Mobbede folk Vs populære folk, voksen alder

[AnonymBruker]

Av erfaring, og som jeg leser, sliter de som blir mobbet i barndommen lenge ut i voksenlivet. Om ikke hele. Kan også virke som disse sliter mest på karrierefronten. 

I såfal, jeg er så vant til å mislykkes i det jeg drømmer om at jeg har "tatt til takke" med helt vanlig "kjedelig"  jobb. Trives helt greit, men det er deprimerende at jeg er på vei mot å være den eldste. Jeg lurer på hvordan det føles å kunne si at du studerer juss på UiO, klarer å bli kjent skuespiller eller blir ettertraktet på en måte.

Så har vi de som er vant med at alle vil være sammen med dem, de som får bestemme fra de er barn og får skryt for alt. Det må være utrolig deilig å dra med seg det i voksenlivet?! 

 

 

Anonymkode: a7e50...559

[AnonymBruker]

Du er nok inne på noe i forhold til dårligere utsikter på karrierefronten, men det handler kansje mest om at mye av selvfølelsen blir ødelagt for lang tid pga mobbing. At mange ikke får utnyttet sitt fulle potensial. Jeg tror mange mobbeofre har noe ved seg som rovdyrene (mobberne) fanger opp og enten misunner eller ser sitt snitt til å tråkke en annen ned. Eller at den som blir utsatt for mobbingen har lært at man ikke kan sette grenser. Jeg har ikke noe annet en forakt for mennesker som vier sin skolegang til å plage andre uansett hvor voksne de blir.

For min del synes jeg det er greit å ha en jobb hvor man trives selv om den ikke er verdens mest spennende eller gir størst stjerne i boka. Det kunne vært annerledes både på godt og vondt. Tenker det er bedre å ha en slik tilværerelse enn en hvor det er et evig jag om å være perfekt og bli sett sammen med de "riktige" menneskene fordi noe av glansen faller på en selv. Tror ikke det blir mye genuine relasjoner og godt liv av slikt på sikt og dagen man innser at alt bare var fasade og skuespill er nok ingen god dag.

 

Anonymkode: 7cedc...a56

[AnonymBruker]

Jamen det er så irriterende at jeg tok innover meg mobbingen. At kroppen lærer seg  . For det er som om det blir sittende i kroppen. Skulle ønske jeg var født kynisk og kald. Men nei...den kroppen her tok til seg alt. Hadde selvtillit og energi sittet like hardt i meg som sjenanse og negativitet så hadde jeg hatt kjempe masse!!!

Men det er jo folk som vokser opp og er sterke til tross for dårlig barndom. Så selvtilliten er noe man bare er født med?! 

Anonymkode: a7e50...559

[AnonymBruker]

21 minutes ago, AnonymBruker said:

Jamen det er så irriterende at jeg tok innover meg mobbingen. At kroppen lærer seg  . For det er som om det blir sittende i kroppen. Skulle ønske jeg var født kynisk og kald. Men nei...den kroppen her tok til seg alt. Hadde selvtillit og energi sittet like hardt i meg som sjenanse og negativitet så hadde jeg hatt kjempe masse!!!

Men det er jo folk som vokser opp og er sterke til tross for dårlig barndom. Så selvtilliten er noe man bare er født med?! 

Anonymkode: a7e50...559

Kan ikke anklage deg selv for at du "tok det innover deg". Det er jo bare normale og naturlige reaksjoner. Enklere sagt enn gjort, men kroppen (eller rettere sagt følelsene) kan heles og bearbeides. Da slipper det i kroppen også. Sinne og skam setter seg som en kniv i siden, men det er mulig å få det til å slippe ved å tillate seg å kjenne på det sinnet (håper jeg . Bedre å være litt ugrei i kroppen enn å være fullstendig psykopat

Tror ikke selvtillit er noe man er født med, men at den blir til i samspill med foreldrene og evnen til å takle påkjenninger som mobbing bestemmes mye av hva man har fått hjemme, helt tilbake til spedbarnsstadiet og noe er vel også temperamentet man er født med osv.

Tror ingen går helt fri fra en dårlig barndom, men mennesker har ulike måter å forholde og seg til den på. Noen fikser det bedre enn andre uten at det gjør de som ikke klarer det er noe dårlige mennesker av den grunn. Det handler sikkert litt om tilfeldigheter også hvor bra man klarer det. Mennesker man møter på vegen, talentet man ikke visste man hadde, psykologen fikk hjelp av, stedet man flyttet, osv har sikkert en del å si også.

