Brudd med foreldrene

[Mrs. K]

Uffda! Livet skal ikke være enkelt. Jeg tror du må fokusere på det som er bra for deg og holde fast i det.

Det virker ikke som om faren din har tenkt å gi seg, og det er kanskje ikke tiden for deg å gå inn i konfrontasjoner.

Kan du ikke forsvinne fysisk et par dager. Dra til en venninne. Så får faren din kanskje roet seg et par hakk ned.

Foreldrene dine (faren din?) har brutt med deg! Du har ikke brutt med dem.

Kan du engang ut i fremtiden, når ting har roet seg, forestille deg å ha kontakt i form av brevveksling (husker en venninne gjorde det)?. Skrive om livet ditt på godt og ondt - hverdagen din, konsekvensene av valget ditt (og hans). Ikke noe skitkasting men en oppdatering og en åpning for videre forhold. La dem få følge med i livet ditt på dine premisser.

Lykke til.

Hilsen Trille

[Gjest Har vært der]

Hvordan går det med trådstarter?

[Miss Angelina]

Nå må ikke noe av dere misforstå meg!! Dere er heldige som har en mor og en far. ikke heldige for at dem skilles, eller går fra hverandre. Men for at dere har en eller begge foreldre som bryr seg om dere og som er glad i dere...

Jeg selv er 24år, og har aldri hatt noen pappa.... Vell, han som gjorde at jeg kom til er jo pappaen min, men jeg har ikke kontakt med han!!

Jeg traff han første gang da jeg var 18år, og da ble alt så totalt forandret...

han var som pappaer flest, snill og grei....

Men etter hvert begynte han og vise sin sanne side...

Han slengte dritt om mamma, fortalte at hun hadde vært utro... og div.annet.

Men han fortalte også grunnen da, til hvorfor han slengte slikt ut om min mor....

Han ønsket seg egentlig ikke noe datter, han ville ha en sønn...

En sønn som kunne spille fotball med, en sønn som kunne skru biler...

For slikt kunne ikke kvinnfolk mente pappa!!!!

Det var hardt og høre, at min egen far, satt og sa til meg at, han ville mest ha en sønn..... og ikke meg som var datteren hans

jeg traff han igjen for noen år tilbake.... men han hadde ikke forandret seg i det hele tatt, han var den samme drittsekken som alltid.....

Jeg fortalte også at min samboer, har fridd til meg.....

Og det første pappa sa var: Det er første veien til skilsmisse det, jenta mi............

han var på besøk 5-7 ganger året 2003, men han kom på sine premisser og ikke mine... på nyttårs aften 2003, ringte jeg han for og ønske han godt nyttår, men da sa han at han ikke kunne prate med meg, for han skrudde på bilen sin!!!!

1 nyttårs dag, ba jeg han hjem på middag!! Han skulle være her kl: 1800.

Kl ble 1900, klokken ble 2100, men ingen pappa og se.

Jeg ble så sint og såret at jeg kastet all maten i søppla, og jeg gråt.....

samboeren min var forbanna!! Jeg sendte meld til pappa...

men fikk ingen svar... ringte, men ingen svar......

Klokka 0100 på natta, banket han på døra... jeg åpnet. og det første han sa var:

- Sorry, jeg har ikke sett meld din før nå...- sorry, at jeg er sein......

- Men kan vi ikke spise maten nå??????

- Jo det kan vi sa jeg, og gikk ut på kjøkkenet og hentet søpla...

-vær så god sa jeg... her har du maten din, og ikke vis trynet ditt her igjen sa jeg.

Hvordan kan en pappa gjøre slikt....??? Hvordan kan ha ett hjerte????

så vær glade at dere har en pappa i alle fall......... for jeg har det ikke!!!

har en stefar, som alltid har tatt seg av meg, og vært min "pappa"...

Og jeg skulle ønske han var min ekte pappa.......!!!!!!!!!

[Gjest Trolletrine]

Kjære deg.

Har du tenkt på å komme deg på et krisesenter for en stund?Når du er der er du trygg for repsalier fra familien din,samt at du får støtte og hjelp fra folk med erfaring.Du er dessverre ikke den eneste,-men det kan også være en trøst og hjelp!

