Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig med deg, når det kommer til svindel, så må de tas. Samtidig må vi ikke glemme at når det kommer til svindel av trygdepenger, så er det dagpenger, arbeidsavklaringspenger og sykepenger som kommer på topp når det kommer til svindel. Uføretrygd og foreldrepenger kommer nederst på listen, de som topper listen diskuteres ikke, men de som ligger nederst i svindel, de skal tas, merkelige greier. Samtidig er de fleste uføretrygdede mellom 60-67 år,og 50-59 år, men i denne tråden virker det som om veldig mange tror at de fleste uføretrygdede er unge, late mennesker, dette er altså FEIL! Det finnes 95 000 uføretrygdede i Norge som er under 50 år. Er folk er inne helt immun mot fakta??

Anonymkode: b06a3...ac0

Tror nok mange som er provoserte av de uføre med spørsmålstegn er folk som faktisk er svært nær dem. Ikke de som er fjernt unna, de har ingen grunn til å irritere seg over disse. Noen er barn av uføre med spørsmålstegn, som har lidd under foreldrenes problemer, og betalt en dyr pris for det.. Mange ser at det kunne vært annerledes. At den personen kunne fått et bedre og mer konstruktivt liv, som ville vært til gode for alle, hvis psykiske problemer hadde vært tatt tak i. Og ikke bare psykiske, men ofte overveldende økonomiske problemer, som mange av de rir på, som ødelegger arbeidsmotivasjonen. Andre har dem som naboer, venner, slektninger eller bekjente. Og en del har de på alle kanter rundt seg. 

Anonymkode: 803e8...c61

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror nok mange som er provoserte av de uføre med spørsmålstegn er folk som faktisk er svært nær dem. Ikke de som er fjernt unna, de har ingen grunn til å irritere seg over disse. Noen er barn av uføre med spørsmålstegn, som har lidd under foreldrenes problemer, og betalt en dyr pris for det.. Mange ser at det kunne vært annerledes. At den personen kunne fått et bedre og mer konstruktivt liv, som ville vært til gode for alle, hvis psykiske problemer hadde vært tatt tak i. Og ikke bare psykiske, men ofte overveldende økonomiske problemer, som mange av de rir på, som ødelegger arbeidsmotivasjonen. Andre har dem som naboer, venner, slektninger eller bekjente. Og en del har de på alle kanter rundt seg. 

Anonymkode: 803e8...c61

Jepp, tror du er inne på noe. Jeg er en av dem som har uttalt meg kritisk til dagens system, og jeg har også beskrevet hvordan jeg opplevde at min mors uføre-status hele hennes voksenliv ble en svært negativ faktor. Jeg og min søsken har pratet mye om dette opp gjennom årene, og nå når mamma er gått bort kjenner jeg på et stort vemod over at det ikke ble mer for henne.

Det kunne vært mer, hadde hun fått riktig hjelp. Eller som jeg og mine søsken har konkludert med, et realt spark i baken. 

Anonymkode: 55281...eab

AnonymBruker
Skrevet
På 5.6.2017 den 14.06, Leo skrev:

Og da må jeg få stille spørsmålet mitt igjen siden det åpenbart er så mange som ser misbruk av systemet: Hvorfor melder dere ikke fra? Det må jo være den absolutt enkleste og sikreste måten å luke ut svindlere og unnalusluntrere på?

Hva skal man si da? Naboen min ble ufør for et par år siden, og det ble visst da umulig å jobbe som vaktmester. Nå har han pussa opp hele huset, fordi det visstnok er så godt å ha noe å holde på med. Han har noen snekkerprosjekter hele tiden og går ikke av veien for å henge i en stige og rense takrennen. Han ble ufør av at han ramla ned fra en stige. Er sosial og utadvent og fikk seg en samboer for noen år siden som solgte et stort hus og dro med seg en god del egenkapital. Så økonomisk sett har de greit. Han har fortalt alt dette selv, og at han var veldig klar for å bli ufør da han mener han har gjort sitt i arbeidslivet. Er 50 år. Jada, man kan jo spekuler i vei om han har traumer fra barndommen, angst, utmattelse osv, men det er jo merkelig hvor arbeidsfør han er og da. Han er ikke annet enn ærlig han karen der.

