Aperger

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 20 år. Jeg har så lenge jeg kan huske følt at jeg ikke er som andre mennesker. Jeg fikk ikke språk før jeg var 3 år gammel. Og alltid vært unormalt stille. Jeg sitter eller og hører på andre snakker, jeg liker ikke å snakke så mye, jeg er ikke sjenert. Jeg driver med teater fordi jeg elsker det og vil bli skuespiller. Eller jeg skal bli skuespiller. Så det er et bevis på at jeg ikke er sjenert. Vis jeg først skal snakke så nytter det ikke med smalltalk, det funker ikke for meg. Jeg skal heller snakke om noe som jeg er inntresert i. Snakker andre om sine interesser så hopper jeg ut i samtalen, jeg tenker på mitt også henter jeg meg ofte inn igjen, men det er vanskelig for meg. Øyekontakt er vanskelig. Jeg elsker og være alene. Det var en periode jeg var hjemmeværende i 1 år og da satt jeg bare på rommet mitt, men jeg likte den alenetiden. Jeg bodde hjemme da og gjør det enda. Jeg har eller ikke venner på min alder. Jeg føler meg ikke komfortabel med og ha venner på min alder. Jeg liker best og være med de som er godt voksne

Jeg har lest litt om asperger i det siste og kom over denne siden: https://www.hjelptilhjelp.no/Autisme-og-Aspergers-syndrom/hvordan-er-jenter-med-aspergers-syndrom-2

mye av det er som å lese meg. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg vil finne ut av hvorfor jeg ikke føler meg som andre mennesker. 

Hva tenker dere om dette? 

Anonymkode: 2bed2...c8a

[Rødtoppen]

Dersom eg var det så hadde eg ville ha tatt ein prat med fastlegen min - han/ho kan sjølvsagt ikkje sette diagnose på deg, men kan eventuelt hjelpe deg i rett retning dersom du ønsker å bli utreda

[AnonymBruker]

TS: Og rutiner er også viktig for meg. Og og noen sagt til meg at det og det skal skje så MÅ det skje i den tiden de har sagt det skal skje. Feks: Mamma har sagt at hun og pappa skal ta frem utesofaen vår i morgen tidlig før de drar. Så blir det ikke gjort. Da kan jeg gå frem og tilbake i en halvtime og bli urolig for at det ikke har blitt gjort. Og planer er kjempe viktig for meg

Anonymkode: 2bed2...c8a

[AnonymBruker]

Dersom du fungerer bra i hverdagen ville jeg unngått psykiatrien. Du har en negativ merkelapp i journalen din om du får en diagnose, i verste fall kan det jobbe mot deg i fremtiden. Mennesker er som regel ganske fordømmende når det gjelder diagnoser, og det finnes en del innenfor helsevesenet som ikke er spesielt mer åpent sinnet heller, dessverre. Om du fungerer i hverdagen har du alt å tape på en diagnose. Meld deg heller inn i forum for aspergere (om du kan engelsk) og ta utgangspunkt i at du ahr diagnosen og del erfaringer der. 

Anonymkode: 1cdc1...b47

[AnonymBruker]

Hvis du ikke fikk språk i det hele tatt før du var tre, kan det hende du får en diagnose på autisme istedenfor Aspergers syndrom. Et kriterium for den diagnosen er nemlig at man utvikler språk i normal alder, selv om det ofte utvikler seg litt atypisk. 

Ut ifra din egenbeskrivelse, vil jeg si at det godt kan hende du kan ha en lidelse innenfor autismespekteret. Det høres ut som jeg er mildere rammet enn deg, og jeg har allikevel fått diagnosen Aspergers syndrom. Hvordan hadde du det på skolen? Ganske mange med diagnosen har noen problemer på skolen på grunn av mangelfulle eksekutive funksjoner. 

Dersom du føler at en diagnose hadde hjulpet deg i hverdagen, ville jeg absolutt kontaktet fastlegen og diskutert det. Bare forvent ganske lang ventetid på å komme til psykolog. 

