Er jeg deprimert?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ei 16 år gammel jente. Det er veldig vanskelig og krevende å formidle - men skal prøve å forklare litt. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det kunne vært fint å få deres betraktninger rundt temaet. Jeg er ikke ute etter empati. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg ønsker kun å diskutere noen tanker med dere.

Jeg har hatt en svært traumatisk oppvekst. Jeg har opplevd fysisk og psykisk vold i 11 år og vært i en familiesyklus preget av utrygghet og frykt for ny vold. Min mor var psykisk syk og manipulerende. Derfor lærte jeg meg å kjenne familiens syklus og la merke til den minste forandringen i mors og fars atferd og stemningsleie. Jeg har lært meg absurde forsvarsmekanismer for å unngå fare og håndtere skremmende erfaringer. Det er derfor grunn til å konkludere med at familievold sine 11 første leveår i betydelig grad kan føre til negative konsekvenser i tenårene. Jeg ble også mobbet fra 1-6 klasse. Jeg ble angrepet fysisk og verbalt av medelever og har hatt et stort fravær fra skole. Jeg har også blitt eksponert for vold og seksuelle overgrep i farlige miljøer. Dermed har jeg store og sammensatte traumer.

Det ble så klart en rekke bekymringsmeldinger og omsorgsovertakelse etter barnevernloven ble et faktum. Jeg flyttet i fosterhjem når jeg var 11 år gammel. Det begynte med at jeg var svært avvisende og ikke i stand til å regulere egne følelser. Jeg hadde en voldsom atferd og var verbalt utagerende. Mine utageringer var som oftest et virkemiddel for motstand og de var til tider voldsomme og ikke aldersadekvat. Min funksjon var hele tiden svært varierende og min atferd var til tider ikke i tråd med normale normer og regler. Avvisningen var gjennomgående fra morgen til kveld. Jeg kunne ha gradvis forbedring for så regresjon og tilbakefall til gammelt handlingsmønster de 2 første årene.

Det var en turbulent start - men hundrevis av timer med samtale med fosterforeldre førte imidlertidig til at jeg gradvis var villig til å revudere egne verdier og holdninger. Jeg fikk både veiledning og hjelp. Jeg lærte meg å bli grensesatt og leve innenfor rammer og regler, noe som jeg responderte positivt til. Det krevde lang og tålmodig innsats. Fostermor var svært tålmodig, dyktig og omsorgsfull. Jeg begynte å utvise normal høflighet og forstå sosiale koder og regler. Jeg begynte på skole og fikk et stort nettverk rundt meg med skole, venner og fritidsaktiviteter. Jeg var lykkelig og omverden kjente meg som blid, selvstendig og oppegående. Det varte i ca. 4 år.

I høst 2016 var det et par uheldige hendelser i hjemmet. Det var også mindre barn i hjemmet, vi ville skjerme barna ovenfor vår krangling og dermed valgte jeg å flytte, da det ikke var hensiktsmessig at jeg bodde der slik situasjonen hadde blitt. Det ble nok et relasjonsbrudd og bruddet var veldig vanskelig for begge parter. Etter dette bruddet har jeg flyttet 24 ganger på 8,5 måneder. Jeg har vedvarende blitt utsatt for fysisk, brutal makt, tvang, skjerming, tilbakeholdelse, overvåkning, trass og tilværelse som ligner et fengselsopphold. Jeg har vist en signalatferd preget av vagabondering og hatt en normløs og grenseløs oppførsel. Jeg har hatt ulike og omfattende tiltak rundt meg og har hatt meget sterke reaksjoner på tvang - noe som har ført til enda mer tvang. Jeg har en veldig lik historie til Glassjenta. Kunne skrevet mye mer, for denne saken er så grusom, men velger å avslutte her da det ikke er relevant for spørsmålene mine.