Anonymkode: 91d24...8bc

Skrevet
15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal man si da? Naboen min ble ufør for et par år siden, og det ble visst da umulig å jobbe som vaktmester. Nå har han pussa opp hele huset, fordi det visstnok er så godt å ha noe å holde på med. Han har noen snekkerprosjekter hele tiden og går ikke av veien for å henge i en stige og rense takrennen. Han ble ufør av at han ramla ned fra en stige. Er sosial og utadvent og fikk seg en samboer for noen år siden som solgte et stort hus og dro med seg en god del egenkapital. Så økonomisk sett har de greit. Han har fortalt alt dette selv, og at han var veldig klar for å bli ufør da han mener han har gjort sitt i arbeidslivet. Er 50 år. Jada, man kan jo spekuler i vei om han har traumer fra barndommen, angst, utmattelse osv, men det er jo merkelig hvor arbeidsfør han er og da. Han er ikke annet enn ærlig han karen der.

Anonymkode: 91d24...8bc

Hva du skal si? Hvis du mener at han ikke er berettiget til å motta uføretrygd fordi han er for frisk så skal du melde fra om det til NAV i stedet for å sitte her og sutre.

Og hvis jeg sier til deg at jeg har pusset opp soverommet mens jeg har vært sykmeldt i vinter så vil vel du si at jeg burde ha vært på jobb. Nå som rommet er ferdig synes det ikke at jeg brukte to måneder på å male veggene og seks uker på taket fordi jeg måtte gjøre jobben stort sett med venstre hånd og kun klarte å jobbe noen minutter av gangen samtidig som jeg innimellom måtte ta et par dagers pause. Normalt ville jobben ha vært gjort på en helg. Nå har jeg etter hvert fått behandling for skaden min og vet du hva legene og fysioterapeutene sier? Jo, at hvis ikke jeg hadde gjort slike ting så ville mine muligheter for noen gang å bli arbeidsfør igjen ha vært betraktelig redusert. Legen min og de som ser meg hver dag, også de dagene hvor smerter etc. har satt meg helt ut av spill, har aldri lurt på om jeg burde være sykmeldt. Men du, som nabo, ville sannsynligvis ikke sett noe annet enn at jeg har et nyoppusset soverom. Jeg vet ikke, og kanskje ikke du heller, men det er jo slett ikke umulig at naboen din holder på på samme måten.

Poenget mitt er at man må ha hele bildet for å kunne gjøre seg opp en mening og det har sjelden naboer og bekjente

 

  • Liker 10
AnonymBruker
Skrevet
2 timer siden, Leo skrev:

Hva du skal si? Hvis du mener at han ikke er berettiget til å motta uføretrygd fordi han er for frisk så skal du melde fra om det til NAV i stedet for å sitte her og sutre.

Og hvis jeg sier til deg at jeg har pusset opp soverommet mens jeg har vært sykmeldt i vinter så vil vel du si at jeg burde ha vært på jobb. Nå som rommet er ferdig synes det ikke at jeg brukte to måneder på å male veggene og seks uker på taket fordi jeg måtte gjøre jobben stort sett med venstre hånd og kun klarte å jobbe noen minutter av gangen samtidig som jeg innimellom måtte ta et par dagers pause. Normalt ville jobben ha vært gjort på en helg. Nå har jeg etter hvert fått behandling for skaden min og vet du hva legene og fysioterapeutene sier? Jo, at hvis ikke jeg hadde gjort slike ting så ville mine muligheter for noen gang å bli arbeidsfør igjen ha vært betraktelig redusert. Legen min og de som ser meg hver dag, også de dagene hvor smerter etc. har satt meg helt ut av spill, har aldri lurt på om jeg burde være sykmeldt. Men du, som nabo, ville sannsynligvis ikke sett noe annet enn at jeg har et nyoppusset soverom. Jeg vet ikke, og kanskje ikke du heller, men det er jo slett ikke umulig at naboen din holder på på samme måten.

Poenget mitt er at man må ha hele bildet for å kunne gjøre seg opp en mening og det har sjelden naboer og bekjente

 

Og du sammenligner din story med kontinuerlig oppussing av et helt hus fordi? Folk har som oftest et mye større og nærere bilde enn det du legger til grunn. Særlig mange hjemmehengende folk skravler om de mest utrulige detaljer om sitt liv. Har til og med blitt rådført angående om hva en skulle lyve til NAV om nettopp i uføresak. 

