Min frustrasjon over uføre :(

[AnonymBruker]

2 timer siden, Katten.2.0 skrev:

Så ikke let opp gamle tråder?

Irrelevant. Temaet er like gyldig. Jeg fatter ikke dere som alltid skal påpeke at det er en "gammel tråd".

Anonymkode: 6ca9a...630

[magikeren]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Er det ikke vanlig å bli sliten av jobb da? Jeg orker aldri å gjøre noe etter jobb, aller minst å være sosial. I helgene er jeg av den grunn også alltid hjemme å lader opp til ny arbeidsuke. Betyr det at jeg bør bli uføre?

Anonymkode: 09ce8...40d

Spis bedre, om du sitter stille i jobben, begynn å trene

Selv etter en full dag på jobb går jeg en times tur på fjellet, eller sykler. Det er ikke normalt å være så sliten etter en dag på jobb at man er sengeliggende resten av dagen. Det er ikke normalt å være så sliten at når du har fri ligger du i senga/ sofaen hele dagen fordi du føler deg for jævlig og ikke orker noe. 

Om du er sengeliggende med en gang du er ferdig på jobb og har fri, da burde du vurdere bli delvis ufør, eller i det minste oppsøke lege. For det er mer likt den hverdagen uføre har.

Endret 18. november 2018 av magikeren

[AnonymBruker]

23 minutter siden, magikeren skrev:

Spis bedre, om du sitter stille i jobben, begynn å trene

Selv etter en full dag på jobb går jeg en times tur på fjellet, eller sykler. Det er ikke normalt å være så sliten etter en dag på jobb at man er sengeliggende resten av dagen. Det er ikke normalt å være så sliten at når du har fri ligger du i senga/ sofaen hele dagen fordi du føler deg for jævlig og ikke orker noe. 

Om du er sengeliggende med en gang du er ferdig på jobb og har fri, da burde du vurdere bli delvis ufør, eller i det minste oppsøke lege. For det er mer likt den hverdagen uføre har.

Jeg spiser allerede kun sunn mat og trener.

Anonymkode: 09ce8...40d

[magikeren]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg spiser allerede kun sunn mat og trener.

Anonymkode: 09ce8...40d

Jeg trodde du var for sliten til å gjøre noe etter jobb? Ikke si at du... overdrev for å lage et billig poeng ??

[AnonymBruker]

På 18.11.2018 den 8.26, AnonymBruker skrev:

Er det ikke vanlig å bli sliten av jobb da? Jeg orker aldri å gjøre noe etter jobb, aller minst å være sosial. I helgene er jeg av den grunn også alltid hjemme å lader opp til ny arbeidsuke. Betyr det at jeg bør bli uføre?

Anonymkode: 09ce8...40d

Jeg kjenner meg igjen i dette.

 

På 18.11.2018 den 13.54, magikeren skrev:

Spis bedre, om du sitter stille i jobben, begynn å trene

Selv etter en full dag på jobb går jeg en times tur på fjellet, eller sykler. Det er ikke normalt å være så sliten etter en dag på jobb at man er sengeliggende resten av dagen. Det er ikke normalt å være så sliten at når du har fri ligger du i senga/ sofaen hele dagen fordi du føler deg for jævlig og ikke orker noe. 

Om du er sengeliggende med en gang du er ferdig på jobb og har fri, da burde du vurdere bli delvis ufør, eller i det minste oppsøke lege. For det er mer likt den hverdagen uføre har.

Det er en del som har det slik. Ikke alltid, men ofte. Arbeidslivet er tøffere enn før, og ikke alle har den samme arbeidskapasiteten. Samfunnet har ikke råd til at alle de skal bli delvis ufør. Men man bør kunne forvente å få noe forståelse og medfølelse, i alle fall fra de som er uføre. I stedet blir man ofte møtt med "du er jo frisk og må bare prioritere annerledes", i alle fall her på KG. 

Anonymkode: df2bf...ea2

[AnonymBruker]

På 18.11.2018 den 8.26, AnonymBruker skrev:

Er det ikke vanlig å bli sliten av jobb da? Jeg orker aldri å gjøre noe etter jobb, aller minst å være sosial. I helgene er jeg av den grunn også alltid hjemme å lader opp til ny arbeidsuke. Betyr det at jeg bør bli uføre?

