bruker så masse kredter på å være sosial. Hodepine!

[AnonymBruker]

Noen vil garantert nevne Aspergers i tråden. Og dette innlegget blir langt og kan sikkert fort avspore spørsmålet, så jeg skriver en long story short nederst i innlegget for deg som ikke orker å lese hele Og det er mulig jeg er close til diagnosen, men tydeligvis ikke nok til at psykologen ville henvise meg videre da jeg tok en test. Grunnen til at jeg tok testen var fordi at sosiale problemer har forfulgt meg hele fuckings livet! Som barn ble jeg sendt på utredning eller test hvor jeg overnattet en periode for at de skulle finne ut av dette da. Jeg gjorde masse tester jeg ikke skjønte hvorfor jeg måtte gjøre, men jeg var så liten at jeg ikke husker så mye. Bare at det var fryktelig kjedelig. Barnehagen mistenkte autisme fordi jeg hadde ekstremt lav interesse av andre og ville bare være for meg selv. Og interesseområdet var snevert.. enden på testen var at jeg var ikke autist. 

Litt om historien min; Jeg hadde normal språkutvikling og gikk tidlig. Men det er som om ting gikk saktere mot ungdomsårene. Hadde en venninne i klassen på hele barneskolen og vi var de eneste som var med hverandre. Andre av og til såklart. I tillegg begynte jeg og henge med yngre og yngre. 7.klassing og lekte med 5.klassinger.

Det stemte nok dessverre at den mentale utviklingen ikke gikk like fort som hos jevnaldrede flest. Jeg var nok litt barnslig. Min venninne flyttet så vi skled rett og slett bort fra hverandre. Jeg kunne sitte hjemme og se på litt barnefilmer og leke med barnelekene mine når ingen så meg. Men jeg var også med så vidt på noen sktiviteter med andre da. Læringen gikk også saktere med årene. På ungdomsskolen gråt jeg fordi jeg følte det ble for mye lekser og at jeg måtte bruke så innmari mye mer tid enn mine "normale" medelever. Livet var et mareritt med skole. Og den dag i dag (24 år) glemmer jeg engelsken om jeg ikke bruker den jevnlig:(. Tenkt å kunne 3 språk da du! 

Ble jo også til at jeg opplevde litt mobbing/utfrysing. Jeg fikk ikke samme respekt av gutta som de populære. Jeg ble mer behandlet som en gutt.. og det vsr så absolutt ikke fordi jeg var mindre pen. Det ble mye diskusjon hjemme og på en møte med læreren fant vi ut at vi måtte høre direkte med elevene hvorfor ting var som det var. Noen forklarte det nemlig som at de oppfattet meg som både kald, følelsesløs, småsur og ei som ikke ville ha venner. Så det ble faktisk litt bedre etter det. Men da følte keg at jeg måtte være takknemmlig for at de ville være vennene mine. Jeg kunne liksom ikke kreve noe av de, og jeg var så redd for at de skulle bli sure på meg for noe og slik. Jeg var jo redd for å miste de igjen og. Men så gikk det litt tilbake til sånn det var. Jeg hadde avtalt med med ei av disse venninnene at vi skulle møtes tre stykker. Så skulle hun si ifra, men hørte ikke noe. Jeg sendte melding og da skrev hun at "det blir bare meg og xxxx". Ok, de ville egentlig ikke ha selskapet mitt. Jeg tok mot til meg og spurte hvorfor dette skjedde, og jeg fikk til svar at jeg aldri sier noe og at det er litt opp til meg å holde kontakten og. Og at det var kjedelig å være med meg... 

så begynte jeg på vgs og som vanlig, tidlig i leken fikk jeg kontakt og tenkte at jeg må få meg venner. Men de som liksom ble vennene mine begynte og gå når jeg kom bort til dem. Jeg tenkte st det vsr frykten som styrte meg og at de sikkert ikke gikk pga meg. Så jeg gikk etter, men da gikk de derfra og. Og jeg skjønte at jeg var alene igjen. Jeg havnet faktisk også i fysisk slosskamp med et par jenter iforbindelde med fest.

Jeg ble mer og mer aggressiv inni meg. Fikk liksom en trang til å ødelegge for folk. For jeg ble jo totalt oversett av "venninnene". Jeg gjorde jo ingenting, jeg kunne nok tatt typen til ei for han kontaktet meg, men jeg likte han ikke så var ikke verdt det likevel. Og jeg kan se tilbake på det og se at jeg hadde faktisk 2 venninner, men jeg så dem liksom ikke. Var vel redd for å miste dem og og tenkte st det var bedre å isolere seg. I tillegg skulket de mye pga de hadde angst selv. Men jeg fikk det bedre og kom litt inn i en gjeng som var greie, og kom meg gradvis inn i miljøet igjen. Men dessverre brukte jeg alkohol en del for å klare det. For å få selvtillten og energien. Alkohol er det jeg har brukt for å klare å henge med i samtaler og bli mer intressert i ting. Som om det aktiverte noe i hjernen min som manglet når jeg var edru. Først i november i fjor ble jeg helt avholds. Tør ikke røre  alkohol mer, blir deprimert etterpå og det ødelegger jo bare en. Jeg vil ha ekte selvtillit, ikke måtte bruke et rusmiddel for å få det til. 

