Kompis forsvant da han fikk dame, nå er det slutt og han vil tilbake - hvordan håndtere

[AnonymBruker]

(OBS - langt innlegg)

Jeg er en kvinne i begynnelsen av 30 årene, og kameraten min (Ole) er like gammel. Vi møttes da vi begge flyttet til samme by som tenåringer for å gå på skole. Vi klaffet med én gang og ble raskt gode venner.  Vi har vært venner i om lag 15 år, og gjennom 20årene var vi bestevenner.

Jeg må understreke at det aldri har vært noen romantisk eller seksuell spenning mellom oss. Vi har reist mye sammen og delt seng et utall ganger, men det har aldri vært interesse eller lyst fra noens side på verken den ene eller andre måten.

Jeg er gift og har vært gift i flere år (Ole var forloveren min). Ole er nylig blitt singel, etter et seriøst forhold - og her til sakens kjerne:
Ole var singel størsteparten av 20årene, men for rundt to år siden fikk han kjæreste. De ble raskt veldig seriøste og flyttet sammen etter et par måneder. Jeg vet at Ole lenge har ønsket seg "kone og barn", så da de flyttet sammen så kjapt gikk jeg bare ut i fra at kjæresten var av samme type og at de ikke følte de hadde noe tid å miste. Det er tross alt ikke veldig unormalt at to 30-ish åringer vil starte familie.

Jeg var veldig positiv til forholdet, da jeg visste han veldig ønsket å slå seg til ro med en partner og at det i noen år hadde vært et sårt punkt.

Samtidig som de datet (månedene før de flyttet sammen) merket jeg at Ole ble mer og mer distansert. Vi hadde tidligere mye kontakt på sms/chat/snapchat/div. SoMe, men jeg merket at han tok skjeldnere kontakt selv og skjeldnere svarte . Etter at de flyttet sammen, sluttet han helt å svare meg. I begynnelsen tenkte jeg at han sikkert hadde nok med å være nyforelsket, så tenkte jeg han hadde nok med å bli samboer og alt rundt det.Til slutt ga jeg opp, men sendte en melding hver andre-tredje måned  (uten respons) før jeg etter 1,5 år sluttet helt.

Jeg syntes selvfølgelig det var trist at Ole forsvant og jeg savnet han lenge, men jeg har en jobb jeg reiser mye i og har en relativt stor sosial sirkel så det var ikke slik at jeg har sett maling tørke siden han forsvant.

Jeg hadde med andre ord ikke sett eller hørt snurten av han på to år.  Men for én uke siden tok han kontakt og ville møtes. Vi møttes på en café, og det viste seg at det var blitt slutt mellom han og samboeren. I stedet for å beklage eller forklare oppførselen sin de siste årene, lot han som om ingenting hadde skjedd. Han snakket som om vi sist møttes for noen dager siden, ikke flere år. Da jeg kommenterte at jeg ikke har hørt fra han på to år, trakk han på skuldrene og mumlet noe om "å være opptatt". Jeg gikk ganske raskt etter at jeg forsto hvorfor han ville møte meg. Han kuttet all kontakt i to år, og nå som han er singel vil han late som ingenting og gå tilbake til slik ting var før.

Da vi var tidlig i tyveårene (ca 10 år siden) skjedde akkurat det samme. Det forholdet var helt åpenbart et turbulent og usunt forhold. Da det ble slutt ville fortsette vennskapet med meg på samme måte som han gjør nå. Jeg tenkte det var ung alder og et giftig forhold som var skylden til oppførselen hans, og lot oppførselen hans passere.

Nå er vi derimot i 30årene, og forholdet han hadde med eksen var (så vidt jeg vet) et godt og normalt et. Det er altså ingen unnskyldning for oppførselen hans. Og dette er andre gang det skjer - det kommer garantert til å skje igjen.

