Jordmor og ufrivillig barnløs

[AnonymBruker]

Jeg sliter så innmari nå. Trenger bare å snakke litt rundt det. Jeg er jordmor. Drømmeyrket. Drømmejobben. For meg. Fra jeg var typ 8 år og skjønte hva det dreide seg om. Den andre store drømmen min er å bli mamma. To ting som er tett knyttet og likevel ikke i det hele tatt. Jeg ble jordmor for ganske nøyaktig 1 år siden. På samme tid begynte vi å prøve å få barn. Optimistisk i starten, noe stresset, deretter mer stresset, deretter oppgitt, så sint og stresset, så oppgitt over at jeg ble sint, og så bare lei. 

Jeg jobber fulltid på en av landets største fødeavdelinger. Tar imot mirakler flere ganger i uken. Jeg elsker jobben min. Samtidig påvirker dette meg mer og mer og jeg kjenner at det er innmari vanskelig og vite hvordan jeg skal forholde meg. Jeg lengter så innmari etter min egen lille skatt. Idag kom mensen. Igjen. Nå har det gått et år - som jo kan være normalt - men det er på tide å søke utredning. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal stå i dette lenger. For jeg deler virkelig gleden med de nybakte foreldrene, samtidig kjenner jeg oftere små stikk av sjalusi, og det er ikke rettferdig overfor dem. 

Jeg trengte bare å få det ut. Takk for meg.

Anonymkode: bce5b...0ea

[AnonymBruker]

Enkelte dager angrer jeg på at jeg ikke ble kokk eller jobber i skobutikk.

Anonymkode: bce5b...0ea

[Hermine Grang]

Klem. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hermine Grang skrev:

Klem. 

Takk!

Anonymkode: bce5b...0ea

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mye konstruktivt å si, annet enn at jeg skjønner deg veldig godt!

Du er jo tilstede i de mest intense øyeblikkene som finnes, og du må jo møte andres enorme lykke hver eneste dag. Om det skulle gå mye lengre tid for dere, så kan du jo da ta et valg på om du trenger endre arbeidssituasjonen.

Kanskje du hadde sett annerledes på det om du var lege eller gynekolog - da hadde du jo også fått se den lange veien mange har til å få barn, også de som aldri får. Så du "utsettes" jo på en måte bare for glansbildet, og har ikke så mye kontakt i yrket ditt med hverken før eller etter selve fødselen.

Kanskje du burde åpne deg etterhvert for en kollega?

Anonymkode: 21a2f...c20

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke så mye konstruktivt å si, annet enn at jeg skjønner deg veldig godt!

Du er jo tilstede i de mest intense øyeblikkene som finnes, og du må jo møte andres enorme lykke hver eneste dag. Om det skulle gå mye lengre tid for dere, så kan du jo da ta et valg på om du trenger endre arbeidssituasjonen.

Kanskje du hadde sett annerledes på det om du var lege eller gynekolog - da hadde du jo også fått se den lange veien mange har til å få barn, også de som aldri får. Så du "utsettes" jo på en måte bare for glansbildet, og har ikke så mye kontakt i yrket ditt med hverken før eller etter selve fødselen.

Kanskje du burde åpne deg etterhvert for en kollega?

Anonymkode: 21a2f...c20

Tusen takk for et fint svar. Jeg har tenkt på det, at om det går et år til, så klarer jeg kanskje bare ikke stå i det lenger. Samtidig så er jordmordrømmen på en måte en del av identiteten min. Og mister jeg det og i tillegg mister drømmen om å være mamma, da mister jeg meg selv på en måte. Derfor føles det ekstra viktig å bruke tid på det jeg elsker når det andre jeg ønsker er så fjernt akkurat nå. Samtidig er det nettopp der det blir en krasj... 

ja, eller jeg møter både sorg og glede, friske barn og syke barn, levende fødte og dødfødte. Jeg møter de som ble uplanlagt gravid og de som har endelig lykkes ved hjelp av ivf. Men selve fødselen er jo bare den situasjonen. Men man kommer nærmere et par løpet av få timer enn i de fleste andre situasjoner tror jeg. Nærmere enn de fleste fødende tror, tror jeg da. Eller jeg gjør, hvertfall. Denne jobben, uten følelsene på plass, blir bare et skall. Og det ønsker jeg hvertfall ikke for mine fødekvinner.

Anonymkode: bce5b...0ea

[AnonymBruker]

Og det er ikke det at jeg trodde barn kom på bestilling før heller, jeg vet jo og visste jo at mange strever lenge. Men nå kjenner jeg det i tillegg. Og selv om jeg unner hvert eneste par det nydelige nyfødte barnet de får, så lengter jeg samtidig på en måte slik at situasjonen for meg også blir litt vond. 

Jeg mener jeg er profesjonell, og at jeg hverken viser eller på noen måte lar dette gå ut over foreldreparet. Men jeg vet ikke om jeg klarer dette i veldig lang tid til, eventuelt for alltid. Jeg er, som alle andre som har prøvd en stund, godt opplyst om alle muligheter. At mammadrømmen kanskje en dag oppfylles ved adopsjon. Men jeg vet ikke om det er noe jeg kan takle samtidig med å være jordmor.

