Singel, barnløs og trist

[Becka]

Noen andre? 

Det skal ikke være nok en "stakkars meg" tråd, egentlig. Men jeg tror jeg trenger litt råd, erfaring eller bare noen som er i samme båt. 

Jeg burde egentlig nå ha familie. Alle rundt meg har det nå. Alle venner, og søsken. Men ikke meg. Jeg har vært deprimert før, for mange år siden, før dette var noe å tenke på, så at jeg er deprimert nå, er kanskje ikke så rart. Jeg har klart meg ok. Men nå føler jeg at ensomheten begynner å tære voldsomt. Jeg kjenner angsten, frykten, for å alltid være den som er alene i alle sammenkomster og begivenheter. Ja, jeg kunne jo kanskje jobbet litt mer for å få det..Men, det er ikke alt. Jeg får ikke så lett følelser, derfor er tanken på noen andre nå, enn han jeg var med sist, nærmest utenkelig. Jeg klarer ikke se det for meg, og da blir jeg trist. Eksen er nå en annen historie.. Så neida, jeg har ikke alltid vært alene, men jeg har en lei tendens til å møte på feil menn, når jeg da først har møtt noen. 

Jeg prøver, jeg prøver virkelig å tenke positivt, å ikke fokusere på dette kjipe negative i livet, men det jeg faktisk har. Men stadig vekk nå så kjenner jeg en vond klump inni meg, så ikke vil gå bort. Jeg føler stadig for å gråte, og jeg begynner smått å trekke meg bort fra livet. Noen dager kan deler av dagen være sånn tålig. Men angsten kommer alltid, en eller annen gang i løpet av den. 

Jeg har gått i terapi tidligere, og jeg går alt på en liten dose antidep. Hva kan man egentlig gjøre selv for å få gleden tilbake, på tross av hva man mangler i livet? 

Da ble det litt sytete likevel dette innlegget, vet ikke helt hva jeg ville, som sagt, antagelig bare litt råd og erfaringer med folk i samme båt, som syntes livet kan være ganske tøft. 

Endret 26. mai 2017 av Becka

[AnonymBruker]

Prøvd mindfulness?  Det hjalp meg ut av depresjon og på rett kjør igjen. Det handler nettopp om å finne glede igjen. Finnes over 1000 forskjellige mindfulness øvelser og mange forskjellige teknikker. 

 

Anonymkode: bf0b5...5b8

[AnonymBruker]

1 time siden, Becka skrev:

Noen andre? 

Det skal ikke være nok en "stakkars meg" tråd, egentlig. Men jeg tror jeg trenger litt råd, erfaring eller bare noen som er i samme båt. 

Jeg burde egentlig nå ha familie. Alle rundt meg har det nå. Alle venner, og søsken. Men ikke meg. Jeg har vært deprimert før, for mange år siden, før dette var noe å tenke på, så at jeg er deprimert nå, er kanskje ikke så rart. Jeg har klart meg ok. Men nå føler jeg at ensomheten begynner å tære voldsomt. Jeg kjenner angsten, frykten, for å alltid være den som er alene i alle sammenkomster og begivenheter. Ja, jeg kunne jo kanskje jobbet litt mer for å få det..Men, det er ikke alt. Jeg får ikke så lett følelser, derfor er tanken på noen andre nå, enn han jeg var med sist, nærmest utenkelig. Jeg klarer ikke se det for meg, og da blir jeg trist. Eksen er nå en annen historie.. Så neida, jeg har ikke alltid vært alene, men jeg har en lei tendens til å møte på feil menn, når jeg da først har møtt noen. 

Jeg prøver, jeg prøver virkelig å tenke positivt, å ikke fokusere på dette kjipe negative i livet, men det jeg faktisk har. Men stadig vekk nå så kjenner jeg en vond klump inni meg, så ikke vil gå bort. Jeg føler stadig for å gråte, og jeg begynner smått å trekke meg bort fra livet. Noen dager kan deler av dagen være sånn tålig. Men angsten kommer alltid, en eller annen gang i løpet av den. 