Derfor er jeg egentlig ikke veldig interessert i å fortsette noe vennskap. Men jeg syntes hele situasjonen er ganske kjip. Jeg ønsker ikke såre han eller avslutte dette med uvennskap. Jeg er usikker på hva jeg skal si, eller om jeg skal si noe i det hele tatt? Setter pris på om noen kommer med egne erfaringer, råd eller hjelp til å sortere tankene.

Anonymkode: 30379...31f

[AnonymBruker]

Min første tanke er at kanskje kjæresten hans var sjalu og ikke likte at han hadde damevenner, og at han ville blidgjøre henne. Men har det skjedd ved alle anledninger han har hatt kjæreste er det kanskje ikke derfor.

Alle blir vel litt mindre tilgjengelig når de får kjæreste i forhold til når de er single, men å bare late som ingenting etterpå er litt drøyt. Hvertfall å forvente at du ikke skal stille spørsmål ved det.

Jeg hadde ei venninne som var sånn i tenårene. Verdens beste venn når hun var singel men borte vekk når hun fikk kjæreste, og de hadde hun mange av. Det ble ikke bedre når hun ble voksen, hun bare var sånn. Vi har null kontakt idag. Vi er venner på face, thats it.

Jeg tenker at du må vurdere hvor viktig denne vennen er for deg, men sånn jeg forsto deg er det vel ikke så viktig. Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke kommet løpende tilbake ihvertfall. 

 

Anonymkode: c7a97...f18

[AnonymBruker]

Kanskje han er sånn at han ikke liker at damene har menn som venner, så må det bli en gjensidig regel da? Mener siden det har skjedd flere ganger. 

Selv om dere har kjent hverandre lenge så er det nok mye du ikke vet om han 😊 ville latt han seile jeg 

Anonymkode: ca0a1...02e

[AnonymBruker]

Det kan, som flere her sier, sikkert handle om at flere finner det vanskelig om partneren har en god venn av motsatt kjønn. Vennskapet deres er sånn sett atypisk, så det er jo ikke helt rart. Men at han later som ingenting etter to år uten kontakt er jo veldig underlig.

Jeg hadde sendt en melding der jeg rett og slett sier det du sier her. Du forstår at han vil hente inn vennskapet på scratch uten å snakke om oppholdet, men det er nå elefanten i rommet.

Hvorvidt du skal ha et vennskap kommer an på hvor høyt du verdsetter det. For min del hadde jeg sagt at jeg heller ville hatt et litt sporadisk vennskap der dere snakker nå og da, men at jeg ikke ville vært "bestevenninne" for en som kan forsvinne når som helst.

Anonymkode: ab626...783

[WubWub]

Hadde jeg vært deg ville jeg ikke besvart hendelser fra vedkommende. Det jeg tolker utifra historien din er at han aldri var en venn; du var bare et tidsfordriv fordi han var ensom. Så fort han finner seg noen andre som er mer verdifulle i hans øyne så har du null verdi for han. 

Du bare er der, som den gode trygge stabile tilførselen av oppmerksomhet når han måtte trenge det. 

Dette dreier seg om utnytting og han fortjener hverken ditt vennskap eller en forklaring på hvorfor du nå ikke ønsker kontakt med han. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde også ei sånn venninne. Hver eneste gang hun fikk seg type bare "forsvant " hun. Vi delte en periode leilighet og var veldig gode venninner, tok det opp med henne en gang da hun datet en fyr, og trakk seg unna alt sosialt, men da bodde vi jo sammen så så henne jo i det minste, Hun lovte bare å ta seg sammen (skjedde ikke). I løpet av den tiden fant hun seg også han som etterhvert ble hennes mann, samme greia. En gang det var litt krøll på tråden i ekteskapet tok hun kontakt. Nå har vi minimal kontakt, litt på snap sånn typisk felles meldinger. Regner henne bare som en bekjent. Noen er tydeligvis bare sånn. 

Anonymkode: 7e3e5...695

[Gjest noe tilfeldig]

Jeg ville tatt det opp med han.

