Lei av bitre, sutrete damer i 30-årene som ikke er "kommet noe vei i livet"

[Miss moneypenny]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette syntes jeg ikke er sammenlignbart.

Poenget er jo at når man selv velger en blindvei i 20-årene, så kan man ikke etterpå sutre over at man ikke er kommet noen vei.

Anonymkode: 7d4f4...f86

Er butikkjobb en blindvei? Jeg jobber i butikk, er i 30- årene, har mye utdannelse fra høyskole men velger butikk. Pga interesse! Syns du er fordomsfull. 

[Gjest Optimo]

Morsom tråd med mange ømme tær.  

[Simbyxor]

1 time siden, Knocks skrev:

Sånn sett bortifra at kroppen har et bedre utgangspunkt: Hvorfor er det nødvendigvis så mye bedre  å få barn i ung alder?

Nei, fordi kroppen er laget for det. Det er en grunn til at fertiliteten synker fra midten av 30-årene hos de aller fleste.

Det påvirker alt rundt. En 25 år gammel kropp er stort sett rustet til å takle komplikasjoner som følge av en fødsel bedre enn en 45 år gammel kropp. 

Og så har du det med at barnet stort sett har foreldrene sine lenger i livet. Og folk som har levd AKKURAT som de selv ønsker i 37-47 år har mange godt inngrodde vaner det er vanskelig å endre på, noe som igjen gjør at overgangen fra "meg selv, bare" - til "skriking og nattevåk 24/7, null romantikk med ektefellen, krangling og frustrasjon som konsekvens av underskudd på søvn" blir ekstra vanskelig. 

Hvis man følger en jevn utvikling: barndom og oppvekst, utdanning, kjæreste, jobb, barn så kommer alle de nye endringene kun som et ekstra ledd i den allerede igangsatte og pågående utviklingen, sammenlignet med når man har hatt sine inngrodde vaner i et titalls år for så å plutselig endre på alt og snu alt opp med over natta. 

[tdm900]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Pass på så du ikke faller ned fra den høye hesten din. Det er mye som kan skje og det vil jo være synd hvis du er like dømmende mot deg selv hvis du plutselig får lyst på en helt annen utdannelse når du er i 40-årene, eller må omskoleres pga. helseproblemer.

Anonymkode: b327e...c6c

I det svaret du kommer med, har ikke TS kommet seg opp på noen høy hest enda! Det var faktisk en belysning på hvordan mange velger å leve, ikke å komme høyest for så å se ned på andre! TS sier ingen ting om seg selv faktisk

[Gjest Coolaid]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har merket mer og mer av dette de siste par årene, venninner som valgte festing, evt. barn, reising, jobbing for å "leve livet" når de var i 20-årene. Nå er de blitt 30 (+), og begynner kjenne på at butikkjobben de tjente så "godt på" i tidlig 20-årene, ikke lengre er så veldig bra når de skal fø på en familie, kjøpe egen bolig, trenger bil etc.

Så nå har de begynt sutre/deppe over at de føler sitter fast, ikke er kommet lengre enn når de var 20, ikke har tatt utdanning, ingen karriere.

Burde de ikke ha tenkt på dette når de var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20årene?

At siden de valgte å "leve livet" da, vil det slå tilbake på dem nå, og gi dem et kjipt voksenliv?

Og at det nå er de som valgte leve et "kjipt"/nøkternt liv i 20-årene, mens de studerte og dannet seg ett fundament, sin tur å leve livet?

Anonymkode: 7d4f4...f86

Syns du har en litt sånn ovenifra og ned holdning. Vær heller fornøyd med valgene du har tatt i stedet for å bry seg om hva andre gjør. 

Uansett er det ikke for sent. Det er fortsatt mulig å ta utdannelse når man er 30, man har mange yrkesaktive år igjen. I tillegg, det er ikke sånn at det er noe gale med å ha en butikkjobb, enten man er 20, 30, 40 eller 50. 

Hvor mange av dine venninner er det som er misfornøyd  med situasjonen sin? Oppgi antall og oppgi antall hvor mange venninner du har totalt. Det kan være greit å se ting i en sammenheng. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har merket mer og mer av dette de siste par årene, venninner som valgte festing, evt. barn, reising, jobbing for å "leve livet" når de var i 20-årene. Nå er de blitt 30 (+), og begynner kjenne på at butikkjobben de tjente så "godt på" i tidlig 20-årene, ikke lengre er så veldig bra når de skal fø på en familie, kjøpe egen bolig, trenger bil etc.