Jeg har gått i terapi tidligere, og jeg går alt på en liten dose antidep. Hva kan man egentlig gjøre selv for å få gleden tilbake, på tross av hva man mangler i livet? 

Da ble det litt sytete likevel dette innlegget, vet ikke helt hva jeg ville, som sagt, antagelig bare litt råd og erfaringer med folk i samme båt, som syntes livet kan være ganske tøft. 

Er det du som er kresen når det kommer til partnere eller klarer du bare ikke å finne noen? Hvilke tiltak gjør du for å finne den rette?

Anonymkode: 9a2c1...eed

[Hermine Grang]

Synes det er bra du har prøvd terapi, men trist du ikke følte det virket. Jeg er enig med deg i at det ikke er lett å få gleden tilbake når man føler det er noe viktig i livet som mangler. Men jeg tror litt av poenget med psykologen er å få høre at du kan få det du mangler. For det er ikke kun fordi du er singel og barnløs du er deprimert, det er fordi du tror du kommer til å være det resten av livet.  Her tror jeg du kan få hjelp til å se at det ikke trenger å bli slikt og du ser det jo selv når du snakker om at du har møtt feil menn. 

Jeg tror man må huske på at man kan fikse på utrolig mye i livet om man bare jobber med det over lengre tid og at siden man forhåpentligvis har et langt liv så er det verd det. Det var jo skilpadden som kom først i mål og ikke haren. Selv små endringer over tid blir til store endringer til slutt. 

Klemmer fra meg. 

Endret 27. mai 2017 av Hermine Grang

[AnonymBruker]

Ts, du skriver ikke noe om hvor gammel du er, men det er uansett ikke slik at man må være etablert innen man er feks 35, ellers er løpet kjørt. 

Jeg tror veldig mange har det som deg, og at det er et problem fot de evig single - at de har forventninger om å bli tatt med storm, møte en sjelsfrende osv, den store kjærligheten, og at de derfor ikke ser den lille kjærligheten, eller mulighetene som ligger i den. Dessuten at mange av de som du ser etablerer seg, ikke nødvendigvis har stormende følelser. Mitt inntrykk er at mange er klar for neste fase, - bevisst el ubevisst - tenker at han/hun (de treffer/er sammen med) ikke nødvendigvis er den eneste ene, men duger. 

Jeg etablerte meg sent, hadde og har mange single venninner og de som har fått type i 30-årene har virkelig vært åpen, positive, vågale og out there - ikke på jakt etter type først og fremst, men venner, nye opplevelser, lære seg nye ting. Jeg vil råde deg til å fokusere på det - å fylle livet med aktiviteter som utvikler deg og møte nye mennesker med nysgjerrighet. Ikke terapi, med mindre du har spesifikke traumer el psykologiske problemer.

Vær også obs på at noen av de etablerte kommer ut av forhold, det er ikke slik st på et tidspunkt er alle opptatt. 

 

Anonymkode: c33a1...dc2

[AnonymBruker]

Gjør ditt beste for å ha det best. Tren, være med på ting, tvinge deg selv til det du tenker å få gjort. Utrolig hva som plutselig skjer til slutt da. Og ja, det høres teit ut, men slikt funker.

Anonymkode: 12b4f...aa9

[Ronaldo85]

.

Endret 6. mars 2018 av stf

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Steffieboy skrev:

 

Jeg er en av fire søsken, og ingen av oss har barn. Hadde jeg i det minste vært onkel, kunne jeg latt litt av presset være borte. Men det ser egentlig dårlig ut for oss alle, hva gjelder personlighet og prioriteringer i livet.

Tror gresset fort kan virke grønnere på den andre siden. Ikke sikkert du hadde syntes det var så kult om alle dine søsken hadde barn og du var den eneste som ikke hadde. 

