Selvhat

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 25 og kan i perioder tro at jeg har blitt glad i meg selv. Helt til jeg ser et bilde av meg. Det er noe med meg som liksom aldri forandrer seg. Sånne sære trekk de aller fleste har ved seg. Jeg har munnen og noen ansiktstrekk som liksom har vært lik seg hele livet, og dette blir et slags "varemerke" på meg. Jeg vurderer å sprøyte inn restylane eller noe for å ikke være lik meg. På noen bilder synes jeg at jeg er veldig fin. Men til vanlig, tror nok jeg ikke at jeg smiler med øynene. Har ingen tragisk livshistorie, ble fryst ut ja, men jeg går ikke og sier "ble så mobba i oppveksten at jeg ikke kan få til noe". Jeg har egentlig forståelse for at jeg ble mobba, jeg var mye stillere enn de andre. Og det må da være en grunn til at jeg ba sånn om unnskyldning for at jeg fantes fra dag 1? 

Når jeg skulle spise nista på skolen så gjemte jeg meg, for å spise den ene banen jeg hadde med meg. Var dødsulten noen ganger når det var servering på skolen men jeg følte ikke jeg fortjente maten. 

Jeg vil ikke skrive ALT som har skjedd, da blir dette et langt innlegg. Men jeg har ikke opplevd noe sånn tragisk så jeg virkelig har grunn til å være bitter. Jeg er tross alt frisk, har en samlet familie, har heller ikke hatt noen rusproblemer eller overgrep i familien.

men jeg har liksom hele livet vært sint på meg selv. Jeg har aldri vært "på toppen". Aldri følt jeg har klart det de andre har klart. 

Og i DAG er det slik, at til tross for aldri så mye komplimenter opp gjennom åra for et perfekt utseende, kropp så ser jeg det ikke helt selv. Ikke med hjertet i så fall. Jeg kan se i speilet og se at jeg er da ikke noe styggere enn andre. Men inni meg, føler jeg meg altid for stygg for de jeg liker f.eks. Selv om de ikke er menn jeg hadde snudd meg på gata for, men jeg blir forelsket over tid, og DA er jeg uansett blitt for stygg. Jeg ser så masse flotte kvinner rundt meg, og tenker at jeg vil bli valgt bort dersom en av de skulle by seg. Om jeg ikke hadde vlitt valgt bort, hadde jeg syntes synd på kjæresten min som valgte å være med meg. 

Jeg eier ikke utstråling, og det har jeg hørt fra mine ærlige bekjente. I tillegg synes jeg selv at jeg snakker barnslig. Jeg takler ikke å høre stemma mi. Jeg har aldri holdt lenge på vennskap heller. Det er nok noe jeg ikke er klar over som skinner igjennom. Det at jeg har klart å beholde jobben jeg har overrasker meg egentlig. Jeg blir nervøs så fort sjefen sier navnet mitt. Hun er forresten bare et år eldre enn meg. Hun er venninne med alle, for meg mer en sjef. Jeg føler meg dårligere enn så og si alle. 

I tillegg kan jeg nevne at jeg går en omvendt vei fra de fleste. De fleste jobber seg oppover. Jeg jobber meg dårligere. Nå kan jeg ikke gi for detaljerte opplysninger, men la oss si at jeg får jobb som toppleder da. Fordi de som ansetter meg synes jeg er kvalifisert til å gå rett i toppjobb, får jeg den. Etter hvert blir jeg degradert til vaskedame på samme avdeling. Igjen er jeg misfornøyd. Fordi til g med yngre klarer å jobbe seg over meg, jeg går heller nedover. Og hvilken mann vil ha noe slik?  

Anonymkode: 46ead...b90

[AnonymBruker]

Menn vil som regel bare ha en dame å pule, de bryr seg ikke så mye om jobb og status

Anonymkode: 969bb...387

[AnonymBruker]

Er dette normalt? 

Anonymkode: 46ead...b90

[Gjest Amorøs]

Heisann TS!

Jeg har aldri sett noen omtale seg selv like negativt som det du gjør, er sjokkert over hvor negativt du ser deg selv og at noen kan tenke så ille om seg selv som det du gjør. Du selv og din egen tankegang er din største fiende, sikker på at dine omgivelser ser deg mye mer positivt enn hva du selv gjør, dine tanker blir helt feil fokus...

Utfordrer deg derfor heller til å skrive om dine positive sider, altså hva som er bra og gledelig med deg, du må ha mange positive egenskaper også, tør du ta den utfordringen?

[AnonymBruker]

5 timer siden, Amorøs skrev:

Heisann TS!

Jeg har aldri sett noen omtale seg selv like negativt som det du gjør, er sjokkert over hvor negativt du ser deg selv og at noen kan tenke så ille om seg selv som det du gjør. Du selv og din egen tankegang er din største fiende, sikker på at dine omgivelser ser deg mye mer positivt enn hva du selv gjør, dine tanker blir helt feil fokus...

Utfordrer deg derfor heller til å skrive om dine positive sider, altså hva som er bra og gledelig med deg, du må ha mange positive egenskaper også, tør du ta den utfordringen?

Positive sider ja;

- miljøvennlig. 

- ærlig. Har aldri hatt noe behov for å lyve for noen egentlig.