Så nå har de begynt sutre/deppe over at de føler sitter fast, ikke er kommet lengre enn når de var 20, ikke har tatt utdanning, ingen karriere.

Burde de ikke ha tenkt på dette når de var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20årene?

At siden de valgte å "leve livet" da, vil det slå tilbake på dem nå, og gi dem et kjipt voksenliv?

Og at det nå er de som valgte leve et "kjipt"/nøkternt liv i 20-årene, mens de studerte og dannet seg ett fundament, sin tur å leve livet?

Anonymkode: 7d4f4...f86

Ja så må de gå noen runder med seg selv nå da. Og så finner de ut hva de skal gjøre og tar utdanning de også. Om noen år er det kanskje du som sitter der og sutrer og gnåler over livssituasjonen din. Jeg kjenner forøvrig flere late bloomers som levde livet lenge, for så å ta igjen mange med utdanningsnivå når de var ca 40. Ha litt slækk for at folk av ulike grunner har valgt forskjellig her i livet. 

Anonymkode: d9eaf...c92

[AnonymBruker]

4 timer siden, Simbyxor skrev:

Nei, fordi kroppen er laget for det. Det er en grunn til at fertiliteten synker fra midten av 30-årene hos de aller fleste.

Det påvirker alt rundt. En 25 år gammel kropp er stort sett rustet til å takle komplikasjoner som følge av en fødsel bedre enn en 45 år gammel kropp. 

Og så har du det med at barnet stort sett har foreldrene sine lenger i livet. Og folk som har levd AKKURAT som de selv ønsker i 37-47 år har mange godt inngrodde vaner det er vanskelig å endre på, noe som igjen gjør at overgangen fra "meg selv, bare" - til "skriking og nattevåk 24/7, null romantikk med ektefellen, krangling og frustrasjon som konsekvens av underskudd på søvn" blir ekstra vanskelig. 

Hvis man følger en jevn utvikling: barndom og oppvekst, utdanning, kjæreste, jobb, barn så kommer alle de nye endringene kun som et ekstra ledd i den allerede igangsatte og pågående utviklingen, sammenlignet med når man har hatt sine inngrodde vaner i et titalls år for så å plutselig endre på alt og snu alt opp med over natta. 

Du glemmer en ting. Vi er mange kvinner som er hatet av menn og som er dømt til et liv i ensomhet. Muligheten er å reise til Thailand eller noe og kjøpe seg en mann men det frister ikke helt det heller.. Så da kan man ikke få barn da. Jeg kan ikke tvinge en mann til å gifte seg med meg heller. Har hørt av menn hele livet at jeg er søppel så det er ikke akkurat min skyld at jeg ikke får barn. Skulle ønske jeg aldri var født men too late. Så UNNSKYLD for at jeg er en taper, en waste of space og plager deg med min eksistens!!!

Anonymkode: 193a0...b00

[Knocks]

13 timer siden, Simbyxor skrev:

Nei, fordi kroppen er laget for det. Det er en grunn til at fertiliteten synker fra midten av 30-årene hos de aller fleste.

Det påvirker alt rundt. En 25 år gammel kropp er stort sett rustet til å takle komplikasjoner som følge av en fødsel bedre enn en 45 år gammel kropp. 

Og så har du det med at barnet stort sett har foreldrene sine lenger i livet. Og folk som har levd AKKURAT som de selv ønsker i 37-47 år har mange godt inngrodde vaner det er vanskelig å endre på, noe som igjen gjør at overgangen fra "meg selv, bare" - til "skriking og nattevåk 24/7, null romantikk med ektefellen, krangling og frustrasjon som konsekvens av underskudd på søvn" blir ekstra vanskelig. 

Hvis man følger en jevn utvikling: barndom og oppvekst, utdanning, kjæreste, jobb, barn så kommer alle de nye endringene kun som et ekstra ledd i den allerede igangsatte og pågående utviklingen, sammenlignet med når man har hatt sine inngrodde vaner i et titalls år for så å plutselig endre på alt og snu alt opp med over natta. 

Hei. Interessante innvendinger og selvsagt tåler kroppen mer som yngre som jeg jo også påpekte. 

