.

[Ronaldo85]

.

 

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[AnonymSjiraff]

Snakk med en psykolog. 

[AnonymBruker]

Men hvordan skal du komme deg videre i livet uten å få noen form for hjelp? Du har skrevet mange av disse innleggene på KG en stund nå, men det virker ikke som at du kommer deg noe videre på egenhånd.

 

Anonymkode: 71211...cf5

[AnonymBruker]

Det blir bedre

Anonymkode: 871f6...59f

[Vitenskapsmannen]

1 time siden, Steffieboy skrev:

At livet ikke vil meg vèl. At jeg ikke er bygd for dette. At det er en forbannelse over meg.

Jeg må slutte med selvmedlidenheten, tenker dere sikkert. Men om dere var meg ville dere gjort akkurat det samme, for da ville dere hatt min hjerne og hvordan den fungerer. Men dere er dere, og jeg er meg.

Jeg kan ikke noe for hvordan jeg er, og hvordan jeg er blitt.

Jeg kan ikke forholde meg til at andre mennesker har det verre enn meg her i verden, og se lysere på ting pga det. Det fungerer ikke slik.

Jeg mestrer ikke livet, rett og slett. Per definisjon er jeg en taper, men det vil ingen si til meg hverken her eller i virkeligheten. Men det er bare av høflighet dere gjør det.

At jeg er en taper i livet, er det ingen tvil om. Jeg taper kampen om jobb, mulighetene for partner eller familie. Man er nødt til å brøyte seg fremover her i livet med spisse albuer. Tråkke på eller bli tråkka på.

Livet virker så dystert, og jeg ikke noen god fremtid. Ikke fordi jeg er negativ, men jeg er realistisk. Jeg vet hvordan jobbmarkedet er, samt hvordan jeg fungerer i arbeidslivet. Jeg vet at jeg stiller dårligere i kampen om jenters gunst både pga økonomi, status på yrket, personlighet og utseende. Har man ikke det ene må man kompensere med noe annet.

Ikke tro at min påståtte pessimisme er grunnen til at jobb og dame uteblir. Ingen kolleger eller damer ser denne siden ved meg. Bare til dels familien, men stort sett lukker jeg alt inne for meg selv.

En ting som er sikkert; jeg vil ikke ha psykologhjelp. Ønsket mitt om å ikke være noe er større enn noe annet. Jeg er så lei av å ha så masse følelser. Jeg føler meg ikke mandig, og fryktelig svak som menneske.

Alle andre mennesker går rundt med evner og egenskaper til et eller annet. Jeg har ikke noe sånt.

Hei!

Så trist å høre at du har det så tungt. En ting må du skjønne med en gang: du er syk, og du blir sannsynligvis ikke bedre av deg selv, med andre ord trenger du hjelp!

Dette kan du få ved å gå til en psykolog/psykiatriker. Jeg regner med du sier du ikke ønsker dette fordi du helt sikkert mener selv at du ikke er gal. Men det er en vanlig misoppfatning! Å gå til psykolog når man sliter mentalt er ikke annerledes enn å gå til optikeren når du trenger briller! Det er et rart stigma i samfunnet om at bare gale folk går til psykolog, men det stemmer ikke! Selv hadde jeg god hjelp av psykolog i en situasjon der jeg var langt nede. Jeg kjenner meg igjen i mange av de tankene du har!

Når det gjelder jobb er det viktigste at du finner noe du trives med å gjøre! Penger kommer i andre rekke. Når det gjelder damer kan det godt være din væremåte ikke passer med de forventningene norske damer har til norske menn, og da kan man se etter damer fra en mer familieorientert kultur! Det er ingenting du ikke kan oppnå!

Men først må du ta det første steget som er å få hjelp til å komme deg opp av bølgedalen du er nede i nå!

Det ER lys i tunellen! Lykke til!

Morten.

 

[Ronaldo85]

På 29.5.2017 den 18.38, AnonymBruker skrev:

.

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[Gjest Froning]

For å gjøre problemet ditt enklere for deg...

Alt ligger i hodet ditt. Problemet ditt er at du har kjøpt inn på alt negativt som har dukket opp i hodet ditt til at det har manifistert seg som en selvdestruktiv mentalitet/holdning mot livet. Det finnes ikke en følelse for "taper"," lite mandig" eller alt du åpner tråden med.