Anonymkode: 7cedc...a56

[AnonymBruker]

Ja, dessverre kan mobbing henge igjen, og det kan ha betydning også for voksenlivet, i utdanning, jobb og karriere generelt. Merker jo dette selv, at en viss usikkerhet på jobb og i livet ellers har betydning. Men jeg forsøker å tenke at det er mange som har det verre enn meg, og at jeg tross alt var et stykke fra de verste mobbeofrene. Men selvfølgelig er det kjipt, jeg tar meg iblant å tenke at jeg kunne nådd ennå lenger, hadde jeg bare "gutset" på. 

Har heldigvis blitt noe bedre på å sette grenser da, og er heldigvis ikke så redd som jeg var for å vise sinne. Jeg kan vise et enormt sinne hvis situasjonen krever det, og jeg er heller ikke så redd for å forsvare meg fysisk som før. Jeg vet med meg selv et jeg kommer til å slå en angriper halvt ihjel hvis situasjonen krever det, og moralsk sett er heller ikke drap en fremmed tanke i ytterste konsekvens (ved en alvorlig nok trussel mot mitt eller mine kjæres liv). Fight fire with fire...

Anonymkode: ca31d...423

[AnonymBruker]

Mange av de som er svært populære på feks ungdomsskolen får ofte litt motbakke senere i livet, det har jeg sett flere tilfeller av. De er vant med å få gratis, og det fungerer ikke på lik måte i studieårene og i arbeidslivet. 

Alle de populære fra min ungdomsskole lever ikke høyt på strå nå for tiden, svært få av dem har høyere utdannelse og mange har blitt værende i hjembyen, mens mange av de som ble mobbet eller var "midt på treet" har studert utenlands, bor i Oslo eller andre storbyer. 

TS, nå er livet ditt og det defineres ikke av andre som det ofte gjør når man er fanget i en skolehverdag. Det er heller ikke for sent til å sette seg noen mål i forhold til jobb o.l. 

Anonymkode: 96064...378

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen i dette, og mye av ettervirkningene viser seg i form av at man ble så totalt avvæpnet når man forsøkte å gjøre motstand eller si ifra mot de som mobbet. Det ble ikke noe bedre av det, det ble heller noe som fyrte bålet enda mer.

Når en så skal inn i jobb og voksenliv viser det seg at der egenskaper som  å tørre å si ifra, argumentere for seg og være tøff nok er så og si livsviktig. Så står en der, nok en gang avkledd fordi en ikke innehar dette og fordi en ikke har jobbet seg til disse kvalitetene.

En føler seg kneblet i et rep som er usynlig for andre, og utenforstående blir provosert over at en ikke kan stå opp for seg selv. Jeg kjenner det er mye som har bygd seg opp, mange år å gå med bøyd hode for å ikke støte noen eller gi noe som kan føre til en situasjon der en må forsvare seg selv. For en sart person som meg er det vanskelig å komme opp med et realt comeback eller en vittig kommentar, men akkurat som i skolegården må en sette seg i respekt, og dette er måten å gjøre det på viser det seg.

Anonymkode: 8b9f2...f96

[AnonymBruker]

Min erfaring er motsatt. De som er blitt mobben ender opp med høy utdannelse og vellykkede liv, de som mobbet derimot endte opp som dropouts og får barn supertidlig og ender opp som single med ustabile liv i lavtlønnsyrker. Ett par av de er også endt opp som narkomane og en er død. 

Anonymkode: 83510...93e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan kjenne meg igjen i dette, og mye av ettervirkningene viser seg i form av at man ble så totalt avvæpnet når man forsøkte å gjøre motstand eller si ifra mot de som mobbet. Det ble ikke noe bedre av det, det ble heller noe som fyrte bålet enda mer.

Når en så skal inn i jobb og voksenliv viser det seg at der egenskaper som  å tørre å si ifra, argumentere for seg og være tøff nok er så og si livsviktig. Så står en der, nok en gang avkledd fordi en ikke innehar dette og fordi en ikke har jobbet seg til disse kvalitetene.

En føler seg kneblet i et rep som er usynlig for andre, og utenforstående blir provosert over at en ikke kan stå opp for seg selv. Jeg kjenner det er mye som har bygd seg opp, mange år å gå med bøyd hode for å ikke støte noen eller gi noe som kan føre til en situasjon der en må forsvare seg selv. For en sart person som meg er det vanskelig å komme opp med et realt comeback eller en vittig kommentar, men akkurat som i skolegården må en sette seg i respekt, og dette er måten å gjøre det på viser det seg.