Anonymkode: bce5b...0ea

[AnonymBruker]

Jeg har vært i dine sko, ufrivillig barnløs og utdannet meg som jordmor. Hadde helt gitt opp håpet om barn, veldig trist mange ganger på jobb men fant etterhvert gleden i å få delta i mirakelet som jordmor i det minste. 

Helt uventet, nesten halvannet år etter endt utdanning stod jeg der med en positiv graviditetstest. Jeg var nesten 8uker på vei og hadde ikke noe mistanke, men ei venninne tvang meg til å teste. Jeg tok den bare for å slippe maset hennes. Jordmora si det, hehe. Resultatet ligger søtt å sover i senga si for natten, 20mnd gammel.

Vil bare sende deg en varm klem fra noen som vet akkurat hvordan du har det. Som hadde fått håpløse utsikter fra gynekologer på Rikshospitalet og private klinikker etter mislykkede prøverørsforsøk. Mirakler skjer, ikke mist motet. Søk hjelp og stå på kravene, mest sannsynlig trenger dere bare litt hjelp. Noen ganger tar det bare litt ekstra tid å skape det perfekte mirakel ❤️ 

Anonymkode: 03a72...bf5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i dine sko, ufrivillig barnløs og utdannet meg som jordmor. Hadde helt gitt opp håpet om barn, veldig trist mange ganger på jobb men fant etterhvert gleden i å få delta i mirakelet som jordmor i det minste. 

Helt uventet, nesten halvannet år etter endt utdanning stod jeg der med en positiv graviditetstest. Jeg var nesten 8uker på vei og hadde ikke noe mistanke, men ei venninne tvang meg til å teste. Jeg tok den bare for å slippe maset hennes. Jordmora si det, hehe. Resultatet ligger søtt å sover i senga si for natten, 20mnd gammel.

Vil bare sende deg en varm klem fra noen som vet akkurat hvordan du har det. Som hadde fått håpløse utsikter fra gynekologer på Rikshospitalet og private klinikker etter mislykkede prøverørsforsøk. Mirakler skjer, ikke mist motet. Søk hjelp og stå på kravene, mest sannsynlig trenger dere bare litt hjelp. Noen ganger tar det bare litt ekstra tid å skape det perfekte mirakel ❤️ 

Anonymkode: 03a72...bf5

Tusen takk❤️

Anonymkode: bce5b...0ea

[AnonymBruker]

Du må bare si ifra om du ønsker å prate på PM, eller om det er noe du lurer på ❤️

Anonymkode: 03a72...bf5

[AnonymBruker]

Ikke jordmor, men jobbet med små barn og var da prøvere i 7år.

Tilslutt ble det for mye for meg at jeg valgte en helt annen yrke for det ble for sårt. Selv om drømme alltid var å jobbe med barn. Vi fortsatte likevel å prøve og etter 3år klaffet det for oss. Nå venter vi en liten baby om noen få uker. Og vær du sikker på at etter endt perm, skal jeg igjen tilbake til drømmeyrket mitt. 

Ville bare dele av min erfaring og ønsker deg lykke til <3 

Anonymkode: 14390...696

[Carrot]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enkelte dager angrer jeg på at jeg ikke ble kokk eller jobber i skobutikk.

Anonymkode: bce5b...0ea

små barn trenger både sko og mat vet du  men fra spøk til mer seriøst svar, det er vanskelig å være prøvere - og tid blir da målt fra mens til mens, men ett år som prøvere er virkelig kort tid, det er viktig å huske på. Samtidig som det er slik at jo mer du stresser jo vanskeligere - jeg ville fokusert på å slappe av, det som skjer skjer. Men ta gjerne kontakt med legen din og start utredning hvis du tror det er noe "galt" med en av dere - det kan hjelpe finne roen..

Endret 28. juni 2017 av Carrot

[Minlillelykke]

Vi slet fryktelig med førstemann. Han brukte vi to år på å lage. Hadde fått time til forsamtale på riksen måneden etter jeg ble gravid. Den måneden jeg ble gravid var det så mye annet som skjedde rundt oss, vi bygde nytt kjøkken, jeg var på venninne tur og vi bare koste oss. Få legen til å henvise til gyn for sjekk og prøv å finne ting i hverdagen som kan ta deg vekk ifra frustrasjonen. Jeg vet det er vanskelig, men du trenger avkobling. Ta med deg ei god venninne på spa, kafe eller bare en skogstur. Alt hjelper. Senk skulderene og tenk at dette løser seg nok snart❤️

[AnonymBruker]

Forstår godt at dette må være utrolig vanskelig. Vi var ufrivillig barnløse i mange år (inkl flere mislykkede IVF), men har nå tre tette barn unnfanget på helt naturlig måte, så det er håp! Men forstår som sagt at det er tøft for deg nå. Du kan jo vurdere om du går over til ei annen stilling/jobb i en periode, og så kan du heller satse på å komme tilbake til jordmoryrket når du føler deg mer klar for det. Jeg hørte en gang noen si at det må være så fint å jobbe i bhg hvis man er ufrivillig barnløs, for da har man så mange barn rundt seg...Dette kom opplagt fra noen som ikke hadde kjent på kroppen hvordan det er å lengte etter sitt det barn, tenkte jeg da.