Jeg hadde også en nære venninne som kuttet kontakt (over mange flere år) men jeg fortsatte å ta kontakt. Den perioden hvor hun "faset meg ut" var grusom, men jeg lærte meg, i likhet med deg, å leve videre, samtidig som jeg fortsatte å ta kontakt sporadisk gjennom alle årene. Så til slutt avtalte vi å møtes, og siden den dagen har vi hatt jevn kontakt som før. Hun er vel den viktigste personen i livet mitt bortsett fra mann og barn. 

For meg var det ikke aktuelt å ikke ha kontakt med henne, når hun først "kom tilbake". Vi har så mye historie sammen, og vennskapet gir meg veldig mye. Hun var verdt å kjempe for. 

Det er du som må avgjøre om Ole er verdt å bli såret for, fordi det kan skje igjen, selv om det ikke er en selvfølge. Er vennskapet hans og deres felles historie og bakgrunn verdt "sorgen" han har påført og eventuelt kan påføre ? 

Om jeg var deg ville det kanskje koke ned til om Ole forsto din side av saken, og oppriktig beklaget og tok på alvor at du ble såret av at han kuttet kontakten. Om han ikke forstår dette ville jeg kanskje oppleve det som en enda større sorg, fordi da har han overhodet ikke noe respekt eller empati med den sorgen han påførte deg. Og det blir på en måte et "dobbelt svik".. 

[Gjest O.G.]

Ville overse Ole totalt hvis jeg var TS.

[AnonymBruker]

Jeg personlig hadde kuttet kontakten. Om det er slik at det er damene han har vært sammen med som har gitt han forbud mot å ha kontakt med jentevenner eller om det er han selv som mener det blir feil å ha kontakt med en kvinnelig venn, er i grunn det samme. Problemet her er jo at han ikke kommuniserer dette på noen måte til deg. Og jeg syntes det er utrolig frekt å bare slutte å svare og å bare slutte å bry seg om hvordan det går med deg og ditt liv, så fort han får seg kjæreste. Det han kommuniserer til deg ved handlingene sine er at om neste forhold skulle vise seg å bli langvarig (for eksempel livet ut), så vil du altså aldri se eller høre fra han igjen. Og dette kan skje neste uke eller om 5 år. Hvorfor investere tid på noen som holder på slik?

Jeg har en bror som er helt lik. Når han er i forhold så forsvinner han, jeg hører aldri fra han, han ignorerer meldinger og telefoner, han spør aldri hvordan det går, kommer aldri på besøk eller inviterer til besøk. Jeg har to barn som han er onkel til, og husker han hadde tett kontakt med dem fra yngste var født til 3 år, da fikk han dame og forsvant i 4 år! Så kommer han luskende tilbake etter 4 år! Hadde det ikke vært broren min hadde jeg aldri i livet giddet å finne meg i sånt. 

En annen ting; det er usunt å forsvinne så dypt inn i et forhold at man mister fullstendig kontakten med venner/evnt familie. Én ting er det første året hvor man er nyforelska og besatt av hverandre, men å isolere seg fra venner og bekjente i årevis fordi man har kjæreste... ikke bra! 

Anonymkode: 29c20...4fa

[AnonymBruker]

På 12.7.2017 den 17.43, O.G. skrev:

Ville overse Ole totalt hvis jeg var TS.

Jeg ville kanskje gitt denne Ole en sjangse til. Det spørs hvor nære dem er hverandre. 

Anonymkode: 3c425...cc0

[AnonymBruker]

Du ønsker ikke å såre han - kan jeg spørre hvorfor?

Han har tydeligvis vært helt ok på det å såre deg.