Anonymkode: e6c0b...600

  • Liker 2
Gjest GoldenLioness
Skrevet

Nå er ikke jeg ufør, men er langtidssykemeldt og går over på AAP til høsten. 

Jeg hadde et herlig liv! Jeg løp hver dag, hadde en jobb som passet meg perfekt og ferier var forbeholdt eventyr med dykking, fjellklatring og masse aktiviteter. Så en dag kollapset jeg og ble hentet av ambulanse uten å skjønne bæret. På over 30 år har noe sånt aldri skjedd meg. Jeg har jobbet og vært aktiv hele livet med sommerjobb hver sommer gjennom studier og har vært selvstendig siden jeg var 16 år.

Vi fant ut at jeg var gravid og konkluderte med at det var grunnen til kollapsen uten at noe mer ble gjort. Det hanglet og gikk og siste trimester kom kollapsene oftere og oftere så jeg ble sykemeldt. Fødte og var i relativt bra form, men hadde fortsatt små anfall hele veien. Da jeg startet å jobbe var jeg full i energi og var så glad for å komme meg tilbake i jobb. Jeg følte alt av brikker hadde falt på plass med gode rutiner, en herlig unge, bra jobb og trening. Knapt en måned etter så kollapset jeg og ble hentet av ambulanse igjen.

Etter utallige prøver, innleggelse, tester, nålestikking og Google så konkluderte fastlegen med at hun mistenkte ME. Jeg ante knapt hva det var. Er ikke det en sånn "man er trøtt sykdom og bare sover?" Realiteten er at jeg ikke er "sovetrøtt". Kroppen har slått seg av. Det er som om jeg har løpt maraton og tatt maxdykk på én dag, drukket en flaske sprit uten å hydrere og ikke ha sovet på noen uker; alt på én gang. Jeg våkner opp " fyllesyk" HVER morgen! Noen dager spiser jeg såvidt noe og første måltid orker jeg kanskje rundt 16.00. Det å holde vekten over 50 kg er en kamp. 

Jeg kan ikke løpe, jeg kan ikke stresse, jeg kan ikke dra på ferier eller ta en for lang busstur for den saks skyld. Verden er snudd på hodet og jeg savner energi, overskudd og det å kunne være sosial med venner og kollegaer. Men det koster for mye. Merkelig nok så kan en kaffedate føre til at jeg må ligge i mørket noen dager etterpå. 

Så da må jeg hvile og spare krefter mandag til fredag mens ungen er i barnehagen slik at jeg kan gi han hele meg på ettermiddagen og i helgene. Å jobbe er uaktuelt fordi jeg ikke klart støy, for mye lys, lyd, prating etc. Da går kroppen i shotdown. 

Så når du ser meg i helgene smilende og at jeg leker med sønnen min i parken så ser du lille jeg har av energi og overskudd som jeg har samlet gjennom hele uken. 

Så lett det er å sitte der på sin høye hest å dømme andre mennesker.

Jeg snakker aldri om at jeg er syk. Jeg er ikke sykdommen min. For meg selv, familien min og aller mest sønnen min så må jeg gjøre det beste ut av situasjonen. Så det å komme meg ut i solen og gå turer, gå i parken og andre ting som er lysbetonte er utrolig viktig for helsen min de dagene jeg orker å gjøre de tingene. 

Du aner ikke sorgen jeg føler på fordi jeg ikke kan gjøre alt det jeg ønsker å gjøre. Jeg håper selvsagt at jeg blir frisk, men prognosen for denne drittsykdommen er laber for dem som får den i voksen alder. I verste fall så blir jeg ufør. Men da kan jeg i det minste kun fokusere på å være den beste mammaen jeg kan være for sønnen min.

Jeg er forberedt på å gjøre alt NAV ber meg om å gjøre. Jeg VIL bli frisk. Men for en som har trent fullkontalt kampsport, løp flere mil i uka, klatret som en edderkopp og dykket til luften var på bristepunktet så ser det svart ut når jeg i går måtte stoppe og ta en pause på vei til barnehagen etter 3(!) minutter bortover gaten....Er du klar over hvor knusende det er?

