Kuttet kontakten etter innleggelse på psykiatrisk

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

I fjor høst ble jeg frivillig lagt inn på en psykiatrisk akuttavdeling og var der i en ukes tid. I etterkant opplevde jeg at flere av mine nærmeste trakk seg unna, sluttet å ta initiativ til å finne på noe osv. Hun ene spurte knapt om det gikk bra med meg. 

Hvorfor er folk sånn? Nå føler jeg meg nesten mer alene enn jeg gjorde før jeg havnet på psykiatrisk.

Anonymkode: ec595...a00

Jeg tenker at de ikke vet hva de skal si eller hvordan de skal oppføre seg rundt deg, og da er det lettere å bare trekke seg unna. Det siste de vil er nok å si eller gjøre noe som sender deg utfor igjen.

Det kan selvsagt også være så enkelt at de bare er dårlige venner/familie som kun er der i oppgang og glede.

 

Anonymkode: 642ef...045

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

lærte rimelig kjapt at om jeg vil ha venner så kan jeg ikke være ærlig om hvordan jeg har det. Folk vil ha normale, spreke, lykkelige venner som ikke er i veien. Samme med kjæreste. Du må enten smile og bagatellisere, lyve, eller bare være alene.

Anonymkode: 9655a...7e2

Kan relatere til dette.  

Anonymkode: c46d9...db3

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Folk orker ikke dramaet som følger med. Uansett hvor mye du støtter psykisk syke så blir de jo nesten aldri helt friske, til slutt gir du opp og holder deg unna når noen bikker over. Det er har en tendens til å blir så navlebeskuende at man ikke orker å treffe personen lenger.

Anonymkode: d0313...0da

For noe tull. 

Anonymkode: 274ef...4dd

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd det samme. Aldri, aldri mer skal jeg fortelle om det jeg sliter med. Ikke vis andre at du er ensom, ulykkelig og trenger støtte. Hvis de senser at du trenger dem og er needy, det er man gjerne når man er syk, tar de avstand. Folk vil ikke bli belemret med andre voksne menneskers problemer. Det er brutalt, men sånn er det. Jeg har startet nesten på nytt med å skape meg en ny vennekrets. Har beholdt noen få fra den forrige men er veldig påpasselig med at jeg ikke deler ting jeg sliter med. Det handler litt om at jeg skaper meg en ny personlighet også: jeg vil ikke være hun som sleit så fælt og var i psykiatrien lenger. Jeg vil være en sunn frisk velfungerende jente som klarer hverdagen godt. Du har styrken i deg.

Anonymkode: 58a11...de9

Jeg skjønner hva du sier, for dessverre er det jo sånn som du har opplevd og som TS opplever. Noen mennesker takler ikke at folk skal ha problemer, og det gjelder også somatiske sykdommer. De er medgangssupportere, vil bare at livet skal være en glad lek. Men samtidig da, hvis man aldri lar noen se det vanskelige er man med på å bidra til nettopp det at vi mennesker bare er øyer som aldri virkelig kommer i kontakt med hverandre. Men viktigere enn det igjen (for samfunnsansvar kan ikke alltid være viktigst) det er kanskje det at man går glipp av gode, nære relasjoner, som også kan snakke om de vonde tingene, som kan få en større forståelse for hverandre, og en nærhet som man ikke får med å ha overfladiske vennskap. 

Kanskje det er litt sånn at like barn leker best? Jeg tror at å ha venner som har opplevd sorger og smerte (også i form av psykisk lidelse) gir livet mitt noe mer. Selvsagt ikke fordi jeg håper eller ønsker for noen at de skal ha det vondt, men fordi det å være en venn gir livet rikdom. Og jeg anser det i grunn ikke som å være en venn hvis relasjonen kun baserer seg på å alltid le og ha det hyggelig sammen, uten å kunne støtte og være der når ting blir tøft. 

[wahaj]

For min del har jeg trukket meg unna flere for jeg selv blir så påvirket av det konstante negative humøret. Og konstante frykten for å oppleve nok et selvmord i nær relasjon.

Vonde følelser kommer tilbake, og det er noe jeg ikke orker, så det er for å beskytte meg selv rett og slett.

