Gå til innhold

Går det sn å forandre seg til ekstrovert?


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men hva pokker er det som har skjedd under mammas graviditet som gjorde at hjernen ble sånn? Det er så irriterende. 

Anonymkode: 8ce7e...308

Du snakker hele tiden som om det er noe galt med deg. Du er da helt normal.

Det er ikke mulig å endre sin egen personlighet, men man kan bli kjent med seg selv å lære hvordan man kan leve for å fungere på best mulig måte. Dette gjelder alle deler av personligheten.

Jeg er en rolig personlighet som blir sliten av stress. Derfor tar jeg meg tid til rolige morgener, og planlegger ferier slik at programmet ikke blir fullstappet hver eneste dag. Mannen min er en aktiv personlighet som takler sløving dårlig, så han har på vekkeklokka si senere enn min, og han planlegger utflukter han kan dra på i ferien uten meg.

Jeg er introvert, og blir sliten av sosiale ting. Derfor passer jeg på at det ikke blir for mye sosialt på en gang og at jeg får tid til å komme meg med litt god alenetid. Jeg velger også roligere sosiale ting som en rolig film- og vinkveld med ei venninne fremfor å dra på byen med vennegjenger. Venninna mi er ekstrovert, og får energi av å være sosial. Hun bruker vår film- og vinkveld som en måte å være sosial mens hun slapper av når hverdagen blir for hektisk.

Folk er forskjellige, men dersom vi aksepterer våre egne begrensninger går det helt fint å leve med våre egne personligheter, også sammen med mennesker med personlighet ulik fraa vår egen.

Anonymkode: 399d2...fd7

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Det som er så fint med introverte, er at de babler ikke i vei og alt mulig tull. Når de sier noe, så er det noe med mening den introverte synes er viktig å formidle. 

Anonymkode: 7c80a...c92

  • Liker 2
Skrevet
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men hva pokker er det som har skjedd under mammas graviditet som gjorde at hjernen ble sånn? Det er så irriterende. 

Anonymkode: 8ce7e...308

Det er jo ikke noe galt med deg. Jeg vet ikke hvordan statistikken er, men vil tro det er like vanlig å være introvert som ekstrovert. Å være introvert er heller ikke det sanne som å være sjenert og kjedelig. 

Jeg er både artig og sprudlende, sosial, liker å gå på byen, har ikke tålmodighet til å ligge på stranda en hel dag. På ferie vil jeg oppleve ting. Likevel finnes det ikke tvil om at jeg er introvert. Den eneste tiden jeg opplever det som belastende er feks ved lange kafeturer eller jentekvelder (uten alkohol, når jeg drikker blir den introverte delen av meg dempet) hvor jeg er sliten og sosialt mettet før de andre. 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som er så fint med introverte, er at de babler ikke i vei og alt mulig tull. Når de sier noe, så er det noe med mening den introverte synes er viktig å formidle. 

Anonymkode: 7c80a...c92

Dette er da heller ikke sant. "De" introverte er forskjellig som alle andre. Jeg er en person som tenker og reflekterer mye og har derfor mye på hjertet med mening, men jammen kan jeg komme med mye babbel også. ;) Spesielt hvis jeg har hatt en ganske usosial periode. Når jeg da omsider er sosial så går munnen min i ett. :P

Men jeg har jo trent meg mye på å komme dit jeg er i dag da. Slet veldig sosialt tidligere, men det ser jeg ikke på som et resultat av at jeg er introvert. Det hadde med andre ting å gjøre. Det jeg tror er at det å være introvert gjør en mer sårbar det å bli sjenert, innadvendt osv. Men at man er sårbar for det betyr ikke at man absolutt blir sånn eller ikke kan jobbe med seg selv for å komme ut av det.

Det er gjerne verre i ungdomsårene. Jeg kom meg sakte, men sikkert fra ca 16 års alder. Det tok mange år å komme dit jeg ee nå og enda har jeg et stykke å gå. Er 26 nå. 

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men hva pokker er det som har skjedd under mammas graviditet som gjorde at hjernen ble sånn? Det er så irriterende. 

Anonymkode: 8ce7e...308

Altså nå synes jeg du burde jekke deg ned noen hakk. Det var ikke noe som skjedde under din mors graviditet som gjorde at hjernen din ble introvert. For en ting å si. Som flere av oss har sagt, er det et personlighetstrekk. En del av personligheten din. Den du er som person. Det ligger i genene dine. 

