En ny tilværelse?

[Gjest Liselotte]

Har fått ny mail. Har ikke tid til å skrive om den nå, men jeg føler meg ganske mye lettere til sinns. Prøver meg på et lite smil til og med.

[jolie]

Så fint Du fortjener noen smil i hverdagen nå - mange smil!

Tenker mye på deg om dagen, og leser alt du skriver, men føler at jeg ikke har så mye å 'komme med'. Ikke har jeg levd så lenge at livserfaringen er bunnløs, ei heller har jeg vært igjennom et samlivsbrudd.

Men håper alt ordner seg for dere.

[Gjest Leola]

Flott, Liselotte - håper ting ordner seg for dere :-)

[Mel-anie]

En varm, liten hilsen fra meg til deg i denne tunge og vanskelige tiden.

[Linn3c]

Har fått ny mail. Har ikke tid til å skrive om den nå' date=' men jeg føler meg ganske mye lettere til sinns. Prøver meg på et lite smil til og med.[/quote']

Flott!

[Gjest Liselotte]

Hva synes du at vi skal gjøre? Du vil ikke til megling. Men hva vil du da? Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, føler meg rådvill. Jeg tenker på barna og jeg tenker på oss. Hele tiden. Kanskje vi skal prøve nye timer med familierådgivning? Gå inn med nye forsett og prøve å legge ting bak oss, virkelig prøve på nytt?

Hvor skal vi begynne, hva mener du? En ting er sikker: vi må kunne snakke sammen. Så hva vil du? Jeg

forstår meg ikke på deg. Vi har ikke så mange alternativer. Vi kan prøve på nytt, eller skilles. Begge

deler har forutsetninger som vi må snakke om, synes du ikke det? Jeg vil ikke kaste allting over bord

uten å være sikker. Men hva mener du? Du sier bare hele tiden at du ikke vil snakke fornuft, og du vil

ikke til megling. Du er steil og uforsonlig. Hvordan skal vi komme oss videre uten å snakke sammen,

eller komme hverandre i møte? Prøv å legge sinnet ditt til side og si meg noe konstruktivt. Kan vi fremdeles snakke med og ikke bare mot hverandre?

Det må da definitivt kalles en åpning, eller hva? Selvfølgelig får jeg lyst til å spørre "Hvorfor har du ikke tenkt på å snakke med og å snakke konstruktivt før? Jeg føler at jeg har prøvd tusen ganger... "Hvordan skal vi komme oss videre uten å snakke sammen?", ja, det har jeg sagt i flere måneder nå. Men det er jo et langt skritt framover at han sier det.

Jeg har svart, det ble tre sider i word.

Avsluttet med å si at

Jeg skal prøve å si noe konstruktivt, dette er hva jeg foreslår:

Du fortsetter å bo i der ute en stund til, men

treffer både ungene og meg jevnlig. Jeg kan også komme utover, søsteren min kan sikkert passe barna

innimellom. Jeg tror dessuten du kan ha godt av å være

litt for deg selv i denne perioden hvor du prøver å

finne en jobb, både fordi det er en slitsom prosess

som ikke akkurat vil gjøre humøret bedre, og fordi du

da kan bruke tiden mer konstruktivt.

Jeg tror vi skal prøve å få mer hjelp, eller prøve å

få hjelp til at vi skal kunne greie å hjelpe oss selv,

og jeg tror vi skal ha litt luft mellom oss mens vi

får denne hjelpen.

Jeg foreslår at vi tar kontakt med familiekontoret igjen, og forhører oss om muligheten for å få en mannlig terapeut denne gangen. Dessuten foreslår jeg at vi sjekker ut diverse typer kurs/samlinger for par – det finnes haugevis. Hvis du tar deg av det med familiekontoret, kan jeg forhøre meg om et bra kurs. Det koster litt penger, men jeg er overbevist om at vi evt. vil kunne få hjelp til å betale et sånt kurs, og jeg er overbevist om at et kurs vil kunne tilføre noen nye tanker å tenke, hvis vi bare er åpne for det.

Jeg har også veldig lyst til å foreslå at du prøver å

få plass hos en psykolog igjen, ikke fordi jeg tror du

er syk eller gal, men fordi jeg håper og tror at det

kunne hjulpet deg til ikke å føle så mye misnøye og

oppgitthet. ”Jeg lever ikke mitt eget liv”, sier du

stadig. Hva var det terapeuten vår sa etter beskrivelsen av deg som ”et stort barn som bare sitter misfornøyd på

rumpa” (eller noe sånt)? ”Jeg tror det ville vært

interessant å utforske Mannen i deg…” Hun mente at en psykolog kunne hjelpe til med det.

Hvis vi får til dette med ekstern hjelp og får det på

gli, kan vi prøve å øke stundene vi er sammen, og føle

oss litt fram på hva som kjennes bra. Med det målet at du skal komme hjem igjen.

Nå blir jeg veldig privat her, men... Intet å tape, uansett.

Lurer på om jeg har gjort sånn ca. det riktige.

Han har ikke svart enda.

[Gjest lmari]

Definitivt en åpning.

For all del: det er sikkert mye å ta tak i for dere begge to, og dere har nok en veldig lang vei å gå. Men dette er virkelig et skritt i riktig retning!!!