Men jeg stiller opp hvis det trengs, men utover det så er kontakten fra meg minimal.

[Hadley]

Kjenner meg igjen i dette, selv om  jeg aldri har vært innlagt.

Ca 90% vil miste interesse når du sier du sliter med depresjon eller angst. De vil ikke involvere seg eller bli innblandet. Av de 10% som er igjen har mange samme problemer. Prøv å date med disse problemene...

Du burde rett og slett finne deg venner som har lignende eller andre psykiske problemer. De er langt mer forstående og åpne. 

De snilleste folkene jeg har møtt har vært dypt deprimerte, selvskadende folk med problemer.

"Vanlige, sunne" folk kan rett og slett ikke forstå alt. 

[AnonymBruker]

Jeg har og har hatt flere venniner som har gått gjennom alvorlig psykisk sykdom. Noen har jeg beholdt mens noen har jeg måttet avslutte vennskapet med. De jeg avsluttet vennskapet med oppførte seg stygt mot meg og var veldig egoistiske. De stilte aldri opp for meg men krevde så mye tilbake. En telefonsamtale med dem fikk jeg knapt inn et ord. Og skjedde det noe vondt i mitt liv som jeg nevnte ble det alltid møtt med at det var mye vanskeligere for henne. Jeg var under utreding pga. Mistanke om kreft. Da snakket hun i timesvis om at hun var sikker på at hun hadde kreft. Føler at hun aldri kjente meg eller var min venn. Satt igjen og følte meg brukt. Fikk i tillegg vite at hun spredte rare rykter om meg til andre. Hun snakket også mye stygt om sine andre venniner til meg, noe jeg synes er svært negativt.

Dette jeg skrev gjelder nok ikke deg TS, men kanskje du tidligere har valgt feil venner? En barndomsvennine av meg fikk plutselig masse kule venner. Så etter noen år i det gode selskap var hun i bilulykke og endte med alvorlige skader på sykehus, med lang rehabilitering og opptrening. Da var hun ikke lenger kul og ble totalt ignorert av tidligere venneflokk. Jeg derimot besøkte henne regelmessig. Det jeg vil frem til er at mennesker er forskjellige og noen vil bare ha medgangsvenner.

Anonymkode: 7d0a0...ec9

[AnonymBruker]

Jeg har vært innlagt flere ganger og opplevde at ingen ville besøke meg. Jeg snudde det til noe positivt, jeg besøkte alltid venner av meg når de var innlagt. 

Se positivt på det, nå vet du hvem som er dine virkelige venner. 

Anonymkode: 16232...46e

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Deres tap 🌷

Jeg har vært innlagt selv,dypt deprimert. Var innlagt tre uker.

Har beholdt vennene da,men jeg har brukt psykologer og lege,ikke vennene til å snakke om det mørkeste og tyngste

Anonymkode: 7dbe2...9b4

Jeg tenker at det ikke handler så mye om at man har vært/ er psykisk syk, men om man er veldig needy. Jeg dømmer absolutt ikke mennesker rundt meg som har angst, depresjoner osv, men hvis de hele tiden skal snakke om det, eller oppfører seg veldig trengende så kan det bli veldig tungt for omgivelsene, man blir på en måte trukket ned i deres tunge psyke. Derfor tror jeg du har gjort det rette, snakk gjerne om det en gang i blant, men resten tar du med psykologen, særlig det som føles mørkest og tyngst som du skriver. Tror de fleste av oss har hatt en venninne som sliter, men det er forskjell på folk, noen vil gjerne dele ALT mens andre deler det meste med psykologen, og sier litt til venninner.

Anonymkode: b5e3e...595

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan relatere til dette.  

