Han er sinna på meg, og det burde ikke plage meg, men det gjør det.

[AnonymBruker]

Et nært familiemedlem skjelte meg ut på det groveste for noen år siden.

Bakgrunnen for utskjellingen var at jeg gjorde ikke det han mente var riktig på det tidspunktet.  Han fortalte meg hvor grusomt menneske jeg var, hvor dum jeg var, hvor feil jeg tenkte, og hvor slem jeg var som ikke tenkte på samme måte som han gjorde.


Dette var ikke noe uvanlig, det uvanlige var min reaksjon på utskjellingen.
Vanligvis ville jeg unnskyldt meg, gjort meg underdanig, sagt at jeg skulle gjøre som han ville, og da ville han ha roet seg, men det gjorde jeg ikke denne  gangen.
For første gang i livet gjorde jeg motstand.  Eller rettere sagt, da han ropte "du må vel for f*** forstå at ..." takket jeg for synspunktet hans, sa "ha det bra", og gikk!

Etter dette har vi hatt mindre kontakt enn vanlig, men vi har møttes i familiesammenheng, sendt sms på bursdager, ønsket god jul og godt nytt år, og ellers snakket sammen om konkrete ting hvis det har vært noe spesielt.

I løpet av disse årene har jeg trodd at han ville roe seg, men i går fikk jeg vite at han fremdeles er så sinna på meg at han ikke anser meg som en del av familien lenger.
Og det plager meg!

Av og til tenker jeg at jeg burde underkastet meg slik jeg alltid har gjort, da hadde alt vært greit nå. 
 

Jeg mistet kontakten med en person jeg alltid har vært glad i.  Og selv om han ikke alltid har behandlet meg like pent, har han alltid vært en person å stole på. 

For første gang i livet gjorde jeg motstand, og sto opp for meg selv, men var det virkelig verd det?

Anonymkode: 45a46...52d

[Trolltunge]

Ja det er verdt det. En person som ikke behandler deg pent og med respekt er ikke til å stole på. 

[AnonymBruker]

Rasjonelt sett vet jeg at du har rett, og selv om jeg ikke savner å bli kjeftet på, og respektløst behandlet, savner jeg den personen han er ellers.

Han er en veldig snill person, og han vil alle det beste, og sinnet er oftest uttrykk for redsel, eller frustrasjon.

Hans største problem er at han tror at han vet hva som er det beste for alle, alltid.  Hvis vi gjør som han sier blir han fornøyd, for da vet han at vi har gjort det rette, men motsatt blir han frustrert når "vi ikke forstår vårt eget beste" (som alltid er det han mener er riktig), og da kjefter han.

Og når han har bestemt seg for hva som er det riktige å gjøre, nytter det ikke å argumentere i mot.

Jeg forstår at han ikke høres snill ut, men som sagt vil han det beste for alle, vi er bare ikke alltid enige om hva som er det beste, og det er det som fører til konflikter.

 

Anonymkode: 45a46...52d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Rasjonelt sett vet jeg at du har rett, og selv om jeg ikke savner å bli kjeftet på, og respektløst behandlet, savner jeg den personen han er ellers.

Han er en veldig snill person, og han vil alle det beste, og sinnet er oftest uttrykk for redsel, eller frustrasjon.

Hans største problem er at han tror at han vet hva som er det beste for alle, alltid.  Hvis vi gjør som han sier blir han fornøyd, for da vet han at vi har gjort det rette, men motsatt blir han frustrert når "vi ikke forstår vårt eget beste" (som alltid er det han mener er riktig), og da kjefter han.

Og når han har bestemt seg for hva som er det riktige å gjøre, nytter det ikke å argumentere i mot.

Jeg forstår at han ikke høres snill ut, men som sagt vil han det beste for alle, vi er bare ikke alltid enige om hva som er det beste, og det er det som fører til konflikter.

 

Anonymkode: 45a46...52d

Broren min er sånn og jeg reagerte til slutt som deg , vær glad for at du har minium kontakt med han, det kommer til  være det beste.