Anonymkode: 8b9f2...f96

Utrolig bra innlegg, sånn har jeg følt det også. Det enkle svaret, men som er vanskeligere å gjennomføre - men like fullt helt nødvendig - er å trene seg opp til å stå opp for seg selv, si fra, argumentere for seg. Selv om det blir jævlig vanskelig, så må man gjøre det, for alternativet er å leve et liv med bøyd hode til graven. Det er i hvert fall ikke aktuelt for meg, og jeg merker jeg har blitt litt flinkere til å si fra.

Anonymkode: ca31d...423

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring er motsatt. De som er blitt mobben ender opp med høy utdannelse og vellykkede liv, de som mobbet derimot endte opp som dropouts og får barn supertidlig og ender opp som single med ustabile liv i lavtlønnsyrker. Ett par av de er også endt opp som narkomane og en er død. 

Anonymkode: 83510...93e

Ja, det gjelder noen av mobberne som skjerper seg, men min erfaring er at dette ofte ikke er tilfelle. Blant mobberne "våre", så har nesten alle solid utdannelse og/eller høye stillinger i dag, ganske enkelt fordi de tidlig lærte seg å komme seg frem med spisse albuer, kombinert med at de skjerpet skoleinnsatsen etterhvert. Det er kun de få mobberne som ga totalt faen og aldri skjerpet seg, og følgelig strøk på VGS eller til og med grunnskolen som ikke kom seg videre i livet. 

Anonymkode: ca31d...423

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring er motsatt. De som er blitt mobben ender opp med høy utdannelse og vellykkede liv, de som mobbet derimot endte opp som dropouts og får barn supertidlig og ender opp som single med ustabile liv i lavtlønnsyrker. Ett par av de er også endt opp som narkomane og en er død. 

Anonymkode: 83510...93e

Ja faktisk . Litt mobbing har gjort meg sterkere og tåler litt motgang. Selvfølgelig er det de som bukker under, for all del. Men jeg har sett flere mobbere som sosiale tapere enn mobbeoffer.  

Moro å se utrykket i øynene deres når de ser meg iallefall   

Anonymkode: fd275...be9

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet og var blant de minst populære på ungdomsskolen. I tillegg hadde jeg en voldelig far.

I dag er jeg nettopp passert 30 år, driver jeg eget firma, tjener over en mill i året, er gift med en vakker kvinne og har mange gode venner. 

Jeg startet tidlig med å jobbe med egen psyke og visualisere for meg det livet jeg ønsket meg. Og så har jeg forsøkt å være min egen heiagjeng. Har flere i min familie som har vært triste sjebner, og bestemte meg for å ta ansvar selv for at jeg fikk et lykkelig liv.

Jeg har en teori om at dersom man har vært langt nede, og så klart å komme seg opp - så er man sterkere enn de som aldri har vært langt nede. Men dersom du er langt nede, og aldri klarer å komme deg opp igjen - da stiller du svakest.

Anonymkode: 31568...048

[Gjest chisandra]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring er motsatt. De som er blitt mobben ender opp med høy utdannelse og vellykkede liv, de som mobbet derimot endte opp som dropouts og får barn supertidlig og ender opp som single med ustabile liv i lavtlønnsyrker. Ett par av de er også endt opp som narkomane og en er død. 

Anonymkode: 83510...93e

Det er min erfaring også. Av de jeg husker som mobbeofre er det en lege, en psykolog, en redaktør og et par andre høyt utdannede. 2 andre gikk det ikke så bra med. 

Plageåndene, derimot - bare sorgen stort sett. 

Det kommer nok av at mobberne kom fra dårlige hjem (vet jeg nå, ikke da), mens ofrene hadde det godt og trygt hjemme, med støttende foreldre/familie. 

[Lou Salome]

Jeg tror ikke noe på at man kan dele inn alle mennesker i "mobbere", normale og "mobbede/ofre". Alle kan på et gitt tidspunkt i livet kanskje deles inn slik, og for noen få, var de mobbere eller mobbeofre hele skoletiden. Eller som folk flest, ingen av delene, selvom mange har vært på den ene og andre siden i enkeltsituasjoner gjennom oppveksten. Livet er ikke så sort/hvitt. Noen mobbeofre klarer seg helt utmerket, og har lært og vokst og erfart og jobbet seg opp på tross/på grunn av motgang. Blitt sterkere. Noen som hadde trengt mer drahjelp enn motgang  bukker under, blir ofre, får aldri den grunnleggende selvtilliten som kreves for å lykkes. Men hva e å lykkes? Alle som ikke ble mobbet har ikke blitt kjente skuespillere eller studert jus ved UiO. Noen som er det har sikkert blitt mobbet.

