Familiens sorte får

[AnonymBruker]

Jeg har fire gutter. Tre av dem er snille gode, trivelige gutter. Den siste har virkelig bare en skikkelig usympatisk personlighet. Han er bare 4 1/2 år, så det er jo ennå håp for gutten, men jeg synes utsiktene er dystre. Helt fra han ble født har han krevd og krevd. Det virker som om han tror han er verdens viktigste person og at ingen andre betyr noen ting.

Han ødelegger den fine atmosfæren som familien ellers har. Det merkes så godt når han ikke er i nærheten. Da har vi det trivelig sammen. De andre smiler og koser seg. Av og til har jeg vurdert å sende ham vekk til besteforeldrene for at familien skal kunne ha det litt hyggelig sammen. For jeg føler virkelig at han ødelegger familien.

Når vi skal ha middag roper og skriker han om mat, kjefter og sier uhøflige ting om maten. Når vi skal gjøre noe sammen (spille spill etc) ødelegger han for de andre. Hvis han slår seg, blir han sint og skylder på den som er nærmest. Han erter brødrene sine uhemmet og uten omtanke. Han kjefter på meg for hver liten ting. Det er ytterst sjelden han tilfører noe godt til familien. (Jeg irettesetter ham selvsagt alltid, så han vet godt at han ikke får oppføre seg på denne måten). 

Etter som årene har gått har det blitt vanskeligere og vanskeligere å holde tilbake tanken om at han er ødeleggende for min fine familie. Det sorte får. En slags inntrenger. Dette er grusomme følelser å få for en mor, og jeg kjemper daglig en kamp mot dem. Hvordan skal det gå i fremtiden? Vil han få noen venner? Da må han i hvert fall gjøre en stor personlighetsendring. Jeg er glad i gutten, men av og til blekner disse følelsene veldig.

Hva skal jeg gjøre? Har jeg født et barn som skal bli/er psykopat?

 

 

Anonymkode: f8843...e2b

[Million]

Bortsett fra kjeft, får disse ukvemsordene hans noen egentlige følger? Du skriver ingenting om det, så jeg får inntrykk av at alt det negative han gjør, egentlig ikke får noen følger for han. Kjeft preller jo av som vann på gåsa for enkelte, så det er uvirksomt, har du jo oppdaget.

Som for eksempel at han prater dritt om maten på bordet? Hva hvis du er litt mer i forkant av situasjonene, og gir en advarsel høyt og klart i forkant av det du forventer vil komme? Gjør det klart hva du forventer av situasjonen som ligger foran dere, og hva du IKKE vil ha.

For eksempel, du kaller på alle barna og ber de komme og sette seg ved middagsbordet. Så, før de får servert eller får forsyne seg, sier du "Vent litt alle sammen. Jeg vil gi dere en advarsel. Den som sier noe stygt eller klager over maten dere nå skal få, må gå fra bordet og gå på rommet sitt og sitte der i en time. Det blir ikke noe middag på den personen i dag. Forstått alle sammen? Greit, da skal jeg servere." (jeg synes du skal stile advarselen til alle, så det blir rettferdig og så han du sikter til ikke blir sint over å bli "plukket ut" hver gang)

Og så må du la handling følge ord. Kom ALDRI med tomme trusler. Dette er ødeleggende for oppdragelsen og ungene oppdager det med en gang. Følg alltid opp det du har sagt med handling, samme hvor hardt det er og samme hvor mange ganger du må gjøre det - stå på! Hvis fireåringen din da er frekk og kaller maten du har laget for noe stygt eller sier at "jeg vil ikke spise den dritten her", så reiser du deg, tar han i armen og geleider han inn på rommet sitt med beskjed om at "her blir du til jeg sier du kan komme ut". Sørg for å beslaglegge og ta med deg ut ting som ipad eller spillkonsoller, så han ikke sitter der inne og spiller og morer seg mens han er "i arresten". Om han prøver å bryte seg ut av rommet, fører du han bare inn igjen, helt til det går opp for han at du mener det du sier. Det kan hende du går glipp av varm middag den dagen, men det får man tåle under denne fasen av oppdragelsen som skal vise at du mener det du sier.