- jeg tør gå veier selv om ingen andre har prøvd dem.

men problemet er loksom. At jeg møter den samme utfordringen gang på gang. Jeg møter alt nytt med skepsis, tristhet eller hva det måtte være. Selv om jeg har blitt positivt overrasket noen ganger, har jeg allerede brent broene da. Jeg lever i fortiden og fremtiden. 

Og så hvis du leser om den degraderingen på den jobben, da har jeg på en måte fått bekreftet det jeg ikke er bra nok. 

Anonymkode: 46ead...b90

[Gjest Amorøs]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Positive sider ja;

- miljøvennlig. 

- ærlig. Har aldri hatt noe behov for å lyve for noen egentlig.

- jeg tør gå veier selv om ingen andre har prøvd dem.

men problemet er loksom. At jeg møter den samme utfordringen gang på gang. Jeg møter alt nytt med skepsis, tristhet eller hva det måtte være. Selv om jeg har blitt positivt overrasket noen ganger, har jeg allerede brent broene da. Jeg lever i fortiden og fremtiden. 

Og så hvis du leser om den degraderingen på den jobben, da har jeg på en måte fått bekreftet det jeg ikke er bra nok. 

Anonymkode: 46ead...b90

Det var forsvinnende lite positivt du sa sammenlignet med alt det negative, men visste alt på forhånd at positiv-lista di ville bli kortere enn negativ-lista di, det er din tankegang og hvordan du ser deg selv om er problemet her. Du må definitivt starte å rose deg selv oftere og tenke mer positivt om deg selv, det bør få fokus heller enn at du tenker negativt.

Du må startet å se mot deg selv og hvem du er og hva du har, ikke sammenligne deg med andre og i alle fall ikke hva du ser hos andre, i dagens verden er det for enkelt å tro at andres liv er rosenrøde (noe livene ikke er selv om det ofte er hva du får se). Ditt liv handler om deg uavhengig av hvem andre er og hva dem opplever.

Lykken er enkel og kan være det mest primitive, du må gripe fatt i og ha fokus på de positive opplevelsene og alt som er bra heller enn å se mot det negative og vanskelige, å snu tankegangen er absolutt mulig og du burde komme deg bort fra urealistiske forventninger som du nå vurderer deg selv fra...

Jo lenger ned du snakker deg selv, dess vanskeligere møter du verden og verden møter deg også mer negativt, blir som en negativ spiral dette som du må snu til noe mer positivt. Du vil få det bedre dersom du lærer deg å tenke mer positivt og da vil sågar dine relasjoner gi deg bedre tilbakemeldinger, du må tillate deg suksess og det å mestre og vokse på dette, for gjør du ikke det så kommer du enda dypere til slutt og din negative tankegang vil bli et stort problem for deg.

[AnonymBruker]

Heisann, ts. Jeg kjenner meg igjen i deg - men tror neppe du hadde tippet det om du kjente meg, for jeg har dessverre endt opp med å overrasket endel rundt meg (når de har sluppet inn). 

En venninne av meg hadde store depresjoner i starten og midten av 20-årene, hun har i ettertid (altså, mange år senere) sagt til meg at hun alltid tenkte på meg som perfekt. Når hun var deprimert tenkte hun at jeg hadde 1. perfekt kropp (i motsetning til henne), 2. perfekt stemme, 3. perfekt personlighet, 4. lykkelig forhold, 5. mange venner osv osv osv. 

Derfor fikk hun sjokk da jeg en dag fikk angst og fortalte alle rundt meg at jeg rett og slett ikke klarte å forholde meg til noen og ikke visste hvor lenge det kunne vedvare (måtte til psykolog osv), forholdet mitt tok slutt og hele livet mitt raknet rundt meg. Isolerte meg lenge og hadde ingen livsgnist lenger.

En dag kom hun hjem til meg og sa: Jeg må bare være ærlig med deg, jeg har sett opp til deg i alle disse årene og sett på deg som perfekt, men nå er du bare enda mer perfekt for meg fordi du er mennesklig. 

Det høres kanskje egosentrisk og drastisk ut, men min nedtur fikk henne til å innse hvordan de negative tankene hennes kunne spinne henne  Altså...les gjennom punktene jeg skrev lenger opp ang. hvordan hun tenkte om andre mennesker vs. seg selv. 

Du må ikke sammenligne deg selv med andre på denne måten - for du vet ikke hva som foregår hos andre. Det er fint å la seg bli inspirert av andre mennesker på ei GOD måte som påvirker fin selvutvikling, men det negative bør du droppe. Det er FARLIG å tenke så stygt om seg selv - for i andres øyne er du definitivt mye bedre enn alt det du skisser. Jeg kjenner ikke en eneste jeg tenker sånn om (som du skriver om deg selv!) og jeg kjenner mange forskjellige mennesker ass! Jeg har så mange nedturer og STYR og faenskap med meg selv innimellom at jeg blir helt, helt oppgitt...men jeg og venninna mi har lært noe fra hverandre.. For jeg har jo aldri, aldri tenkt stygt om henne - jeg synes hun er nydelig, vakker, snill, raus og god...

Vær en som er der for noen - også deg selv!

Anonymkode: d0331...e24