Vurderer å avlive hunden min.

[AnonymBruker]

Jeg sier ikke at våre hunder kan sammenliknes ut over biting, men jeg har i hvert fall erfaring med sur og lunefull hannhund som beit både familie og ukjente. Vurderte å omplassere han men ville prøve en siste ting først:

Jeg kastrerte han og fikk en ny hund. Uten å overdrive.

Hvis hunden din ikke er kastrert bør du ikke vurdere avliving før du har gjort det. Utrolig mange hannhunder går rundt med aggressive tendenser og mental og fysisk frustrasjon fordi de er fertile. Har i ettertid kastrert enda en hannhund hvor resultatet ble like vellykket, selv om dette ikke var en problemhund.

Anonymkode: f3abd...246

[MrsPiggyBank]

Jeg tenker at en hund som utagerer etter noen timer i samme rom som et menneske som tidligere ble "akseptert", har vært for lenge på besøk. Nå skal jeg ikke forenkle problemet ditt, for jeg forstår at dette er alvorlig i og med at du vurderer avliving. Men dersom du bestemmer deg for å jobbe videre med det, så høres munnkurv og mange små  suksesser ut som veien å prøve seg på. Har du tenkt over om du kanskje sitter og spenner deg litt når noen gjør noe som kan trigge hunden din og at det kanskje til slutt tipper over i et utfall? Jeg vil tro at en munnkurv gjør deg mer avslappet, og ikke minst blir du sikker på at hunden ikke vil volde noen alvorlig skade. Det er viktig for begges del å avslutte mens leken er god, slik at dere får samlet opp masse, masse positive mestringsopplevelser.

Jeg har en hund som lett blir litt nervøs, og som kunne finne på å reagere på særlig menn (hun var også ganske rasistisk en periode). Det har heldigvis gått rette veien, og nå synes hun det er stas å hilse på folk flest. Derimot er folk som går rart eller har handikapp og små barn fortsatt ubehagelig, og enn så lenge er jeg bare veldig påpasselig med å holde henne unna og kontrollere situasjoner der hun kan finne på å reagere. Og jeg har kjent litt på at jeg selv kanskje blir ekstra spent og påpasselig når noen lar barna sine løpe fritt mot hunden min, for eksempel. Så jeg tenker at det er best for oss begge å gå sakte frem  Hun kommer uansett aldri til å være en hund jeg stoler på at kan gå fritt sammen med hylende/løpende/lekende barn, og siden jeg ikke skal ha barn selv så er det helt greit. 

[AnonymBruker]

På 6/19/2017 den 2.25, Meadow skrev:

Dette høres ikke ut som en mentalt frisk hund, og det er lite hundetrenere får gjort med det, dessverre. Neste gang kan det være et barn han angriper, kan du leve med det? 

Og jeg regner med du er hundetrener selv etter hvordan du vurderer dette? Det er kun en atferdsterapeut og/eller veterinær som kan vurdere hunden. Vi som sitter på et forum har ikke mulighet til å se situasjonene og kroppsspråket til hunden.

Anonymkode: e5059...b76

[Meadow]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg regner med du er hundetrener selv etter hvordan du vurderer dette? Det er kun en atferdsterapeut og/eller veterinær som kan vurdere hunden. Vi som sitter på et forum har ikke mulighet til å se situasjonene og kroppsspråket til hunden.

Anonymkode: e5059...b76

For meg spiller det ingen rolle hva trenere eller vetrinærer eller folk på KG mener. Har hatt hund hele mitt liv, og elsker hunden min - men hadde den gått til angrep på folk slik som trådstarter beskriver, hadde jeg ikke tvilt! Den risikoen der, med å ha en ustabil hund- hadde jeg ikke tatt. 

[Portvinpiken]

På 19.6.2017 den 1.26, AnonymBruker skrev:

Har vært inne på tanken. Men det er ingen atferdspesialister her jeg bor, men skjønner at jeg burde få han mentaltestet ja. Tror jeg skal ta kontakt før jeg tar en endelig avgjørelse. Det blir eventuelt en veldig lang kjøretur på mange timer, og han HATER å kjøre bil, stresser og peser og har det ikke så greit egentlig.  Men bør gjøre det alikevel tenker jeg?