Siden du ikke vil til psykolog og spør om hjelp her kan jeg ikke si annet enn:

Lær deg at du ikke er det du tenker og egoet ditt danner en subjektiv oppfatning av virkeligheten. For meg virker det som du trenger å tvinge deg selv til å snappe ut av selvmedlidenheten hvis ting skal endre seg. Sutring er ikke produktiv og du er ikke dømt til å ha det misserabelt selv om livssituasjonen din er som den er.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese. Ut fra måten du skriver på virker du ikke bare deprimert, men også utrolig intelligent - dét er da i det minste en positiv egenskap mange jenter setter pris på. 

Nå vet jeg ikke om du har noen utdanning, men husk at det er aldri for sent å studere. Og det er da mange som for eksempel har en butikkjobb og klarer seg godt i livet? Penger og status er ikke alt.

Du sier ikke noe om alderen din, men jeg tviler sterkt på at ting ikke kommer til å bli bedre for deg og at du forblir singel for alltid. Men med de tankene du har om deg selv og livet for øvrig er ikke du mottakelig for hverken kjæreste eller bedring av livssituasjon. 

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å oppsøke hjelp. Dra til legen din og be om henvisning, gjerne til psykiater. Det i seg selv er et stort steg i riktig retning.

Lykke til, og god bedring. 

Anonymkode: f4bb1...6fb

[Ronaldo85]

På 30.5.2017 den 20.50, AnonymBruker skrev:

 

.

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[AnonymBruker]

Vel man får hvert fall ikke et bedre liv av å stenge seg inne og nekte å forandre på ting. Hvis du sliter med angst og unvikenhet er beste medisin å komme seg ut i naturen og ut blant folk for sosialisering. 

Anonymkode: 6e261...62f

[Ronaldo85]

På 1.6.2017 den 18.57, AnonymBruker skrev:

.

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[AnonymBruker]

Det fungerer tydeligvis ikke for deg så du er nødt til å gjøre endringer. Eller ha det slik du har det nå resten av livet. Få rumpa opp av kontorstolen og sett i gang!

Anonymkode: 6e261...62f

[AnonymBruker]

Det er ingen som kan hjelpe en hvis en ikke vil bruke de ressursene som en blir tilbydd 

Anonymkode: 871f6...59f

[AnonymBruker]

På 29. mai 2017 den 17.37, Steffieboy skrev:

At livet ikke vil meg vèl. At jeg ikke er bygd for dette. At det er en forbannelse over meg.

Jeg må slutte med selvmedlidenheten, tenker dere sikkert. Men om dere var meg ville dere gjort akkurat det samme, for da ville dere hatt min hjerne og hvordan den fungerer. Men dere er dere, og jeg er meg.

Jeg kan ikke noe for hvordan jeg er, og hvordan jeg er blitt.

Jeg kan ikke forholde meg til at andre mennesker har det verre enn meg her i verden, og se lysere på ting pga det. Det fungerer ikke slik.

Jeg mestrer ikke livet, rett og slett. Per definisjon er jeg en taper, men det vil ingen si til meg hverken her eller i virkeligheten. Men det er bare av høflighet dere gjør det.

At jeg er en taper i livet, er det ingen tvil om. Jeg taper kampen om jobb, mulighetene for partner eller familie. Man er nødt til å brøyte seg fremover her i livet med spisse albuer. Tråkke på eller bli tråkka på.

Livet virker så dystert, og jeg ikke noen god fremtid. Ikke fordi jeg er negativ, men jeg er realistisk. Jeg vet hvordan jobbmarkedet er, samt hvordan jeg fungerer i arbeidslivet. Jeg vet at jeg stiller dårligere i kampen om jenters gunst både pga økonomi, status på yrket, personlighet og utseende. Har man ikke det ene må man kompensere med noe annet.

Ikke tro at min påståtte pessimisme er grunnen til at jobb og dame uteblir. Ingen kolleger eller damer ser denne siden ved meg. Bare til dels familien, men stort sett lukker jeg alt inne for meg selv.