Behandling: Jeg går til psykolog 1 gang i uka. Jeg har fått 6 diagnoser, bla. EUPF og PTSD. Jeg har brukt veldig lang tid på å bli trygg på behandler og ikke minst på å virkelig ta innover meg i hvor stor grad min oppvekst har preget meg. Jeg er åpen, men tilbaketrukken på samme tid. Jeg er ikke 100% ærlig. Vet ikke hvorfor, men jeg har vansker med å stole på mennesker. Innholdet i samtalene er veldig varierende. Jeg våger ikke å være helt åpen annet enn når smerten er total og jeg ikke har annet valg enn å gi meg over. Det har først skjedd i den senere tid og jeg har opplevd å bli møtt på en støttende måte når jeg lar guarden falle og lar behandler få lov å hjelpe meg. Det er så vanskelig å slippe kontrollen, å våge de nærheten som er helende, men samtidig så veldig truende. Jeg er glad for de erfaringene jeg har fått nylig og at det forhåpentligvis vil bli mindre skummelt å åpne opp fremover. Min behandler er ekstremt dyktig, åpen, ærlig, tålmodig og forståelsesfull. Ganske formell. Har gått til han i ca. 7 måneder.

Jeg strekker meg langt for å være flink-pike, noe som jeg lykkes med. Jeg er ofte blid og utadvendt. Det å smile er enkelt for meg, det har blitt en del av personligheten min og står nesten aldri i forhold til innsiden. Jeg vet hvordan jeg skal fremstå for å bli oppfattet som frisk og blir ofte oppfattet som troverdig. Jeg ønsker ikke å være til bry og belastning og det er begrenset for hvor mye de rundt meg kan ta hensyn til min lidelse. Det er derfor veldig vanskelig for mine nærmeste å se på meg at jeg sliter - men de aner nok ugler i mosen.

Jeg er ekstremt trist mesteparten av tiden og er sengeliggende store deler av døgnet. Null humor, null glede, null motivasjon, null energi. Alt er likegyldig og mørkt. Det er et kaos i hodet. Tankene raser i hodet. Forvirret, redd og kvalm. Kjenner meg utrolig depressiv og hjernen føles ødelagt og skadet av alle tankene og all grublinga. Som fanget i låste tanker. Overbelastet, overstimulert. Livredd for framtiden. Livredd meg selv. Har holdt meg samlet og bevart fornuften i alle vanskelige stunder, men noe er annerledes denne gang. Det har bikket over. Rastløs både fysisk og psykisk. Er utmattet og isolerer meg sosialt. Raseri, sinne og frustrasjon. Det vil ikke gå over denne gang. Spiser dårlig og oppløst i tårer. Jeg er rett og slett langt nede psykisk. Jeg vil ikke fraskrive meg ansvar - men er fortvilt av å kjempe hele tiden.

Jeg føler et enormt nederlag av å ikke være den jeg ønsker å være. Jeg ville så inderlig være et fornuftig, sterkt og velykket menneske. Jeg ønsket så inderlig å være et smart, intelligent og kunnskapsrikt menneske. Gå på skole. Bli elsket. Har forsøkt i mange måneder på å overbevise meg selv og de rundt meg at jeg egentlig hadde det inni meg, jeg trengte bare støtte og tålmodighet. Ta igjen all tapt kunnskap og hull fra ungdomsskolen. Det har gått opp for meg, at jeg ikke blir det mennesket, aldri. Jeg har det bare ikke. Kun ubrukelig og mislykket. Et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg vet ikke om jeg er deprimert eller bare sliten, men bærer på så mange tanker og følelser. Jeg tør ikke å fortelle behandler om hvordan jeg egentlig har det. Dels fordi jeg føler at min fortvilelse ikke er alvorlig nok til å sløse med andre sin tid og dels fordi jeg er redd for hvordan jeg vil bli møtt.

Kjenner i øyeblikket på skam og skyld for at jeg sitter og gråter nå av fortvilelse og selvmedlidenhet. Det fortjener jeg ikke. Jeg er så sint og skuffet over meg selv. Jeg føler en forakt over meg selv. Ikke bare over min udugelighet ifht. intellekt, men over min skjøre psykiske helse. Det blir for mye for meg. Men det vondeste er å ikke lenger mestre noen ting. Føler meg som vandrende luft.

Noen som ønsker å dele noen tanker? Er jeg deprimert eller overdriver jeg helt? Skal jeg vise behandler hva jeg har skrevet på KG?