Anonymkode: f6958...169

[Ronaldo85]

På 28.5.2017 den 21.48, AnonymBruker skrev:

.

Endret 18. februar 2018 av stf

[Becka]

På 27.5.2017 den 2.22, AnonymBruker skrev:

Er det du som er kresen når det kommer til partnere eller klarer du bare ikke å finne noen? Hvilke tiltak gjør du for å finne den rette?

Anonymkode: 9a2c1...eed

Tinder?  

Nå skal det sies, som jeg egentlig nevnte, at jeg har vært i et "av/på" forhold i over 2 år. Og jeg forsøkte å komme meg videre nå... Og det så ut til å gå en liten stund. Jeg prøver å være med på ting, virkelig. Men, Tinder og den slags, gjorde meg plutselig bare deppa. Og jeg er jo aldri ute på byen, fordi jeg bor på et lite sted, og jeg har ingen andre single som går ut lenger, rett og slett. Jeg er nok litt kresen, på sett og vis. Jeg faller ikke så lett, og når jeg er i denne " depressive " perioden som jeg er nå, så legger jeg bare alt bort. Jeg vil da helst bare tilbake til det " kjente og trygge". Merker at det så mer press på å finne noen nå, og da blir det til at jeg heller bare dropper det, kan man si. 

 

[Becka]

1 time siden, Steffieboy skrev:

Jeg er i samme båt som deg @Becka. Jeg er 31 år, så ikke noe hastverk sånn sett. Og det er sikkert mer akseptert at menn ikke har barn, og vi kan vente lenger osv..

Men jeg kjenner selv på savnet, og en ekkel følelse av at det bare er meg det ikke ordner seg for, hver gang en ny venn eller bekjent får seg kjæreste eller barn.

Problemet mitt er at jeg sliter med å bli etablert, og økonomien. Jeg frykter at det å være en pappa ikke er en rolle jeg mestrer. Det forventes så mye; økonomi, trygg jobb. Det føles bare vanskelig, og det er ekstra tyngende å føle at man ikke har nok å tilby. Hadde jeg vært etablert og en sosial person, hadde jeg ikke engstet meg.

Jeg er en av fire søsken, og ingen av oss har barn. Hadde jeg i det minste vært onkel, kunne jeg latt litt av presset være borte. Men det ser egentlig dårlig ut for oss alle, hva gjelder personlighet og prioriteringer i livet.

Du har nok litt mer tid ja, som mann.  Jeg tenker sånn, i allfall. Jeg er 33. Føler jeg er en tikkende bombe. Jeg vet det er dumt å kaste bort tiden på å bekymre seg.. Men jeg bor nok på litt feil sted til å ikke bli påvirket av presset. 

Jeg er tante, og jeg elsker det. MEN, jeg er den eneste igjen i min søskenflokk. Det kan jeg absolutt kjenne på. Selvom jeg jo er "supertante", og det er veldig artig, så kan jeg til tider føler meg uttafor. Så, det er både positivt og negativt, vil jeg si. 

Jeg tenker for din del, at når du møter ei, som du vil ha barn med, så kan disse tingene også etterhvert falle på plass. Du trenger ikke i dag måtte ha alt tilrettelagt på forhånd. Det er selvfølgelig fint å ha en jobb. Det er nok en fordel. Men å eie hus/leilighet og ha masse på sparekontoen, er ikke et must for at du skal kunne være en god far.  

 

[AnonymBruker]

Du kan jo få barn på egenhånd. 

Anonymkode: 8e07f...8a0

[Becka]

På 28.5.2017 den 23.27, AnonymBruker skrev:

Du kan jo få barn på egenhånd. 

Anonymkode: 8e07f...8a0

Har tenkt tanken!  Flere ganger! Men jeg veksler hele tiden. Først var det aldri i livet, aldri uten en partner. Men gud, årene går... Men er ikke så lett å "bare få det på egenhånd" heller