Anonymkode: 99c45...3aa

[magespiren]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår godt at dette må være utrolig vanskelig. Vi var ufrivillig barnløse i mange år (inkl flere mislykkede IVF), men har nå tre tette barn unnfanget på helt naturlig måte, så det er håp! Men forstår som sagt at det er tøft for deg nå. Du kan jo vurdere om du går over til ei annen stilling/jobb i en periode, og så kan du heller satse på å komme tilbake til jordmoryrket når du føler deg mer klar for det. Jeg hørte en gang noen si at det må være så fint å jobbe i bhg hvis man er ufrivillig barnløs, for da har man så mange barn rundt seg...Dette kom opplagt fra noen som ikke hadde kjent på kroppen hvordan det er å lengte etter sitt det barn, tenkte jeg da.

Anonymkode: 99c45...3aa

Forstår TS godt at det må være forferdelig å jobbe slik og kjenne på savnet samtidig. Masse klemmer til deg TS <3 

Enig med deg anonym, det kan være greit å bytte jobb en stund... Jeg jobbet i barnehage da vi begynte å prøve. Det var kjempetøft... etter 1 år flytta vi og jeg kjente da på at jeg ikke klarte å jobbe i barnehage på det nye stedet... Jeg måtte ha en pause fra å se den lykken både foreldre og barn kjente da de ble henta... Det var en påminner flere ganger om dagen hva jeg kanskje aldri ville få... Så jeg begynte å jobbe som servitør på en resturant i 2 år... Det var enda værre... Da ble det ikke bare barn som man så hver dag men ALLE rundt var endten gravide eller nybakte mødre med barnevogner og satt somregel rett forran kassa hvor jeg sto mestparten av dagen. Jeg kjente at jeg måtte tilbake til barnehagen, fordi da fikk jeg i allefall ta del i barnas hverdag og ha dem rundt meg <3 Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg gikk tilbake til barnehage, og jeg er nå prøver på 4 året... 

Jeg vet ikke hva jeg prøver å si annet enn at jeg forstå ønsket om å velge et annet yrke eller stilling, omså for en periode, men man kan også finne ut at der man var faktisk er det beste stedet  

 

[AnonymBruker]

Takk for jobben du gjør i en så vanskelig situasjon, og jeg håper at du får din egen bylt om ikke alt for lenge:)

Anonymkode: bedcb...451

[AnonymBruker]

Vi brukte fem år, inkludert to MA, to runder med dobbel Pergotime, før vår første var på vei. Andremann tok et år, med en runde dobbel Pergotime. Disse årene var som et levende mareritt for meg. Jeg trodde aldri vi skulle klare det. Begge gangene ungene var på vei, hadde jeg mistet håpet. Jeg hadde gitt opp. Begge gangene gikk det bare 2-3 måneder før jeg testet positivt, og var da allerede 4-5 uker på vei. 
Dere trenger ikke være barnløse for alltid. Hold motet oppe! Sannsynligheten er veldig stor for at dere før eller siden får et barn eller tre. 

Anonymkode: b44a3...262

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for jobben du gjør i en så vanskelig situasjon, og jeg håper at du får din egen bylt om ikke alt for lenge:)

Anonymkode: bedcb...451

❤️

Anonymkode: bce5b...0ea

[AnonymBruker]

Dere er jo ikke utredet enda engang? Altfor tidlig å begynne å tenke på å rømme unna karrieren du ønsket deg, dere er såvidt kommet i subfertil-kategorien. På dette tidspunktet er det overveiende sannsynlig at dere blir foreldre til egenfødte barn.

Jordmoren min satt på pcen i en krok på fødestuen i time etter time og viste ikke interesse for hvordan jeg hadde det i fødsel i det hele tatt. Du trenger ikke bekymre deg for å ikke være bra nok fordi du har blandede følelser for å komme så tett innpå andres fødsler. 

Anonymkode: 44efd...510

[AnonymBruker]

Skjønner at det er sårt, men samtidig har det bare gått 1 år. Og stress hjelper ikke. Vi prøvde i 3 år, og jeg hadde 6 SA, så sluttet vi å prøve, siden jeg fikk ny jobb. Vi tenkte at da var det både fint å ta en pause fra prøvingen, da det var så vanskelig å miste. Og greit å komme skikkelig inn i den nye jobben, før jeg enten ble gravid, eller mistet igjen. Så vi hoppet av i svingen, og brukte kondom i de usikre periodene. Da ble jeg gravid, og i dag er han 10 år gammel, og vi fikk og en datter som nå er 7 år. Og jeg mistet ikke da vi prøvde på barn nummer 2, da tok det 3 mnd så var vi gravide.

Anonymkode: 800b6...ab3