Det har f.eks skjedd ved langvarig besøk. Eks han har snust og hilset på besøket i sitt tempo.  Han overser mest. Timene går og tror at ting er ok nå. Besøket reiser seg for å gå på do - han renner plutselig i leggen uten forvarsel. Dette har skjedd med flere personer, altså det er personer som han har truffet før, flere timer. Også plutselig biter han hvis personen reiser seg eller går. Han har glefset i ryggen på folk,  som altså har gått bort fra han/oversett han. På "fremmede" er han tullete, bjeffer, glefser er desperat på og komme seg bort til dem, veldig sterk. Redd for å miste han i slike situasjoner, vet jo faktisk ikke hva som blir til å skje da, men ja.

Jeg prøver så godt jeg kan å få han tryggere, gir han stabilitet og masse kjærlighet. Når vi er ute unngår jeg å sette han i pressede situasjoner, prøver alltid å få han på såpass stor avstand fra folk at han ikke utragerer.  Noen ganger får vi til dette fint, jeg går mest på plasser der det ikke ferdes så mange osv. Andre ganger er det ikke til å unngå at noen kommer for nærme og da utragerer han voldsomt. Men han har blitt flinkere her føler jeg, han tolerer folk på nærmere avstand nå, enn det han gjorde før. Er egentlig slik jeg har tenkt, og fått tips om, av andre hundefolk. Altså jobbe med å få han tryggere, sosialisere han, men ikke sette han i så pressede situasjoner at han utragerer (men det er litt vanskelig og styre dette helt). Hvis han først utragerer er han ikke kontaktbar. Nytter ikke med godbiter, eller å snakke til han. Alt av oppmerksomhet på meg blir blåst bort, som om han går inn i en slags transe. 

Men ja. Skal sjekke dette med mentaltesting. Takker for svar. (og munnkurv)

 

Anonymkode: 5c4bd...e66

HVor i landet sånn cirka bor du da?

[Portvinpiken]

13 minutter siden, Meadow skrev:

For meg spiller det ingen rolle hva trenere eller vetrinærer eller folk på KG mener. Har hatt hund hele mitt liv, og elsker hunden min - men hadde den gått til angrep på folk slik som trådstarter beskriver, hadde jeg ikke tvilt! Den risikoen der, med å ha en ustabil hund- hadde jeg ikke tatt. 

Men at du har hatt hund hele livet betyr jo ikke at du nødvendigvis er ekspert på atferd hos hund. Jeg har hatt tenner hele livet og er ingen tannlege...;-)

Dette er ganske typisk. Hundeeiere får råd fra andre hundeeiere som har hatt hund lengere og dermed får et utall råd og tips. Helt til alt bare blir rot og rør og de endelig oppsøker noen som har utdanning i tillegg til erfaring med hund.

Endret 21. juni 2017 av Portvinpiken

[Meadow]

25 minutter siden, Portvinpiken skrev:

Men at du har hatt hund hele livet betyr jo ikke at du nødvendigvis er ekspert på atferd hos hund. Jeg har hatt tenner hele livet og er ingen tannlege...;-)

Dette er ganske typisk. Hundeeiere får råd fra andre hundeeiere som har hatt hund lengere og dermed får et utall råd og tips. Helt til alt bare blir rot og rør og de endelig oppsøker noen som har utdanning i tillegg til erfaring med hund.

Når man spør på et forum, så får man svar fra helt vanlige folk, med forskjellige meninger. Sånn er det jo ☺ Har aldri sagt jeg er ekspert, jeg er bare en vanlig hundeeier med sunn fornuft.

