Tenåringsstebarn

[Gjest Anonymous]

Siste Gjest skrev:

Eller kanskje man ser mer gjennom fingrene når det gjelder egenfødte barn - det er tross alt ikke verdens undergang om barna bruker vår dyre shampo av og til - eller te-kopper. Jeg har enda til gode å se en mor skrive innlegg og klage over at barna deres bruker shampoen eller sminken hennes. At barn er impulsive og aldri husker før kl. 22 at de skal ha en bukse tørr til imorgen, eller de skal ha tentamen og trenger brus og kjeks, dte er noe alle foreldre vet. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har måttet kjøre til nærmeste døgnåpne bensinstasjon for å kjøpe brus til ungene - de har glemt å gi beskjed tidligere. Dette er liksom noen av de minste problemene ved å ha tenåringsbarn - man må slutte å henge seg opp i bagateller - for det er faktisk ikke noe annet det er.

Det er ikke lett å være tenåringsforelder, men det er forskjeller, særlig på stemødre og bio-mødre. Dette ene er verken dårligere eller bedre enn det andre, men veldig veldig forskjellig. Det har vært så mange diskusjoner her, hvor mødre (og fedre) har påpekt at jeg vet best når det gjelder mine barn. Og det gjør foreldre som regle, enten det gjelder ting man skal gjøre eller hvordan man skal gjøre dette. Og relasjonen mellom mor og barn blir ikke "skadet" ved at man kjefter eller krangler om dagligdagse ting. Man er glad i hvernadre uansett, det er ubetinget kjærlighet fra våre mødre som skaper dette spesielle båndet.

Det er ingenting som tilsier at en stemor vet best. Det er heller ingenting som tilsier at relasjonen er ubetinget krangel eller kjefting. det er en (skjør) relasjon betinget av en helt annen faktor, nemlig kjærligheten mellom stemor og far.

Jeg forstår at tenåringer er tenåringer. Men jeg forstår også meget godt at dette oppleves forskjellig fra mor og stemor. Hvor ofte ser vi innlegg her om en mor som ønsker privatliv skjermet fra sine barn, som regle savner mor barna sine (selv om det er godt at de er borte av og til). Mange stemødre savner privatliv, noe som er bare hennes.

Vi har altfor lite forskning på disse relasjonene som jeg har kommet over og kan referere til, men jeg tenker at det handler om å se at dette er to forskjellige roller og at det da er naturlig at ting oppleves forskjellig.

Tenker f.eks mødre at de kunne elske andre barn like høyt som sine egne? behandle likt og likeverdig ja, men jeg tror blod er tykker enn vann, innerst inne. Ikke at vi ikke vil, men at vi er biologisk betinget å verne/beskytte våre egne.

Dette ble urimelig langt, og poenget har vel kommet frem :-)