Kompis forsvant da han fikk dame, nå er det slutt og han vil tilbake - hvordan håndtere

[Gjest noe tilfeldig]

2 minutter siden, Evelynita skrev:

Mulig dette bare er min erfaring med menn, men syns de generelt er dårlig på å skulle snakke om følelser. Tror ikke de nødvendigvis bryr seg mindre, men liker rett og slett ikke å snakke om det. Derfor mener jeg at hun at skal prøve en gang til å virkelig få han til å forstå. Syns det er trist og skulle bryte et så langt og ellers bra vennskap. Men ja, hvis han fortsatt virker avvisende eller lite forståelsesfull så er nok det det rette å gjøre. 

Enig  

[AnonymBruker]

3 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

Jeg synes egentlig det du nevner her; å primært bare snakke om segselv, likegyldig til dine følelser osv, er såpass ille i segselv at jeg hadde ikke orket. 

Hadde en annen venninne som var slik. Vi hadde jevnlig kontakt så det var ikke problemet, men at hun behandlet/behandler andre rundt seg som statister i hennes liv. Ikke interessert i å lytte til hvordan andre har det, og viste null forståelse når ting ble tatt opp.

Hun kutta jeg kontakt med. Har ikke angret en dag! 

 

Gjennom hele vårt vennskap har det vært tydelig at han til en viss grad "lever mye i eget hode", eller hva jeg skal kalle det. Ikke egoistisk eller slem, men vansker med å se ting fra andres perspektiv og å sette seg inn i andres situasjon. En slags tankeløshet frem til han blir gjort oppmerksom på det. Jeg er usikker på om det er dét som slår inn her, eller at han oppriktig ikke bryr seg. I tillegg til det er han (som flere her i tråden nevner) litt "typsik mann" på det med å snakke om følelser. 

Det som derimot plager meg er han han lot som ingenting, og at han viste absolutt null interesse for det jeg fortalte om livet mitt. 

(jeg må bare si at han er høyst oppegående med en stor vennekrets, lang utdannelse og god jobb, så han er ikke "utenfor det normale").

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det var fordi hans nye kjæreste ikke ville at du og ham skulle ha kontakt. Noen kvinner er drittsjalu uten grunn. Men jeg skjønner også at kjæresten ikke loker at han har en så nær venn av motsatte skjønn. Hadde ikke jeg taklet heller. Så så lenge dere faktisk har vært venner så hadde jeg aldri ditchet en kompis bare fordi han ikke gav lyd fra seg på 2 år. Gav du lyd fra deg da ts i den perioden

Og han har nok rett. Kan godt hende han var veldig opptatt den perioden

 

Anonymkode: 142fa...6b5

Om du leser HI så står det hvor mye og lenge jeg prøvde å holde kontakt med han, og at det som skjer nå også skjedde sist gang han var i et serilst forhold. Les HI så slipper du å lure på ting jeg allerede har opplyst om

 

TS

Anonymkode: 30379...31f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er jo Ts her som er lite forståelsesfull. Hun synser at forhokdet har gått på skinner og at han bare glemte henne helt uten videre. Kan være en haug av forklaringer

Anonymkode: 142fa...6b5

Jeg synser ikke. Han fortalte mye fra forholdet og bruddet da vi møttes. Slik han beskrev det fremsto det for meg som et normalt, godt forhold. De skilles som venner.

Hvordan mener du jeg kunne vært mer forståelsesfull i denne situasjonen?

TS

Anonymkode: 30379...31f

[Trude.lutt]

Snakk med han. Fortell han hvordan du har følt det de siste årene. Si at du er skeptisk til hva som evt skjer hvis han får seg ny dame. 

La vennskapet evt utvikle seg igjen. I et rolig tempo. 

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet her i tråden at jeg ikke er sint eller bitter. Men jo mer jeg skriver om situasjonen og følelser i denne tråden, jo mer kjenner jeg at jeg er litt bitter. Det han gjorde var ikke ok, og det han gjør nå er heller ikke ok. Det overasker meg litt, for jeg trodde oppriktig jeg hadde gått videre (men så stor er jeg altså ikke).

En annen ting tråden har fått meg til å tenke på, er dette med sjalu kjæreste. Jeg vet ikke hvorfor han faset meg ut, men jeg antar det har å gjøre med at han og eksen ble enige om at de ikke skulle ha venner av motsatt kjønn (eller noe slikt). Hadde han fortalt meg dette hadde jeg syntes det var veldig leit, men jeg hadde respektert valget hans.