Andre situasjoner får likedan behandling. "Den som klager og skriker over å tape når vi spiller, får ikke være med på neste runde" eller "Den som snakker stygt og kaller de andre for noe stygt nå, får ikke bruke ipad resten av dagen"  (husk at han bare er fire år, så straffene må være forståelige og ikke strekke over altfor lang tid)

Som sagt, du nevner ikke noe om at den dårlige oppførselen hans har fått noen fysiske følger, så derfor foreslår jeg alt dette. Det er sjelden man kommer noen vei med bare å bruke kjeft. Har inntrykk av at særlig gutter bryr seg lite om det, og bare fortsetter i samme sporet som før.

Vet også at det kan bli en utholdenshetsprøve å f.eks. sende guttungen på rommet som straff, men det er veldig, veldig viktig at du viser at du MENER det du har sagt. Men husk alltid å gi en klar og tydelig advarsel i forkant av hver situasjon, om hva som blir følgene av dårlig oppførsel der og da. Husk at han bare er fire år også. Det må være lett å forstå og ikke strekke seg over for lang tid.

Endret 16. mai 2017 av Million

[bobleplast_]

Be om henvisning til bup for en utreding.

[AnonymBruker]

Her er det dere som feiler. Om du ikke vet hva dere gjør galt, så søk råd hos enten et familiemedlem eller utenforstående. Det er vanskelig for noen på kg å si hva dere gjør galt uten å se hvordan familien deres fungerer. Kanskje setter dere ikke grenser, kanskje gir dere ikke yngstemann nok oppmerksomhet fordi de andre guttene krever mye

Anonymkode: 2b5c8...723

[Trolltunge]

Slutt med å irettesette ham! Kall ham heller snill, flink, søt og grei hver eneste mulighet du får. Og klem ham, stryk på ham og fortell ham at du er glad i ham flere ganger dagen. 

Han er ikke ødeleggende for din fine familie! Tankene dine om ham er ødeleggende for ham, og for din familie! Tror du han ikke merker at han er familiens sorte får? Dine tanker om ham blir en selvoppfyllende profeti. For å snu ham til noe bedre må du snu deg til å bli bedre for ham! 

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd nøyaktig det samme  med min sønn og da han var midt i tenårene kom det fram at han ble utsatt for overgrep. En nabo som hadde forgrepet seg på han da han var liten ; ( ; ( Da skjønte jeg oppførselen hans  og angret at jeg ikke hadde sett/ lest han godt nok.Vi vurderte til og med grensesettingskurs ; ( og jeg tenker vi burde sett og nå var det for sent. Vi burde sett og forstått men ikke lett.Da.

Min umiddelbare tanke er derfor at her er det noe som ikke stemmer og jeg får vondt langt inni sjelen. 

Anonymkode: db24f...8c5

[AnonymBruker]

Noen er født med en mindre heldig personlighet enn andre. Det kan ikke foreldrene noe for. Sett de grenser du må, men vis også at du bryr deg om han. Å vokse opp i et trygt hjem kan være avgjørende for hvordan han blir som voksen. Og be om hjelp hos bup. 

Anonymkode: 9fea2...946

[Trolltunge]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd nøyaktig det samme  med min sønn og da han var midt i tenårene kom det fram at han ble utsatt for overgrep. En nabo som hadde forgrepet seg på han da han var liten ; ( ; ( Da skjønte jeg oppførselen hans  og angret at jeg ikke hadde sett/ lest han godt nok.Vi vurderte til og med grensesettingskurs ; ( og jeg tenker vi burde sett og nå var det for sent. Vi burde sett og forstått men ikke lett.Da.

Min umiddelbare tanke er derfor at her er det noe som ikke stemmer og jeg får vondt langt inni sjelen. 