Skrevet
21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og du sammenligner din story med kontinuerlig oppussing av et helt hus fordi? Folk har som oftest et mye større og nærere bilde enn det du legger til grunn. Særlig mange hjemmehengende folk skravler om de mest utrulige detaljer om sitt liv. Har til og med blitt rådført angående om hva en skulle lyve til NAV om nettopp i uføresak. 

Anonymkode: e6c0b...600

Fordi det er et eksempel på at hvordan ting ser ut til å være kan helt forskjellig fra hvordan det egentlig er. Og du svarer heller ikke på hvorfor dere som tydeligvis er omgitt av det dere mener er svindlere ikke melder fra om slike tilfeller?

  • Liker 6
AnonymBruker
Skrevet
32 minutter siden, Leo skrev:

Fordi det er et eksempel på at hvordan ting ser ut til å være kan helt forskjellig fra hvordan det egentlig er. Og du svarer heller ikke på hvorfor dere som tydeligvis er omgitt av det dere mener er svindlere ikke melder fra om slike tilfeller?

Jeg malte også noen flekker i taket som jeg presset meg til å gjøre under sykemelding. Jeg hadde da hatt flere operasjoner. Jeg fortalte det derimot ikke til legene eller kirurgene mine, da jeg ikke anså det som interessant, og jeg sammenligner det heller ikke med naboen min, som er ufør pga. armen, som malte hele det svære huset sitt utvendig med den armen, mens hun sprudlet og sang. Og jeg antar heller ikke at alle andre bare har forstyrret virkelighetssans, i forhold til meg selv, og er ute av stand til å oppfatte virkeligheten som den er, og bare fordømmer andre på lang avstand. 

Hvorfor ikke melde. Jeg vet om flere som har endt opp på NAV med ufør. Dette er ikke arbeidsfolk, som kom fra middelklassen eller egentlig arbeidsklassen heller. Flere kom fra brokede hjem. Før de fikk ufør hang de på NAV i mange år, og NAV forsøkte mange ting for å motivere de, en del ble sendt på langvarig utdanning(en del yalla-utdanninger også, etter deres eget hjerte(ikke fornuft) som skattebetalerne betalte for i åresvis. I de årene levde de et ganske så normalt godt liv, med litt bedre inntekt enn andre studenter. Ingen av disse jobber i dag med utdanningen de fikk sponset, de mottar ufør. I flere slike tilfeller blir NAVeren stemplet som håpløs av Nav. Det er ikke nødvendigvis sykdommen som gjør dem ufør, derfor har de gått på AAP i åresvis uten avklaring, en del i mange flere år enn 4 år. For noen av disse så vet både legene og NAV at de er håpløse personer å få i virksomhet og rett og slett gir opp, for motivasjonen og viljen er ikke der. Da har det ikke så mye hensikt å rapportere dem. Problemene med disse er mye dypere enn bare å rapportere til et NAV-kontor, som allerede vet det, for de har brukt mange år på å få de i fornuftig virksomhet og bort fra NAV.

Kan også melde at årsaken til at noen av de ville ha ufør, var fordi på et tidspunkt ville de ha muligheten til å kjøpe eget hjem, og man får ikke lån på AAP, fortalt av de selv. Et par andre har ikke motivasjon til å jobbe, fordi de har ekstremt med gjeld som er helt ute av kontroll, med tvangstrekk som spiser opp lønna deres hver eneste måned uansett, så det er ikke "verd" det. 

Anonymkode: 803e8...c61

AnonymBruker
Skrevet

Jeg skulle ønske NAV ga mer aktivt tilbud om økonomisk rådgivning, opplæring og opprydding til mange på NAV. For det er ikke uvanlig at NAVere har alvorlige økonomiske problemer, som selvfølgelig skaper enda mer angst, depresjon,ødelegger fremtidssyn og motivasjon. Så slipper vi som er nær dem å få den telefonen på slutten av måneden når det ikke er mer mat i skapet eller kroner på kontoen, selv om de har høyere inntekt enn oss selv, og så slipper folk rundt dem å låne ut penger i øst og vest, som de mest sannsynlig aldri ser igjen. Det hadde vært konstruktiv hjelp, som hadde gjort en forskjell for den psykiske helsen til mange. 