Anonymkode: 6235b...978

[AnonymBruker]

Eg hadde en venninne som oppførte seg sånn. Merk ordet "hadde". Hun fikk sin første kjæreste i begynnelsen av 20-årene. Frem til da hang vi mye med hverandre, og fant på mye gøy sammen. Dog vil eg si at vennskapet vårt var nok ikke helt bra, uten at eg skal gå nærmere inn på det. Så når mannen som senere skulle bli kjæresten kom inn i bildet ble hun mer og mer opptatt av han, og det ble vanskeligere å få kontakt med henne. Hun kunne til og med finne på å avtale med meg at hun skulle komme til meg og overnatte en helg (eg bodde i byen), men når hun da dukket opp fredags ettermiddag var det bare for å gi beskjed om at hun brukte meg som unnskyldning ovenfor faren sånn at hun kunne treffe typen istedenfor. Altså, helt greit at hun ikke ville si noe til faren i starten, men hun behøvde da ikke å la meg sette av hele helgen for å tilbringe tid med henne, når hun aldri hadde planer om det.

Så når de etterhvert offisielt ble kjærester så sluttet hun å svare når eg prøvde å ta kontakt. Det var faktisk så ille at hun åpenbart prøvde å unngå meg hvis vi tilfeldigvis møttes på butikken for eksempel. Eg husker en gang eg så henne, hun så meg, og så skyndet hun seg ut av butikken før eg rakk å si hei.

Eg vet ærlig talt ikke hvorfor eg tilgav denne oppførselen, men eg gjorde det da, når hun to år senere begynte å ta kontakt igjen siden det da var slutt mellom henne og kjæresten. Eg har alltid hatt mange venner da, mens hun hadde nesten bare meg. Kan hende eg syntes synd i henne. Uansett, så fortsatte vi som før, som gode venner og fant på ting sammen, helt til hun igjen fant seg ny type. Da begynte det med en gang å bli vanskelig å få kontakt med henne igjen, og eg prøvde heller ikke så veldig hardt da eg skjønte tegninga. 

To år senere tok hun kontakt igjen, på SMS, der hun skrev at hun syns det var dårlig gjort av meg å ikke ta kontakt og hun lurte på om eg var sur for noe. Eg svarte at hun hadde ikke tatt kontakt selv heller, og at eg ikke gadd prøve basert på tidligere erfaring. det var greit nok, og hun fortsatte å sende en del meldinger. På dette tidspunktet hadde eg fått mer kontakt med andre venner, fått nye venner, og holdt på å få meg kjæreste, så eg gadd rett og slett ikke å prioritere å holde kontakten med henne. Hun sluttet etterhvert å sende meldinger da det tok så lang tid mellom hver gang eg svarte, og vi har ingen kontakt i dag.

Dette ble en lang historie, men eg tenker at hvis eg og denne venninna hadde hatt ett bedre vennskap i utgangspunktet, og eg hadde hatt litt mer overskudd akkurat i den perioden hun tok kontakt igjen, så hadde eg ønsket å beholde kontakten. Så fikk det bare være et sånt av og på vennskap. Eg tenker at da kunne vi hatt det gøy når hun hadde tid, og ellers hadde eg hatt mange andre venner å tilbringe tid med. Dessverre så syntes eg ikke vennskapet vårt egentlig var noe å satse på, så eg lot det gå.

Dersom du synes deres vennskap er verd å ta vare på, så kan du jo spørre deg selv om du synes det er greit å bare ha han tilgjengelig i perioder. Med det sagt, så synes eg faktisk ikke at "forelskelsesfasen" eller "nyetableringsfasen" osv. skal ha noe å si for evnen til å holde kontakten med vennene sine. Det er helt klart at man får mindre tid til å være med vennene sine, og det forstår de fleste. Eg har vært der selv, både den som er nyforelska og den som står på sidelinja, men det er faktisk ikke så jævla tidkrevende å svare på en melding i ny og ne, eller til og med være den som sender melding først! Så eg tenker du kan godt si fra om at det ikke er greit å bli fryst ut fullstendig heller.