Anonymkode: db24f...8c5

Man skal selvfølgelig være obs på dette,  men han er bare 4 1/2 år nå, og TS skriver at han har vært krevende siden starten. Da er det mer sannsynlig at han var en krevende baby, og TS ble så utslitt at hun fikk litt ambivalente følelser for ham. Kanskje til og med en fødselsdepresjon. Og at det henger litt i, i hvordan hun ser på barnet, og handler mot ham. Hakker litt mer, er litt oppgitt over ham. Barnet merker dette, og når det ikke får positiv oppmerksomhet søker det oppmerksomhet på andre måter. Det blir en dårlig sirkel, som kun kan brytes ved at mor og far snur seg rundt,  og gir barnet mye positivt oppmerksomhet. 

Jeg snakker av erfaring. Både ved at jeg var min mors sorte får, og ved at jeg selv har gått gjennom det samme med min sønn. Jeg var sliten, og han var mer aktivt og krevende enn søsteren. Så jeg var oppgitt, og kjeftet mye på ham. Og det ble bare verre,  til en klok dame ga meg rådet jeg selv ga videre lengre oppe. Jeg tok tak i MEG og sluttet å kjefte. Istedenfor skrøt jeg mye av ham HVER anledning jeg fikk, for de minste ting han gjorde bra. Jeg skulle også klemme ham minst fem ganger daglig, og fortelle ham at jeg elsket ham morgen og kveld. 

I starten var dette en bevisst handling, og jeg talte innvendig for å nå målet. 

Det som skjedde - og det innen få dager - var at å stadig gi barnet mitt positive tilbakemeldinger gjorde noe med mitt syn på ham. Jeg begynte å tenke positive tanker om ham. Kjenne stolthet og glede over ham. Tilbakemeldinger og klemmer jeg ga ble stadig mer ektefølt,  og gutten blomstret. Han likte å få skryt og klemmer. Når jeg la armene om ham og hvisket ham i øret at jeg elsket ham la han de små armene rundt meg og ville ikke gi slipp. Og jeg holdt ham fast. 

På kort tid ble han som en ny gutt. Snill og kjærlig. Og når han gjorde noe galt, og jeg sa fra, lyttet han. Det var ikke lenger den oppmerksomheten han traktet etter, for han fikk annen, som han likte bedre. 

Han er fremdeles en aktiv gutt, så noen påfunn ble det fremdeles, men nå ser jeg ikke på ham som noe problembarn, så jeg takler det bedre, og vår dialog er nå i en god sirkel, i motsetning til tidligere. 

Når det gjelder overgrep må man være obs på at barn som er det sorte fårete hjemme er mer utsatt for det. De tørster etter gode ord og positiv oppmerksomhet, og vil søke dette. I verste fall også ovenfor farlige mennesker. Så å snu rundt og endre synet på barnet er og forebyggende mot dette. 

Som nevnt, jeg var det sorte fåret til min mor. Hun snudde ikke om på dette før jeg var voksen, og det gjorde noe med selvfølelsen min å føle at jeg aldri var god nok for min mor. Jeg søkte bekreftelse der jeg ikke burde ha gjort det, og har hele livet slitt med å føle at jeg ikke er verdt kjærlighet eller å bli behandlet godt. Det er konsekvensene av å anse sitt eget barn som vrangt og vanskelig, så å snu om på det i tide er så utrolig viktig. Vel verdt innsatsen! 

[Peter007]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fire gutter. Tre av dem er snille gode, trivelige gutter. Den siste har virkelig bare en skikkelig usympatisk personlighet. Han er bare 4 1/2 år, så det er jo ennå håp for gutten, men jeg synes utsiktene er dystre. Helt fra han ble født har han krevd og krevd. Det virker som om han tror han er verdens viktigste person og at ingen andre betyr noen ting.

Han ødelegger den fine atmosfæren som familien ellers har. Det merkes så godt når han ikke er i nærheten. Da har vi det trivelig sammen. De andre smiler og koser seg. Av og til har jeg vurdert å sende ham vekk til besteforeldrene for at familien skal kunne ha det litt hyggelig sammen. For jeg føler virkelig at han ødelegger familien.