Jeg skjønner fortsatt ikke hva som er feil med å avlive en hund som angriper og biter. Og jeg sier hva jeg ville ha gjort. En venninne av meg opplevde nylig at deres kjære familiehund regelrett fløy på henne, aldri vært aggressiv før. Den ble avlivet dagen etter, vetrinæren var enig i at det var den tryggeste løsningen, siden de har små barn i huset. 

[Portvinpiken]

1 minutt siden, Meadow skrev:

Når man spør på et forum, så får man svar fra helt vanlige folk, med forskjellige meninger. Sånn er det jo ☺ Har aldri sagt jeg er ekspert, jeg er bare en vanlig hundeeier med sunn fornuft.

Jeg skjønner fortsatt ikke hva som er feil med å avlive en hund som angriper og biter. Og jeg sier hva jeg ville ha gjort. En venninne av meg opplevde nylig at deres kjære familiehund regelrett fløy på henne, aldri vært aggressiv før. Den ble avlivet dagen etter, vetrinæren var enig i at det var den tryggeste løsningen, siden de har små barn i huset. 

Men som hundeeier vet du jo også at det er nesten helt umulig å sette noen som helst "diagnoser" uten å se/møte både hund og eier. Og da er det i hvert fall kjempeskummelt å uttale seg om det og anbefale avlivning.

[Meadow]

3 minutter siden, Portvinpiken skrev:

Men som hundeeier vet du jo også at det er nesten helt umulig å sette noen som helst "diagnoser" uten å se/møte både hund og eier. Og da er det i hvert fall kjempeskummelt å uttale seg om det og anbefale avlivning.

Men trådstarter forteller om flere angrep og biting?! For meg er én gang, en gang for mye. 

Kjempeskummelt er å ha en hund som kan angripe og bite barn for eksempel. 

Endret 21. juni 2017 av Meadow

[Gjest Sugemerke]

En hund som stadig angriper og biter, også etter folk den har akseptert, ville jeg avlivet. Hadde jeg kommet på besøk til deg og det viste seg at du hadde en aggressiv hund der som beit og den bet meg ville jeg begjæret avliving. En dag biter den noen som er for små til å forsvare seg.

Endret 21. juni 2017 av Sugemerke

[Portvinpiken]

4 minutter siden, Meadow skrev:

Men trådstarter forteller om flere angrep og biting?! For meg er én gang, en gang for mye. 

Kjempeskummelt er å ha en hund som kan angripe og bite barn for eksempel. 

Hun skriver jo glefset/bitt uten at det har gått hull på klærne. Det er ikke bitt.

Men - jeg er selvfølgelig helt enig at noe må gjøres! Og første steg er jo å kontakte en hundetrener/hundeskole med god kompetanse!

[AnonymBruker]

2 timer siden, Portvinpiken skrev:

Hun skriver jo glefset/bitt uten at det har gått hull på klærne. Det er ikke bitt.

Men - jeg er selvfølgelig helt enig at noe må gjøres! Og første steg er jo å kontakte en hundetrener/hundeskole med god kompetanse!

Nemlig, men dette skjønner ikke folk så mange hunder blir avlivet uten grunn.

Anonymkode: b5856...835

[daemonia]

Hvilken rase er det? 
Hva slags stimulering får den i hverdagen? 
Får den lov å være HUND? 

Det er ting jeg ville sett på først og gjort grundige vurderinger på før jeg vurderte avliving. 

[Tvist]

15 timer siden, Meadow skrev:

Når man spør på et forum, så får man svar fra helt vanlige folk, med forskjellige meninger. Sånn er det jo ☺ Har aldri sagt jeg er ekspert, jeg er bare en vanlig hundeeier med sunn fornuft.

Jeg skjønner fortsatt ikke hva som er feil med å avlive en hund som angriper og biter. Og jeg sier hva jeg ville ha gjort. En venninne av meg opplevde nylig at deres kjære familiehund regelrett fløy på henne, aldri vært aggressiv før. Den ble avlivet dagen etter, vetrinæren var enig i at det var den tryggeste løsningen, siden de har små barn i huset. 