Anonymkode: fc183...40f

[AnonymBruker]

Hei og tusen takk for svar! Jeg har vært på jobbreise, så svarer dessverre litt sent, beklager det.

Jeg skal prøve å svare på alle spørsmål:

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du ønsker ikke å såre han - kan jeg spørre hvorfor?

Han har tydeligvis vært helt ok på det å såre deg.

Anonymkode: 6235b...978

Jeg ønsker ikke såre han fordi jeg er glad i han. Jeg ble veldig lei meg da han bare forsvant, men jeg er over "bruddet" og har gått videre og har veldig mange flotte folk i livet mitt. Jeg er ikke bitter eller sint, og ønsker oppriktig alt det beste - selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker å være en del av livet hans videre.

 

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

(...)

Med det sagt, så synes eg faktisk ikke at "forelskelsesfasen" eller "nyetableringsfasen" osv. skal ha noe å si for evnen til å holde kontakten med vennene sine. Det er helt klart at man får mindre tid til å være med vennene sine, og det forstår de fleste. Eg har vært der selv, både den som er nyforelska og den som står på sidelinja, men det er faktisk ikke så jævla tidkrevende å svare på en melding i ny og ne, eller til og med være den som sender melding først! Så eg tenker du kan godt si fra om at det ikke er greit å bli fryst ut fullstendig heller.

Anonymkode: fc183...40f

Jeg er helt enig dette. Men Ole har alltid vært en fyr med "litt lite energi" eller hva jeg skal kalle det, så jeg er villig til å gi litt slack når han er i livsomveltende situasjoner.

På 14.7.2017 den 1.31, AnonymBruker skrev:

En annen ting; det er usunt å forsvinne så dypt inn i et forhold at man mister fullstendig kontakten med venner/evnt familie. Én ting er det første året hvor man er nyforelska og besatt av hverandre, men å isolere seg fra venner og bekjente i årevis fordi man har kjæreste... ikke bra! 

Anonymkode: 29c20...4fa

Jeg vet faktisk ikke om han har kuttet kontakten med andre venner. Vi har ingen felles venner  (vi har møtt hverandres venner flere ganger, men vi har ingen felles) så jeg vet ikke. Han deler ikke veldig mye på SoMe heller så det er vanskelig å si.

 

På 12.7.2017 den 0.20, Raven.WritingDesk skrev:

(...)

For meg var det ikke aktuelt å ikke ha kontakt med henne, når hun først "kom tilbake". Vi har så mye historie sammen, og vennskapet gir meg veldig mye. Hun var verdt å kjempe for. 

Det er du som må avgjøre om Ole er verdt å bli såret for, fordi det kan skje igjen, selv om det ikke er en selvfølge. Er vennskapet hans og deres felles historie og bakgrunn verdt "sorgen" han har påført og eventuelt kan påføre ? 

(...)

Dette føler vel egentlig jeg også. Ole har vært en av de viktigste personene i livet mitt (nesten) hele mitt voksne liv. Jeg er ufattelig glad i han (fortsatt) og jeg tenker oppriktig på han som en bror. Men jeg tror ikke jeg orker et slikt brudd igjen, og jeg tror ikke han selv ser hva han har gjort, eller bryr seg.

Da vi møttes sist uke for første gang på to år, snakket han kun om seg selv og bruddet. Jeg snakket litt om den nye jobben min ("nye", jeg byttet jobb for over et år siden) og reisen jeg skulle på denne uken. Ikke én gang spurte han om hvor jeg jobbet eller hva jeg jobbet med. Da jeg tok opp med han at han at han ikke hadde gitt lyd fra seg på to år trakk han bare på skuldrene og snakket det vekk. Han fremstår ikke som en angrende synder. Enten så forstår han ikke, eller så bryr han seg ikke. Og det kan jeg virkelig ikke tilgi.