Jeg skjønner at du mener selvfølelse, selvtillit. Hvis du mangler det i voksen alder, kan det være pga mobbing, men det kan også være en rekke andre årsaker. Og de fleste har verken blitt mobbet, var mobbere eller er kjente jurister. De fleste er fornøyde med sine liv. Mange ønsker nok de skulle ha kommet lenger i sin karriære ettersom årene går, og man ser unge, vellykkede stepper inn og går forbi en. 

Selvfølgelig er det en fordel for folk hvis man har fått skryt, føler seg attraktive osv. At man "fikk bestemme slt" i barndommen behøver ikke å ha vært udelt positivt.

Hvis du føler dette er noe som preger deg sterkt negativt, at du aldri har fått (nok) skryt, følt deg attraktiv (blant folk, venner, på abeidsmarkedet), at du er per definisjon misslykket, kanskje du burde snakke med noen om det? En coach, psykolog eller noen? For ingen ER mislykkede i seg selv, det er dårlig selvfølelse som snakker.

Endret 18. juli 2017 av Lou Salome

[AnonymBruker]

Du bærer det med deg,resten av livet. 

Jeg ble usynligjort i alle år. Utrygt.  Jeg prøver hele tiden å være usynlig nå også. Har jobb som er grei nok. I dag gjør de samme folkene meg usynlig, håper det er av andre årsaker. At de husker!

Anonymkode: 756dd...f4c

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Lou Salome skrev:

Jeg tror ikke noe på at man kan dele inn alle mennesker i "mobbere", normale og "mobbede/ofre". Alle kan på et gitt tidspunkt i livet kanskje deles inn slik, og for noen få, var de mobbere eller mobbeofre hele skoletiden. Eller som folk flest, ingen av delene, selvom mange har vært på den ene og andre siden i enkeltsituasjoner gjennom oppveksten. Livet er ikke så sort/hvitt. Noen mobbeofre klarer seg helt utmerket, og har lært og vokst og erfart og jobbet seg opp på tross/på grunn av motgang. Blitt sterkere. Noen som hadde trengt mer drahjelp enn motgang  bukker under, blir ofre, får aldri den grunnleggende selvtilliten som kreves for å lykkes. Men hva e å lykkes? Alle som ikke ble mobbet har ikke blitt kjente skuespillere eller studert jus ved UiO. Noen som er det har sikkert blitt mobbet.

Jeg skjønner at du mener selvfølelse, selvtillit. Hvis du mangler det i voksen alder, kan det være pga mobbing, men det kan også være en rekke andre årsaker. Og de fleste har verken blitt mobbet, var mobbere eller er kjente jurister. De fleste er fornøyde med sine liv. Mange ønsker nok de skulle ha kommet lenger i sin karriære ettersom årene går, og man ser unge, vellykkede stepper inn og går forbi en. 

Selvfølgelig er det en fordel for folk hvis man har fått skryt, føler seg attraktive osv. At man "fikk bestemme slt" i barndommen behøver ikke å ha vært udelt positivt.

Hvis du føler dette er noe som preger deg sterkt negativt, at du aldri har fått (nok) skryt, følt deg attraktiv (blant folk, venner, på abeidsmarkedet), at du er per definisjon misslykket, kanskje du burde snakke med noen om det? En coach, psykolog eller noen? For ingen ER mislykkede i seg selv, det er dårlig selvfølelse som snakker.

Ikke helt enig. Dessverre er mange av de som har blitt mobbet også enklere ofre senere i livet (f. eks. de som byttet skole, flyttet et annet sted osv.) fordi man gjennom mobbing gjøres sårbar for nye angrep. Kjenner flere som ble mobbet uansett hvor de bodde eller uansett hvor de flyttet. 

