kvinner med BPD i lengden

Anonymkode: 9ff65...3ff

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du borderline personelighets forstyrrelse? Mange av tingene du nevner er relatert til det. En dårlig oppvekst og omsorgsvikt kan også utløse borderline. Isåfall om du har det så må du være glad typen er sammen med deg. Er ingen menn som orker kvinner med BPD i lengden

Anonymkode: 9ff65...3ff

Fy faen for en unødvendig ting å skrive til noen som sliter.

Anonymkode: 7e000...cbb

[AnonymBruker]

3 timer siden, Xcase33 skrev:

Siden jeg er mann så skal jeg komme med mine tanker sånn fra hans perspektiv som hadde gjort meg usikker.

Ettersom du kjenner så veldig på denne frykten for å bli la oss kalle det "dumpa" - selv i hver minste situasjon og anledning så hadde jeg lurt litt på om det er her ordtaket "https://no.wiktionary.org/wiki/på_seg_selv_kjenner_man_andre" kommer inn ? 

Hvis den frykten føles så reell for deg som du beskriver her - da må det i ditt univers være noe du kunne gjort mot han andre veien  om muligheten byr seg? Noen har i de rette anledningene veldig lett for å "teste" å se om gresset er grønnere på den andre siden - det kombinert med lav impulskontroll så er det for mange ikke så usannsynlig. Min erfaring er at dem som har den største paranoiaen for at det kan skje er dem som kanskje kunne gjort det selv også. 

Jeg vet ikke hvor reflektert du er oppi det her ..men noe selvgranskning kan hende at du må gjøre her. '

Mulig ikke dette var det du ville høre ...men håper det var til hjelp? 

 

 

 

Ja, det er helt innafor at du kommer med denne teorien. Det stemmer at jeg ikke har vært til å stole på i tidligere forhold. Så ja, det kan godt tenkes at du er inne på noe. Jeg har absolutt slitt med impulskontroll, og festet også en del før. Nå fester jeg ikke lenger og jeg har aldri hatt lyst til å krysse noen grense med kjæresten min. Han er den jeg vil ha. Men det kan godt hende at den tankegangen jeg hadde før bidrar til at jeg mistenker at han har den tankegangen nå. En viktig forskjell er at jeg ikke er redd for hva han vil gjøre, men for hva han tenker. Jeg stoler 100% på at han ikke ville vært utro, men jeg blir dårlig av å vite at han finner andre attraktive likevel.

Anonymkode: 7e000...cbb