Det er aldri uten grunn. Jeg ville ikke avlivet min egen om den hadde angrepet meg tilsynelatende uten grunn. Det er en grunn. Men med barn må man selvsagt ta spesielle hensyn.

[AnonymBruker]

Synes ikke det høres ut som om du har erfaring nok til å ha en slik hund, og den er helt klart såpass nervøs at jeg vil si det er uansvarlig både å gå steder der det er folk (spesielt når du ikke vet om du klarer å holde den igjen!?) og også å ha den løs når du har besøk. Hund er masse jobb fra den dagen man får de til den dagen de dør, men du kan jo virkelig ikke ha hund på denne måten, og det er det bra at du innser. Munnkurv kan være smart i en overgangsperiode, men hunden vil fortsatt være like nervøs, og dette tar virkelig på for hunden sin del, og er ikke god dyrevelferd.

Anonymkode: 09c77...675

[Majott]

På 19.6.2017 den 9.17, MrsPiggyBank skrev:

Jeg tenker at en hund som utagerer etter noen timer i samme rom som et menneske som tidligere ble "akseptert", har vært for lenge på besøk. Nå skal jeg ikke forenkle problemet ditt, for jeg forstår at dette er alvorlig i og med at du vurderer avliving. Men dersom du bestemmer deg for å jobbe videre med det, så høres munnkurv og mange små  suksesser ut som veien å prøve seg på. Har du tenkt over om du kanskje sitter og spenner deg litt når noen gjør noe som kan trigge hunden din og at det kanskje til slutt tipper over i et utfall? Jeg vil tro at en munnkurv gjør deg mer avslappet, og ikke minst blir du sikker på at hunden ikke vil volde noen alvorlig skade. Det er viktig for begges del å avslutte mens leken er god, slik at dere får samlet opp masse, masse positive mestringsopplevelser.

Jeg har en hund som lett blir litt nervøs, og som kunne finne på å reagere på særlig menn (hun var også ganske rasistisk en periode). Det har heldigvis gått rette veien, og nå synes hun det er stas å hilse på folk flest. Derimot er folk som går rart eller har handikapp og små barn fortsatt ubehagelig, og enn så lenge er jeg bare veldig påpasselig med å holde henne unna og kontrollere situasjoner der hun kan finne på å reagere. Og jeg har kjent litt på at jeg selv kanskje blir ekstra spent og påpasselig når noen lar barna sine løpe fritt mot hunden min, for eksempel. Så jeg tenker at det er best for oss begge å gå sakte frem  Hun kommer uansett aldri til å være en hund jeg stoler på at kan gå fritt sammen med hylende/løpende/lekende barn, og siden jeg ikke skal ha barn selv så er det helt greit. 

Min tispe er vel omtrent som din hund. Hun reagerer på barn og folk som er "utenfor normalen". Men får hun hilse, så er det helt greit. Hun er ikke usikker, men vil passe på. Vakthund, som tar egne avgjørelser. Altså, hun er avlet for å vokte over eiendommer, og være selvstendig.

Hun liker ikke små barn så veldig godt, men er de over 10 år, så er det ok. Jeg stoler heller ikke på henne når det gjelder små barn. Jeg har små barnebarn som hun ikke kan omgås, men hun er en grei hund ellers.

 

 

[Majott]

På 19.6.2017 den 1.26, AnonymBruker skrev:

Har vært inne på tanken. Men det er ingen atferdspesialister her jeg bor, men skjønner at jeg burde få han mentaltestet ja. Tror jeg skal ta kontakt før jeg tar en endelig avgjørelse. Det blir eventuelt en veldig lang kjøretur på mange timer, og han HATER å kjøre bil, stresser og peser og har det ikke så greit egentlig.  Men bør gjøre det alikevel tenker jeg?