Anonymkode: 69c27...457

[AnonymBruker]

Det høres helt klart ut som at du er deprimert, sannsynligvis pga traumene du har opplevd som setter spor på selvfølelse og livseksistensen. Vis gjerne behandleren din dette om du syntes det er lettere å få frem når du har skrevet, enn å forklare det ved tale. Det er viktig å fortelle sannheten om sånn man har det til psykologen sin, og ikke sitte der med en maske og spille friskere enn man føler seg og holde igjen på det man trenger å snakke om, da får man ikke utbytte av behandlingen og terapien. Klem til deg.

Anonymkode: 1659c...881

[AnonymBruker]

Jeg husker for en stund tilbake, kanskje et halvår, kanskje et år siden, så var det en som skrev en veldig lignende historie. Bare at jeg synes å huske at personen var 15 og fikk mye kritikk da også for at "dette kan det ikke være en 15-åring som skriver". 

Er det deg?

Synes det er imponerende at du kommer tilbake etter all kritikken og motstanden du fikk i forrige tråd. 

Du kan godt vise til behandleren din det du skriver på KG. Det er naturlig å være skuffet over seg selv når man er deprimert. Selvforakt og skyld er tegn på depresjonen. Også det å være utsatt for omsorgssvikt, annen svikt og misbruk kommer ofte med at man klandrer seg selv. Men selv om det er naturlig når man har opplevd det du har opplevd så er det samtidig ikke riktig. Du skal ikke være sint på deg selv for at du er selvmedliden. Av og til skulle det bare mangle. Jeg er selv ofte sint på meg selv fordi jeg ikke håndterer følelser så godt som jeg forventer av meg selv. Men for litt tilbake fikk jeg svaret her inne at "veltilpassede mennesker undertrykker ikke alle følelsene sine, og klarer ikke å kneble dem nede og kontrollere dem alltid", men de nettopp lar seg selv føle det de føler. Så jeg prøver å jobbe med å akseptere følelsene mine uten å bli sint på meg selv for dem. 

Vis gjerne dette til behandleren din. Ikke vær for streng med deg selv. 

Anonymkode: c0714...7ce

[AnonymBruker]

Men du, det jeg ikke skjønner helt er etter forrige tråd, der du brukte mye av den samme fagterminologien, hvorfor uttrykker du deg ikke på en mer menneskelig/naturlig måte denne gangen, enn faglig. Jeg tror mange blir satt ut av din overdrevne bruk av faguttrykk. Både fordi det virker lite troverdig, men også fordi mange ikke forstår seg på det. 

Folk forstår seg mer på hva man føler og når man beskriver og sånn, ikke uttrykk som vagabondering. Jeg forstår f.eks ikke hva det betyr. 

Du er veldig kunnskapsrik, og du får til mye. De færreste er spesielt suksessrike som 16 åringer, så det tror jeg ikke du skal tenke så mye på. Få hjelp til flinkpike-syndromet ditt, og kanskje du klarer å lære at det viktigste er ikke at du presterer, men at DU har en verdi som DEG, ikke bare pga alt du får til, men iboende fordi du er den du er. 

Du er ikke ubrukelig og mislykket. Dette er konsekvenser av den oppveksten du har hatt at du føler deg sånn. Men du er sterk og kan jobbe med deg selv i terapi. Du har alle ressursene man trenger for å få til bedring. Med en god behandler kan man oppnå SÅ mye. 

heier pådeg.

Anonymkode: c0714...7ce

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg husker for en stund tilbake, kanskje et halvår, kanskje et år siden, så var det en som skrev en veldig lignende historie. Bare at jeg synes å huske at personen var 15 og fikk mye kritikk da også for at "dette kan det ikke være en 15-åring som skriver". 

Er det deg?

Synes det er imponerende at du kommer tilbake etter all kritikken og motstanden du fikk i forrige tråd. 

Du kan godt vise til behandleren din det du skriver på KG. Det er naturlig å være skuffet over seg selv når man er deprimert. Selvforakt og skyld er tegn på depresjonen. Også det å være utsatt for omsorgssvikt, annen svikt og misbruk kommer ofte med at man klandrer seg selv. Men selv om det er naturlig når man har opplevd det du har opplevd så er det samtidig ikke riktig. Du skal ikke være sint på deg selv for at du er selvmedliden. Av og til skulle det bare mangle. Jeg er selv ofte sint på meg selv fordi jeg ikke håndterer følelser så godt som jeg forventer av meg selv. Men for litt tilbake fikk jeg svaret her inne at "veltilpassede mennesker undertrykker ikke alle følelsene sine, og klarer ikke å kneble dem nede og kontrollere dem alltid", men de nettopp lar seg selv føle det de føler. Så jeg prøver å jobbe med å akseptere følelsene mine uten å bli sint på meg selv for dem. 