Anonymkode: 4ffdc...a61

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke fikk språk i det hele tatt før du var tre, kan det hende du får en diagnose på autisme istedenfor Aspergers syndrom. Et kriterium for den diagnosen er nemlig at man utvikler språk i normal alder, selv om det ofte utvikler seg litt atypisk. 

Ut ifra din egenbeskrivelse, vil jeg si at det godt kan hende du kan ha en lidelse innenfor autismespekteret. Det høres ut som jeg er mildere rammet enn deg, og jeg har allikevel fått diagnosen Aspergers syndrom. Hvordan hadde du det på skolen? Ganske mange med diagnosen har noen problemer på skolen på grunn av mangelfulle eksekutive funksjoner. 

Dersom du føler at en diagnose hadde hjulpet deg i hverdagen, ville jeg absolutt kontaktet fastlegen og diskutert det. Bare forvent ganske lang ventetid på å komme til psykolog. 

Anonymkode: 4ffdc...a61

Jeg hadde ingen venner på skolen. Og jobb messing så var jeg avhenging at jeg hadde faste ting som JEG skulle gjøre. jeg var lærling i en barnehage. Og jeg slet mye med å ta initiativ, jeg så ikke bestandig hva som trengtes å gjøre. Jeg fikk ofte kritikk for det. Så jeg fikk til slutt oppgaver som jeg gjorde fast. Ta frem kopper til maten for eksempel og sånne småting som jeg hadde fast. Var det noen som tok fra meg den oppgaven så ble jeg litt satt ut og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte at jeg bare var der på en måte. 

Anonymkode: 2bed2...c8a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ingen venner på skolen. Og jobb messing så var jeg avhenging at jeg hadde faste ting som JEG skulle gjøre. jeg var lærling i en barnehage. Og jeg slet mye med å ta initiativ, jeg så ikke bestandig hva som trengtes å gjøre. Jeg fikk ofte kritikk for det. Så jeg fikk til slutt oppgaver som jeg gjorde fast. Ta frem kopper til maten for eksempel og sånne småting som jeg hadde fast. Var det noen som tok fra meg den oppgaven så ble jeg litt satt ut og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte at jeg bare var der på en måte. 

Anonymkode: 2bed2...c8a

Det høres veldig typisk ut, ja. Selv får jeg heller ikke gjort særlig mye dersom jeg ikke har faste oppgaver. For eksempel må leksene mine planlegges for at jeg skal få gjort dem. Å ta initiativ er ikke alltid enkelt. Jeg vet jeg må, men det er akkurat som om det er en barriere som hindrer meg i å gjøre visse ting. Dette fører blant annet til at det blir vanskelig å øve til prøver før i siste liten. 

Det virker som om du oppfyller kriteriene ut ifra det du selv beskriver, men det er jo sånn at kun en utdannet psykolog faktisk kan sette en diagnose. Skulle du komme til å ende opp i utredning, kan du forvente at de kommer til å utføre flere intervju der de spør deg diverse spørmål om deg selv og barndommen din. De kommer også til å utføre en rekke tester for å kartlegge evneprofilen din. Sannsynligvis ønsker de også å intervjue foreldrene dine for å få et mer nøyaktig bilde av deg som barn. Uansett hva utfallet av en eventuell utredning blir, er det viktig å huske at diagnosen ikke endrer hvem du er. Det den derimot kan gjøre, er å hjelpe deg med å forstå deg selv bedre. 

 

Anonymkode: 4ffdc...a61

[AnonymBruker]

https://sykepleien.no/meninger/innspill/2017/05/leve-med-aspergers

Anonymkode: 1cdc1...b47

[Måbarefåsiat...]

Ta kontakt med en likeperson i autismeforeningen.no

Dette med å ikke gå via psykiatrien er et helt jalla råd. Man kan få god hjelp og støtte der. Og ingen har noe med legejournalen din, så merkelapper som forfølger deg er skremselspropaganda.

Dette med språk og sosial funksjon er veldig varierende. Min sønn har as og han snakket svært tidlig, er supersosial og kvikk. Han forstår ikke alltid kodene, men det stopper ham ikke. Han er verdens tøffeste lille kriger!