Det har f.eks skjedd ved langvarig besøk. Eks han har snust og hilset på besøket i sitt tempo.  Han overser mest. Timene går og tror at ting er ok nå. Besøket reiser seg for å gå på do - han renner plutselig i leggen uten forvarsel. Dette har skjedd med flere personer, altså det er personer som han har truffet før, flere timer. Også plutselig biter han hvis personen reiser seg eller går. Han har glefset i ryggen på folk,  som altså har gått bort fra han/oversett han. På "fremmede" er han tullete, bjeffer, glefser er desperat på og komme seg bort til dem, veldig sterk. Redd for å miste han i slike situasjoner, vet jo faktisk ikke hva som blir til å skje da, men ja.

Jeg prøver så godt jeg kan å få han tryggere, gir han stabilitet og masse kjærlighet. Når vi er ute unngår jeg å sette han i pressede situasjoner, prøver alltid å få han på såpass stor avstand fra folk at han ikke utragerer.  Noen ganger får vi til dette fint, jeg går mest på plasser der det ikke ferdes så mange osv. Andre ganger er det ikke til å unngå at noen kommer for nærme og da utragerer han voldsomt. Men han har blitt flinkere her føler jeg, han tolerer folk på nærmere avstand nå, enn det han gjorde før. Er egentlig slik jeg har tenkt, og fått tips om, av andre hundefolk. Altså jobbe med å få han tryggere, sosialisere han, men ikke sette han i så pressede situasjoner at han utragerer (men det er litt vanskelig og styre dette helt). Hvis han først utragerer er han ikke kontaktbar. Nytter ikke med godbiter, eller å snakke til han. Alt av oppmerksomhet på meg blir blåst bort, som om han går inn i en slags transe. 

Men ja. Skal sjekke dette med mentaltesting. Takker for svar. (og munnkurv)

 

Anonymkode: 5c4bd...e66

Jeg har hatt en hund som ikke var sosial i det hele tatt. Jeg fikk han da han var 9 mnd, og han fikk et godt liv hos oss til han var 4 år. 

Min hund var godt sosialisert, men han likte ikke fremmede. Han var verdens største baby på 55 kilo sammen med oss, og vi kunne behandle vonde sår og ellers gjøre ting han ikke likte, uten at han satte seg i mot det. Han var både troskyldig og elskelig! Og han gjorde alltid sitt beste for å være lydig og grei.

Han gikk alltid ved siden av meg på tur langs veien, og stoppet det noen som ville snakke, så satte han seg fint ned. Kom de nærmere enn ca 2 meter, så reiste han seg og ble truende. Knurret og stilte seg opp. Men det ble ikke utfall, for han hørte på meg.

Møtte vi hunder på tur, passerte vi, og da gjorde han alltid utfall. Veldig ubehagelig, men han brukte ikke styrken sin, så jeg hadde kontroll. Likevel ble det slik at jeg helst unngikk å gå tur der vi kunne møte andre. Vi var på hundetreninger, der vi måtte være i utkanten, fordi han gjorde utfall mot de andre. Det roet seg ikke med tiden. Eller rettere sagt, vi kunne være på trening, og han oppførte seg bra, men han gjorde ikke det på tur hjemme. Har sett det på flere hunder at de skiller på trening og hjemme/tur. Passeringstrening går bra på trening, men hjemme er det noe annet. Da er de i sitt hjemmemiljø, der de har "retten" på sin side.

Vår hund kunne blitt en gammel hund, om vi kunne bodd på et sted der vi kunne være alene. Det var ikke en hund for boligfelt. Rasen vår er avlet for å vokte over eiendommer, og det passer ikke så godt i tettbebygd strøk. Det taklet vi greit, i og med at vi har store fjellområder der vi kan gå tur med hundene. 

Det som gjorde at vi måtte avlive han, var at han bet hun som passet han når vi besøkte familie. Han hadde vært hos henne mange ganger før, og han kjente henne, men det var flere måneder siden han sist møtte henne. Han bet ikke kraftig, det var ikke hull i huden. Men det var en advarsel fra han om at han ikke kjente henne godt nok til å være sosial med henne. Han hadde bitt flere fra før, da i familien, som ikke hadde hørt på våre advarsler om å ikke gå nær han. Og vi hadde oversett det, og latt han leve så lenge det var mulig. Det var alltid bitt som var ment som advarsel, ikke noe bitt som ga hull på huden.