Et annet alternativ er rett og slett å bytte identitet,-du flytter til en annen landsdel og får nytt navn og personnummer.Dette er også noe de på krisesenteret kan fortelle deg mer om.Men samtidig har du kanskje nå fått bekreftet for deg selv at du har gjort et rett valg-ingen normale foreldre vil bytte barnet sitt mot stolthet og ære!!!(for meg spiller ikke kultur osv noe rolle,faktisk).En mor eller far vil vanligvis gjøre alt for at barna skal ha det bra,-dine foreldre gjør livet ditt til et mareritt.

Helt alvorlig,-prøv å hold hodet kaldt,og ikke la deg rive med av følelsene nå.Søk hjelp snarest!!!!!

Husk at du har mange her som støtter deg,og vil deg vel!!!

Og en ting til-du har vært veldig sterk og gjort det rette.Fortsett med det!!!

[Gjest Hei igjen...trådstarteren]

Hei igjen.

Jeg ser at jeg har fått enda flere innlegg siden sist jeg var her. Tusen takk for det Tenkte jeg kanskje nå skulle oppdatere litt om hva som har skjedd siden sist.

Det siste halvåret som har gått har vært et rent helvete for meg. Jeg har måttet leve i skjul, siden foreldrene mine oppsøkte byen flere ganger. De bor på Østlandet, mens jeg er her på Vestlandet. Ting ble så ille, pga alle truslene og oppstyret de lagde, at jeg til slutt så ingen annen utvei enn å anmelde forholdet. Jeg hadde virkelig aldri trodd at det skulle gå så langt. Foreldrene ble innkalt og konfrontert...De blånektet for alt, og sa at det var en selvfølge at jeg skulle få leve livet mitt slik jeg ville (noe som jeg vet bare er bullshit fra dem), og at de aldri hadde fremsatt truslene. Det ble til slutt en sak der det var ord mot ord, og politiet følte seg litt rådville. De mente at dette var en familiesak der kulturforskjeller var kilden til problemene, og at det var lite de kunne gjøre, utenom å prøve å forklare dem hvordan man lever i Norge. Jeg forstår det godt. Etter avhørene fikk jeg en storm av grusomme meldinger som min mor sendte meg. Der hun forbannet meg, og sa at det jeg var hennes største mistak, osv...Det gjorde vondt å lese, og jeg skulle ønske jeg aldri hadde lest alt hun sendte meg. Jeg hadde et lite håp om at de kanskje nå kunne forstå meg bedre, og se hvilke dilemmaer jeg har måttet takle. Men håpet forsvant ganske raskt

Utfallet av saken ble slik at foreldrene skulle gi seg fordi de var redde for at det skulle bli en rettsak. Deres rykte vil bli ødelagt av miljøet. Sjansene til mine søstre for å finne en "bra mann" ville bli redusert dersom det ble kjent at de kom fra en familie med slike forhold. Søstrene mine ble fortalt at jeg hadde ødelagt alt for dem. Jeg ble trist da jeg fikk høre det. Alt foreldrene noen gang brydde seg om var det fordømte ryktet, og sin egen status, og ingenting om barnas lykke.

Jeg er i alle fall ferdig med dem nå, men det gjør jeg sørger fortsatt når jeg tenker på det. Jeg tar en dag av gangen og håper på at ting vil bli bedre. Jeg klarer meg nok med tiden. Det er trist at det måtte ende slik, men på langt sikt tror jeg at det var det beste som kunne skje. Nå er jeg i alle fall fri til å leve slik jeg vil uten det konstante presset til å følge levemåter som ikke passer meg.

Jeg håper dere har det bra, og ønsker dere en fortsatt fin sommer

[Gjest Trolletrine]

En ting er sikkert,-du tåler en støyt!Du får prøve å huske at etter å ha nådd bunnen går det bare en vei-nemlig opp!! Syns du er utrolig imponerende!

Håper du har venner o.l. som støtter deg!

Lykke til videre!

Klem fra Lotta

[Lille Ballerina]

Håper det ordner seg for deg. Du er virkelig sterk

[Flowery]

Lykke til videre! Det går nok bra.