Anonymkode: 803e8...c61

AnonymBruker
Skrevet
1 time siden, GoldenLioness skrev:

Nå er ikke jeg ufør, men er langtidssykemeldt og går over på AAP til høsten. 

Jeg hadde et herlig liv! Jeg løp hver dag, hadde en jobb som passet meg perfekt og ferier var forbeholdt eventyr med dykking, fjellklatring og masse aktiviteter. Så en dag kollapset jeg og ble hentet av ambulanse uten å skjønne bæret. På over 30 år har noe sånt aldri skjedd meg. Jeg har jobbet og vært aktiv hele livet med sommerjobb hver sommer gjennom studier og har vært selvstendig siden jeg var 16 år.

Vi fant ut at jeg var gravid og konkluderte med at det var grunnen til kollapsen uten at noe mer ble gjort. Det hanglet og gikk og siste trimester kom kollapsene oftere og oftere så jeg ble sykemeldt. Fødte og var i relativt bra form, men hadde fortsatt små anfall hele veien. Da jeg startet å jobbe var jeg full i energi og var så glad for å komme meg tilbake i jobb. Jeg følte alt av brikker hadde falt på plass med gode rutiner, en herlig unge, bra jobb og trening. Knapt en måned etter så kollapset jeg og ble hentet av ambulanse igjen.

Etter utallige prøver, innleggelse, tester, nålestikking og Google så konkluderte fastlegen med at hun mistenkte ME. Jeg ante knapt hva det var. Er ikke det en sånn "man er trøtt sykdom og bare sover?" Realiteten er at jeg ikke er "sovetrøtt". Kroppen har slått seg av. Det er som om jeg har løpt maraton og tatt maxdykk på én dag, drukket en flaske sprit uten å hydrere og ikke ha sovet på noen uker; alt på én gang. Jeg våkner opp " fyllesyk" HVER morgen! Noen dager spiser jeg såvidt noe og første måltid orker jeg kanskje rundt 16.00. Det å holde vekten over 50 kg er en kamp. 

Jeg kan ikke løpe, jeg kan ikke stresse, jeg kan ikke dra på ferier eller ta en for lang busstur for den saks skyld. Verden er snudd på hodet og jeg savner energi, overskudd og det å kunne være sosial med venner og kollegaer. Men det koster for mye. Merkelig nok så kan en kaffedate føre til at jeg må ligge i mørket noen dager etterpå. 

Så da må jeg hvile og spare krefter mandag til fredag mens ungen er i barnehagen slik at jeg kan gi han hele meg på ettermiddagen og i helgene. Å jobbe er uaktuelt fordi jeg ikke klart støy, for mye lys, lyd, prating etc. Da går kroppen i shotdown. 

Så når du ser meg i helgene smilende og at jeg leker med sønnen min i parken så ser du lille jeg har av energi og overskudd som jeg har samlet gjennom hele uken. 

Så lett det er å sitte der på sin høye hest å dømme andre mennesker.

Jeg snakker aldri om at jeg er syk. Jeg er ikke sykdommen min. For meg selv, familien min og aller mest sønnen min så må jeg gjøre det beste ut av situasjonen. Så det å komme meg ut i solen og gå turer, gå i parken og andre ting som er lysbetonte er utrolig viktig for helsen min de dagene jeg orker å gjøre de tingene. 

Du aner ikke sorgen jeg føler på fordi jeg ikke kan gjøre alt det jeg ønsker å gjøre. Jeg håper selvsagt at jeg blir frisk, men prognosen for denne drittsykdommen er laber for dem som får den i voksen alder. I verste fall så blir jeg ufør. Men da kan jeg i det minste kun fokusere på å være den beste mammaen jeg kan være for sønnen min.

Jeg er forberedt på å gjøre alt NAV ber meg om å gjøre. Jeg VIL bli frisk. Men for en som har trent fullkontalt kampsport, løp flere mil i uka, klatret som en edderkopp og dykket til luften var på bristepunktet så ser det svart ut når jeg i går måtte stoppe og ta en pause på vei til barnehagen etter 3(!) minutter bortover gaten....Er du klar over hvor knusende det er?