Han ble en veldig stor begrensning etterhvert. Det å leve med en hund som vil forsvare deg (og seg selv), og ikke nøler med å bite de som kommer for nært, det er både vanskelig og begrensende for livet man lever ellers. Man kan ikke/bør ikke legge opp livet etter en hund som ikke er sosial nok til å omgås andre. Det har jeg lært. Etter at han bet den eneste som kunne passe han, og han også hadde bitt svigermor, så kunne vi ikke reise noe sted sammen. Ikke til familie heller. Der sa det stopp.

Når en hund biter så snart fremmede eller folk han kjenner kommer for nært, så er det alvorlig. Den hunden var som en baby for meg, og jeg var så glad i han. Men jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om unger hadde løpt mot han for å "klappe hunden". Derfor gikk jeg også alltid tur med han der jeg var sikker på å ikke møte andre.

Jeg har kullsøsteren hans fortsatt, og hun er enkel i forhold til han, men ikke en enkel hund i forhold til f.eks labradoren min. Maja, kullsøsteren, er sosial, og elsker andre folk. Kan gå overalt uten noe styr. Passerer både folk og hunder på veien helt fint. Men hun liker ikke unger. Hun kan ikke omgås barnebarna mine. Hun er snart 9 år, så hun får være som hun er, og hun er godt oppdratt. Når barnebarn er på besøk, så er hun i et annet rom, for å slippe å forholde både henne og de til det.

 

[AnonymBruker]

Høres ut som hunden må ta mye ansvar selv, da eier ikke er tydelig leder i flokken. Og når hunden må passe på selv, blir det brutalt. Vi har vært igjennom dette selv med vår omplasseringshund, og hun har bitt. Vi har fått hjelp i hvordan vi skal ta tak i situasjonen, ved å bli tydelige ledere. Vi hadde problemer med å få besøk. Hun ville jage de ut av huset med en gang. Hver gang det ringte på døra, bygget hun seg opp og stresset. Vi jobbet med ringeklokka. Vi visste når det ringte på slik at vi var forberedet på å ta hunden når hun ville løpe mot trappa og ytterdøra. Ga hunden et dunk i siden for å få kontakt, og med en gang vi fikk kontakt var det å rose ønsket adferd og gi godbiter. Så skulle hunden bli med for å se når personen som ringte på kommer inn. Personen som kommer skal IKKE henvende seg til hunden, men bare gå forbi, og eier skal få hunden til å ha kontakt med seg og gi godbiter når adferden er der den er ønskelig. Vi øvde ca 10 ganger med 10 forskjellige folk. Når folka skulle gå, det var da utageringen kom og hun skulle ta de. Hun ble satt på plass momentant i det hun skulle til å gjøre utfall og ble tatt skikkelig. Så var personen borte og får å stresse av, kastet vi godbiter og løste opp stemningen med lyse stemmer og "dette er gøy". Neste person som kom var det ingen problem og ikke med de resterende. Hun hadde lært at det var ikke hun som skulle ta kontrollen, VI hadde kontroll. 

Nå er dette et fast rituale. Når det ringer på døren, får hunden bli med ned og få se hvem som kommer, men besøkende får ikke lov å hilse på før de har kommet inn, og vi gir beskjed om at hunden får gå bort og hilse. Da har vi allerede gikk besøkende en godbit som han/hun kan gi hunden, for at hunden skal forbinde dette med noe positivt. 

Å avlive hunden er ikke et alternativ før du har tatt kontakt med personer som KAN dette. Hva med oppdretter til hunden? De har jo et ansvar!