På 11.7.2017 den 23.55, AnonymBruker skrev:

Det kan, som flere her sier, sikkert handle om at flere finner det vanskelig om partneren har en god venn av motsatt kjønn. Vennskapet deres er sånn sett atypisk, så det er jo ikke helt rart. Men at han later som ingenting etter to år uten kontakt er jo veldig underlig.

Anonymkode: ab626...783

Jeg har vært gift i mange år, med en mann. Det hadde vært helt uaktuelt å droppe mine næreste venner fordi min partner ønsket det. Om vårt vennskap betyr så lite for han at han lar det seile med en gang en eller annen jente dukker opp, så anser jeg det som et svik.

 

Tusen takk for svar alle sammen

 

TS

Anonymkode: 30379...31f

[Gjest noe tilfeldig]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei og tusen takk for svar! Jeg har vært på jobbreise, så svarer dessverre litt sent, beklager det.

Jeg skal prøve å svare på alle spørsmål:

Jeg ønsker ikke såre han fordi jeg er glad i han. Jeg ble veldig lei meg da han bare forsvant, men jeg er over "bruddet" og har gått videre og har veldig mange flotte folk i livet mitt. Jeg er ikke bitter eller sint, og ønsker oppriktig alt det beste - selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker å være en del av livet hans videre.

 

Jeg er helt enig dette. Men Ole har alltid vært en fyr med "litt lite energi" eller hva jeg skal kalle det, så jeg er villig til å gi litt slack når han er i livsomveltende situasjoner.

Jeg vet faktisk ikke om han har kuttet kontakten med andre venner. Vi har ingen felles venner  (vi har møtt hverandres venner flere ganger, men vi har ingen felles) så jeg vet ikke. Han deler ikke veldig mye på SoMe heller så det er vanskelig å si.

 

Dette føler vel egentlig jeg også. Ole har vært en av de viktigste personene i livet mitt (nesten) hele mitt voksne liv. Jeg er ufattelig glad i han (fortsatt) og jeg tenker oppriktig på han som en bror. Men jeg tror ikke jeg orker et slikt brudd igjen, og jeg tror ikke han selv ser hva han har gjort, eller bryr seg.

Da vi møttes sist uke for første gang på to år, snakket han kun om seg selv og bruddet. Jeg snakket litt om den nye jobben min ("nye", jeg byttet jobb for over et år siden) og reisen jeg skulle på denne uken. Ikke én gang spurte han om hvor jeg jobbet eller hva jeg jobbet med. Da jeg tok opp med han at han at han ikke hadde gitt lyd fra seg på to år trakk han bare på skuldrene og snakket det vekk. Han fremstår ikke som en angrende synder. Enten så forstår han ikke, eller så bryr han seg ikke. Og det kan jeg virkelig ikke tilgi.

Jeg har vært gift i mange år, med en mann. Det hadde vært helt uaktuelt å droppe mine næreste venner fordi min partner ønsket det. Om vårt vennskap betyr så lite for han at han lar det seile med en gang en eller annen jente dukker opp, så anser jeg det som et svik.

 

Tusen takk for svar alle sammen

 

TS

Anonymkode: 30379...31f

Jeg synes egentlig det du nevner her; å primært bare snakke om segselv, likegyldig til dine følelser osv, er såpass ille i segselv at jeg hadde ikke orket. 

Hadde en annen venninne som var slik. Vi hadde jevnlig kontakt så det var ikke problemet, men at hun behandlet/behandler andre rundt seg som statister i hennes liv. Ikke interessert i å lytte til hvordan andre har det, og viste null forståelse når ting ble tatt opp.

Hun kutta jeg kontakt med. Har ikke angret en dag! 

 

[Gjest Evelynita]

Jeg syns det er trist at du skal kutte en venn helt ut. Uavhengig av grunnen så sier du selv at han har vært singel i alle år. Det jeg syns du bør gjøre er å sette deg ned og prate med han og forklare hva som er gjort feil fra han sin side og hvorfor. Så får du heller gjøre deg opp en mening da. Om ikke han er helt blåst så forstår han nok selv hva han har gjort, men syns kanskje det var vanskelig å skulle si unnskyld? Gi han en sjanse, forklar at det var sårende og enten så er man venner gjennom alt eller ingenting Alle kan gjøre feil.