Anonymkode: 09ce8...40d

Hvis du er seriøs når du skriver at du aldri orker å gjøre noe etter jobb, så bør du kontakte legen. Så blir du nok ufør etterhvert hvis du ikke blir bedre. I mellomtiden er det hjelp å få. Du kan søke om hjemmehjelp, og så kan du få ferdige middager fra kommunen levert på døra. Hvis du ikke har krefter til å spise maten, så bør du vurdere sykemelding. Egen helse er alltid viktigere enn jobb. Moren min var også sånn at hun ikke orket noe etter jobb, og hun ble alvorlig underernært siden hun var for sliten til å spise. Til slutt ble hun virkelig syk, og det unner jeg ingen.

Anonymkode: ae8ec...776

[Gjest AmPo]

Jeg leste frem til side 14. 

Det å bli uføretrygdet er et resultat av mange faktorer, som virker alene eller samme. 

1. Sykdom eller skade som er uforenelig med å arbeide.

2. Sykdom eller skade som ikke blir behandlet raskt nok eller godt nok. 

3. Sykdom eller skade som ikke er ønsket av arbeidsgivere der person er bosatt. 

4. Uvilje mot å arbeide. 

Punkt 4 gjelder et fåtall. Hva med å debattere punkt 2 og 3? 

Det er mye mulig personen TS omtaler i HI er en punkt 4. Hun har ADHD og er bipolar. Det er i utgangspunktet forenelig med å arbeide.

Men har hun fått riktig og god nok helsehjelp, og på et tidlig nok tidspunkt, før hun falt ut av arbeidslivet? Er hun ønsket av arbeidsgivere der hun bor? Om punkt 2 og/eller 3 ikke er tilstede, kan det tenkes at hun ikke orket å kjempe mer, og dermed forbedret sin helse ved å uføretrygde seg?

Om hun har forbedret sin helse ved å uføretrygde seg vil hun da ta sjansen på å gå tilbake til jobb, få forverring, og måtte erfare håpløshet, skuffelse og maktesløshet igjen, slik man ofte gjør når man ikke mestrer? Eller vil hun godta sin begrensa økonomi da det tross alt fører en høyere livskvalitet helsemessig med seg? 

Kanskje du TS hadde hatt godt av å bli kjent med denne kvinnen. Det kan være hun har litt å lære deg om vårt "fantastiske" helsevesen og vårt "fantastiske" velferdssystem. 

Til slutt: syke har en tendens til å ville fremstå som friskere enn hva de er, både utad og på SoMe. Dette fordi folk flest liker ikke sykdom, uføre og en vil lure seg selv litt - føle seg normal. 

Endret 21. november 2018 av AmPo

[AnonymBruker]

På 31.5.2017 den 8.25, skruf skrev:

Ja, det er en lang prosess. Man får heller ikke automatisk 100% ufør, men må igjennom tiltak og arbeidsutprøving for å se om en person som søker ufør har restarbeidsevne. 

Og selv om man har en viss restarbeidsevne så kan man fortsatt kvalifisere til ufør. Spørsmålet er om vedkommende kan forsørge seg selv.  Personen kan ikke leve uavhengig av andre instanser om hun bare jobber to dager i uka eller er vikar på tilkalling.

Anonymkode: 81bbf...0bc

[AnonymBruker]

På 31.5.2017 den 7.26, skruf skrev:

Har du tenkt over at det er nettopp pga hun er ufør som gjør at hun kan leve et godt og meningsfullt liv? Hadde hun jobbet så kanskje hun ikke hadde fungert i hverdagen. Brukt all energi på jobb og ikke hatt et liv utenom? Hadde hun jobbet så kanskje hun ikke hadde vært så stabil som hun er. En jobb som kanskje forverrer sykdomsbildet hennes. 

Det skjønner jeg godt. Jeg har venner som TS, uføre som lever gode liv. Turer i skogen, masse tid til å strikke eller lage god mat,  masse tid sammen med ungene sine. Og jeg unner dem det! Jeg unner alle lykkelige liv. Men selv om jeg unner dem det som er godt i deres liv må jeg da ha lov til å kjenne på misunnelse?

En jeg kjenner sier at om han kunne bli helt frisk og jobbe igjen så ville han ikke ha byttet. Han syns det er verdt det å leve med sykdommen sin for å til gjengjeld ha så mye fri og frihet til å fokusere på de tingene han har lyst til. Han lærer seg nye ting, bruker masse tid sammen med ungene, mekker, står opp sent, holder huset i stand, og har det generelt godt på tross av diagnosen. Det at han sier at livet generelt er bedre nå enn som frisk og i full jobb, det syns jeg egentlig er litt treffende. 