Anonymkode: 37373...a9c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Broren min er sånn og jeg reagerte til slutt som deg , vær glad for at du har minium kontakt med han, det kommer til  være det beste.

Anonymkode: 37373...a9c

Jeg har minium kontakt med han som er min beslutning da det rett og slett ble for slitsomt å ha kontakt med han, den beste beslutningen jeg har tatt, nesten 3 år senere.

Anonymkode: 37373...a9c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har minium kontakt med han som er min beslutning da det rett og slett ble for slitsomt å ha kontakt med han, den beste beslutningen jeg har tatt, nesten 3 år senere.

Anonymkode: 37373...a9c

men jeg er ikke sinna eller noe som helst på/med han, jeg har bare gjort det som er best for meg, og det er ikke ha så mye kontakt lengre.

Anonymkode: 37373...a9c

[Nuddelkopp]

Det er bedre å stå for den man er og det man tror på, og evn miste noen som ikke støtter deg, enn å føye seg etter andre og gi opp seg selv og sin rett eller kampsak for å tilfredsstille andre. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

men jeg er ikke sinna eller noe som helst på/med han, jeg har bare gjort det som er best for meg, og det er ikke ha så mye kontakt lengre.

Anonymkode: 37373...a9c

Jeg er heller ikke sinna, men for min del tror jeg nesten det hadde vært lettere om jeg hadde vært det.

Det er jo egentlig helt absurd at han skjelte meg ut, og så er det han som er sinna på meg i åresvis etterpå ...  det burde vært jeg som var sint på ham fordi han behandlet meg respektløst!

Men jeg har snakket med et annet familiemedlem om dette i dag, og fortalte henne om hvordan jeg føler det.  Hun fortalte meg at hun har sluttet å fortelle ham ting fordi han oppfører seg slik til henne også.
Hun vil ikke at han skal bli involvert i livet hennes, fordi han blir frustrert om hun har en annen mening enn ham om hvordan hun skal leve sitt liv.
Hun fortalte også at han hadde fått korreks på jobb fordi han var like bastant på at han alltid har rett der også.

Det var på en måte godt å få bekreftet at det ikke bare er meg, selv om det er dumt at det er slik i det store og hele.

 

 

Anonymkode: 45a46...52d

[AnonymBruker]

Tror du må slutte å unnskylde han og borforklare handlingene hans. Du beskriver mye som jeg ikke ville si kjennetegner en snill person.

Jeg kjenner eller kjent en person som passer litt til beskrivelsen. Jeg tenkte også alltid at han var snill, men det var bare det at han alltid måtte ha rett, og det godtok jeg. Men så ble vi uenige om noe, og jeg stod virkelig på mitt, for første gang. Og etter det har vi ikke vært venner, han har ikke tålt meg etter det. Jeg tror slike personer  havner i konflikt med de som ikke alltid er enige med dem, og det er det lite vi kan gjøre med, om vi ønsker å gjøre det som er riktig for oss i livet. Det er tross alt ikke deres liv vi lever, men vårt. Takler de ikke det, ja da er det noe alvorlig galt med dem.

Anonymkode: e6d30...88a

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror du må slutte å unnskylde han og borforklare handlingene hans. Du beskriver mye som jeg ikke ville si kjennetegner en snill person.

Jeg kjenner eller kjent en person som passer litt til beskrivelsen. Jeg tenkte også alltid at han var snill, men det var bare det at han alltid måtte ha rett, og det godtok jeg. Men så ble vi uenige om noe, og jeg stod virkelig på mitt, for første gang. Og etter det har vi ikke vært venner, han har ikke tålt meg etter det. Jeg tror slike personer  havner i konflikt med de som ikke alltid er enige med dem, og det er det lite vi kan gjøre med, om vi ønsker å gjøre det som er riktig for oss i livet. Det er tross alt ikke deres liv vi lever, men vårt. Takler de ikke det, ja da er det noe alvorlig galt med dem.

