Kommer jeg til å ønske meg barn noen gang?

[AnonymBruker]

Jeg er 26, snart 27, og jeg kjenner ikke noe behov for barn overhodet. Jeg kan se gleden ved å ha voksne barn, men ikke små. Jeg er ikke blant de som "smelter" når jeg ser en baby. Kan synes barn er søte og sjarmerende, men kun i små doser.

På et vis er barn noe jeg "alltid har tenkt at jeg vil ha", men jeg begynner å bli usikker på om behovet vil dukke opp. Tok en personlighetstest som egentlig avslørte ganske mange trekk ved meg selv som jeg har registrert at jeg har, men ikke har tenkt mye over. Jeg er veldig selvstendig, individualistisk og ambisiøs. I tillegg har jeg lite tålmodighet med folk, spesielt de jeg ikke oppfatter som intelligente. Er redd jeg ikke har tålmodighet med barn. Resultatet mitt sa at

"Being so heavily invested in rational thought, logic, and analyzing cause and effect, you are often unprepared for dealing with someone who hasn’t developed these same abilities who they can’t simply walk away from".

Det stemmer ganske godt for meg. Jeg kan kutte mennesker ut av livet mitt når de ikke gir meg noe, og hvis jeg havner i situasjonen at jeg angrer og ikke kan gjøre noe med det, er jeg redd jeg blir dypt deprimert. 

Anonymkode: f7c73...9ba

[AnonymBruker]

23 ikke 34* 

Anonymkode: e702a...0b7

[AnonymBruker]

Er 36 vil ikke ha barn kvinne

Anonymkode: ee4f1...9a2

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg ikke barn før 30 års dagen min. DA slo det til gitt  

Anonymkode: 1ca24...992

[Gjest]

Ikke har noe sterkt ønske noen av veiene. Samboeren vil uansett ikke ha barn så med mindr ehan slår om blir det neppe noe. I tillegg har jeg en fortid med på fysiske og psykiske plager så er ikke akkurat som at genene mine er noe å rope hurra for. Er forresten 30 og har tenkt slik siden jeg var liten.

[VoodooChild]

TS, jeg var slik som deg helt til jeg ble bittelitt eldre enn det du er nå. Da slo alle tikkende klokker til og jeg bare måtte ha barn! Rare greier :D

[AnonymBruker]

Det er super klisjé, men jeg skulle aldri ha barn. Gikk og gledet meg til å bli 25, så jeg kunne sterilisere meg, og slippe prevensjon og alt sånt. Så traff jeg kjæresten min. Har ikke overveldende lyst på barn nå heller, men tanken er ikke frastøtende for meg lenger. Tenker at det sikkert er noen hyggelige aspekter ved å lage et menneske med den beste mannen jeg vet om. Er 26 nå, og sterilisering er inntil videre lagt på is. Så selvom jeg ikke har gjort en helomvending, har jeg begynt å tine litt. Kjæresten min er enn så lenge litt sånn at han godt kan få barn, og godt kan leve uten, så vi tar det som det kommer. 

Anonymkode: ef579...a7e

[BerntHulken]

På 15.5.2017 den 10.46, AnonymBruker skrev:

.

Endret 27. november 2017 av stf

[Hundejente]

Jeg har aldri vært særlig glad i barn, heller ikke kjæresten min, men etter 5 år sammen bestemte vi oss allikevel for å få barn, litt sånn "det ser jo koselig ut". Og det er veldig koselig absolutt, men det er ikke sånn at jeg nå eeelsker å være mamma og ønsker meg tre stykker til. Jeg elsker sønnen min, men jeg elsker ikke alltid å være mamma, det er mye stress og frustrasjon og slit, som ikke alltid veies opp av gleden. Jeg vil ikke ha flere barn. Og jeg liker fortsatt ikke andre barn, de aller færreste i hvert fall.

 

Så det er ikke automatisk sånn at man elsker mammatilværelsen idet øyeblikk man blir mamma, selv om mange gir inntrykk av det. Barnløshet har mange fordeler, men det kan være ganske fint å ha barn også

[SpankMe]

Jeg har tenkt mye på dette selv. Mange av mine venner virker alltid å ha vært sikre på at de ønsket seg barn. Som om det var det naturligste i verden. Jeg har aldri følt det sånn selv. Har aldri hatt et sterkt ønske i noen retning. Når jeg har dagdrømt om fremtiden har jeg sett for meg mann og 5 (!) barn, men jeg har også sett for meg en fremtid uten barn. Men aldri uten mann av en eller annen grunn. For meg tenker jeg derfor at det viktigste for meg er å finne en mann å dele livet mitt med. Det har jeg alltid ønsket og sett for meg. Og sammen så finner vi ut hva som er riktig for oss. Jeg tror jeg kan leve fint med begge deler. Ser ikke for meg at jeg blir hun som drar til Danmark for å få barn alene i hvert fall.

Har fått høre at ønsket melder seg med alderen. Jeg er nå 27 år, og kan ikke si at det har meldt seg enda. Jeg tenker allikevel kanskje det kan ha noe med å gjøre at jeg ikke har truffet denne manne enda, og at når jeg en gang treffer han jeg vil dele livet med, at det da også melder seg et ønske om å stifte familie med akkurat ham. Kanskje. Vet jo ikke. 

Jepp, tankespinn dette. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du ikke trenger å bestemme deg på en god del år ennå. Men vær åpen med mannen om at du er usikker på om du noengang vil ha barn. De fleste er ikke klar for barn når de er 25. Og man kan også leve fint uten barn:)

Anonymkode: 306f6...3f4

[AnonymBruker]

Jeg er 39 år og verpesyken har rett og slett aldri slått inn hos meg. Jeg har i forbifarten tenkt at barn kanskje kunne vært koselig, men aldri noe mer enn det.

Det altoppslukende behovet andre ser til å ha når det gjelder å få barn virker ganske fjernt, og man lurer jo noen ganger på hva som er feil med en selv som ikke er der.

Anonymkode: f827b...d2f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det altoppslukende behovet andre ser til å ha når det gjelder å få barn virker ganske fjernt, og man lurer jo noen ganger på hva som er feil med en selv som ikke er der.

Anonymkode: f827b...d2f

Det er nok neppe noe i veien med oss som ikke ønsker oss barn. Det å ønske seg barn er ikke et biologisk behov eller instinkt, men snarere noe som er drevet av sosiale normer og relasjoner.

Anonymkode: 1777e...375

[AnonymBruker]

Jeg liker barn - i et par timer.  
Jeg er så glad for at jeg ikke har barn. Noe så slitsomt.  

De er slitsomme, snørrete, i en viss alder er de rett og slett ekle, og stressende. Og for og ikke glemme at de kan være svært lite sjarmerende når de når trassalderen. 

Anonymkode: 326bd...14b

[Bambidilla]

Ikke sikkert at du noen gang kommer til å ombestemme deg. 

Jeg visste allerede som 15 - åring at jeg ikke ville ha barn. Og det fristet ikke mer da jeg var i langvarige forhold.

Men for all del...det kan jo hende at du forandrer mening etter hvert. Det har jo skjedd før.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært veldig usikker på om jeg ønsket meg barn - det er jo det som er det "normale", men jeg kjente at jeg fikk litt angst ved tanken. Møtte samboeren min da jeg var 22 år, men jeg var 29 år før jeg kjente at jeg faktisk hadde lyst på barn. Og da var det tanken på å være en familie med store barn som tiltrakk meg, mer enn selve babytiden. Jeg ble gravid med en gang vi prøvde, og vi venter nå nummer to. Jeg skal være ærlig å si at barsel- og babytiden er ekstremt slitsomt. Noen takler det nok bedre enn andre, men for meg var det ganske vanskelig. Jeg har likevel aldri angret og gleder meg nå til nummer to kommer, men aller mest gleder jeg meg til de blir litt større og vi kan ha innholdsrike samtaler og diskusjoner, oppleve ting sammen osv. Inntil da skal jeg nyte småbarnstiden som best jeg kan, det er jo litt vemodig at de plutselig blir store også Mitt råd til deg er å lytte til magefølelsen og snakke med samboeren din - det er helt greit å aldri ønske seg barn heller, men det er viktig å være klar på usikkerheten din ovenfor samboeren.

Anonymkode: f7bfc...73f

[Gjest making.a.mess]

Gjør det hvertfall ikke for hans skyld. Men forholdet deres kan få problemer når dere har forskjellig syn på det med barn. 

Gjør du det for han og forholdet så kan du ende med å leve et liv du ikke liker. Dessuten så kan det fort bli mas om fler etter førstemann... 

For noen kommer morsfølelsen. For andre kommer den aldri. 

[AnonymBruker]

Det er 2025 nå….

Anonymkode: a6a80...668

[AnonymBruker]

Og jeg bruker en annen bruker så anonymkoden min er ikke den samme mer, men jeg er TS

Jeg har nå to barn på 5 og 4 år.  Jeg sliter enda med min mentale helse og jeg trives ikke mammarollen.  Men jeg elsker barna mine og vil gjøre hva som helst for dem.  

Mitt eldste barn har er autistisk, og yngste har ADHD.  Etter at de ble utredet og vi lærte mer om dette ble også jeg utredet, og det viste seg at også jeg er autistisk og har ADHD.  Det var en befrielse å endelig få svar, men det krever også mye å tilrettelegg for alle i familien.

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barna mine, selv om jeg innimellom strever i rollen som mamma.  Men det føles godt å vite at barna mine får all støtten og hjelpen de trenger for å klare seg bedre i livet.

Om jeg hadde vist om autismen og ADHD en min før jeg fikk barn er jeg usikker på om jeg ville fått dem.  Fordi jeg nå vet hvor arvelig det kan være.  Men eldste er veldig selvstendig å klarer mye, og trenger bare litt hjelp og veiledning.  

Jeg er utslitt hele tiden og energien jeg klarer spare opp blir brukt på barna.  Så livet mitt føles veldig tomt akkurat nå, og dagene er alt for korte og lange på samme tid.  Jeg er blitt ufør etter barna ble født, ellers tror jeg ikke jeg hadde overlevd.  Jeg ligger på lading mens de er i barnehagen, og når kommer hjem er det full rulle.  Jeg gjør ikke annet enn stirre i taket og leve for barna mine nesten.  Heldigvis er samboer, nå ektemann flink med husarbeidet.  Jeg ordner med maten, men det blir stort sett det.  Han tjener godt så vi har noen som kommer å vasker og hun rydder også litt hver uke.  Uten det vet jeg ikke om vi hadde klart oss.

Jeg bare håper det blir bedre når barna blir litt eldre, og at kanskje jeg kan bli et helt menneske etterhvert.

Anonymkode: a6a80...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.5.2017 den 17.37):

Usikker på om dette er riktig kategori, men.

 

Jeg har aldri likt barn noe spesielt. Jeg hater dem ikke, men jeg liker dem ikke heller. Jeg synes det virker som mest jobb og stress med barn. 

Jeg er bare usikker på om årsaken er at jeg kanskje bare ikke har fått "vekket morsinstinktet" ennå fordi jeg ikke har opplevd å få barn, eller fordi jeg er for ung enda (25 år). Kanskje det kan være fordi jeg sliter med egen mentale helse, så jeg er redd jeg ikke vil kunne takle et barn.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste fordi min samboer i utgangspunktet ønsker barn, og dermed har jeg prøvd å grave litt dypt i meg selv for å prøve å "akseptere" ideen om et eget barn en gang i fremtiden. 

Noen ganger kan jeg kjenne litt på et ønske om det, hvis jeg fokuserer på det som kan bli positivt, men det er mer som en slags aksept enn et genuint ønske.

 

Noen andre som i utgangspunktet ikke hadde noe dypt ønske om barn som har fått et nytt syn etter fødsel?

Anonymkode: c0a15...399

Bare et perspektiv, og alt er selvfølgelig relativt - men - husk de er ikke baby/barn så lenge egentlig. Et barn er jo et menneske som en dag skal bli en voksen. Og voksen er man jo i den største brøkdelen av sitt liv. Det kan jo også være verdt å vurdere om du ønsker å ha voksne barn. Om du en gang ønsker å bli bestemor. Ens egen mor og far lever jo ikke for evig, så det kan være godt å ha litt mer familie. Et barn følger du jo i alle livsfaser, og de får også får følge deg i livet ditt.  Lett å se seg blind på denne baby og småbarnstiden, men den varer jo ikke evig (selv om det noen ganger kan føles sånn😄). Egentlig er det jo bare en liten epoke i et langt liv. 

Anonymkode: 71f9c...0e8