Men er det greit at man kan avslutte vennskap fordi det ikke passer, og så forvente at man kan ta opp vennskapet igjen? Jeg tenker at et avsluttet vennskap er et avsluttet vennskap. Du kan avslutte vennskapet med meg fordi du har fått deg kjæreste, men konsekvensen av det er at vennskapet fortsatt er avsluttet når du er singel. Hva tenker dere om det, er slikt greit/vanlig?

 

På 12.7.2017 den 0.20, Raven.WritingDesk skrev:

Jeg ville tatt det opp med han.

Jeg hadde også en nære venninne som kuttet kontakt (over mange flere år) men jeg fortsatte å ta kontakt. Den perioden hvor hun "faset meg ut" var grusom, men jeg lærte meg, i likhet med deg, å leve videre, samtidig som jeg fortsatte å ta kontakt sporadisk gjennom alle årene. Så til slutt avtalte vi å møtes, og siden den dagen har vi hatt jevn kontakt som før. Hun er vel den viktigste personen i livet mitt bortsett fra mann og barn. 

For meg var det ikke aktuelt å ikke ha kontakt med henne, når hun først "kom tilbake". Vi har så mye historie sammen, og vennskapet gir meg veldig mye. Hun var verdt å kjempe for. 

Det er du som må avgjøre om Ole er verdt å bli såret for, fordi det kan skje igjen, selv om det ikke er en selvfølge. Er vennskapet hans og deres felles historie og bakgrunn verdt "sorgen" han har påført og eventuelt kan påføre ? 

Om jeg var deg ville det kanskje koke ned til om Ole forsto din side av saken, og oppriktig beklaget og tok på alvor at du ble såret av at han kuttet kontakten. Om han ikke forstår dette ville jeg kanskje oppleve det som en enda større sorg, fordi da har han overhodet ikke noe respekt eller empati med den sorgen han påførte deg. Og det blir på en måte et "dobbelt svik".. 

Jeg tror noe av det verste med hele greia, er den perioden på rundt et halv år hvor jeg ble faset ut. Det var veldig, veldig vondt. Vi jobber mye begge to (og jeg reiser mye i jobben), så vi møttes bare 1-2 ganger i måneden, men vi kommuniserte omtrent dagelig på sms/chat/SoMe. Det ble derfor veldig fort merkbart da han faset meg ut.

Så var det alle spørsmålene, for jeg forsto ikke hvorfor han gjorde det. Hadde jeg gjort noe galt? Var han frisk? Hvor lenge vil dette vare? Det var seigpining, og gjorde ting mye vondere og langvarig for meg enn det hadde trengt.

Hadde han bare snakket meg meg, og sagt "hei jeg blir veldig utilgjengelig nå på grunn av xxx" så hadde jeg hatt noe å forholde meg til. Da hadde jeg sluppet å lure på hva som hadde skjedd og hvorfor. Da hadde bruddet også vært mye renere.

På 14.7.2017 den 1.31, AnonymBruker skrev:

Jeg personlig hadde kuttet kontakten. Om det er slik at det er damene han har vært sammen med som har gitt han forbud mot å ha kontakt med jentevenner eller om det er han selv som mener det blir feil å ha kontakt med en kvinnelig venn, er i grunn det samme. Problemet her er jo at han ikke kommuniserer dette på noen måte til deg. Og jeg syntes det er utrolig frekt å bare slutte å svare og å bare slutte å bry seg om hvordan det går med deg og ditt liv, så fort han får seg kjæreste. Det han kommuniserer til deg ved handlingene sine er at om neste forhold skulle vise seg å bli langvarig (for eksempel livet ut), så vil du altså aldri se eller høre fra han igjen. Og dette kan skje neste uke eller om 5 år. Hvorfor investere tid på noen som holder på slik?

Jeg har en bror som er helt lik. Når han er i forhold så forsvinner han, jeg hører aldri fra han, han ignorerer meldinger og telefoner, han spør aldri hvordan det går, kommer aldri på besøk eller inviterer til besøk. Jeg har to barn som han er onkel til, og husker han hadde tett kontakt med dem fra yngste var født til 3 år, da fikk han dame og forsvant i 4 år! Så kommer han luskende tilbake etter 4 år! Hadde det ikke vært broren min hadde jeg aldri i livet giddet å finne meg i sånt. 