Anonymkode: c46d9...db3

Jeg hadde en venn med alkoholproblemer, greit nok det, men etter hvert følte han seg så trygg på meg at han begynte å ringe meg når han var beruset. I begynnelsen prøvde jeg å trøste men etter hvert føltes det tyngre og tyngre. Det gjorde noe med mitt følelsesliv å få en tlf for eksempel kl 15.30 på en vanlig hverdag og høre en snøvlete stemme i andre enden. Slik kan det også være med andre lidelser, hvis jeg holder på å lage middag og så ringer en meget deprimert venninne som forteller meg hvor jævlig livet er, at ingen bryr seg, at hun hadde en grusom barndom, at moren hadde gjort ditt og faren hadde gjort datt, og at det var urettferdig at livet var så tungt for henne når alle andre aldri var kjempelykkelige siden de aldri hadde opplevd noe negativt, så blir det tungt for dem som hører på. Man prøver å gi hint om at dette bør tas opp med psykologen, da skjerper personen seg litt men så går det noen dager og så er det påan igjen. Alle opplever smerte, noen mer enn andre, men uansett så er det lurt å dele den verste smerten med psykogen og ikke venninner.

Anonymkode: b5e3e...595

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har nesten blitt en klisjè, men nå vet du hvem som er dine venner. Det kan være mange grunner til at folk trekker seg unna, men uansett så vet man at de ikke kommer til å være der når man trenger en venn. Det er kjipt når folk forsvinner uten noen form for forklaring, men det handler ikke om deg, men at de av en eller annen årsak ikke klarer å forholde seg til situasjonen. Det kan være at de har sine egne problemer og synes det er vanskelig å bli minnet på det eller at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til deg og derfor trekker seg unna. Når man sliter med psyken tror jeg man bør være forsiktig med hvem man deler sin skam-historie med. Vi er desverre ennå ikke kommet så langt når det gjelder aksept av psykdom.

Anonymkode: fde8c...7e6

Dette, TS!

Har brent meg et par ganger når jeg har åpnet meg for det motsatte kjønn. Sist gang med ei jente jeg var trygg på, hun fortalte alle. 

Det beste for fremtidige relasjoner, er å aldri nevne eller vise at du har vært syk. Når jeg nevner at jeg har hatt mange plager, så blir jeg møtt med sjokk og vantro. "Du? Du som er så oppegående?". 

Hvis du er mann så aldri fortell dama at du har hatt psykisk sykdom. Hun vil ikke klare se på deg med respekt igjen. 

De fleste tror jeg bare er en tikkende bombe, eller en psycho som er ute etter å drive terrorisme, bare fordi de ikke evner forstå eller lese følelsene mine. Blir fortalt at jeg er "creepy", eller "snål", eller "rar". Rett og slett fordi de ikke vet hvordan de skal forholde seg til meg, eller forstår meg. Noe som er forståelig, for jeg er en uhyre kompleks person.

Det er bare en som faktisk så sårene mine etter veldig kort tid, og hun brukte lang tid på å overtale meg til å komme til henne. Jeg holdt meg unna henne, men jeg skulle faktisk ha gått til henne først. Hun var i motsetning til de fleste kvinner der ute, uhyre emosjonelt og sosialt intelligent. Resta ante ingenting, før hun ene jeg åpnet meg for begynte å prate til alle. 

Min erfaring som psykisk syk ca hele livet, er at du burde forholde deg til folk som er åpne og hyggelige med de fleste. Da jeg begynte i ny studieby var det bare en fyr som kom bort og snakket til meg. Vi ble gode venner etterhvert. Resta som fant ut jeg var syk, begynte ta avstand. De forstår rett og slett ikke. Han derimot forholder seg fint til meg. 

Så aldri fortell om diagnosen. Jeg har jobbet for å få bukt med tabukulturen og få til mer åpenhet. Jeg har prøvd få folk til å forstå. Men det er rett og slett ikke verdt det. Man ender opp utstøtt uansett hva man prøver.

Og det verste? Jeg ser så SINNSYKT mange som sliter med et eller annet. Men ingen vil innrømme en dritt.