En ting som er sikkert; jeg vil ikke ha psykologhjelp. Ønsket mitt om å ikke være noe er større enn noe annet. Jeg er så lei av å ha så masse følelser. Jeg føler meg ikke mandig, og fryktelig svak som menneske.

Alle andre mennesker går rundt med evner og egenskaper til et eller annet. Jeg har ikke noe sånt.

Vel, om du ikke vil gå til psykolog så foreslår jeg at du finner på noe som samtidig er nyttig, hardt (gjerne fysisk) arbeid og som får deg ut av komfortsonen. 

Det du beskriver over er egentlig ikke en psykisk lidelse - det er selvopptatthet.  Mennesker som tenker på seg selv og sitt over for lang tid og med for høy intensitet vil, nesten ufravikelig, ende opp som deg. Så få deg et fysisk hardt arbeide. Når du kommer hjem fra dette gjør du frivillig arbeid for ensomme, fattige, barn, you name it til du stuper i seng. Gjenta til du ikke lengre har tid eller krefter til å tenke på deg selv, og jeg garanterer at du vil være både psykisk mer robust og lykkeligere. 

Anonymkode: 0b156...30f

[Gjest NotNaomi]

På Monday, May 29, 2017 den 17.37, Steffieboy skrev:

At livet ikke vil meg vèl. At jeg ikke er bygd for dette. At det er en forbannelse over meg.

Jeg må slutte med selvmedlidenheten, tenker dere sikkert. Men om dere var meg ville dere gjort akkurat det samme, for da ville dere hatt min hjerne og hvordan den fungerer. Men dere er dere, og jeg er meg.

Jeg kan ikke noe for hvordan jeg er, og hvordan jeg er blitt.

Jeg kan ikke forholde meg til at andre mennesker har det verre enn meg her i verden, og se lysere på ting pga det. Det fungerer ikke slik.

Jeg mestrer ikke livet, rett og slett. Per definisjon er jeg en taper, men det vil ingen si til meg hverken her eller i virkeligheten. Men det er bare av høflighet dere gjør det.

At jeg er en taper i livet, er det ingen tvil om. Jeg taper kampen om jobb, mulighetene for partner eller familie. Man er nødt til å brøyte seg fremover her i livet med spisse albuer. Tråkke på eller bli tråkka på.

Livet virker så dystert, og jeg ikke noen god fremtid. Ikke fordi jeg er negativ, men jeg er realistisk. Jeg vet hvordan jobbmarkedet er, samt hvordan jeg fungerer i arbeidslivet. Jeg vet at jeg stiller dårligere i kampen om jenters gunst både pga økonomi, status på yrket, personlighet og utseende. Har man ikke det ene må man kompensere med noe annet.

Ikke tro at min påståtte pessimisme er grunnen til at jobb og dame uteblir. Ingen kolleger eller damer ser denne siden ved meg. Bare til dels familien, men stort sett lukker jeg alt inne for meg selv.

En ting som er sikkert; jeg vil ikke ha psykologhjelp. Ønsket mitt om å ikke være noe er større enn noe annet. Jeg er så lei av å ha så masse følelser. Jeg føler meg ikke mandig, og fryktelig svak som menneske.

Alle andre mennesker går rundt med evner og egenskaper til et eller annet. Jeg har ikke noe sånt.

Alvorlig. Du må slutte å tenke at det hviler en forbannelse over deg! Hva betyr å være mandig? Har det noe som helst med følelser å gjøre? Er det mandig å fornekte dem mener du? Slutt å være din egen verste fiende. Du projikterer kanskje litt? Tenk litt over det. Og selvfølgelig har du evner og egenskaper som alle andre! Du må bare finne ut av det. Det er også en risiko ved å holde alt inne. Det kan eksplodere en dag. Ikke å anbefale. Det er tusener som tenker og føler som deg. Du er ikke den eneste. Ikke se så ned på deg selv,for det er ingen grunn til det. Virkelig ikke. Vet ikke om jeg skal anbefale psykolog. Det passer ikke for alle. Men du må ihvertfall begynne å akseptere og godta deg selv! Ikke gi opp. Det er alltid en i morgen.  Og en dag ser du mer enn nå. Det er det du bør tro på!