En annen ting; det er usunt å forsvinne så dypt inn i et forhold at man mister fullstendig kontakten med venner/evnt familie. Én ting er det første året hvor man er nyforelska og besatt av hverandre, men å isolere seg fra venner og bekjente i årevis fordi man har kjæreste... ikke bra! 

Anonymkode: 29c20...4fa

 

Jeg har aldri tenkt på det slik, men har har helt rett! Jeg har vært veldig fokusert på at jeg har blitt såret og ikke vil bli såret igjen, men det du skriver her er vel så viktig.

Som nevnt i HI så har dette skjedd før, det skjer nå, og jeg har ingen grunn til å tro at det ikke kommer til å skje igjen. Som du skriver... hvorfor investere tid og krefter på et vennskap jeg vet kommer til å avsluttes, når som helst, uten forvarsel?

 

TS
 

Anonymkode: 30379...31f

[Gjest noe tilfeldig]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har skrevet her i tråden at jeg ikke er sint eller bitter. Men jo mer jeg skriver om situasjonen og følelser i denne tråden, jo mer kjenner jeg at jeg er litt bitter. Det han gjorde var ikke ok, og det han gjør nå er heller ikke ok. Det overasker meg litt, for jeg trodde oppriktig jeg hadde gått videre (men så stor er jeg altså ikke).

En annen ting tråden har fått meg til å tenke på, er dette med sjalu kjæreste. Jeg vet ikke hvorfor han faset meg ut, men jeg antar det har å gjøre med at han og eksen ble enige om at de ikke skulle ha venner av motsatt kjønn (eller noe slikt). Hadde han fortalt meg dette hadde jeg syntes det var veldig leit, men jeg hadde respektert valget hans.

Men er det greit at man kan avslutte vennskap fordi det ikke passer, og så forvente at man kan ta opp vennskapet igjen? Jeg tenker at et avsluttet vennskap er et avsluttet vennskap. Du kan avslutte vennskapet med meg fordi du har fått deg kjæreste, men konsekvensen av det er at vennskapet fortsatt er avsluttet når du er singel. Hva tenker dere om det, er slikt greit/vanlig?

 

Jeg tror noe av det verste med hele greia, er den perioden på rundt et halv år hvor jeg ble faset ut. Det var veldig, veldig vondt. Vi jobber mye begge to (og jeg reiser mye i jobben), så vi møttes bare 1-2 ganger i måneden, men vi kommuniserte omtrent dagelig på sms/chat/SoMe. Det ble derfor veldig fort merkbart da han faset meg ut.

Så var det alle spørsmålene, for jeg forsto ikke hvorfor han gjorde det. Hadde jeg gjort noe galt? Var han frisk? Hvor lenge vil dette vare? Det var seigpining, og gjorde ting mye vondere og langvarig for meg enn det hadde trengt.

Hadde han bare snakket meg meg, og sagt "hei jeg blir veldig utilgjengelig nå på grunn av xxx" så hadde jeg hatt noe å forholde meg til. Da hadde jeg sluppet å lure på hva som hadde skjedd og hvorfor. Da hadde bruddet også vært mye renere.

 

Jeg har aldri tenkt på det slik, men har har helt rett! Jeg har vært veldig fokusert på at jeg har blitt såret og ikke vil bli såret igjen, men det du skriver her er vel så viktig.

Som nevnt i HI så har dette skjedd før, det skjer nå, og jeg har ingen grunn til å tro at det ikke kommer til å skje igjen. Som du skriver... hvorfor investere tid og krefter på et vennskap jeg vet kommer til å avsluttes, når som helst, uten forvarsel?

 

TS
 

Anonymkode: 30379...31f

...det kan skje med alle vennskap 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor investere tid og krefter på et vennskap jeg vet kommer til å avsluttes, når som helst, uten forvarsel?

 

TS
 

Anonymkode: 30379...31f

Hei! Er i samme situasjon som deg og nå har jeg sagt ifra at nå er det nok. Han lovet å ikke forsvinne igjen, men jeg sa at det har jeg hørt før. Jeg har som deg, opplevd dette før med samme venn så sjanse på sjanse er jo blitt gitt her og. Tenkte rett og slett over hvordan jeg følte meg sist gang kontakten plutselig ble kuttet og innser jo at for meg er ikke et så ustabilt vennskap med den kjipe og triste følelsen jeg får når han forsvinner igjen verdt det.