Anonymkode: 8aab3...626

  • Liker 2
Skrevet
På 18.6.2017 den 12.23, AnonymBruker skrev:

Jeg er så drittlei, av å hele tiden være den minst pratsomme i gjengen. Og så redd for å bli dumpet nok en gang, ungår jeg å ta for mye kontakt med folk. Jeg har lest litt, også om sånn selvoppfyllende profeti. Men jeg for lir liksom likevel introvert. Må da vel gå an å gjøre noe for å få det til å forandre seg? Noen ganger ønsker jeg faktisk å komme i en ulykke, slik at noeni hjernen forandrer seg til det mer heldige da..

Anonymkode: 8ce7e...308

Nei

Men med opplæring kan du fremstå som ekstrovert

AnonymBruker
Skrevet
På 19.6.2017 den 13.36, AnonymBruker skrev:

Altså nå synes jeg du burde jekke deg ned noen hakk. Det var ikke noe som skjedde under din mors graviditet som gjorde at hjernen din ble introvert. For en ting å si. Som flere av oss har sagt, er det et personlighetstrekk. En del av personligheten din. Den du er som person. Det ligger i genene dine. 

Anonymkode: 8aab3...626

Ja, og det er jo kjempe negativt. Jeg føler at det er dette som står i veien for suksess og absolutt alt! Jeg tror jeg aldri har lest en tråd hvor noen ønsker å være intro/sjenert. "Hvordan bli mer introvert?" Herregud så behagelig det må være å komme lett over ens med alle. Så har vi meg da, som ble føst spesiell. Jeg har til og med kontaktet klarsynt for det, og noen sa det hadde å gjøre med fødselen. Vel, nå hadde jeg setefødsel og at jeg kom med rumpa ut først fordi jeg ike ville ut. Pyse! Blir flau av å tenke på det. Jeg hater å se meg selv som barn, jeg er redd for at hva du er som barn har mye å si for grunnlaget av hva du blir som voksen. Jeg har AlDRI klart å slenge fra meg denne sjenertheten og dårlige selvtilliten!! Irriterende dritthjerne, og irriterende drittgener.

Anonymkode: 8ce7e...308

Skrevet

For det første: setefødsel har ingenting med saken å gjøre, så jeg forstår ikke hvorfor du drar det frem. Man er ikke pyse om man blir født i sete, ei heller noe annet. Naturen er bare sånn.

Og ''født spesiell''? Å være introvert er ikke å være spesiell. Det spesielle med deg må eventuelt være din evne til å opptre som et offer, og skylde på andre for hvordan DU er som person. Å ville abortere jentefosteret ditt på grunn av dette? Det blir for drøyt. Sorry, hardtalk måtte til, ass.

Når det er sagt, så må du være villig til å jobbe mye med sjenertheten din, noe du helt ærlig ikke virker å være klar for. Det virker som om du har resignert. 

Å bli en utadvendt person som introvert krever krefter og energi som du må dra opp av et lager inni deg ett eller annet sted. For min del blir det som å være skuespiller, at jeg ofte føler jeg ''faker'' å være sosial fordi jeg ikke har mer opplagret sosial energi den uken. Jeg er fremdeles sjenert, og det kan hindre meg i noen situasjoner (romantiske for eksempel; grøss og gru jeg blir helt amøbe når jeg treffer noen jeg finner tiltrekkende), men som oftest går det helt fint. Jeg kommer aldri til å være et midtpunkt, nettopp fordi jeg ikke har lyst og ork til å være det.

Og så må jeg kalle bullshit på din påstand om at du ikke kan bli suksessfull som introvert. Jeg velger å tro at min (gode) egenskap som introvert har gjort meg til den suksessfulle lederen jeg er i dag. Jeg er mye flinkere til å lytte, og styrer på en helt annen måte enn andre ekstroverte ledere (som også gjør en god jobb selvsagt). Du må dyrke de gode egenskapene dine, i stedet for å fokusere på det du finner negativt.

  • Liker 3
Skrevet (endret)

Jeg har det! Som barn var jeg veldig sjenert, som ungdom veldig introvert. Etter fylt 17 ble jeg mer og mer åpen og uredd, og nå som 22 er jeg totalt motsatt.

Har det ikke som før - jeg foretrakk å være alene, ble fort flau, turte ikke starte samtaler og svarte kun da andre snakket til meg. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. 

Nå er jeg veldig sosial, kjeder meg når jeg er alene, foretrekker å være med andre, tar initiativ og er ikke redd for å tabbe meg ut.

Vet ikke hva som har skjedd. Flyttet vekk hjemmefra, bodde alene og måtte klare meg selv. Tok bare sjansen og hoppet i ting. Jeg ville ha venner, så jeg tok kontakt med folk selv om det var skummelt (på vgs dette) og det viste seg at det ikke var så fælt.