Jeg har slitt i årevis før, men er frisk nå. Livet består nå i å stå opp tidlig, få ungene avgårde til barnehagen, sitte i bilkø, jobbe, bilkø, hente ungene, lage middag, få noen ytterst få timer med barna, få dem i seng, gjøre husarbeid og smøre nister i noen timer før jeg er helt utkjørt og stuper i seng. Dagen etter er det samme, og til og med helgene er mye jobb. Da kommer etterslepet med å betale regninger, gjøre vedlikehold på hus, innkjøp osv som ikke jeg har rukket i løpet av uka. 

Jeg savner tid til å gjøre alle de tingene som gjør meg glad. Gå turer i fjellet, trene, stelle i hagen, lese en god bok, strikke, ta et kokkekurs, lære meg nye ting. Men tiden strekker ikke til. 

Ja, jeg setter enormt pris på å være frisk. Jobben min er helt OK, men tung. I forhold til mange andre lever jeg et kjempegodt liv. Jeg kan imidlertid føle savn etter fritid, tid til å gjøre alle de tingene som gjør meg lykkelig, tid til å tenke på meg selv. Det har jeg ikke. Og da må jeg faktisk få lov til å kjenne på misunnelse, uten at det er noe galt med meg av den grunn. 

Anonymkode: 76b76...881

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det skjønner jeg godt. Jeg har venner som TS, uføre som lever gode liv. Turer i skogen, masse tid til å strikke eller lage god mat,  masse tid sammen med ungene sine. Og jeg unner dem det! Jeg unner alle lykkelige liv. Men selv om jeg unner dem det som er godt i deres liv må jeg da ha lov til å kjenne på misunnelse?

En jeg kjenner sier at om han kunne bli helt frisk og jobbe igjen så ville han ikke ha byttet. Han syns det er verdt det å leve med sykdommen sin for å til gjengjeld ha så mye fri og frihet til å fokusere på de tingene han har lyst til. Han lærer seg nye ting, bruker masse tid sammen med ungene, mekker, står opp sent, holder huset i stand, og har det generelt godt på tross av diagnosen. Det at han sier at livet generelt er bedre nå enn som frisk og i full jobb, det syns jeg egentlig er litt treffende. 

Jeg har slitt i årevis før, men er frisk nå. Livet består nå i å stå opp tidlig, få ungene avgårde til barnehagen, sitte i bilkø, jobbe, bilkø, hente ungene, lage middag, få noen ytterst få timer med barna, få dem i seng, gjøre husarbeid og smøre nister i noen timer før jeg er helt utkjørt og stuper i seng. Dagen etter er det samme, og til og med helgene er mye jobb. Da kommer etterslepet med å betale regninger, gjøre vedlikehold på hus, innkjøp osv som ikke jeg har rukket i løpet av uka. 

Jeg savner tid til å gjøre alle de tingene som gjør meg glad. Gå turer i fjellet, trene, stelle i hagen, lese en god bok, strikke, ta et kokkekurs, lære meg nye ting. Men tiden strekker ikke til. 

Ja, jeg setter enormt pris på å være frisk. Jobben min er helt OK, men tung. I forhold til mange andre lever jeg et kjempegodt liv. Jeg kan imidlertid føle savn etter fritid, tid til å gjøre alle de tingene som gjør meg lykkelig, tid til å tenke på meg selv. Det har jeg ikke. Og da må jeg faktisk få lov til å kjenne på misunnelse, uten at det er noe galt med meg av den grunn. 

Anonymkode: 76b76...881

Dette du skriver her, gjelder nok alle som hetser de uføre. De er så misunnelige at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg, men vil ikke innrømme det.

Jeg har det også slik som ufør. Ville ikke byttet tilbake til jobb for en mill i årslønn. Det å være 100% fristilt fra alt jobbansvar og mas er verdt alt. Man styrer hverdagen sin i ro og fred og kunne ikke hatt det bedre, slik sett:-).

Anonymkode: 6ca9a...630

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette du skriver her, gjelder nok alle som hetser de uføre. De er så misunnelige at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg, men vil ikke innrømme det.