Jeg ser det allikevel noe annerledes da jeg tenker at når man er i 35 års alderen er man kanskje i et mer stabilt forhold og funnet ut hvem man passer sammen med. Man har ikke bare fortsatt i det trygge forholdet fra VGs hvor man underveis utviklet seg til to ulike personer. Dette er et poeng som jeg tenker kommer barnet til gode da en hypotese kan være at foreldrene holder sammen (lenger). Jeg tenker også at man som person er tryggere på seg selv, mer moden og tålmodig noe som er viktige ting hos foreldre. Jeg ser det også slik at når man får barn i senere alder er man veldig klar for det og dette livet. Festing og reising har man gjort nok av og det frister med rolige kvelder hjemme slik som de fleste av vennene dine også har.

 

[Simbyxor]

Akkurat nå, Knocks skrev:

Hei. Interessante innvendinger og selvsagt tåler kroppen mer som yngre som jeg jo også påpekte. 

Jeg ser det allikevel noe annerledes da jeg tenker at når man er i 35 års alderen er man kanskje i et mer stabilt forhold og funnet ut hvem man passer sammen med. Man har ikke bare fortsatt i det trygge forholdet fra VGs hvor man underveis utviklet seg til to ulike personer. Dette er et poeng som jeg tenker kommer barnet til gode da en hypotese kan være at foreldrene holder sammen (lenger). Jeg tenker også at man som person er tryggere på seg selv, mer moden og tålmodig noe som er viktige ting hos foreldre. Jeg ser det også slik at når man får barn i senere alder er man veldig klar for det og dette livet. Festing og reising har man gjort nok av og det frister med rolige kvelder hjemme slik som de fleste av vennene dine også har.

 

Men det er ikke sånn at færre 30-40-åringer skiller lag enn 20-åringer. Tvert imot, de skal finne seg selv. Vil ikke stagnere. 

Det viktige er åpenbart å være i et stabilt forhold, og være modne mentalt, begge to. Når det skjer blir individuelt. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, Simbyxor skrev:

Nei, fordi kroppen er laget for det. Det er en grunn til at fertiliteten synker fra midten av 30-årene hos de aller fleste.

Det påvirker alt rundt. En 25 år gammel kropp er stort sett rustet til å takle komplikasjoner som følge av en fødsel bedre enn en 45 år gammel kropp. 

Og så har du det med at barnet stort sett har foreldrene sine lenger i livet. Og folk som har levd AKKURAT som de selv ønsker i 37-47 år har mange godt inngrodde vaner det er vanskelig å endre på, noe som igjen gjør at overgangen fra "meg selv, bare" - til "skriking og nattevåk 24/7, null romantikk med ektefellen, krangling og frustrasjon som konsekvens av underskudd på søvn" blir ekstra vanskelig. 

Hvis man følger en jevn utvikling: barndom og oppvekst, utdanning, kjæreste, jobb, barn så kommer alle de nye endringene kun som et ekstra ledd i den allerede igangsatte og pågående utviklingen, sammenlignet med når man har hatt sine inngrodde vaner i et titalls år for så å plutselig endre på alt og snu alt opp med over natta. 

Dette stemmer ikke helt

 

https://www.nrk.no/livsstil/_-eldre-kvinner-er-bedre-modre-1.13436662

Anonymkode: b1281...fe6

[Knocks]

22 minutter siden, Simbyxor skrev:

Men det er ikke sånn at færre 30-40-åringer skiller lag enn 20-åringer. Tvert imot, de skal finne seg selv. Vil ikke stagnere. 

Det viktige er åpenbart å være i et stabilt forhold, og være modne mentalt, begge to. Når det skjer blir individuelt. 

Tja men kan hende vi tenker mer likt enn du tror. Mange av de som går fra hverandre i 30-40 årene har kanskje fått barn sammen i 20-årene og prøvd å holde ut og til slutt har man mistet seg selv helt for man har endret seg mye som personer og så har man barn sammen noe som gjør at man ikke går fra hverandre slik man ellers ville gjort . Ja da ender det opp i en "finne seg selv krise". Det er jo heller ikke noe bra for barna å vokse opp i et slik forhold. 

Jeg baserer mine uttalelser på det jeg opplever rundt meg og meg selv. Når det er sagt har jeg selvsagt også gode eksempler på at man kan bli sammen og få barn i 20 årene og at det så langt ser ut som det går bra:)