Det jeg tenker om din venn er litt sånn, hva om han hadde vært sammen med den siste kjæresten i 20 år? Da hadde du jo ikke hørt fra han på disse 20 årene og hvor gode venner er man egentlig hvis man ikke får bli en del av hans "nye" liv? Det virker litt mer for meg som at du varmer setet og er underholdning for han helt til han finner seg en ny og det er faktisk ikke greit.
Vern om dine følelser. Du har vært lojal og en god venn i mange år.

Anonymkode: 16a4e...071

[AnonymBruker]

12 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

...det kan skje med alle vennskap 

Flere ganger? Det har aldri jeg opplevd, og det er jo litt det som er problemet for de av oss i denne situasjonen. At det ikke skjer en gang, men gang på gang på gang.

Anonymkode: 16a4e...071

[AnonymBruker]

13 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

...det kan skje med alle vennskap 

Ja, men jeg syntes likevel det er annerledes. I dette tilfellet vet jeg at er på lånt tid, med mine andre venner antar jeg vi kommer til å være venner til en av oss dør (dødsfall og kjæreste er ikke det samme i mine øyne).

 

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Er i samme situasjon som deg og nå har jeg sagt ifra at nå er det nok. Han lovet å ikke forsvinne igjen, men jeg sa at det har jeg hørt før. Jeg har som deg, opplevd dette før med samme venn så sjanse på sjanse er jo blitt gitt her og. Tenkte rett og slett over hvordan jeg følte meg sist gang kontakten plutselig ble kuttet og innser jo at for meg er ikke et så ustabilt vennskap med den kjipe og triste følelsen jeg får når han forsvinner igjen verdt det.

Det jeg tenker om din venn er litt sånn, hva om han hadde vært sammen med den siste kjæresten i 20 år? Da hadde du jo ikke hørt fra han på disse 20 årene og hvor gode venner er man egentlig hvis man ikke får bli en del av hans "nye" liv? Det virker litt mer for meg som at du varmer setet og er underholdning for han helt til han finner seg en ny og det er faktisk ikke greit.
Vern om dine følelser. Du har vært lojal og en god venn i mange år.

Anonymkode: 16a4e...071

Takk for råd og at du deler egne erfaringer

Jeg ser det er flere i tråden som mener at jeg kun har vært underholdning for han mens han er singel. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal svare på det.

Vi har vært venner så lenge og "så mye", at jeg har vansker for å se for meg at det ikke har vært oppriktig fra hans side. Det har også vært et vennskap hvor vi har gitt og tatt like mye (med unntak av de to gangene han har hatt kjæreste). Som nevnt i HI har jeg en stor omgangskrets, så hadde jeg merket at vennskapet var enveis hadde det ikke vært noe problem å kutte ned på kontakten.

Men samtidig, hvor god venn er man når man ikke får være med videre i det nye livet? Da jeg ble sammen med han jeg er gift med nå, hadde vi faktisk en del diskusjoner om Ole. Han (som ble mannen min) var redd for at det var noe mellom ole og meg, og vi hadde faktisk noen runder på det (uten at det var i mine tanker å kutte ut vennskap på grunn av en kjæreste). Derfor er jeg nok ekstra skuffet over valget til Ole.

Samtidig var jeg en del yngre enn ole er nå, og jeg var ikke på jakt etter noen å starte familie med (eller hadde et ønske om å starte familie), og jeg vet at Ole i noen år har hatt et sterkt ønske om å slå seg ned med kone og barn. Så situasjonene er litt ulike og jeg vet ikke hvor sammenlignbare de er.

La oss si at valgte bort vennskapet vårt til fordel for en sjalu kjæreste (om hun var sjalu eller om de begge hadde en "ikke venn med motsatt kjønn"-greie vet jeg ikke). Jeg er skuffet over valget, men han omtalte henne som "kvinnen i hans liv" og ville starte familie, så jeg kan til dels forstå valget. Det jeg derimot ikke forstår er at han var feig og bare faset meg ut, i stedet for å fortelle meg det. Ig det jeg HVERTFALL ikke forstår er at han kontakter meg to år etterpå og later som ingenting.

TS

Anonymkode: 30379...31f

[AnonymBruker]

Ehh the cirle of life. Alle forsvinner vel fra venner ma man får kjæresten. Mer emrkellg å la det blir en tråd her inne

Anonymkode: cee13...3e8