Min siste reise

[Gjest baremei]

37 minutter siden, Purple Basil skrev:

Jeg har lest i denne tråden en stund, men jeg har ikke kommet på noe jeg kan skrive her. I dag tok jeg meg selv i å lure på hvordan det går med deg. Du er et menneske jeg ikke kjenner, men du er kanskje den klokeste personen jeg vet om. Du skriver så bra! Jeg er i ferd med å gjøre endringer i livet mitt på grunn av denne tråden, hvor disse endringene tar meg vet jeg ikke, men jeg tror det blir bra. Sender deg en takk og en nattaklem

Åh, så godt å høre Håper virkelig endringene blir til det bedre, hvis ikke får du skylde på meg Elsker sånne innlegg, de varmer hjertet mitt Klem til deg

Her blir det ikke så mye søvn, absolutt hele kroppen gjør vondt. Jeg skal heldig vis på sykehuset for å prate med lege i morgen, så håper jeg får noe smertestillende som funker bedre da.

[Gjest Fetaostergodt]

Jeg har ingen fornuftige ord å komme med, vil bare sende en virtuell klem og gode tanker til deg og din familie ❤️

[Meadow]

Lykke til på sykehuset i morgen ❤ 

(Ps, hva med morfin-plaster? Da får du jevn tilførsel av smertestillende, går an å begynne med lav dose. Spør legen!) 

[Gjest baremei]

10 minutter siden, Meadow skrev:

Lykke til på sykehuset i morgen ❤ 

(Ps, hva med morfin-plaster? Da får du jevn tilførsel av smertestillende, går an å begynne med lav dose. Spør legen!) 

Jeg har dette alt, men det gir ikke nok smertelindring.

[Gjest Magnifiq]

Lykke til på sykehuset i dag. 

Håper dere finner en løsning som funker🌸

[Salka]

Tenker så mye på deg. masse lykke til på sykehuset idag. Mange klemmer  

[Tabris]

Tenker på deg! Lykke til på sykehuset, og håper dere klarer finne en løsning.

[Gjest Catalina Culès]

Masse lykke til på sykehuset 

[Tash]

Lykke til på sykehuset, krysser fingre for en løsning som gir både lindring og tilstedeværelse 

[sweety pie]

Til deg, din vakre menneske ❤️❤️

Endret 10. juli 2017 av sweety pie

[Gjest Trolletrine]

Håper du har fått god hjelp på sykehuset i dag❤️

[louisandsteve]

Hvordan gikk det på sykehuset? <3

Endret 10. juli 2017 av louisandsteve

[Gjest chisandra]

Håper du fikk god hjelp på sykehuset i dag ❤️

[Månespeil]

❤️ Stor klem ❤️

Du har satt spor. 

[grønnkål]

Nå er ikke jeg den som er flinkest til å ordlegge meg, men jeg må bare si noe. Dette er veldig sterkt å lese, og jeg har "tvingt" meg til å lese gjennom det. Siden jeg var liten har jeg vært så redd for å dø, eller bare tanken på det, fordi jeg ikke vet hva som skjer når vi dør (men det er det vel ingen som gjør). Derfor har jeg alltid unngått å tenke på det, fordi jeg er redd det skal være evig mørke.

Når jeg kom over denne tråden tenkte jeg at jeg må lese gjennom, for å få et annet perspektiv på døden eller "innstillingen" til den, og det fikk jeg. Takk for at du har delt! 

 

[Gjest baremei]

Sykehusbesøket kunne nok gått bedre. Legen merker det samme som meg, at det går fort nedover. Når det kommer til smertelindring så må vi bare prøve oss fram.

Vi snakket også litt om det å dø hjemme, men jeg føler at pårørende får for mye av ansvaret om dette skal gjennomføres. Derfor blir det nok ikke noe av.

[sweety pie]

 

[Felixa]

Er det en lindrende enhet i nærheten av dere som du kan være på den siste tiden? Slike avdelinger er jo som regel utrolig dyktige både for pasient, men ikke minst for pårørende og også for barn. Vet at det finnes kreftkoordinatorer i kommunene som bla tar seg ekstra godt av barn. Vet ikke om du har vært borti det, jeg bare nevner det. 

Håper dere finner ut av smertelindringen fort så du slipper de sterke smertene. 

[Gjest supernova_87]

Nå har jeg tenkt på spørsmålet ditt om hva vi ville gjort om vi fikk vite at vi hadde 4 måneder igjen å leve, og jeg kommer ikke på noe godt svar. Fordi sannheten for meg er ikke noe god. Jeg hadde håpt jeg brukte tiden godt, men jeg ser for meg at jeg hadde vært så bitter. Så bitter og sint og forbannet for at jeg har gått igjennom så mye vondt, bare for at når håpet er tent så skulle jeg bli fratatt muligheten for alt jeg hadde kjempet for å få oppleve. Jeg blir bare imponert av deg av disse tankene, for her er du, virker så sindig, så reflektert, så raus og fylt av kjærlighet, og du opplever nettopp det som bare tanken på får meg til å bli så sur at jeg vil ikke tenke på det. Jeg skulle ønske din sannhet ikke var sannheten for noen. 