Jeg har det også slik som ufør. Ville ikke byttet tilbake til jobb for en mill i årslønn. Det å være 100% fristilt fra alt jobbansvar og mas er verdt alt. Man styrer hverdagen sin i ro og fred og kunne ikke hatt det bedre, slik sett:-).

Anonymkode: 6ca9a...630

Ikke sant. Det er akkurat det jeg mener. Det er leit å være syk, men det er også søren meg så leit å se at årene bare går, uten at du har tid til å nyte dem omtrent. De som er uføre, men med en viss restkapasitet slik at de kan gjøre mye av det de ønsker å gjøre, de tror jeg har det veldig veldig godt her i livet. 

Det er jeg misunnelig for. Ikke for de som knapt kommer seg ut av sengen eller knapt har en god dag, det er noe helt annet. 

 

Anonymkode: 76b76...881

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ikke sant. Det er akkurat det jeg mener. Det er leit å være syk, men det er også søren meg så leit å se at årene bare går, uten at du har tid til å nyte dem omtrent. De som er uføre, men med en viss restkapasitet slik at de kan gjøre mye av det de ønsker å gjøre, de tror jeg har det veldig veldig godt her i livet. 

Det er jeg misunnelig for. Ikke for de som knapt kommer seg ut av sengen eller knapt har en god dag, det er noe helt annet. 

 

Anonymkode: 76b76...881

Når det er sagt så unner jeg absolutt de uføre de gode opplevelsene de har! Det er absolutt ikke det det dreier seg om. Jeg syns egentlig bare at det er så uendelig trist at tid er det jeg selv mangler mest, når jeg ser andre som har tid i bøtter og spann. 

Jeg gjør allerede beinharde prioriteringer. Hjemmet mitt er ikke så rent og ryddig som jeg skulle ønske. Mye oppussing er satt på vent. Listen over det jeg vil strikke/lese/turene jeg vil gå krysses av, om enn svært sakte. Jeg tar meg fri så mye jeg har råd til (og leser i mediene at vi småbarnsforeldre er unnasluntrere i arbeidslivet) og gjør ting sammen med ungene. Jeg prøver å snike inn litt trening i leken med ungene. Men det er likevel ikke mye tid jeg har. Jobb, plikter og husarbeid krever så ALT for mye. 

Anonymkode: 76b76...881

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg er så evig lei av alle som tror at det å være ufør er en lang deilig betalt ferie. For det er sånn jeg oppfatter innlegget til ts, og jeg har sett mange opp gjennom årene med samme holdning. Det du og alle ser av en som er ufør, er en liten del av den personen. Du ser de gode dagene, du ser de positive tingene, og det vi lar deg få lov til å se. Du ser ikke kveldene vi gråter oss i søvn, de dagene vi er sengeliggende fordi smertene er for store. Du ser ikke at når vi presser oss ut i jobb, så er vi helt ødelagte i hverdagen ellers. All energien og overskuddet går til jobben. Mann, barn, livet ellers, matlaging, husarbeid, alt må vike for den ene jobben. Der du kan legge deg sliten på kvelden og våkne uthvilt, er vi enda slitne når vi våkner. 

Det er stor forskjell på å MÅTTE gjøre noe hele tida, uansett om du er dårlig eller frisk, og det å velge å gjøre ting når man har gode dager. De sier det er så viktig at man skal være i aktivitet selv om man er ufør, men er man det, ja da kommer folk med pekefingeren for hvorfor vi ikke kan jobbe med en gang. For kan vi gå en tur i fjellet eller bake til et selskap, ja da kan vi sannelig jobbe også! For mange med kroniske sykdommer, enten fysisk eller psykisk, så går formen opp og ned som en jojo. Du vil aldri finne en arbeidsgiver som er villig til å ansette noen som kanskje kan jobbe to timer neste fredag et eller annet sted mellom 9 og 18. Arbeidsgivere trenger kontinuitet og sikkerhet i at arbeidstakerne kommer på jobb som de skal. 

Mange av oss er såpass stabile i formen selv om vi er dårlige, at vi klarer å yte noe. Men da yter vi ikke nok, for klarer vi noe må vi da nok klare mer? Men vi prøver, virkelig. For det er ingen som virkelig ønsker å være ufør for å ligge på latsiden. Man fratas mye sosialt, man må søke mestringsfølelse som er så viktig andre steder. Og får vi den andre steder så må vi da kunne jobbe, ikke sant? Du ser ikke at etter den gode perioden, den perioden er hun er i hundeparken hver dag og går fem fjellturer i uka, så kommer den perioden hvor hun knapt nok orker å lufte hunden i hagen. Du ser ikke den perioden der det å gå på butikken eller lage middag er en kamp. Du ser ikke den perioden der senga er hennes beste venn og minnene om fjellturene er langt unna. Det er de gode periodene vi lever for. Det er de som gjør at vi kommer oss gjennom de dårlige. Det er de som gjør at vi holder ut livet til tross for smerter, plager og alle fordommene vi møter. 