Når vi skal ha middag roper og skriker han om mat, kjefter og sier uhøflige ting om maten. Når vi skal gjøre noe sammen (spille spill etc) ødelegger han for de andre. Hvis han slår seg, blir han sint og skylder på den som er nærmest. Han erter brødrene sine uhemmet og uten omtanke. Han kjefter på meg for hver liten ting. Det er ytterst sjelden han tilfører noe godt til familien. (Jeg irettesetter ham selvsagt alltid, så han vet godt at han ikke får oppføre seg på denne måten). 

Etter som årene har gått har det blitt vanskeligere og vanskeligere å holde tilbake tanken om at han er ødeleggende for min fine familie. Det sorte får. En slags inntrenger. Dette er grusomme følelser å få for en mor, og jeg kjemper daglig en kamp mot dem. Hvordan skal det gå i fremtiden? Vil han få noen venner? Da må han i hvert fall gjøre en stor personlighetsendring. Jeg er glad i gutten, men av og til blekner disse følelsene veldig.

Hva skal jeg gjøre? Har jeg født et barn som skal bli/er psykopat?

 

 

Anonymkode: f8843...e2b

Nå er dette en liten gutt og du kan ikke si han er psykopat og familiens sorte får. Jeg ble  himmelenfallen når jeg leste innlegget ditt. Hvem er du som mor når du beskriver din lille sønn slik. Det er dere som foreldre som former han. Jeg vil spørre hva har dere som foreldre gjort feil. 

[Britt Banditt]

Du er jo åpenbart ikke glad i han slik en forelder bør være. Her er det du som er problemet! Du skaper dette! 

[Lillymin]

Kanskje du skal prøve å ta ham i å gjøre noe bra, og fokusere på det. Synes teksten din er gjennomsyret av et svært negativt syn på barnet ditt, som jeg ikke tenker noen  fireåring fortjener! Det finnes ikke vanskelige barn, men det finnes barn som har det vanskelig!

[AnonymBruker]

Han må gjøre en atferdsendring? Det er din oppgave som mor, enten med profesjonell hjelp eller uten. Han ødelegger for din fine familie? Han er jo en av familien.

Nei, han er nok ikke født psykopat. Tror du må tenke litt annerledes "hva kan jeg gjøre for han, hva gjør jeg galt?, hva er det vi ikke ser?". Det er ditt ansvar som mor å ta tak i dette og man kan ikke skylde på atferden til et lite barn, det er en grunn til at han er slik. Få hjelp til oppdragelsen, få han utredet og snakk med en psykolog. Bare de tankene du har om han er ødeleggende for sønnen din. 

Anonymkode: aa2be...683

[Gjest Geirfuglen]

På 16.5.2017 den 16.13, Trolltunge skrev:

Slutt med å irettesette ham! Kall ham heller snill, flink, søt og grei hver eneste mulighet du får. Og klem ham, stryk på ham og fortell ham at du er glad i ham flere ganger dagen. 

Han er ikke ødeleggende for din fine familie! Tankene dine om ham er ødeleggende for ham, og for din familie! Tror du han ikke merker at han er familiens sorte får? Dine tanker om ham blir en selvoppfyllende profeti. For å snu ham til noe bedre må du snu deg til å bli bedre for ham! 

Ja, fikk skikkelig vondt av å lese hovedinnlegget. Jeg har fire tantebarn der den ene gutten var slik du beskriver. Jeg kjente meg nesten litt igjen i ham. Han trengte bare mer av alt. Mer kjærlighet, mer oppmerksomhet, tydeligere grenser. Så han ble min favoritt. Både jeg og han har klart oss veldig fint. Han er i dag en flott mann i 20-årene som gjør det bra både i kjærlighet, sport og karriere.

[Gjest]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Ann Christin, mod

[Skogsprinsessa]

22 timer siden, Trolltunge skrev:

Man skal selvfølgelig være obs på dette,  men han er bare 4 1/2 år nå, og TS skriver at han har vært krevende siden starten. Da er det mer sannsynlig at han var en krevende baby, og TS ble så utslitt at hun fikk litt ambivalente følelser for ham. Kanskje til og med en fødselsdepresjon. Og at det henger litt i, i hvordan hun ser på barnet, og handler mot ham. Hakker litt mer, er litt oppgitt over ham. Barnet merker dette, og når det ikke får positiv oppmerksomhet søker det oppmerksomhet på andre måter. Det blir en dårlig sirkel, som kun kan brytes ved at mor og far snur seg rundt,  og gir barnet mye positivt oppmerksomhet. 