Jeg flyttet langt unna min lille hjemby og fikk meg merkelig nok, men heldigvis jobb ganske fort, til tross for bare studiespesialisering. Trvides greit i jobben, men fy så sliten jeg var noen ganger av alle folka, alt jeg måtte forholde meg til. Men jeg kunne også bli så oppgira at jeg kunne jobba 12 timer i strekk. Dette var når jeg var 23. Hadde liksom ikke så mange utenom jobben og det var ensomt. Derfor stilte jeg alltid ekstra på jobb, og det positive med det er jo at jeg har råd til å satse på det jeg gjør i dag. En del ekstra penger ble det av det. Så begynte jeg jo å føle på at jeg ikke studerte. "ALLE" skulle slutte for å starte på studier eller studerte allerede. "Hva var min plan liksom?" . 

Så kan vi hoppe frem til nå i dag. Jeg har det forholdsvis greit.... men dette sosiale problemet forfølger meg enda. Jeg blir ekstremt sliten sv å ha folk rundt meg, ensom av å gå alene. Da tenker jeg bare. Jeg har hatt en del vondt i hodet i det siste fordi jeg presser meg selv til å delta i mer samtaler, å faktisk konsentrere meg om å høre på hva folk sier. Det krever enormt konsentrasjon fra meg. Stort sett synes jeg dessverre folk er uintressante. Helt til jeg blir bedre kjent og får kjemi, da kan det løsne litt. Men mange av disse nye bekjente har nettverk fra før og prioriterer gjerne sine gamle venner. Jeg er ikke noe flink på å komme inn, hvis dere skjønner. Og morsomt prat? Såkalt smalltalk, det kan komme så brått på meg at jeg ikke svarer når de sier noe  noen gsnger har jeg faktisk blitt konfrontert med at folk kan føle seg ubekvem i mitt nærvær fordi jeg kan se dumt på dem når de sier slikt. At jeg kan virke arrogant og høytidlig. 

Også kan jeg fly vekk i tankene mine slik st jeg går fra den jeg går i følge med. Vel, er påpasselig nå, men jeg gjorde det før. Hun som var med meg bare "hvorfor begynner du å gå så fort???". Huff  

Anonymkode: 48097...6b0

[AnonymBruker]

80 visninger 0 svar 

Anonymkode: 48097...6b0

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

80 visninger 0 svar 

Anonymkode: 48097...6b0

Lurer du på hvorfor?

Anonymkode: 9d69f...689

[AnonymBruker]

Kanskje du må godta at du kommer til å være litt ensom i perioder, og heller la vennskap komme naturlig? Det blir jo bare slitsomt for begge parter om man forsøker å presse seg til å være sosial.

Anonymkode: af194...ba1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du må godta at du kommer til å være litt ensom i perioder, og heller la vennskap komme naturlig? Det blir jo bare slitsomt for begge parter om man forsøker å presse seg til å være sosial.

Anonymkode: af194...ba1

Ja men jeg missunner så folk som klarer å skaffe seg nye bekjentskaper, holde vennskap og klare å bli sett mer. Jeg skjønner bare ikke den koden. Jeg føler bare det blir condt når jeg ser at andre treffes og drar ut sammen, treffes når den ene er i byen den andre bor, og at folk nedprioriterer meg fordi jeg er stille i perioder. Helvettes møkkapersoblighet! Ønsker faktisk at jeg skal bli utsatt for en ulykke slik at jeg får forandirnger i hjernen. Håper da bare at jeg forsndrer meg til det bedre..

Anonymkode: 48097...6b0

[Meadow]

Det er ihvertfall helt klart at du tenker og overanalyserer for mye... 

[AnonymBruker]

Hva med å bruke aktiviteter som et "redskap" til å være sosial i større grad? Spesielt i starten av forhold med andre. 

En time på treningssenter med venninne.. shopping.. kino.. fyll inn det man vil. Aktiviteter der kravet om å prate ikke er like stort. 

Etterhvert som man har gjort nok sammen, er man mer vel i andres selskap, fordi man har minner sammen, og man glemmer å tenke, og tenker ikke på å prate, men slapper av og har det fint. 

Ps: Egne interesser / ting du brenner for/ nyheter osv. vil også i større grad gjøre at du har lettere for å prate, da man faktisk har innhold i sitt liv

Anonymkode: 9a4fd...6bd

[Katana]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja men jeg missunner så folk som klarer å skaffe seg nye bekjentskaper, holde vennskap og klare å bli sett mer. Jeg skjønner bare ikke den koden. Jeg føler bare det blir condt når jeg ser at andre treffes og drar ut sammen, treffes når den ene er i byen den andre bor, og at folk nedprioriterer meg fordi jeg er stille i perioder. Helvettes møkkapersoblighet! Ønsker faktisk at jeg skal bli utsatt for en ulykke slik at jeg får forandirnger i hjernen. Håper da bare at jeg forsndrer meg til det bedre..

Anonymkode: 48097...6b0

Jeg tror alt kan bli enklere for deg om du bare aksepterer at det er slik du fungerer, og det er greit. Det er bare destruktivt å ønske å være en annen og misunne andre, for alle har et eller annet de ikke er fornøyde med, uansett hvor perfekte de virker.

Godta deg selv, forklar hvordan du fungerer til de nærmeste vennene dine, og slapp av. Vær åpen til de som du jobber/studerer med, de fleste setter pris på en forklaring på det de kanskje oppfatter som merkelig oppførsel (som at du noen ganger ikke svarer og lignende).

[AnonymBruker]

Har du fått noen form for psykologhjelp i voksen alder? Det kunne hjulpet deg med å forstå deg selv bedre, og kanskje også finne metoder for å fungere sosialt. Kanskje det finnes en mulighet for å øve seg, en form for gruppeterapi eller noe?

 

Anonymkode: 901f3...7b8

[strynejenta]

tl:dr?