 

Endret 2. juni 2017 av Måbarefåsiat...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Måbarefåsiat... skrev:

Ta kontakt med en likeperson i autismeforeningen.no

Dette med å ikke gå via psykiatrien er et helt jalla råd. Man kan få god hjelp og støtte der. Og ingen har noe med legejournalen din, så merkelapper som forfølger deg er skremselspropaganda.

Dette med språk og sosial funksjon er veldig varierende. Min sønn har as og han snakket svært tidlig, er supersosial og kvikk. Han forstår ikke alltid kodene, men det stopper ham ikke. Han er verdens tøffeste lille kriger!

 

Leste du artikkelen jeg linket?

Sorry, men vi er flere som har opplevd å bli behandlet dårligere etter diagnose 

Anonymkode: 1cdc1...b47

[AnonymBruker]

Det er mange som "har" Aspergers men som aldri får en diagnose på det, og strengt tatt er ikke den diagnosen nødvendig hvis man er velfungerende. Dersom du fungerer godt i hverdagslivet og studerer/jobber, har venner og ellers er veltilpasset er det ikke nødvendig med en diagnose. Hvis du derimot sliter med å fungere og har en nedsatt funksjonsevne kan en utredning være på sin plass. 

Det jeg uansett anbefaler deg til er å lese bøker om Aspergers. Det har hjulpet meg å forstå meg selv, og tilpasse livet mitt til mine utfordringer. Jeg har lest mye om Aspergers, og noe har ikke passet meg, eller hjulpet, andre ting har det. Jeg har hatt andre problemer også så har jo fått denne diagnosen "på papiret", noe jeg egentlig skulle ønske jeg ikke hadde, men selv om jeg har fått hjelp til mine andre psykiske lidelser, har aldri den hjelpen jeg har fått av helsetjenesten rettet mot forståelse av mine utfordringer knyttet til Aspergers egentlig hjulpet. Det har vært mer stigmatiserende, devaluerende, og litt sånn "barnehage-følelse". At selv om disse liksom skulle være eksperter på Aspergers, så har jeg bare følt at de har snakket til meg som jeg er en som ikke forstår, noe som er merkelig med tanke på at mine evner viser at jeg har høy forståelse, og svært gode evner innen mange områder. 

Bøkene derimot har vært til hjelp. De har hjulpet mye med å forstå meg selv, og dette med å føle seg annerledes, når du leser mange nok ganger om andre mennesker som nettopp beskriver denne følelsen av utenforskap og annerledeshet så skjønner man til slutt at "det er ikke bare meg", og det er litt deilig! Jeg har også funnet konkrete mestringsstrategier til mine aktuelle Aspergers-problemer. 

 

Videre kan jeg anbefale å lese om høysensitivitet siden oversensitivitet eller distorted sensitivity i ulike retninger ofte er et problem ved Aspergers. Å lese om hvor sterkt overveldelse ved for mye sansestimuli kan påvirke et menneske hjalp meg til å akseptere mine egne tilkortkommendheter, fordi jeg visste at "dette er en konsekvens av nevrologiske ting i hjernen din og handler ikke om at du er svak eller drama queen eller overreagerer", på den måten kunne jeg håndtere meltdowns fra overstimulering med egenpleie og egenomsorg, i stedet for forakt og sinne på meg selv. 

I bunn og grunn har alt jeg har lært meg for å håndtere problemene jeg har knyttet til denne diagnosen vært ting jeg har lært meg via å diskutere med andre med syndromet, og å lese artikler og bøker på nett. Vær også svært obs på at det aldri vil være alt du identifiserer deg med, og slik skal det jo heller ikke være. Ikke prøv å presse deg selv inn i en bås du ikke passer i, men ta det som kan være nyttig for deg og la det andre bare være der uten at det plager deg eller du føler deg stigmatisert av det. 

 

Anonymkode: b8042...968

[Måbarefåsiat...]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leste du artikkelen jeg linket?

Sorry, men vi er flere som har opplevd å bli behandlet dårligere etter diagnose 

Anonymkode: 1cdc1...b47

Det er ikke min/vår erfaring.