Anonymkode: ef1ca...d73

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner jeg er så evig lei av alle som tror at det å være ufør er en lang deilig betalt ferie. For det er sånn jeg oppfatter innlegget til ts, og jeg har sett mange opp gjennom årene med samme holdning. Det du og alle ser av en som er ufør, er en liten del av den personen. Du ser de gode dagene, du ser de positive tingene, og det vi lar deg få lov til å se. Du ser ikke kveldene vi gråter oss i søvn, de dagene vi er sengeliggende fordi smertene er for store. Du ser ikke at når vi presser oss ut i jobb, så er vi helt ødelagte i hverdagen ellers. All energien og overskuddet går til jobben. Mann, barn, livet ellers, matlaging, husarbeid, alt må vike for den ene jobben. Der du kan legge deg sliten på kvelden og våkne uthvilt, er vi enda slitne når vi våkner. 

Det er stor forskjell på å MÅTTE gjøre noe hele tida, uansett om du er dårlig eller frisk, og det å velge å gjøre ting når man har gode dager. De sier det er så viktig at man skal være i aktivitet selv om man er ufør, men er man det, ja da kommer folk med pekefingeren for hvorfor vi ikke kan jobbe med en gang. For kan vi gå en tur i fjellet eller bake til et selskap, ja da kan vi sannelig jobbe også! For mange med kroniske sykdommer, enten fysisk eller psykisk, så går formen opp og ned som en jojo. Du vil aldri finne en arbeidsgiver som er villig til å ansette noen som kanskje kan jobbe to timer neste fredag et eller annet sted mellom 9 og 18. Arbeidsgivere trenger kontinuitet og sikkerhet i at arbeidstakerne kommer på jobb som de skal. 

Mange av oss er såpass stabile i formen selv om vi er dårlige, at vi klarer å yte noe. Men da yter vi ikke nok, for klarer vi noe må vi da nok klare mer? Men vi prøver, virkelig. For det er ingen som virkelig ønsker å være ufør for å ligge på latsiden. Man fratas mye sosialt, man må søke mestringsfølelse som er så viktig andre steder. Og får vi den andre steder så må vi da kunne jobbe, ikke sant? Du ser ikke at etter den gode perioden, den perioden er hun er i hundeparken hver dag og går fem fjellturer i uka, så kommer den perioden hvor hun knapt nok orker å lufte hunden i hagen. Du ser ikke den perioden der det å gå på butikken eller lage middag er en kamp. Du ser ikke den perioden der senga er hennes beste venn og minnene om fjellturene er langt unna. Det er de gode periodene vi lever for. Det er de som gjør at vi kommer oss gjennom de dårlige. Det er de som gjør at vi holder ut livet til tross for smerter, plager og alle fordommene vi møter. 

Anonymkode: ef1ca...d73

Jeg tror ikke det er en betalt ferie. Men mange uføre kommer hele tiden med at de "hadde gitt hva som helst for å kunne jobbe 100%", når sannheten når man snakker med en del av dem med en del reservekapasitet er at de absolutt ikke ønsker seg tilbake i jobb. 

Igjen, det gjelder selvfølgelig ikke alle, og helt sikkert ikke flertallet. Men de finnes. Og de er det lett å bli misunnelig på. 

Jeg har vært suicidal, og vet utmerket godt hva det vil si å være langt nede. Ingen ønsker seg dit at hver dag er et helsemareritt. 

Nå sliter jeg imidlertid mye med skader etter fødsel, skader jeg bare må leve med men som gir meg smerter hver dag. Kraftig nedfall, inkontinens, ramponert sexliv og det slaget mot selvbildet det medfører. Men ikke ille nok til at jeg etter å ha måttet ta ny utdanning ikke kan fungere relativt greit i en kontorjobb. Selv om jeg er ufattelig sliten når jeg kommer hjem, og så inderlig skulle ønske meg tid og overskudd til så mye mer i livet. 