Jeg fant ut at jo mer jeg tok kontakt og snakket med folk, og overhørte andres samtaler, jo mer lærte jeg meg om kommunikasjon; hva jeg kunne si og hvordan holde samtaler gående.

Jeg vet hvordan det er. Det er fælt å føle at man ikke får til og ikke tør. Men det kan gå! 

Endret av s0la
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har lært meg å bli mer sosial og komfortabel med å være blant folk, men jeg er og forblir introvert i den forstand at jeg henter energi gjennom alenetid. Det har funket for meg å gå ut av komfortsonene, å komme ut av mitt eget hode og innse at folk ikke går rundt og vurderer meg sånn jeg har hatt en tendens å føle tidligere. Jo mer jeg tørr, jo lettere har det blitt. For fem år siden var jeg stille og forsagt, nå tørr jeg bare være den jeg er i grupper og slappe av sammen med andre. Det å være sosial gir meg mye, og får meg til å føle meg "som en del av menneskeligheten" på en måte. Men etter en kveld med folk så trenger jeg alltid en kveld alene.

Anonymkode: 554ca...4ab

AnonymBruker
Skrevet

Føler at så og si alle som har kommentert i denne tråden nesten har klart å jobbe forbi introvert-heten sin! Hvilken inspirasjon er ikke det? Folkene her er jo bevis på at det er mulig å være mer utadvendt og mindre sjenert, men det som er felles med alle sammen er at man må jobbe for det. Meg inkludert!

Jeg tror for de som har møtt meg i løpet av de siste årene aldri ville trodd at jeg har slitt så mye som jeg har, fordi jeg har jobbet sykt mye med meg selv. Jeg har en engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, sosial angst, angst generelt og er da selvfølgelig super-sjenert. Dette er jo oppskriften på en introvert person. Jeg var heldig og ble venn med en jente som gikk i klassen min på slutten av VGS, hun var ekstrovert så det holder. Hun kjente liksom alle, hilste på alle og hadde null problemer med å være sosial. Jeg husker i starten når jeg begynte å henge med henne utenfor skolen, når det bare var oss to snakket jeg ganske mye, men når hun tok meg med venninnene hennes, da jeg var heeeeeelt stille og sa i grunn ikke et ord. Når jeg møter vennene hennes den dag i dag føler jeg nesten at jeg snakker for mye, men jeg ser veldig godt selv at jeg takler det sosiale veldig mye bedre. De som har møtt meg i løpet av de siste to årene vil kanskje beskrive meg som sosial - mens jeg selv føler jeg er sjenert men jeg begynner å innse at jeg er ikke så sjenert som jeg tror lengre. 

Som sagt har jeg en engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse - så det er jo hele tankemønstret min det gjelder. Så jeg måtte endre tankegangen min og det er mye jobb, det tar tid men plutselig så takler man det sosiale bedre :) Det viktigste er å utfordre deg selv for alle situasjoner som du selv merker at du trekker deg tilbake. Kanskje du har som meg et mønster uten at du i det hele tatt tenker over det? 

Men viktigste av alt: selvtilltt is key. Ikke vær redd for å si noe dumt, alle sier noe dumt av og til.  Jeg er fortsatt introvert og det sosiale gjør meg veldig sliten. Det gir meg mye, men blir veldig sliten etterpå. 

Jeg ble mye mobbet, var outcast, ensom, hadde nesten ingen venner, ikke stabil oppvekst, sykelig overvektig, personlighetsforstyrrelse, angst, depresjon osv. Jeg også hadde mange problemer, og jeg levde litt i offerrolle kanskje. Men bare fordi jeg har hatt det jævlig dritt, så ville jeg jo ikke at det skulle ødelegge for framtiden min. Du kan ikke la ting i fortiden ødelegge for framtiden din. Ting har vært dritt, men framtiden trenger ikke å være det. Jeg også kan skylde på mange ting, men til slutt så var det jo jeg som måtte ta valgene for mitt liv framover. Det må du også. Det trenger ikke å være sånn som du føler det nå.

Så utfordre deg selv, eksponer deg selv, gjør nye ting, møt nye mennesker, meld deg til å jobbe frivillig på festival eller andre ting som interesserer deg. Alt hjelper :)

LYKKE TIL 

Anonymkode: effbb...442

  • Liker 1
Skrevet

Jeg gikk vel fra introvert til ekstrovert etterhvert som jeg ble eldre. Var ganske sjenert og stille som barn men ble etterhvert mer pratsom og fikk energi fra sosial omgang. Jeg tror ikke noe du kan tvinge fram da.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...