Gå til innhold

Mormor


Sola-90

Anbefalte innlegg

I går mista jeg, eller vi, henne som kanskje har betydd mest for meg. Mormor. Du gikk bort, helt uforventa. Riktig nok har du vært syk de siste åra, med kols. Den tok mer og mer over livet ditt, tappa deg for tid og krefter. Du ble mer og mer avhengig å ta det med ro. For en som var så sosial som deg, kan jeg se for at det gjorde store forandringer for deg. Du hadde stor lidenskap for hage, mat og tekstil, det og ble tatt fra deg med tiden. 

Med åra ble du nok litt bitter, og jeg skjønner nå hvorfor.

Fine mormor, for det er du. For meg betyr du så mye, uansett. Vi hadde så mye ugjort. 

Ord blir stumme, fattige og faktisk meningsløse. 

Egoismen i meg kunne ønske at du var her, men. Hjerte sier at det er helt greit. Jeg forstår hvorfor, på en måte. 

Du og morfar hadde over 50 år sammen. 50 år som hånd i hanske. Dere som andre hadde en del helse plager, men dere var der for hverandre uansett. Kjærlighet, tillit og tålmodighet. På de 50 åra, ble 2 til 4, 4 til 18. Dere fikk også oppleve og bli oldeforeldre til to stykker sammen. 

Jeg er så fortvilet, trist og helt ærlig, forbanna på at jeg ikke kan se deg, høre deg eller ta på deg. Livet er så urettferdig, akkurat nå litt meningsløst. Vi blir født for å dø. For hva? 

Mormor, du skulle sett nå. Det virker som om barna dine har valgt å legge sine krangler bak seg nå, for deg og for morfar. 

Barndommen min var hos dere, jeg var veldig heldig og fikk vært mye sammen med dere i oppveksten. Vi 3 hadde noe spesielt. Jeg er en av de eldste av oss barnebarn, så jeg har veldig mange historier med dere. Som for meg er dyrebart. Jeg skal ta med meg alt jeg har lært, overføre tradisjoner vidre. For det er som er viktig.

Jeg vil du skal vite at morfar, den fine fine mannen din, gjorde virkelig alt for å redde deg. Med deg i fokus, ringte han 113 og ble veiledet godt. Han jobbet som en helt med hjertekomprisjoner til ambulansen kom. De tok over, men tiden gikk. Du sa stopp. 

Sjokket kom, en ubeskrivelig smerte. Vakumfølese. Mormor er død. 

Jeg har aldri kjent en sånn fortvilelse, som jeg gjør nå. Et enormt savn. Jeg gråter, hele tiden. Det gjør så vondt. Det er bare sånn det går å beskrive det. Vondt.

Jeg fikk tatt farvel, på en måte. Fysisk. Du ble hentet, og det med verdighet og respekt. Jeg veit du blir passet på, der kroppen din er nå. Jeg håper at der DU er nå, der har du det virkelig bra. Der går du nok rundt i de fineste blomstene, med den fine kjolen du fikk med deg. 

Jeg veit ikke hva jeg tror på, men det var nok ikke tilfeldig at sola skinte i det du reiste, på en ellers grå dag. 

Tankene mine vandrer, de er så rotete. Det er så vondt.

Jeg håper du har det bedre nå. Vi ses igjen.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...