Utslitt - delvis min egen feil.

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp gått ut av videregående med kun femmere og seksere på vitnemålet. Ved siden av skolen har jeg jobbet, hadde tre jobber vg2 og to, etter hvert kun én på vg3. Andreåret jobbet jeg hver onsdag (etter full skole fra 08:30-15:30) og hver lørdag og søndag. Dermed fikk jeg aldri noen ordentlig "helg". I sommerferien jobbet jeg i 5-6 uker.

Denne sommerferien har jeg jobbet i ca. to uker. Kom nettopp hjem fra ferie og skal jobbe hele neste uke samt hver lørdag resten av ferien, sannsynligvis også kanskje 1-2 uker i august før jeg flytter for å studere. 

Føler jeg aldri får sovet så lenge jeg vil, aldri får slappet ordentlig av, aldri får gjort det jeg egentlig vil, og verst av alt aldri vært på hytta som jeg elsker så høyt, eneste stedet jeg faktisk føler meg fri.

I tillegg holder jeg også på med lappen, og det går til helvete. Er ferdig med obligatorisk opplæring på lørdag der jeg starter 07:30. I august har jeg oppkjøring. Vurderer å bare avbestille hele greia. 

Angrer på valg av studie så mye at det gjør vondt. Har heller ikke fått ordnet boplass. Så nå sitter jeg her med en følelse av at jeg kommer til å stryke på oppkjøringen, og deretter kaste bort ett år av livet mitt og masse penger på å studere noe jeg egentlig ikke vil i et år, før jeg kan starte på masterstudiet jeg egentlig burde ha valgt. Kanskje har jeg mistet kjæresten siden jeg ikke blir å ha verken tid eller råd til å reise til ham (han bor så langt unna meg som det er mulig innenfor Norges grenser). Til slutt kommer jeg kanskje til å ende opp med å aldri finne meg noen ny kjæreste, og dermed aldri bli gift og aldri få barn. Ensom. 

Jeg er også redd for at dersom jeg faktisk har kjæreste i fremtiden og vi prøver å få barn, så får vi det likevel ikke til. Å ikke få barn før fylte 30 øker jo risikoen for brystkreft (en sykdom vi har i min familie), og å ikke få barn øker risikoen for livmorkreft. 

Gruer meg kjempemye til å flytte fra familien min og vennene mine, og jobben min. Er helt på gråten nå, føler bare alt har hopet seg opp, at tida ikke strekker til. Bare tanken på å kun se lillebror i feriene fremover gjør vondt.

Så generelt er alt dritt, og det går på helsa løs. Savnet etter kjæresten kjenner jeg på meg hele tiden. Samtidig er mye av dette min egen "feil", som at jeg har jobb (selv om jeg trenger pengene), og det var jo jeg som kun syntes femmere og seksere var bra nok. Jeg stresser over at jeg stresser, blir redd for at det skal føre til hjerte- og karsykdommer, tidlig overgangsalder og hva ikke.

Har gått til psykolog (for noe annet vel å merke) og er diagnostisert med blandet angst og depressiv lidelse. Dessverre er det ikke barebare å komme seg til psykologen da jeg bor hele 2,5 timer unna og ikke har lappen, og uansett flytter jeg til høsten, så det er vel egentlig ikke vits? Fastlegen min har vært en stor støtte for meg, men er bortreist og har sjelden tid. I tillegg føler jeg at jeg ikke bør dele så mye personlig med henne lenger nå som jeg har kontakt med henne i jobbsammenheng.

Og uansett, hva skal egentlig psykologer eller leger gjøre med dette? For mye av det er jo egentlig min feil, jeg kunne valgt å ta til takke med en treer-firer på vgs, jeg kunne gitt f i å jobbe (selv om jeg virkelig har hatt bruk for pengene til kjøretimer, klær, frisør, lege/tannlege, psykolog og snart som student også mat og husleie). Jeg kunne latt være å stresse med lappen (selv om det hadde vært svært praktisk for meg å ha lappen). Men på toppen av det hele har jeg som sagt valgt et studie jeg angrer på og må flytte til en by jeg også angrer på, vekk fra familien, helt alene i en fremmed by der jeg ikke kjenner noen, OG jeg er livredd for å miste kjæresten og kanskje aldri få barn. Å få barn er et stort ønske for meg og har vært det lenge, selv om jeg bare er 18, straks 19 år.

Dette ble langt og rotete, men jeg er så opprørt og stressa akkurat nå. Og nei, klart er det ikke så mye noen her kan hjelpe meg med dette annet enn å svare på det uthevede spørsmålet. Dette blir for dumt å ta opp med psykologen? Eller bør jeg ta det opp, men heller vente til jeg flytter og finner en ny psykolog? Er bare å komme med råd til noe av dette dersom noen skulle ha det.

Anonymkode: b54dc...972

[doremifa]

Oy, oy, oy. Her er det mye katastrofetenkning, det er mulig at en psykolog kan hjelpe deg med å rydde opp i noe av dette. Regner med at du flytter snart nå, og kan be om en psykologtime via Studentsamskipnaden eller lignende . Det virker på meg som du engster deg unødig mye, og blir følgelig også helt utslitt av alle "worst case" scenarioene. Prøv å senke skuldrene litt, har du ikke greid det meste du har prøvd på helt fint? Hvordan får du dette til å bli "bare dritt?"  Du hadde vel også en grunn til å søke på det studiet du nå har kommet inn på? Må du kjøre opp akkurat nå? Hvorfor skulle du ikke kunne få barn seinere hvis du da ønsker det?

Jeg mener ikke at du skal svare meg på disse spørsmålene, bare reflektere litt selv over det.