Ja. Jeg vet hvor knusende det er. Jeg har brukt 5 år på å dra meg ut av en slik gjørme, og er enda ikke helt ute. I tillegg til kronisk sykdom, hadde jeg livstruende tilstand ,mange operasjoner og kroniske smerter. Jeg får heller aldri barn pga. det, som jeg kan være den beste mammaen for, og kose meg i parken med. Det betyr ikke at jeg tror at hele debatten om at vi i Norge har vært for ukonstruktive med uføretrygd handler om meg. For øvrig tror jeg ingen fordømmer meg, tenker ikke på det. Har vært for opptatt med å dra meg ut av gjørma, opp på beina igjen, slepe meg rundt med konstante smerter, makte hverdagen, oppnå mine mål, bidra til samfunnet, finne konstruktive løsninger på alvorlige problemer vi har, og leve et nogenlunde verdig liv. Og jeg tror ikke mange ville ønsket å bytte liv med meg heller, heller ikke du. Så hvem som sitter på den høye hest kan stilles spørsmålstegn ved.

Problemet er at hver gang debatten er oppe, så har man mulighet til å se på et spektrum, med en bredde av forskjellige årsaker og utfordringer, som det finnes løsninger på, men en del gjør hele debatten om til å handle om dem selv. 

Anonymkode: 803e8...c61

  • Liker 1
Gjest GoldenLioness
Skrevet
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg vet hvor knusende det er. Jeg har brukt 5 år på å dra meg ut av en slik gjørme, og er enda ikke helt ute. I tillegg til kronisk sykdom, hadde jeg livstruende tilstand ,mange operasjoner og kroniske smerter. Jeg får heller aldri barn pga. det, som jeg kan være den beste mammaen for, og kose meg i parken med. Det betyr ikke at jeg tror at hele debatten om at vi i Norge har vært for ukonstruktive med uføretrygd handler om meg. For øvrig tror jeg ingen fordømmer meg, tenker ikke på det. Har vært for opptatt med å dra meg ut av gjørma, opp på beina igjen, slepe meg rundt med konstante smerter, makte hverdagen, oppnå mine mål, bidra til samfunnet, finne konstruktive løsninger på alvorlige problemer vi har, og leve et nogenlunde verdig liv. Og jeg tror ikke mange ville ønsket å bytte liv med meg heller, heller ikke du. Så hvem som sitter på den høye hest kan stilles spørsmålstegn ved.

Problemet er at hver gang debatten er oppe, så har man mulighet til å se på et spektrum, med en bredde av forskjellige årsaker og utfordringer, som det finnes løsninger på, men en del gjør hele debatten om til å handle om dem selv. 

Anonymkode: 803e8...c61

Du er da ikke Ts? Skjønte ikke relevansen her med svaret ditt på mitt innlegg?

AnonymBruker
Skrevet
21 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Du er da ikke Ts? Skjønte ikke relevansen her med svaret ditt på mitt innlegg?

Kanskje du trenger å lese det en gang til, hvis du ikke ser relevansen. Har aldri lest noen regel om at vi bare må svare på TS innlegg her, da hadde mange av innleggene i denne tråden vært slettet. 

Anonymkode: 803e8...c61

  • Liker 3
Gjest GoldenLioness
Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du trenger å lese det en gang til, hvis du ikke ser relevansen. Har aldri lest noen regel om at vi bare må svare på TS innlegg her, da hadde mange av innleggene i denne tråden vært slettet. 

Anonymkode: 803e8...c61

Babler du om? Jeg svarte direkte til Ts sitt innlegg. 

Skrevet
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke melde. Jeg vet om flere som har endt opp på NAV med ufør. Dette er ikke arbeidsfolk, som kom fra middelklassen eller egentlig arbeidsklassen heller. Flere kom fra brokede hjem. Før de fikk ufør hang de på NAV i mange år, og NAV forsøkte mange ting for å motivere de, en del ble sendt på langvarig utdanning(en del yalla-utdanninger også, etter deres eget hjerte(ikke fornuft) som skattebetalerne betalte for i åresvis. I de årene levde de et ganske så normalt godt liv, med litt bedre inntekt enn andre studenter. Ingen av disse jobber i dag med utdanningen de fikk sponset, de mottar ufør. I flere slike tilfeller blir NAVeren stemplet som håpløs av Nav. Det er ikke nødvendigvis sykdommen som gjør dem ufør, derfor har de gått på AAP i åresvis uten avklaring, en del i mange flere år enn 4 år. For noen av disse så vet både legene og NAV at de er håpløse personer å få i virksomhet og rett og slett gir opp, for motivasjonen og viljen er ikke der. Da har det ikke så mye hensikt å rapportere dem. Problemene med disse er mye dypere enn bare å rapportere til et NAV-kontor, som allerede vet det, for de har brukt mange år på å få de i fornuftig virksomhet og bort fra NAV.

