"Vellykket" på utsiden, ensom på innsiden

[AnonymBruker]

På mange områder i livet er jeg nok det mange vil anse som vellykket: Jeg har en lang utdanning, ok jobb, fin leilighet, aktiv fritid og et ok utseende. Likevel føler jeg meg så utrolig mislykket og ensom på innsiden. Selv om jeg alltid har hatt venner, har jeg aldri hatt noen i livet mitt som jeg vet jeg har kunnet stole 100% på og som alltid stiller opp for meg, bortsett fra foreldrene mine da. Etter at det ble slutt med samboeren gjennom fem år for et års tiden, fordi han flørtet med andre og løy for meg, har dette bare blitt enda tydeligere for meg. I tillegg til å miste de felles vennene vi hadde (han kjente de først), har jeg i tillegg opplevd at alle de gamle vennene mine sviktet når jeg trengte dem som mest.

Midt i den verste kjærlighetssorgen opplevde jeg stadig at vennene mine avlyste avtaler med dårlige begrunnelser, "glemte" å svare på meldinger, droppet å ringe opp igjen, og ingen tok noe som helst initiativ til å finne på noe eller gi litt ekstra omsorg i den vanskelige tiden. Selv anser jeg meg selv som en god og trofast venn som alltid stiller opp for vennene mine, og som ofte tar initiativ til å finne på noe, så dette opplevdes utrolig sårt. Riktignok er jeg ikke spesielt flink til å åpne meg opp for folk og fortelle hvordan jeg virkelig har det, men selv de jeg åpnet meg for og som visste hvor vanskelig jeg hadde det i denne perioden sviktet. Og dette er ikke en unntakshistorie. Kan faktisk ikke huske at noen noen gang virkelig har stilt opp for meg når jeg har hatt det vanskelig eller gjort noe for meg, som de ikke på en eller annen måte har hatt nytte av selv.

På den ene siden vet jeg at ensomheten delvis er min egen feil: Som introvert og enebarn er jeg vant til å være mye alene og å klare meg selv, så jeg kan nok fremstå ganske tøff på utsiden. I tillegg har jeg flyttet mye og har vennene mine spredt langs hele landet, så de fleste av de kjenner ikke hverandre og mange vet nok ikke hvor ensom jeg egentlig er. Likevel føler jeg at jeg har opplevd unormalt mange svik og vært uheldig hele livet når det kommer til relasjoner, og jeg kan ikke fatte hvorfor Hva er det jeg gjør galt? Og hva kan jeg gjøre for å unngå å ende opp alene? Det er ikke bare å gå ut å skaffe seg nye venner heller, jeg er i begynnelsen av 30-årene og der jeg bor er de fleste på min alder godt etablert med samboer/ektefelle og barn.

Anonymkode: 74423...60d

[AnonymSjiraff]

Har du forsøkt "finn en venn" forumet på KG? Det står som regel på det å ta initiativ når det kommer til å få venner. Gjelder også å ha flere venner og å huske på å fortsette å lete etter venner ettersom tidligere venner faller fra. For alle opplever jo at man mister venner.  Man flytter fra hverandre pga studier, får nye venner på den nye skolen, man stifter familie og får mindre tid til venner, man flytter slik at det tar for lang tid til å besøke de gamle vennene, osv.

 

[AnonymBruker]

Kjente meg ganske igjen i dette! Spesielt det du skriver om at du føler deg aleine, og at du opplever at venner ikke tar kontakt eller stiller opp. Og at du føler at du alltid stiller opp for dem. Jeg har nettopp tatt et oppgjør med dette, dvs at jeg har sluttet å ta kontakt med dem jeg føler bare tar kontakt når de trenger noe eller ikke har andre å finne på noe med. I tillegg brukte jeg flere nettsider (aktivitetsvenner, turvenn, kg-forumet, DNT og treningssenteret mitt) til å treffe nye potensielle venner. Opp og nedturer, men jeg ville ikke gi opp. Et par av dem jeg traff hadde jeg ikke så mye til felles med. Men heldigvis fant jeg et par som jeg i dag kan kalle venninner😊 Jeg er fortsatt på leting etter flere med samme interesser. Viktigste er å ikke gi opp! Det gjelder alt her i livet. Ingenting kommer gratis (iallefall ikke som jeg har opplevd), og man må gjøre en skikkelig innsats for å bli ordentlig kjent med folk. Og så er det bedre med få gode venner enn mange bekjente😊

Anonymkode: fe765...6f5