Anonymkode: baa64...37b

[AnonymBruker]

Jeg ser nå at TS har problemer der folk skal reise seg for å gå på do. Da tenker jeg at du som eier må informere folk på besøk at du trener hunden på besøk og at du må ha beskjed slik at du tilfeldigvis kan være i nærheten av hunden  når besøkende skal reise seg opp for å gå på do. Hvis hunden ser avslappet ut skal du rose og gi godbiter. Fortelle hunden "være her", og gi godbit. Hvis så hunden bestemmer seg for å gjøre utfall skal du være såpass kjapp at du skal få sagt strengt NEI, og ta hunden. Nå vet ikke jeg hvilken rase du har, men hunder er som regel ikke laget av porselen, og i en vanlig dyreflokk så har alle flokker en sjef/alfa, og de gir klar beskjed med regler. Det er knurr og bitt. Det er det man må gjøre når man skal rehabilitere/reparere hunder. Da er det "knurr" NEI, og "bitt" et dunk i hunden for å oppnå kontakt. Og MED EN GANG hunden avreagerer og slutter uønsket adferd er det lys stemme og godbit. På den måten lærer hunden hva som er rett og galt. 

Det nytter ikke med sånn pusesnakk og klappe hunden mens den knurrer og bjeffer på fremmede. Da bare oppnår du å stresse hunden opp enda mer. Hunden merker på deg at du er nervøs for hva hunden skal gjøre, og hunden tror da at personen på besøk er livsfarlig, og ser på det som sin jobb og redde deg.  Eneste som gjelder er å "knurre" og "bite", hvis den ikke adlyder "knurr". Det vil den gjøre etter hvert når den lærer seg hva den strenge tonen din betyr. Da trenger man ikke lenger å bruke "bitt".

Anonymkode: baa64...37b

[Gjest Mariachi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser nå at TS har problemer der folk skal reise seg for å gå på do. Da tenker jeg at du som eier må informere folk på besøk at du trener hunden på besøk og at du må ha beskjed slik at du tilfeldigvis kan være i nærheten av hunden  når besøkende skal reise seg opp for å gå på do. Hvis hunden ser avslappet ut skal du rose og gi godbiter. Fortelle hunden "være her", og gi godbit. Hvis så hunden bestemmer seg for å gjøre utfall skal du være såpass kjapp at du skal få sagt strengt NEI, og ta hunden. Nå vet ikke jeg hvilken rase du har, men hunder er som regel ikke laget av porselen, og i en vanlig dyreflokk så har alle flokker en sjef/alfa, og de gir klar beskjed med regler. Det er knurr og bitt. Det er det man må gjøre når man skal rehabilitere/reparere hunder. Da er det "knurr" NEI, og "bitt" et dunk i hunden for å oppnå kontakt. Og MED EN GANG hunden avreagerer og slutter uønsket adferd er det lys stemme og godbit. På den måten lærer hunden hva som er rett og galt. 

Det nytter ikke med sånn pusesnakk og klappe hunden mens den knurrer og bjeffer på fremmede. Da bare oppnår du å stresse hunden opp enda mer. Hunden merker på deg at du er nervøs for hva hunden skal gjøre, og hunden tror da at personen på besøk er livsfarlig, og ser på det som sin jobb og redde deg.  Eneste som gjelder er å "knurre" og "bite", hvis den ikke adlyder "knurr". Det vil den gjøre etter hvert når den lærer seg hva den strenge tonen din betyr. Da trenger man ikke lenger å bruke "bitt".

Anonymkode: baa64...37b

Det er livsfarlig å irettesette og straffe hunder som er redde.  Èn ting som kan skje er at de slutter å varsle med knurring og går rett på å bite. For de VIL forsvare seg og sitt uansett om de har "lov" eller ikke, og en redd hund ser på dette som en trusselsituasjon. Det andre som kan skje er at frykten eskalerer, og resultatet blir her også at istedenfor å ha en hund som gjør utfall, har man plutselig en som biter.

Men du KAN ha flaks med dette opplegget om hunden er mere redd deg enn den besøkende...

Det finnes heller ingen alfa. Det har en av dem som var med på å introdusere dette begrepet selv uttalt: