Jeg orker ikke mer.

[AnonymBruker]

Det siste året har mildt sagt vært jævlig. Jeg møtte en kar jeg trodde var fantastisk, men det viste seg fort at jeg hadde tatt veldig feil. Jeg endte opp på sykehuset etter at han mishandlet meg fysisk, og i og med jeg har slike traumer fra barndommen, gjorde dette at jeg fikk post traumatisk stress-syndrom, ble sykemeldt og lagt inn på psykiatrisk. Det var en lang prosess, men jeg kom meg heldigvis. Jeg var og lagt inn der i februar, og da fikk jeg styrtblødninger nedentil, og jeg ble kjørt på legevakten. De tok celleprøve, og når jeg fikk svar på den, så sa de at de ikke hadde fått nok celler til å få et svar; så de ville ta en ny. Og denne gangen ville de ta en biopsi i tillegg. Jeg fikk svar på denne, og de sa at prøvene var negative. Jeg var glad, for det har alltid vært mye kreft i familien - og jeg har alltid følt at det er noe som ikke helt stemmer der nede. Men så fikk jeg en telefon fra sykehuset noen uker etterpå, da var jeg kommet hjem, og det var overlegen på gynokologisk som ringte, og hun sa at de hadde sett på prøvene om igjen og nå ville de ha meg inn en gang til. Og denne gangen for å utføre en kolposkopi. Denne telefonsamtalen fikk jeg en fredag, og de skulle sende en innkallelse. Søndagen etter, hadde jeg et alvorlig fall der jeg endte opp på sykehuset med knust kneskål, brudd i kneet på andre benet, knekt nese og 17 sting over øyet. Jeg opererte den knuste kneskåla, og ble liggende på sykehuset i fem dager før jeg måtte over på et rehabiliteringssenter for å trene opp knærne. Der var jeg i tre uker. Nå ligger jeg her, etter skinnene på begge bena er tatt av, jeg halter fortsatt og må mest sannsynlig operere igjen fordi noe av stålet som holder kneskåla på plass har løsnet. Selvfølgelig, opp i alt dette har jeg glemt bort det gynokologiske. Og nå vet jeg ikke om jeg tørr å undersøke meg igjen, for jeg vet ikke hvor mange krefter jeg har til overs for flere kamper og vonde beskjeder. Regner ikke med at det er så mange som har vært i samme båt som meg med akkurat dette. Men jeg er så redd for hvor fort livmorhalskreft eventuelt kan forverre seg, og hvor lenge jeg kan utsette det. Per dags dato klarer jeg ikke å ligge opp med bena i bøy, og psyken min er totalt nede. 

Noen som har noen oppmuntrende ord? Noen som for noen slags grunn har valgt å vente med å sjekke seg?

Anonymkode: 529fa...3d3

[AnonymBruker]

Jeg ville sjekket meg - tenk om det viser seg at det ikke er noe. Da får du jo en opptur. Er den negativ får du hjelp. Mamma har hatt kreft i livmorhalskreften og ble frisk med en gang. Jeg har også hatt celleforandringer, men det var ikke kreft.  

Ellers hørtes alt egentlig bare jævlig ut og jeg sender gode tanker i mangel på mer fornuftige ting å si!

Anonymkode: 362b0...edc

[AnonymBruker]

Kjære ts,

 

føler med deg i alt det vonde du har opplevd. Jeg tenker at du bare skal slappe helt av. Ikke tenk på kreft. Jeg har lest mye om helse, og mange ting som skjer av kuler svulster cyster etc, kan ofte gå tilbake av seg selv. Det er ikke alltid man skal operere alt. Det er faktisk endel overbehandling. Kroppen kan heale seg selv. Jeg ville tatt fatt i den psykiske biten hvis jeg var deg, for det psykiske henger sammen emd det fysiske. Bygg deg selv opp. Finn tilbake til seg selv, styrken i deg selv, Ikke gå rundt å bekymre deg så mye. Ta tida til hjelp. Utvikle deg selv, dine talenter, dyrk egne interesser, hobbyer, evt ta et studie, les gode bøker, se filmer du liker, kjøp deg et nytt fint kleslåplagg, vask håret så det dufter godt. I det hele tatt, ha fokus på gode ting som STYRKER deg , ikke det som trekker deg ned! 

Har selv hatt noen helseplager, men jeg valgte ikke behandling fordi jeg leste mye selv om at krppen ofte kan heale seg selv, og nå føler jeg meg bedre. 

Tenk positivt, se på muligheter, så vil også helsa etterhvert bli god

Anonymkode: 35fc2...c63

[Ananas.]

Og til TS: Hva med å ta en telefon til gynekologen for å drøfte de fysiske utfordringene med å ta prøve akkurat nå? Vil anbefale deg å forsøke å få tatt prøvene, enten får du positivt svar og kan legge fra deg bekymringen, eller så kan du bekymre deg for noe reelt og eventuelt begynne på behandling, i steden for å gå rundt med uvissheten. 

Endret 15. mai 2017 av Kragebein
Ryddet for svar til slettet innlegg.

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan bli for mye på en gang for kroppen å håndtere heling av operasjoner og så celleprøver derfor ville jeg ha ventet til du føler deg sterkere, og som jeg skrev lenger opp, hatt fokuset på den psykiske biten så du blir sterkere i deg selv først.

Anonymkode: 35fc2...c63

[Rufino]

Jeg tenker at dersom du utsetter så bruker du også masse tid på å grue deg. Så jeg ville antagelig fått sjekket meg så fort som mulig. 

Jeg forstår at du er langt, langt nede? Har du noen folk du er glad i som du kan støtte deg til?

Sjansen for at det er kreft er liten. Derfor vil du antagelig få en god beskjed, og så kan du få den saken ut av verden. Og din øvrige fysiske helse vil jo bli bedre.

Når livet er på sitt aller verste, så vil det antagelig snart gå oppover.

 

[AnonymBruker]

Koloskopi er en undersøkelse av tykktarmen da, tok de bare biopsi eller har de tatt noen røntgen/CT undersøkelser også? Uansett så bør man være i noenlunde fysisk form for å orke tømming osv til den undersøkelsen. Men du bør absolutt gjennomføre så fort du orker, ikke tenk negativt. 

Anonymkode: 380e8...4d6

[Gjest supernova_87]

Kjære TS! Dette høres bare ut som alt for mye å håndtere på en gang. Sender deg en stor klem! 

Leit å lese at du skulle få SÅ mye motbakker på en gang. Har du noen som kan støtte deg i denne perioden? Noen som kan hjelpe deg litt praktisk eler bare få tankene dine over på litt andre ting innimellom? Hvis du har noen å spørre prøv om du klarer å be noen om å være der litt for deg nå, tør (hvis du har muligheten) å strekke ut handel og bekjentskap om hjelp. 

Når det gjelder problemene dine har jeg vanskelig for å sette meg inn i det. Jeg tror jeg ville gått for å sjekket ut så fort som mulig. Gynekologen kan gjerne hjelpe deg med en stilling for bena så du kan ta testen likevel? Jeg tenker at "the only way is through", jo før du går inn i dette, jo før kommer du deg ut av det. Man tenker gjerne at "men jeg må spare opp krefter til denne kampen, jeg orker ikke mer nå!" men ofte blir det sånn i stedet at jo lengre tid det går jo mindre krefter har man. 

Ellers i mitt eget liv bruker jeg en slik mestringsstrategi i vanskelige perioder der alt bare er vanskelig og jeg føler at alt jeg kan gjøre nesten er å holde ut tiden å nettopp tenke at "om ett år/to uker/hvilken som helst tidsperiode så er alt dette over, det er ferdig og kun et minne". Med å minne meg selv på at ting kommer til å ta slutt, konflikter kommer til å ende opp som noe jeg ser tilbake på, kamper kommer til å være tapt eller vunnet men i det minste over, jeg kommer til å en gang i fremtiden være i et NÅ der ting er OK. Og dette hjelper meg på en eller annen måte. Det blir en slags lettelse. Jeg klenger meg fast i at smerten/konflikten/det vanskelige er midlertidig og aldri evig. (Og selv noen ganger når det er evig eller jeg tror det er evig prøver jeg å lure meg selv til at i alle fall blir det bedre,  enten jeg tror på det eller ikke, livsløgnen og alt det der ). 

Send meg en PM hvis du trenger noen å klage til. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rainstorm skrev:

Kjære TS! Dette høres bare ut som alt for mye å håndtere på en gang. Sender deg en stor klem! 

Leit å lese at du skulle få SÅ mye motbakker på en gang. Har du noen som kan støtte deg i denne perioden? Noen som kan hjelpe deg litt praktisk eler bare få tankene dine over på litt andre ting innimellom? Hvis du har noen å spørre prøv om du klarer å be noen om å være der litt for deg nå, tør (hvis du har muligheten) å strekke ut handel og bekjentskap om hjelp. 

Når det gjelder problemene dine har jeg vanskelig for å sette meg inn i det. Jeg tror jeg ville gått for å sjekket ut så fort som mulig. Gynekologen kan gjerne hjelpe deg med en stilling for bena så du kan ta testen likevel? Jeg tenker at "the only way is through", jo før du går inn i dette, jo før kommer du deg ut av det. Man tenker gjerne at "men jeg må spare opp krefter til denne kampen, jeg orker ikke mer nå!" men ofte blir det sånn i stedet at jo lengre tid det går jo mindre krefter har man. 

Ellers i mitt eget liv bruker jeg en slik mestringsstrategi i vanskelige perioder der alt bare er vanskelig og jeg føler at alt jeg kan gjøre nesten er å holde ut tiden å nettopp tenke at "om ett år/to uker/hvilken som helst tidsperiode så er alt dette over, det er ferdig og kun et minne". Med å minne meg selv på at ting kommer til å ta slutt, konflikter kommer til å ende opp som noe jeg ser tilbake på, kamper kommer til å være tapt eller vunnet men i det minste over, jeg kommer til å en gang i fremtiden være i et NÅ der ting er OK. Og dette hjelper meg på en eller annen måte. Det blir en slags lettelse. Jeg klenger meg fast i at smerten/konflikten/det vanskelige er midlertidig og aldri evig. (Og selv noen ganger når det er evig eller jeg tror det er evig prøver jeg å lure meg selv til at i alle fall blir det bedre,  enten jeg tror på det eller ikke, livsløgnen og alt det der ). 

Send meg en PM hvis du trenger noen å klage til. 

Ville bare si : fint innlegg! Det siste du skrev skal jeg også bruke ( mestringsstrategi ).

Jeg er ikke ts.

Anonymkode: 35fc2...c63

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Koloskopi er en undersøkelse av tykktarmen da,

Anonymkode: 380e8...4d6

Hun skrev kolposkopi, ikke koloskopi. Ganske like ord, to forskjellige undersøkelser.

https://kreftforeningen.no/om-kreft/undersokelse-ved-kreft/kolposkopi/

Anonymkode: 9c65c...28c

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære ts,

 

føler med deg i alt det vonde du har opplevd. Jeg tenker at du bare skal slappe helt av. Ikke tenk på kreft. Jeg har lest mye om helse, og mange ting som skjer av kuler svulster cyster etc, kan ofte gå tilbake av seg selv. Det er ikke alltid man skal operere alt. Det er faktisk endel overbehandling. Kroppen kan heale seg selv. Jeg ville tatt fatt i den psykiske biten hvis jeg var deg, for det psykiske henger sammen emd det fysiske. Bygg deg selv opp. Finn tilbake til seg selv, styrken i deg selv, Ikke gå rundt å bekymre deg så mye. Ta tida til hjelp. Utvikle deg selv, dine talenter, dyrk egne interesser, hobbyer, evt ta et studie, les gode bøker, se filmer du liker, kjøp deg et nytt fint kleslåplagg, vask håret så det dufter godt. I det hele tatt, ha fokus på gode ting som STYRKER deg , ikke det som trekker deg ned! 

Har selv hatt noen helseplager, men jeg valgte ikke behandling fordi jeg leste mye selv om at krppen ofte kan heale seg selv, og nå føler jeg meg bedre. 

Tenk positivt, se på muligheter, så vil også helsa etterhvert bli god

Anonymkode: 35fc2...c63

Du er farlig for andre mennesker. Ingen heler seg selv av eventuell kreft av å tenke positivt.  

Anonymkode: b1d1c...5a1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er farlig for andre mennesker. Ingen heler seg selv av eventuell kreft av å tenke positivt.  

Anonymkode: b1d1c...5a1

Enig!  Det er direkte farlig å gi slike råd! 

Ts, hent støtte fra noen rundt deg, kontakt sykehuset og forklar situasjonen eller få en støttespiller til å ringe for deg.  Det er en viktig undersøkelse,  men det er også veldig viktig at du blir godt ivaretatt oppi alt dette! 

 

Anonymkode: a59da...b02

[Million]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Koloskopi er en undersøkelse av tykktarmen da

Anonymkode: 380e8...4d6

Det var ikke det hun skrev. Hun skrev KOLPOskopi.

https://kreftforeningen.no/om-kreft/undersokelse-ved-kreft/kolposkopi/

Redigert:

ser nå at en annen var før meg og sa fra om det ;-)

Endret 15. mai 2017 av Million

[AnonymBruker]

Ikke vent med undersøkelsen, TS. Du har vært igjennom veldig mye og jeg vet det er lett for meg å si, men det er veldig dumt å vente med dette. Ikke tenk så langt fremover, bare ta en ting av gangen. Det som gjelder nå er kolposkopien, og det tar ikke mange minuttene. Hvis du ikke kan ligge med bena opp i bøy så bare gi beskjed om det på forhånd, så får du ligge på siden istedet.

Anonymkode: b0209...628

[Skadeskutt]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære ts,

 

føler med deg i alt det vonde du har opplevd. Jeg tenker at du bare skal slappe helt av. Ikke tenk på kreft. Jeg har lest mye om helse, og mange ting som skjer av kuler svulster cyster etc, kan ofte gå tilbake av seg selv. Det er ikke alltid man skal operere alt. Det er faktisk endel overbehandling. Kroppen kan heale seg selv. Jeg ville tatt fatt i den psykiske biten hvis jeg var deg, for det psykiske henger sammen emd det fysiske. Bygg deg selv opp. Finn tilbake til seg selv, styrken i deg selv, Ikke gå rundt å bekymre deg så mye. Ta tida til hjelp. Utvikle deg selv, dine talenter, dyrk egne interesser, hobbyer, evt ta et studie, les gode bøker, se filmer du liker, kjøp deg et nytt fint kleslåplagg, vask håret så det dufter godt. I det hele tatt, ha fokus på gode ting som STYRKER deg , ikke det som trekker deg ned! 

Har selv hatt noen helseplager, men jeg valgte ikke behandling fordi jeg leste mye selv om at krppen ofte kan heale seg selv, og nå føler jeg meg bedre. 

Tenk positivt, se på muligheter, så vil også helsa etterhvert bli god

Anonymkode: 35fc2...c63

Nei ærlig talt! Du skal IKKE råde noen til å avstå fra en slik undersøkelse for å i stedet "tenke positivt". Skulle det være kreft så er faktisk undersøkelse og behandling helt avgjørende. Det kvakksalveriet får du altså holde for deg selv. 

Ts, ta undersøkelsen. Det blir ikke bedre av å vente. Sannsynligvis er det ikke kreft, men hvis det er det så er det viktig å komme i gang med behandling. Jo tidligere man får behandlet kreft jo bedre prognoser har man. 

Lykke til.

[Kragebein]

Tråden er ryddet for avsporinger og samtlige svar til dette.

Kragebein, mod

[Måbarefåsiat...]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Koloskopi er en undersøkelse av tykktarmen da, tok de bare biopsi eller har de tatt noen røntgen/CT undersøkelser også? Uansett så bør man være i noenlunde fysisk form for å orke tømming osv til den undersøkelsen. Men du bør absolutt gjennomføre så fort du orker, ikke tenk negativt. 

Anonymkode: 380e8...4d6

Hun skrev kolposkopi - det er undersøkelse av livmor, livmormunning.

[Gjest Aktivdame]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det siste året har mildt sagt vært jævlig. Jeg møtte en kar jeg trodde var fantastisk, men det viste seg fort at jeg hadde tatt veldig feil. Jeg endte opp på sykehuset etter at han mishandlet meg fysisk, og i og med jeg har slike traumer fra barndommen, gjorde dette at jeg fikk post traumatisk stress-syndrom, ble sykemeldt og lagt inn på psykiatrisk. Det var en lang prosess, men jeg kom meg heldigvis. Jeg var og lagt inn der i februar, og da fikk jeg styrtblødninger nedentil, og jeg ble kjørt på legevakten. De tok celleprøve, og når jeg fikk svar på den, så sa de at de ikke hadde fått nok celler til å få et svar; så de ville ta en ny. Og denne gangen ville de ta en biopsi i tillegg. Jeg fikk svar på denne, og de sa at prøvene var negative. Jeg var glad, for det har alltid vært mye kreft i familien - og jeg har alltid følt at det er noe som ikke helt stemmer der nede. Men så fikk jeg en telefon fra sykehuset noen uker etterpå, da var jeg kommet hjem, og det var overlegen på gynokologisk som ringte, og hun sa at de hadde sett på prøvene om igjen og nå ville de ha meg inn en gang til. Og denne gangen for å utføre en kolposkopi. Denne telefonsamtalen fikk jeg en fredag, og de skulle sende en innkallelse. Søndagen etter, hadde jeg et alvorlig fall der jeg endte opp på sykehuset med knust kneskål, brudd i kneet på andre benet, knekt nese og 17 sting over øyet. Jeg opererte den knuste kneskåla, og ble liggende på sykehuset i fem dager før jeg måtte over på et rehabiliteringssenter for å trene opp knærne. Der var jeg i tre uker. Nå ligger jeg her, etter skinnene på begge bena er tatt av, jeg halter fortsatt og må mest sannsynlig operere igjen fordi noe av stålet som holder kneskåla på plass har løsnet. Selvfølgelig, opp i alt dette har jeg glemt bort det gynokologiske. Og nå vet jeg ikke om jeg tørr å undersøke meg igjen, for jeg vet ikke hvor mange krefter jeg har til overs for flere kamper og vonde beskjeder. Regner ikke med at det er så mange som har vært i samme båt som meg med akkurat dette. Men jeg er så redd for hvor fort livmorhalskreft eventuelt kan forverre seg, og hvor lenge jeg kan utsette det. Per dags dato klarer jeg ikke å ligge opp med bena i bøy, og psyken min er totalt nede. 

Noen som har noen oppmuntrende ord? Noen som for noen slags grunn har valgt å vente med å sjekke seg?

Anonymkode: 529fa...3d3

Ta sjekken du. Bedre å ha gjort det. Det trenger jo ikke være noe galt. Du klarer dette å. Lykke til.