Kan også melde at årsaken til at noen av de ville ha ufør, var fordi på et tidspunkt ville de ha muligheten til å kjøpe eget hjem, og man får ikke lån på AAP, fortalt av de selv. Et par andre har ikke motivasjon til å jobbe, fordi de har ekstremt med gjeld som er helt ute av kontroll, med tvangstrekk som spiser opp lønna deres hver eneste måned uansett, så det er ikke "verd" det. 

Anonymkode: 803e8...c61

Det du beskriver her er vel ganske typisk for mennesker med psykiske lidelser...

  • Liker 1
Gjest Axl Rose
Skrevet

Vet du hva jeg blir frustrert over? Mennesker som kommer med "du ser jo så bra ut, du har ingen grunn til uføre du er jo bra". Folk kan se bra ut og oppføre seg som om ingenting feiler de. Men dere som klager aner ingenting om hvilken hard og evig kamp folk må kjempe inni seg. Det er strengt å bli ufør og man blir ikke ufør for moro skyld. Tenk litt med hjernen deres. Den er ikke bare til pynt!

AnonymBruker
Skrevet
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg vet hvor knusende det er. Jeg har brukt 5 år på å dra meg ut av en slik gjørme, og er enda ikke helt ute. I tillegg til kronisk sykdom, hadde jeg livstruende tilstand ,mange operasjoner og kroniske smerter. Jeg får heller aldri barn pga. det, som jeg kan være den beste mammaen for, og kose meg i parken med. Det betyr ikke at jeg tror at hele debatten om at vi i Norge har vært for ukonstruktive med uføretrygd handler om meg. For øvrig tror jeg ingen fordømmer meg, tenker ikke på det. Har vært for opptatt med å dra meg ut av gjørma, opp på beina igjen, slepe meg rundt med konstante smerter, makte hverdagen, oppnå mine mål, bidra til samfunnet, finne konstruktive løsninger på alvorlige problemer vi har, og leve et nogenlunde verdig liv. Og jeg tror ikke mange ville ønsket å bytte liv med meg heller, heller ikke du. Så hvem som sitter på den høye hest kan stilles spørsmålstegn ved.

Problemet er at hver gang debatten er oppe, så har man mulighet til å se på et spektrum, med en bredde av forskjellige årsaker og utfordringer, som det finnes løsninger på, men en del gjør hele debatten om til å handle om dem selv. 

Anonymkode: 803e8...c61

Bravo, spikeren på hodet👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 55281...eab

Skrevet
11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bravo, spikeren på hodet👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 55281...eab

Nå handler vel også mesteparten av innlegget du siterte også om vedkommende selv da men.... ;)

 

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
5 minutter siden, Leo skrev:

Nå handler vel også mesteparten av innlegget du siterte også om vedkommende selv da men.... ;)

 

Herregud, kverulering de luxe😒.

Anonymkode: 55281...eab

  • Liker 1
Gjest RosieM
Skrevet

Jeg er heldig. Jeg har hatt en fin barndom hvor jeg gledet meg til å dra på skolen og lære. Ingen var slemme mot meg og jeg opplevde aldri noen form for mobbing. Jeg vokste opp i et trygt og stabilt hjem hvor foreldrene mine ga meg alt de hadde av kjærlighet. Jeg har aldri slitt med psyken og heller ikke den fysiske helsen. Jeg har fått meg god utdanning og jobb. Jeg ser på fremtiden med glede og ikke med usikkerhet. Jeg har en stor trygghet i meg selv og det er jeg glad for. 