Anonymkode: 71af8...d59

[AnonymBruker]

Jeg har selv opplevd at venninner har forsvunnet etter at jeg har fortalt litt om mine utfordringer, og jeg har selv vært den som har fadet ut venninner som sliter med psykiske problemer. Overfladiske vennskap er lett å holde gående, så lenge man ikke går i dybden. For min egen del er jeg høysensitiv, og tar lett på meg andres melankoli. Når andres sorger og negativitet stadig skal bringes på bane, sliter det meg psykisk ut. Jeg kan lytte i timesvis, men når det samme problemet klages over for hver gang man treffes? Ja, da melder jeg meg litt ut. Selv har jeg vært veldig langt nede, flere ganger, men jeg har klart å kjempe meg gjennom det hver gang. Jeg klarer å se på meg selv som psykisk frisk, og holder hodet derfor godt over vannet. Men når noen legger ut om all negativiteten de selv bærer på, begynner tankene mine å rulle mot mørket igjen. Jeg orker det bare ikke, og av den grunn har jeg de siste årene bare hatt overfladiske vennskap. Det er egentlig deilig å bare plapre om hverdagslige og enkle ting, uten å måtte være hobbypsykolog for noen. 

Anonymkode: 32cae...1fa

[miramis]

Jeg holder meg unna mennesker som sliter med psyken fordi jeg har mistet flere nære til selvmord og orker rett og slett ikke mer sorg. Egoistisk men må klare seg i livet og tenke på seg selv. 

[AnonymBruker]

Samme fokene som brukte meg som klagemur, sutteklut og søppelbøtte, stilte ikke opp i det hele tatt når jeg kom i svært alvorlige situasjoner. Opplevde de som egoister, som var overfokusert på seg selv, egne følelser, og egne behov, i både motgang og medgang, var det ikke mye rom til omsorg for andre. Så nå tar jeg heller vare på meg selv, jeg også.

Anonymkode: abc14...ae5

[AnonymBruker]

Opplevd det samme. Etter fysisk sykdom. Litt vanskelig å ikke kunne snakke om/forklare at sykdom er grunnen til at jeg er på aap.....

Anonymkode: 48e0b...e39

[QueenOfTheSidewalk]

På 28.6.2017 den 22.00, AnonymBruker skrev:

lærte rimelig kjapt at om jeg vil ha venner så kan jeg ikke være ærlig om hvordan jeg har det. Folk vil ha normale, spreke, lykkelige venner som ikke er i veien. Samme med kjæreste. Du må enten smile og bagatellisere, lyve, eller bare være alene.

Anonymkode: 9655a...7e2

Nei det må man ikke, men man kan ta det dypeste med en psykolog og ikke legge elendigheten over på venner. Det finnes en mellomting. 

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme, bare at det kun gjaldt familien. Ikke mor og far liksom, men mer eller mindre alle andre.
Jeg fortalte det på skolen og til venner (og mange besøkte meg også), og det ble veldig godt mottatt. Det ble applaus og klemmer. 

Jeg var der først akutt på tvang for selvmordsfare, og så inn igjen for planlagt innleggelse for ro hjemmefra, utredelse av eventuelle diagnoser (fordi jeg ikke fikk noen utover depresjon/angst som jeg hadde fra før skrev jeg det slik) og behandling av depresjon/angst.

Anonymkode: 75a8c...8c7

[AnonymBruker]

2 timer siden, Evilposelos skrev:

Nei det må man ikke, men man kan ta det dypeste med en psykolog og ikke legge elendigheten over på venner. Det finnes en mellomting. 

Helt enig, det finnes en mellomting. Jeg er ikke utdannet psykolog, men klarer fint å støtte venner som har det tungt, men når det bikker over i at man blir en psykolog for venner, at alt det negative og vonde skal deles omtrent ned til den minste detalj, så blir mitt følelsesliv veldig sterkt påvirket, da gir jeg forsiktig beskjed, men hvis det fortsetter og fortsetter, så trekker jeg meg unna. Alle har sitt, og når jeg selv har det vanskelig så deler jeg det med venner, MEN jeg deler ikke alt, de er ikke mine psykologer.

Anonymkode: b5e3e...595

[AnonymBruker]

Jeg blir så lei. Ja, jeg er svært psykisk syk, men har kontroll fordi jeg er sterk. Likevel blir man stigmatisert. Jeg ble ikke overrasket da en rekke folk sluttet å ta kontakt, og å ta meg seriøst da jeg ble syk. I tillegg får jeg, tåpelig nok, sykdommen min brukt mot meg, hvis jeg setter grenser og ikke lar meg utnytte. Da har jeg knapt nevnt noe. Skjerp dere folkens! 

Anonymkode: 88cc4...1aa