Da må jeg faktisk få lov til å kjenne på følelsen av å være misunnelig på dem som sier at de ikke hadde gått tilbake til livet som arbeidsfør for alt i verden, fordi de har det så mye bedre nå.

Anonymkode: 76b76...881

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det er en betalt ferie. Men mange uføre kommer hele tiden med at de "hadde gitt hva som helst for å kunne jobbe 100%", når sannheten når man snakker med en del av dem med en del reservekapasitet er at de absolutt ikke ønsker seg tilbake i jobb. 

Igjen, det gjelder selvfølgelig ikke alle, og helt sikkert ikke flertallet. Men de finnes. Og de er det lett å bli misunnelig på. 

Jeg har vært suicidal, og vet utmerket godt hva det vil si å være langt nede. Ingen ønsker seg dit at hver dag er et helsemareritt. 

Nå sliter jeg imidlertid mye med skader etter fødsel, skader jeg bare må leve med men som gir meg smerter hver dag. Kraftig nedfall, inkontinens, ramponert sexliv og det slaget mot selvbildet det medfører. Men ikke ille nok til at jeg etter å ha måttet ta ny utdanning ikke kan fungere relativt greit i en kontorjobb. Selv om jeg er ufattelig sliten når jeg kommer hjem, og så inderlig skulle ønske meg tid og overskudd til så mye mer i livet. 

Da må jeg faktisk få lov til å kjenne på følelsen av å være misunnelig på dem som sier at de ikke hadde gått tilbake til livet som arbeidsfør for alt i verden, fordi de har det så mye bedre nå.

Anonymkode: 76b76...881

Men det er der folk må huske på at de snakker ut fra den kroppen de har. Jeg kjenner på begge følelsene jeg og. På den ene siden så tenker jeg at jeg så inderlig skulle vært helt frisk. Orket å jobbe, orket alt det alle andre orker. På den andre siden så griner jeg nesten bare av tanken på å begynne å jobbe igjen. Men det er jo fordi jeg tenker ut fra den kroppen jeg har NÅ. Det er lett å glemme hvordan ting var før man ble syk. Og jo lengre man har vært syk, jo fjernere blir det. Jeg har en mann som er helt frisk, og selv om jeg ser hvordan han har det, så klarer jeg ikke relatere til at jeg en gang var sånn. Jeg vet jo at jeg dro på jobb med astmabronkitt uten problem da jeg var yngre. Jeg vet jeg jobbet en 12-timers dag før jeg dro på byen osv. Men selv om jeg vet det, så klarer jeg ikke å forstå at jeg har gjort det. En ting er å stå som syk og si at man ikke vil tilbake, en annen ting er om man faktisk en dag våknet frisk. 

Samtidig er det også viktig å huske på at man som ufør har en del overlevelsesmekanismer. Det å leve med fysisk sykdom går ofte utover psyken. Det å være ufør i seg selv er en belastning psykisk pga fordommer fra veldig mange. Det er nok mange som sier de er fornøyd med å være ufør, og at de ikke vil tilbake igjen fordi de prøver å overleve tanken på å være ufør. Det blir ikke bedre om man setter seg ned og drukner i fokus på at alt ville vært bedre om jeg er frisk. Man må ta situasjonen og gjøre det beste ut av den. 

Anonymkode: ef1ca...d73

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er der folk må huske på at de snakker ut fra den kroppen de har. Jeg kjenner på begge følelsene jeg og. På den ene siden så tenker jeg at jeg så inderlig skulle vært helt frisk. Orket å jobbe, orket alt det alle andre orker. På den andre siden så griner jeg nesten bare av tanken på å begynne å jobbe igjen. Men det er jo fordi jeg tenker ut fra den kroppen jeg har NÅ. Det er lett å glemme hvordan ting var før man ble syk. Og jo lengre man har vært syk, jo fjernere blir det. Jeg har en mann som er helt frisk, og selv om jeg ser hvordan han har det, så klarer jeg ikke relatere til at jeg en gang var sånn. Jeg vet jo at jeg dro på jobb med astmabronkitt uten problem da jeg var yngre. Jeg vet jeg jobbet en 12-timers dag før jeg dro på byen osv. Men selv om jeg vet det, så klarer jeg ikke å forstå at jeg har gjort det. En ting er å stå som syk og si at man ikke vil tilbake, en annen ting er om man faktisk en dag våknet frisk. 