Jeg snakker av erfaring. Både ved at jeg var min mors sorte får, og ved at jeg selv har gått gjennom det samme med min sønn. Jeg var sliten, og han var mer aktivt og krevende enn søsteren. Så jeg var oppgitt, og kjeftet mye på ham. Og det ble bare verre,  til en klok dame ga meg rådet jeg selv ga videre lengre oppe. Jeg tok tak i MEG og sluttet å kjefte. Istedenfor skrøt jeg mye av ham HVER anledning jeg fikk, for de minste ting han gjorde bra. Jeg skulle også klemme ham minst fem ganger daglig, og fortelle ham at jeg elsket ham morgen og kveld. 

I starten var dette en bevisst handling, og jeg talte innvendig for å nå målet. 

Det som skjedde - og det innen få dager - var at å stadig gi barnet mitt positive tilbakemeldinger gjorde noe med mitt syn på ham. Jeg begynte å tenke positive tanker om ham. Kjenne stolthet og glede over ham. Tilbakemeldinger og klemmer jeg ga ble stadig mer ektefølt,  og gutten blomstret. Han likte å få skryt og klemmer. Når jeg la armene om ham og hvisket ham i øret at jeg elsket ham la han de små armene rundt meg og ville ikke gi slipp. Og jeg holdt ham fast. 

På kort tid ble han som en ny gutt. Snill og kjærlig. Og når han gjorde noe galt, og jeg sa fra, lyttet han. Det var ikke lenger den oppmerksomheten han traktet etter, for han fikk annen, som han likte bedre. 

Han er fremdeles en aktiv gutt, så noen påfunn ble det fremdeles, men nå ser jeg ikke på ham som noe problembarn, så jeg takler det bedre, og vår dialog er nå i en god sirkel, i motsetning til tidligere. 

Når det gjelder overgrep må man være obs på at barn som er det sorte fårete hjemme er mer utsatt for det. De tørster etter gode ord og positiv oppmerksomhet, og vil søke dette. I verste fall også ovenfor farlige mennesker. Så å snu rundt og endre synet på barnet er og forebyggende mot dette. 

Som nevnt, jeg var det sorte fåret til min mor. Hun snudde ikke om på dette før jeg var voksen, og det gjorde noe med selvfølelsen min å føle at jeg aldri var god nok for min mor. Jeg søkte bekreftelse der jeg ikke burde ha gjort det, og har hele livet slitt med å føle at jeg ikke er verdt kjærlighet eller å bli behandlet godt. Det er konsekvensene av å anse sitt eget barn som vrangt og vanskelig, så å snu om på det i tide er så utrolig viktig. Vel verdt innsatsen! 

For et flott innlegg!! ❤

[AnonymBruker]

TS her! Takk for mange fine innlegg! Her var det flere gode råd å få. Satte særlig pris på Trolltunge sitt svar, og dette skal jeg prøve.

Noen av svarene var tøffe å høre, men jeg kan forstå dem for de tingene jeg skriver om er nokså tabu og vanskelig for å høre om. Mindre glad i ett av barna liksom, ingen skikkelig mor kan vel være det!  Det kan kanskje virke på innlegget mitt som om at jeg ikke har gitt min sønn kjærlighet og at jeg er en kald mamma. Jeg er nok ikke verdens beste mor, men alle barna har fått mye kjærlighet både fra meg og mannen, også den vanskelige. Det står ikke på kjærlighet og omsorg hos oss, og familien har et stort nettverk av slekt som bryr seg.

Men innlegget mitt gjenspeiler så mange år med et barn med en uheldig personlighet, (som Anonym skriver litt lenger oppe, noen er bare født sånn), så da blir man litt fortvila til slutt.

Men tipset til Trolltunge er flott, å overøse barnet med gode ord klemmer osv selv om man selv egentlig vil rase. Og jeg har tro på at det kan virke. Tusen takk!

Anonymkode: f8843...e2b