Anonymkode: e6d30...88a

Du har helt rett!

Jeg har tenkt mye i natt. 
Denne mannens far hadde en personlighetsforstyrrelse, og oppførte seg på samme måte, men i mye sterkere grad.  Han var i tillegg voldelig, hadde ekstremt kontrollbehov, var manipulerende mm.
Det kan være at jeg ubevisst sammenligner oppførselen til disse to, og dermed tenker på ham som snill, fordi hans far var mye verre.
 

Jeg må bare innse at det beste er å ha det som det er i dag, og så får jeg bare akseptere at noen er sinte på meg, og at så lenge jeg ikke er villig til å utslette meg selv overfor denne personen, er det ingenting jeg kan gjøre for å endre på det.

 

Anonymkode: 45a46...52d

[AnonymBruker]

Ts her igjen.

Det må seriøst være noe galt med meg!
Kan noen forklare meg denne. Jeg har tenkt i hele natt, men jeg forstår det ennå ikke.

Datteren min fikk en urettferdig anklage rettet mot seg.  Jeg sa i fra på en rolig, men kanskje litt skarp, måte at dette ikke var greit å komme med slike anklager uten å vite bakgrunnen for en handling!  Og så forklarte jeg bakgrunnen for handlingen.

Jeg forventet at personen sa "jeg trakk visst forhastede konklusjoner", men i stedet løp hun ut, tydelig såret.  Da hun kom tilbake sa hun "jeg skal ikke snakke mer.  Jeg kan ikke si noe riktig", og så sa hun ikke noe mer.

Jeg prøvde å forklare, men hun fortsatte med "silent treatment", og fikk meg til å føle meg som verdens minste, og slemmeste, person.  Hun er den siste personen i verden som jeg vil såre, og jeg følte at jeg hadde gjort noe utilgivelig, men jeg skjønte ikke hva.

Jeg prøvde igjen å forklare, helt fortvilet, at jeg ville ikke såre henne, og prøvde få henne til å fortelle hva jeg hadde gjort galt. Skulle jeg latt være å si i mot henne?
Nei, det var helt riktig i følge henne. 
Men hva var da galt?  
"Jeg skjønner ikke reaksjonen din" var responsen jeg fikk.

Jeg skjønte, og skjønner fremdeles, ingenting! 
Jeg måtte da ha gjort noe galt, hvis ike hadde hun ikke reagert slik.
Men nei, i følge henne hadde jeg ikke gjort noe galt.  Men snakke med meg ville hun ikke.
 

Det hele utviklet seg til å bli en eller annen episode i en såpeserie, der jeg gråt, og prøvde få henne til å fortelle meg hva som var galt, men alt hun sa var "jeg skjønner ikke reaksjonen din!".
Jeg føler meg fremdeles som verdens minste, og slemmeste, person, som såret henne så kraftig.

 

Problemet er at jeg skjønner ikke reaksjonen hennes, og jeg skjønner ikke hva jeg gjorde som var så ille at det fortjente "silent treatment"!   Og her behøver jeg deres hjelp.

Hva var det som skjedde her?
 

 

 

Anonymkode: 45a46...52d

[AnonymBruker]

Som jeg sa, det må være noe jeg gjør galt, for hver gang jeg sier i mot noen, blir det ufred.
Når det skjer en gang kan det være den andre parten, men når det samme skjer to ganger må det være meg.

Anonymkode: 45a46...52d

[AnonymBruker]

Tankene kverner kontinuerlig, jeg liker ikke at noen er sinna på meg, eller å vite at jeg har såret noen!

I hele mitt liv har jeg fått høre at jeg er slem, dum, ubrukelig til det meste, og at jeg i det store og hele er et forferdelig menneske.
Og i hele mitt liv har jeg tenkt at jeg skal vise de som sier dette at de tar feil om meg.
Men nå begynner jeg å tro at de har rett, men at jeg er for dum til å se hvor feil jeg har.
 

 

Anonymkode: 45a46...52d