Samtidig er det også viktig å huske på at man som ufør har en del overlevelsesmekanismer. Det å leve med fysisk sykdom går ofte utover psyken. Det å være ufør i seg selv er en belastning psykisk pga fordommer fra veldig mange. Det er nok mange som sier de er fornøyd med å være ufør, og at de ikke vil tilbake igjen fordi de prøver å overleve tanken på å være ufør. Det blir ikke bedre om man setter seg ned og drukner i fokus på at alt ville vært bedre om jeg er frisk. Man må ta situasjonen og gjøre det beste ut av den. 

Anonymkode: ef1ca...d73

Du har mange gode poenger, og det er klart at alle må gjøre det beste ut av den situasjonen de er i. 

Det stikker imidlertid litt når enkelte uføre viser liten eller ingen forståelse for at jeg er sliten, trøtt, har smerter og lengter etter mer tid. "Bare vær glad du er frisk!" er ofte tilbakemeldingen. 

Jeg stusser litt over de som mener at jeg selvfølgelig skal stille på dugnader eller bake til alle anledninger, for jeg er jo "frisk". Så er unnskyldningen deres for å ikke bake at de ikke kan ta på seg slike forpliktelser fordi de er syke. Samtidig kan de samme menneskene planlegge konserter lenge i forveien, fjellturer lenge i forveien, stille på stand på messer og selge håndarbeidet sitt... Krever det mindre planlegging av kreftene enn å bake en kake? Da føles det som de egentlig vil slippe unna å bidra, og mener at jeg heller skal stille fordi jeg er "frisk". 

Her snakker jeg selvfølgelig ut fra mine opplevelser, og sier på ingen måte at dette gjelder alle. 

Men når det faktisk er sånn at om jeg ikke trengte å jobbe, og var så godt som utslått halve tiden, så hadde jeg fortsatt hatt mer tid til overs enn hva jeg har nå. Det syns jeg er trist. 

Og igjen, jeg forstår hva det vil si å slite. Jeg forstår at dagsformen kan være uforutsigbar, at det er tøft å leve med smerter og at mange uføre så gjerne skulle ønske at ting var annerledes. Jeg må imidlertid ha lov til å si at jeg er misunnelig på de av de uføre som sier at de har så fantastisk mye tid å ta av, når jeg så langt fra har det selv. 

Anonymkode: 76b76...881

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det er en betalt ferie. Men mange uføre kommer hele tiden med at de "hadde gitt hva som helst for å kunne jobbe 100%", når sannheten når man snakker med en del av dem med en del reservekapasitet er at de absolutt ikke ønsker seg tilbake i jobb. 

Igjen, det gjelder selvfølgelig ikke alle, og helt sikkert ikke flertallet. Men de finnes. Og de er det lett å bli misunnelig på. 

Jeg har vært suicidal, og vet utmerket godt hva det vil si å være langt nede. Ingen ønsker seg dit at hver dag er et helsemareritt. 

Nå sliter jeg imidlertid mye med skader etter fødsel, skader jeg bare må leve med men som gir meg smerter hver dag. Kraftig nedfall, inkontinens, ramponert sexliv og det slaget mot selvbildet det medfører. Men ikke ille nok til at jeg etter å ha måttet ta ny utdanning ikke kan fungere relativt greit i en kontorjobb. Selv om jeg er ufattelig sliten når jeg kommer hjem, og så inderlig skulle ønske meg tid og overskudd til så mye mer i livet. 

Da må jeg faktisk få lov til å kjenne på følelsen av å være misunnelig på dem som sier at de ikke hadde gått tilbake til livet som arbeidsfør for alt i verden, fordi de har det så mye bedre nå.

Anonymkode: 76b76...881

Jeg tror det er mange flere av dem som ikke ønsker seg tilbake i jobb, enn det det ser ut som. Mange sier selvsagt at de ville vært i jobb igjen, men det er nok bare for å holde maska i samfunnet generelt. Det gjelder meg, og da gjelder det antakelig flere i kongeriket også.

Om en sier rett ut at en ikke vil tilbake i jobb, kommer stigmaet automatisk uansett hvor syk en er. Det er holdningen folk reagerer på. Det er også fullt forståelig at folk blir misunnelige på de som velger det vekk. For de som ikke er så opptatt av jordisk gods og gull og høye lønninger, er det helt fantastisk å ha så mye fritid. Ingen ansvar i det hele tatt, bortsett fra der man selv velger å ta ansvar.