Så er det jo sånn at ikke alle er like heldige som meg. Det finnes mange som ikke har hatt en like fin start på livet som meg. Jeg kjenner en av disse og hun er min beste venninne. Hadde ikke hun vært i livet mitt så tror jeg at jeg hadde delt samme synspunkt som andre her inne. Det er mye fordommer når det gjelder psykiske problemer og jeg har kommet over flere tråder her hvor folk "latterliggjør" angst. Det gjør meg vondt helt inntil hjerterota at det finnes så usympatiske og hjerterå mennesker. Snakk om å rakke ned på de svakeste. Ja, for all del, jeg er heller ikke i tvil om at det finnes uføre som ikke burde vært det, men jeg velger allikevel å tro at størsteparten av de uføre er det av god grunn. 

Venninnen min er ei som for mange kan se frisk ut utenpå. Ingen kan se at hun er syk. Noe av det verste med å slite psykisk er at folk ikke har forståelse for det. Jeg har aldri slitt psykisk selv, så det er også vanskelig for meg å sette meg inn, men etter å ha hatt ei venninne som har slitt med panikkangst i mange år og vært vitne til flere angstanfall, så må jeg bare si at jeg syntes fryktelig synd på mennesker som sliter med dette. 

Jeg har opplevd at folk har sagt venninnen min ikke kan ha angst, for da hadde hun da ikke orket å gå på et kjøpesenter. For det første: Dagene til venninnen min varierer, hun har dager hvor hun ikke orker å gå utenfor døren, mens andre dager våger hun seg ut. På offentlige plasser sliter hun med noe folk som kjenner henne ikke vet noe om og pga dette handler hun aldri heller i butikker uten toalett: venninnen min får diaré hver gang hun er på kjøpesenter eller butikken. Det er rett og slett nervøstiten som slår utpå magen hennes. Dette syntes hun er veldig flaut og har derfor kun betrodd seg til meg om dette i vennegjengen. Hvis vi går flere sammen på et kjøpesenter og hun stadig flyr på do så unnskylder hun seg til de andre om at hun drakk så mye vann før hun dro ut. Jeg derimot, vet hvorfor hun flyr slik på do. 

Jeg har vært vitne til angsten i flere situasjoner, i bilen med meg, i taxi, på kino, ute på gåtur. Ja, you name it. Angstanfallene hennes kan komme når som helst. Hun går på anti depressive og har gjort dette i mange år, så hun har blitt bedre, men hun sliter fortsatt nok til at det preger hverdagen hennes. I tillegg har hun slitt på seg flere muskelknuter fordi hun er så mye anspent, så skuldre og rygg sliter hun også med. 

Hun har blitt sterilisert fordi hun selv ser at hun ikke kan ta vare på et barn og har mer enn nok med seg selv. 

Venninnen min opplevde mobbing gjennom hele barne og ungdomsskolen. Hun ble mobbet av elever og lærere. Mobbingen foregikk også på Internett, så etter å ha gått en hel skoledag med mobbing så ventet det mer mobbing på pcen hjemme. Tenårene til venninnen min var også i en periode preget av fysisk vold av sin far og verbal vold av sin mor. Venninnen min hadde en overvektig mor som tydeligvis slet med seg selv og lot dette gå utover min venninne som den gang veide femtifem kilo. Hun ble kalt feit. Resultatet av dette ble spiseforstyrrelsene som hun slet med i mange år og hun mistet i en periode mensen i hele to år. Selv om venninnen min er normalvektig igjen idag så er det tydelig at hun fortsatt sliter med forholdet til mat, hun har ofte perioder hvor hun raser ned i vekt og blir undervektig igjen. 

Venninnen min forsøkte å ta livet sitt som tyveåring.

Venninnen min sliter også med søvn, hun har mareritt flere ganger i uken om mobbingen hun opplevde gjennom barndommen og tenårene. Hun forteller meg at det er som å gjenoppleve marerittet om og om igjen. Hun har gått flere år i terapi og gjør det fortsatt, men traumene og angsten har satt seg så godt at hun selv har innsett at dette er noe hun må lære seg og leve med, og dessverre også å dø med.

Så da spør jeg dere som virker som dere misunner uføre: Misunner dere virkelig fortsatt uføre hvis dere måtte ha gått gjennom og fortsatt daglig slite med det venninnen min gjør? 

AnonymBruker
Skrevet

Hei. Jeg er ufør og synes det er rett å slett python!!!! 

Anonymkode: f513a...fc0

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...