Vis gjerne dette til behandleren din. Ikke vær for streng med deg selv. 

Anonymkode: c0714...7ce

Mhm. Har også skrevet et innlegg tidligere der jeg ber fosterforeldre om å dele sine erfaringer. Hvis du refererer til det, så er det meg. Møtte på forferdelig latterliggjørelse og avsporing. Ble ordentlig lei meg, men forsøker en gang til å få råd. Det er helt naturlige reaksjoner ja. Skal vise det i timen i dag, så får jeg se.

Anonymkode: 69c27...457

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men du, det jeg ikke skjønner helt er etter forrige tråd, der du brukte mye av den samme fagterminologien, hvorfor uttrykker du deg ikke på en mer menneskelig/naturlig måte denne gangen, enn faglig. Jeg tror mange blir satt ut av din overdrevne bruk av faguttrykk. Både fordi det virker lite troverdig, men også fordi mange ikke forstår seg på det. 

 

Anonymkode: c0714...7ce

Å si at noen skal uttrykke seg "mer menneseklig" er som å si til en introvert person at han skal begynne oppføre seg ekstrovert. Eller til en ateist at han skal begynne oppføre seg mer religiøst

Noen uttrykker seg på den måten, og at det er vanskelig for din hjerne å forstå betyr ikke at det er galt eller feil. TS burde ikke strebe etter å tilfredsstille mennesker som deg. Problemet med å søke råd på KG er at folk krever at TS-ene skal gjøre og oppføre seg slik de vil, og dersom de ikke gjør det kan de takke seg selv for at ingen vil høre på dem. Mens egentlig er problemet mennesker som deg der at skal skje på dine premisser. 

Vagabond er et ord lett å google, og det gir mening i konteksten der TS skriver hun har flyttet mye på seg

https://no.wikipedia.org/wiki/Vagabond

Anonymkode: 851d5...8a6

[AnonymBruker]

Kanskje er du deprimert, kanskje er det en del av PTSD eller en annen av diagnosene dine.

Den jenta du ønsker å være finnes i deg et sted. Hun har bare ikke mulighet til å komme fram akkurat nå, fordi det er mye du må jobbe deg gjennom før du kan være henne. 

Fortsett å jobbe sammen med behandler. Vær til enhver tid så åpen som du mestrer. Øv på å bli mer åpen. La ham hjelpe deg å finne den jenta du ønsker å være.

For dette greier du. Med tanke på alt du har gjennomlevd vil det nok ta tid, men du kommer dit. I innlegget ditt ser jeg en intelligent jente med gode evner til å lære. Gi deg selv sjansen! 

Anonymkode: 961d7...a6f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å si at noen skal uttrykke seg "mer menneseklig" er som å si til en introvert person at han skal begynne oppføre seg ekstrovert. Eller til en ateist at han skal begynne oppføre seg mer religiøst

Noen uttrykker seg på den måten, og at det er vanskelig for din hjerne å forstå betyr ikke at det er galt eller feil. TS burde ikke strebe etter å tilfredsstille mennesker som deg. Problemet med å søke råd på KG er at folk krever at TS-ene skal gjøre og oppføre seg slik de vil, og dersom de ikke gjør det kan de takke seg selv for at ingen vil høre på dem. Mens egentlig er problemet mennesker som deg der at skal skje på dine premisser. 

Vagabond er et ord lett å google, og det gir mening i konteksten der TS skriver hun har flyttet mye på seg

https://no.wikipedia.org/wiki/Vagabond

Anonymkode: 851d5...8a6

Jeg synes personlig ikke at det er galt eller feil. Noen av ordene skjønner jeg ikke, men jeg forstår jo resten og at TS ønsker å høre fra andre som har opplevd noe lignende. Poenget mitt var at i den forrige tråden ble TS møtt med MYE dritt. Og et enkelt grep for å unngå det (man ser jo allerede i denne tråden at det har skjedd allerede, folk synes ikke hun er troverdig) ville være å skrive uten for mye faguttrykk. Var teit å bruke menneskelig, for både faguttrykk og uten faguttrykk er menneskelig. Men tror hun skjønte hva jeg mente. Det var fordi det ble så utrolig lite konstruktiv i forrige tråd, ikke pga TS men måten folk svarte på og jeg tenker det må være skikkelig ekkelt når man skriver så ærlig og så blir møtt på den måten. Så det var derfor jeg sa det. Ikke fordi det plager meg, men jeg vet at det plager andre, og den det ødelegger for til syvende og sist er TS som må møte masse dritt i tråden sin.