[Reveenka]

Kan du si det du sier i tråden her da? At du har savnet han og at du er glad i han som en bror, og at du ikke orker et slikt brudd en gang til - fordi det gjorde så vondt sist. Om du tar utgangspunkt i følelsene dine når du snakker med han, forstår han kanskje bedre hvordan du har opplevd bruddet. Du trenger ikke si noe mer enn hvordan du opplevde bruddet sist, la han ta ordet og se hva han sier. 

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, Evelynita skrev:

Jeg syns det er trist at du skal kutte en venn helt ut. Uavhengig av grunnen så sier du selv at han har vært singel i alle år. Det jeg syns du bør gjøre er å sette deg ned og prate med han og forklare hva som er gjort feil fra han sin side og hvorfor. Så får du heller gjøre deg opp en mening da. Om ikke han er helt blåst så forstår han nok selv hva han har gjort, men syns kanskje det var vanskelig å skulle si unnskyld? Gi han en sjanse, forklar at det var sårende og enten så er man venner gjennom alt eller ingenting Alle kan gjøre feil.

Jeg er forsåvidt enig i at lange vennskap er verdt å kjempe for, men slik jeg forstår TS har hun jo forsøkt å snakke med han om at hun ble såret av dette, og han viser liten/null forståelse.. da synes jeg det stiller seg noe annerledes.. 

han har jo åpenlyst liten respekt for henne da, tenker jeg.. 

[Gjest Evelynita]

5 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Jeg er forsåvidt enig i at lange vennskap er verdt å kjempe for, men slik jeg forstår TS har hun jo forsøkt å snakke med han om at hun ble såret av dette, og han viser liten/null forståelse.. da synes jeg det stiller seg noe annerledes.. 

han har jo åpenlyst liten respekt for henne da, tenker jeg.. 

Mulig dette bare er min erfaring med menn, men syns de generelt er dårlig på å skulle snakke om følelser. Tror ikke de nødvendigvis bryr seg mindre, men liker rett og slett ikke å snakke om det. Derfor mener jeg at hun at skal prøve en gang til å virkelig få han til å forstå. Syns det er trist og skulle bryte et så langt og ellers bra vennskap. Men ja, hvis han fortsatt virker avvisende eller lite forståelsesfull så er nok det det rette å gjøre. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det var fordi hans nye kjæreste ikke ville at du og ham skulle ha kontakt. Noen kvinner er drittsjalu uten grunn. Men jeg skjønner også at kjæresten ikke loker at han har en så nær venn av motsatte skjønn. Hadde ikke jeg taklet heller. Så så lenge dere faktisk har vært venner så hadde jeg aldri ditchet en kompis bare fordi han ikke gav lyd fra seg på 2 år. Gav du lyd fra deg da ts i den perioden

Og han har nok rett. Kan godt hende han var veldig opptatt den perioden

 

Anonymkode: 142fa...6b5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Evelynita skrev:

Mulig dette bare er min erfaring med menn, men syns de generelt er dårlig på å skulle snakke om følelser. Tror ikke de nødvendigvis bryr seg mindre, men liker rett og slett ikke å snakke om det. Derfor mener jeg at hun at skal prøve en gang til å virkelig få han til å forstå. Syns det er trist og skulle bryte et så langt og ellers bra vennskap. Men ja, hvis han fortsatt virker avvisende eller lite forståelsesfull så er nok det det rette å gjøre. 

Er jo Ts her som er lite forståelsesfull. Hun synser at forhokdet har gått på skinner og at han bare glemte henne helt uten videre. Kan være en haug av forklaringer

Anonymkode: 142fa...6b5