Det er likevel synd at dette går utover de som sliter som uføre og ville heller hatt både kropp og jobb på stell.

Anonymkode: 6ca9a...630

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og selv om man har en viss restarbeidsevne så kan man fortsatt kvalifisere til ufør. Spørsmålet er om vedkommende kan forsørge seg selv.  Personen kan ikke leve uavhengig av andre instanser om hun bare jobber to dager i uka eller er vikar på tilkalling.

Anonymkode: 81bbf...0bc

Det er dette mange ikke forstår.

Anonymkode: 6ca9a...630

[magikeren]

On 11/20/2018 at 12:05 AM, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg igjen i dette.

 

Det er en del som har det slik. Ikke alltid, men ofte. Arbeidslivet er tøffere enn før, og ikke alle har den samme arbeidskapasiteten. Samfunnet har ikke råd til at alle de skal bli delvis ufør. Men man bør kunne forvente å få noe forståelse og medfølelse, i alle fall fra de som er uføre. I stedet blir man ofte møtt med "du er jo frisk og må bare prioritere annerledes", i alle fall her på KG. 

Anonymkode: df2bf...ea2

Kan ikke si at jeg ser tråder der en frisk person blir dømt av uføre, med mindre den friske fordømmer uføre først. De trådene der det er uføre vs frisk, så er det som regel tråder der friske fordømmer uføre og de svarer på tiltale. Du kan ikke klandre uføre som angriper friske som angrep de først. Når noen skriver dritt om uføre som gruppe, så er det forståelig at uføre skriver dritt om friske som gruppe tilbake

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har mange gode poenger, og det er klart at alle må gjøre det beste ut av den situasjonen de er i. 

Det stikker imidlertid litt når enkelte uføre viser liten eller ingen forståelse for at jeg er sliten, trøtt, har smerter og lengter etter mer tid. "Bare vær glad du er frisk!" er ofte tilbakemeldingen. 

Jeg stusser litt over de som mener at jeg selvfølgelig skal stille på dugnader eller bake til alle anledninger, for jeg er jo "frisk". Så er unnskyldningen deres for å ikke bake at de ikke kan ta på seg slike forpliktelser fordi de er syke. Samtidig kan de samme menneskene planlegge konserter lenge i forveien, fjellturer lenge i forveien, stille på stand på messer og selge håndarbeidet sitt... Krever det mindre planlegging av kreftene enn å bake en kake? Da føles det som de egentlig vil slippe unna å bidra, og mener at jeg heller skal stille fordi jeg er "frisk". 

Her snakker jeg selvfølgelig ut fra mine opplevelser, og sier på ingen måte at dette gjelder alle. 

Men når det faktisk er sånn at om jeg ikke trengte å jobbe, og var så godt som utslått halve tiden, så hadde jeg fortsatt hatt mer tid til overs enn hva jeg har nå. Det syns jeg er trist. 

Og igjen, jeg forstår hva det vil si å slite. Jeg forstår at dagsformen kan være uforutsigbar, at det er tøft å leve med smerter og at mange uføre så gjerne skulle ønske at ting var annerledes. Jeg må imidlertid ha lov til å si at jeg er misunnelig på de av de uføre som sier at de har så fantastisk mye tid å ta av, når jeg så langt fra har det selv. 

Anonymkode: 76b76...881

Disse folkene høres merkelige ut i mine ører. Selvfølgelig blir man sliten selv om man er frisk. Jeg stusser over den kakedelen og jeg altså. For som ufør, så er det så viktig for meg å bidra der jeg kan. Så jeg er den første som melder meg som kakebaker til arrangementer i barnehagen. Jeg er den som baker når velforeningen arrangerer juletrefest for ungene her osv. Det gir meg følelse av mestring når jeg faktisk klarer å bidra til ting selv om det ikke nødvendigvis er samme bidraget alle andre igjen. Jeg har etter jeg fikk barn, sagt at jeg nå faktisk har funnet en fordel ved å være ufør. For jeg har tid til ungene. Jeg har tid til å la de være hjemme når de er syke, også i karantenetid og hvis de er ekstra slitne en dag. Jeg har tid til å gi de litt kortere dager enn mange har osv. Men det er også den tida jeg har. Alt annet står på vent fordi jeg føler meg som ei sliten vaskefille når de endelig er i seng. Alt går på prioriteringer.

Anonymkode: ef1ca...d73