Jeg følger med i dagboken din. Sjekker her hver dag. Fordi du skriver noe som er så viktig, og det har hatt utrolig påvirkning på meg. Du minner meg på at jeg skal dø. At jeg kommer til å dø. Og du minner meg på at jeg lever. Og for noen med en litt annen innfallsvinkel, der døden har virket som et lokkemiddel, et savn, et håp, en bønn, en trøst, så treffer ordene dine meg akkurat på et slikt tidspunkt som gjør at jeg hører dem innmari godt. Kanskje det er akkurat det riktige tidspunktet til at de nettopp får meg til å tenke at jeg skal leve for å leve, og ikke for å dø. Jeg vet ikke, er ikke helt der enda. Men hver gang jeg leser her gjør det noe med meg. Jeg retter meg i ryggen og føler meg litt mindre depressiv. Jeg blir litt mer målrettet, og tenker at dette er ikke tidspunktet å gi opp. Jeg velger noe så enkelt som å ta den joggeturen selv om jeg føler at jeg bare orker å ligge i senga og vente på at dagen skal bli over, fordi dine ord minner meg på at jeg har muligheten. Jeg har muligheten til å komme dithen at jeg verdsetter livet, og kjærligheten du omtaler livet med gjør at jeg får lyst på det samme. Det livet du snakker om virker verdt å kjempe for, så jeg får litt mer gnist til å kjempe. 

Ordene dine fyller meg med et sinne, men samtidig et engasjement. Et sinne fordi noen blir rammet av sykdom som får dem til å ikke ville leve når de kan, mens andre får sykdom som gjør at de ikke kan leve selv om de vil. Og det virker så meningsløst, begge deler. Tråden kombinert med egne opplevelser har konfrontert meg med denne sannheten, denne virkeligheten, og jeg føler dette engasjementet for at jeg kan ikke bare la dette forbli virkeligheten! Jeg kan jo prøve å bidra. Og kanskje noe i meg også vil det mer etter hvert. 

Og jeg sier ikke disse tingene for å være ekkel, for å gni inn at jeg har muligheten og du har ikke, men fordi jeg så noen sider tilbake noen som fortalte deg hva ordene dine betyr for dem, og at du satt pris på å høre det. Jeg er redd for å si noe feil, men har hørt at det verste man gjør er å være så redd for å si noe. Derfor ville jeg bare at du skulle høre hvor stor pris jeg setter på at du deler dette, at du formulerer deg slik du gjør, og at du skal vite at din innsikt og refleksjon rundt temaet har hatt stor verdi for meg, det betyr noe!
Jeg er redd for at mitt perspektiv er provoserende, og det er jo urettferdig. Hvordan kan noen se livet som så verdiløst? Jeg skjønner det ikke selv. Det er paradoksalt. Jeg ser på livet som alt, det er jo alt man har. Det største man har. Grunnmuren for alt som er vakkert! Samtidig ville jeg gitt det bort, men det er nok også på grunn av en type smerte. Ordene dine har fått meg til å se tydeligere hva døden egentlig er, i stedet for et luftslott av en fantasi skapt av uutholdelig smerte, og depressive vrangforestillinger, og på den måten har ordene dine også hjulpet meg å se tydeligere hva livet mitt er. Og jeg heller mer og mer mot at det umulig kan være verdiløst. 

Tusen, tusen takk. Virkelig.  

[slagelse]

På 28.6.2017 den 22.21, baremei skrev:

Alle dere som leser her inne, jeg lurer på en ting. Om akkurat du hadde fått vite det akkurat nå at du skal dø om ca 4 måneder, hva ville du gjort da? Hvordan hadde du reagert tror du? Hva ville du brukt den siste tiden din på? Hva hadde du angret på her i livet? Dette var noe jeg begynte å tenke på her jeg lå i senga mi og kikket på solnedgangen. Jeg har ganske mange forskjellige personer i livet mitt, så jeg prøvde å se for meg hvordan de hadde taklet det, og hva de hadde gjort. Jeg synes det er veldig interessant å høre, for jeg tror det varierer veldig ut fra hvordan vi er som personer. Jeg vil gjerne ha noen svar, men er ganske forberedt på å ikke få noen, da det er ganske personlige spørsmål. Dere kan tenke på det, det tror jeg kan gjøre godt for alle

Kjære TS! Først vil jeg si til deg at det gjør meg vondt å lese at du har fått denne diagnosen og skal dø fra dine.  Føler med deg, mannen din og sønnen din. 

Jeg har tenkt over hva jeg ville brukt mine siste dager på flere ganger. Jeg har allerede skrevet ned hva jeg vil med min begravelse og skrevet brev til noen i min nærmeste familie. Det er viktige tanker du kommer med. Jeg beundrer deg for å lage videoer til sønnen din for anledningene hans. Kjære vakre menneske, du er et forbilde for oss alle . Jeg ønsker deg og familien din alt godt.