Vi som (til dels) ble mobbet krever ikke at "alle skal like" oss eller at vi nødvendigvis skal ha millionlønn uten videre. Vi ønsker bare at folk skal respektere de grensene som settes og forholde seg til det. For min egen del så har jeg heldigvis utviklet meg til at jeg er i stand til å stå for dem, for jeg kommer _aldri_ noensinne til å bøye hodet for noen igjen, uten at det er meg selv som er skyld i situasjonen (tar selvsagt ansvar for egne feil på egen kappe). Utfordrer en plageånd meg i dag, så vil jeg om nødvendig ta livet av vedkommende, om situasjonen eskalerer langt nok. Ser jeg min verste mobber igjen, og vedkommende skulle prøve seg igjen, så kommer jeg ganske enkelt til å slå vedkommende helseløs. 

Anonymkode: ca31d...423

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg ble mobbet mye på skolen, spesielt barneskolen. Jeg har også et utseende som er attraktivt. Det er noe som man tenker gjør en populær, men ikke i mitt tilfelle. Har derfor slitt mye med skolen og ikke fullført videregående. Tok meg noen år før jeg tok opp igjen skolen og til neste år skal jeg studere Bioingeniør! Det er kjekt å føle at man gjør noe stort for seg selv, noe som jeg unner alle :-) 

Anonymkode: 63a69...3fd

[Horten Market]

Mobbingens betydning er betydelig overdrevet. Selvtillit og selvfølelse blir ikke ødelagt av mobbing. Den var ikke der til å begynne med. Barn som er godt nok utrustet fra de første barneår i nærfamilien, tåler mobbing. Det gjør uansett vondt, men de blir ikke ødelagt av det.

Det er bredden og dybden i den emosjonelle tilknytningen til mor og far som setter barnet i stand til å tåle motgang senere i livet. I samhandling med mor og far bygges tilliten til deg selv som får betydning for hele livet. Utilstrekkelig tilknytning i barndommen fører til at andres tilbakemeldinger gir emosjonelle bølgedaler og bølgetopper. Da opplever du at andre bygger eller river ned selvfølelsen din. I virkeligheten er dette en konsekvens av en mangelfull befestet selvfølelse i din aller første relasjon til et annet menneske. Når denne er godt nok befestet, tviler du ikke på den uansett utfordringer du møter i livet.

[*melis*]

11 timer siden, Horten Market skrev:

Mobbingens betydning er betydelig overdrevet. Selvtillit og selvfølelse blir ikke ødelagt av mobbing. Den var ikke der til å begynne med. Barn som er godt nok utrustet fra de første barneår i nærfamilien, tåler mobbing. Det gjør uansett vondt, men de blir ikke ødelagt av det.

Det er bredden og dybden i den emosjonelle tilknytningen til mor og far som setter barnet i stand til å tåle motgang senere i livet. I samhandling med mor og far bygges tilliten til deg selv som får betydning for hele livet. Utilstrekkelig tilknytning i barndommen fører til at andres tilbakemeldinger gir emosjonelle bølgedaler og bølgetopper. Da opplever du at andre bygger eller river ned selvfølelsen din. I virkeligheten er dette en konsekvens av en mangelfull befestet selvfølelse i din aller første relasjon til et annet menneske. Når denne er godt nok befestet, tviler du ikke på den uansett utfordringer du møter i livet.

Jeg tror ikke det er så enkelt som at alt vedrørende selvfølelse og selvtillit blir avgjort av relasjonen til foreldrene i de første barneårene. Kjenner flere som kommer fra gode hjem med svært kjærlige foreldre som har slitt med selvfølelsen hele livet. Tror mer på at selvfølelsen påvirkes av et samspill mellom gener, familierelasjoner og sosiale miljø/relasjoner gjennom livet. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det er til en viss gtad tilfeldig hvem som blir mobbet. Det er nok med at en psykopat bestemmer seg for å ødelegge livet til en annen. Jeg så dette selv. Hun var en slem jente bestandig, og er i voksen alder en mobber fortsatt. Hun lagde mye kvalme. Hun kom fra en familie med 2 lærere til foreldre. Hun ville beskytte sin posisjon og måtte hakke ut jenta som var venninne med hennes nye venninne. Det var mest tilfeldig. Når man er eldre, klarer man lettere å sette folk på plass, men få klarer det i tenårene når det er skruppelløse mobbere som manipulerer og får med seg flere. Jeg slapp unna, men har merket i voksen alder at hun ser meg som en trussel og har usynliggjort meg når jeg blir bedt med disse" kule" jentene hvorav en var min gode venninne. De er patetiske, men klarer seg godt på ondskap hele livet 

Anonymkode: 9e05e...678