Synes det er større problem at du tar helt av fordi jeg nevner dette med språket man bruker. Det er jo bare fordi som sagt allerede i denne tråden er det noen som har kommentert det. Jeg vil ikke at TS skal bli møtt på den måten. 

Trist at du skal ta den så ut som du gjør her. Jeg har f.eks allerede skrevet til TS om hennes problemstilling, men hva gjør du? Du går til angrep og snakker ikke sak overhodet, kun personangrep. Ikke en eneste tilnærming til det TS skriver overhodet. Dét er trist det. 

Anonymkode: c0714...7ce

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mhm. Har også skrevet et innlegg tidligere der jeg ber fosterforeldre om å dele sine erfaringer. Hvis du refererer til det, så er det meg. Møtte på forferdelig latterliggjørelse og avsporing. Ble ordentlig lei meg, men forsøker en gang til å få råd. Det er helt naturlige reaksjoner ja. Skal vise det i timen i dag, så får jeg se.

Anonymkode: 69c27...457

Jeg brukte lang tid på å føle meg helt trygg med behandleren min. Det er også naturlig. Og når du har opplevd det du har opplevd er det ikke rart du er litt på vakt. Men den viktigste ressursen du har til å bli helt bra og få et godt og spennende liv fylt med gleder og gode mennesker rundt deg, det er den ressursen at du jobber. For selv om det er andre som har påført oss smerten, så er det dessverre oss selv som må gjøre jobben. Men du har den ressursen, du ønsker å ta tak. Du tar ansvar for deg selv i en alder av 16. Det er imponerende. 

Håper det blir en god time i dag! 

Anonymkode: c0714...7ce

[Carrot]

 

TS

 

det du beskriver er desverre ikke noe du er alene om tror jeg, det er nok mange som vokser opp i dag som har opplevd at omverden ikke har skjønt tidlig nok hvordan de har det, som har opplevd ting de ikke burde også etter at hjelpen har kommet - og at hjelpen ikke alltid oppleves som hjelp.

At du fortsatt sliter er forståelig, selv om det neppe er til noen hjelp for deg å lese så er du "normal" med tanke på historien din.

Siden du sier din behandler nå er en du har et under omstendighetene god relasjon til, er det mulig for deg å ta dette innlegget og gi det til vedkommende? Svarene våre er "svada" i medisinsk setting, vi synser - men kanskje ordene dine kan gi et innblikk for han i at du vet at du trenger hjelp, får hjelp og har vansker for å ta imot hjelp samtidig? Det er ofte lettere å skrive om smerten sin når den er der enn å gjenfortelle den etterpå.

Jeg har omtrent null erfaring med psykiske traumer, depresjon osv personlig men jeg har sett en del av det og en ting vet jeg; du er viktig! Det du føler er viktig, din opplevelse er viktig! Ditt ønske om å få det til er viktig.

*klem*

Endret 4. juli 2017 av Kragebein
Ryddet for svar til slettet innlegg.

[AnonymBruker]

Jeg vil oppfordre deg til å vise behandleren hovedinnlegget ditt. Jeg har selv skrevet ned det jeg ikke klarte og fortelle for så i gi det til behandleren min. Jeg vet jo at dette er viktig informasjon for behandleren. Alt jeg vil er å jobbe meg igjennom traumene, men da må jeg våge å si hva jeg har opplevd. Når jeg ikke klarer det muntlig så er skriftlig et godt alternativ. Bare det at jeg visste at behandleren visste var en lettelse.

Stor klem til deg.
Tro på styrken din som du har selv om du ikke kjenner det sånn nå.

Anonymkode: 5adbd...b2b

[Kragebein]

Tråden er ryddet for spekulasjoner og svar til dette.

Kragebein, mod