Synes dere er kloke begge to, jeg!

Klem!

[Klips]

Det hørtes veldig riktig ut. Spent på å høre hva han svarer. Krysser fingre.

[Gjest Liselotte]

Har i grunnen ikke fått noe respons på mailen. Men vi har avtalt over telefon at han kommer i morgen, henter ungene, lager middag og spiser middag her. Jeg gjør noen ærend etter jobb, men kommer etter hvert. Antydet at jeg er invitert av en venninne på kino lørdag, han trodde ikke han hadde noe på plakaten, og skulle gjerne komme til ungene. Evt. ta dem med seg ut dit hvor han er.

Men fikk en mail i dag hvor han ber om fødselsnummerene til jentene og meg, han skal til Aetat i morgen. Da gjør han i hvertfall saker og ting. Tipper han har godt av å være litt alene, kan ikke forestille meg at han hadde kommet i gang med disse tingene hvis han hadde vært her.

Møtte min bestevenninne hjemmefra i dag, hun var på jobb her i byen. Tok med meg ungene og møtte henne på café. Mannen hennes jobber innen Folkehelsen, og hadde antydet tidligere i høst (etter at en felles venninne her i byen hadde fortalt at det stod litt hett til - ikke at det var noen nyhet for min venninne der oppe) at han kan skaffe oss plass på samlivskurs, gratis. Jeg sa at jeg stiller på én times varsel... Min venninne mente også at mannen hennes kan prate med oss, og kanskje særlig med ham, han er god på sånt. God som megler, som veileder. Hobbyterapeut.

Det kom papirer fra en eller annen etat i dag, innkalling til meklingstime, samt to brosjyrer om samværsrett og noe annet. Jeg rev innkallingen i tusen småbiter. Føler meg ganske sikker på at vi har avlyst. Men avlysning og innkalling har nok krysset.

Den minste snørrungen bare bråker, nå i over én time, den største gråter sine modige tårer og får ikke sove. Nå tasler minsta rundt med pysjen på halv tolv, så ikke annen råd enn å ta henne opp igjen. Så får hun legge seg når den eldste sover som en stein.

[Gjest Liselotte]

Nesten to timer brukte de søte små på å sovne i går! :o Da jeg skulle gå inn etter at de hadde sovet en halv times tid, bre over dyner og sånn, fant jeg dem begge med dynene til godt oppunder nesetippen. Og i senga til den minste - ved siden av den sovende klumpen - pysjen. Og ved siden av pysjen - bleien! Og under dyna - kliss naken tykk sak som når som helst kunne begynne å lekke! Fikk lirka på henne bleien.

Nå straks reiser de andre her til Sverige. Da skal jeg på byen og bruke opp hele tre tilgodelapper.

Litt spent på hvordan det blir i ettermiddag/kveld.

[Klips]

Og i senga til den minste - ved siden av den sovende klumpen - pysjen. Og ved siden av pysjen - bleien! Og under dyna - kliss naken tykk sak som når som helst kunne begynne å lekke!  

[Gjest Liselotte]

3-åringen bestemte seg i går for å sende tegning til barne-tv, hun også. Dermed tegnet hun blå himmel, masse blomster, Margrete og en gul sol. Ved siden av sola skrev hun "DETE ER ZOLA" (S er vanskelig! ), "VÅR" og "APRIL" og på baksiden av arket står det "SÆRE MARGRETE DU SKAL FÅ EN TEININ FRA HANNAH ÅG LEAH ETÅETALT ÅR OG MAMMAH".

Er ikke den ungen lynende intelligent, så vet ikke jeg!

Tar meg lang dag på kontoret i dag. Tja, lang og lang, kom nærmere halv elleve, var ute og shoppet i to timer... (uten penger, med tilgodelapper). Tenkte meg hjem til jentenes leggetid.

Livet føles litt mer normalt, føler at det finnes et mål med mening nå. Vakumet er på retur, men jeg vet at prosessen blir lang og tøff...

[Gjest Liselotte]

Han hentet altså ungene i går, laget middag og spiste sammen med dem. Så kom jeg hjem, vi la ungene, alt normalt. Litt på vakt begge to, kanskje. Litt mere oppmerksomme på hva den andre sa, nesten litt fremmede. Men det var helt greit. Etter at ungene sovnet stakk jeg på butikken, etter hvert dro han. Etter at vi hadde avtalt at han kommer lørdag ettermiddag så jeg kan slenge ut på byen med en venninne utover kvelden (kino ++), søndag drar vi til samme venninne m/familie alle sammen, spise middag hos dem.

Og i dag satt jeg her på kontoret, hørte velkjente skritt i gangen, og der var han. Trengte noen kopier, kopimaskinen til Aetat var kranglete, vi kopierte og tok en kaffe på kaffebaren på hjørnet. Ganske så hyggelig, fikk til og med nevnt det med gratis kurs og at min venninnes mann sier at han gjerne kan "ta oss for seg, gjerne én og én". Det første syntes han var bra, det andre betakket han seg. Som forventet. Han kjenner ham ikke godt, men syntes likevel det blir for nært, føler ikke for å vrenge sjela for mannen til min venninne. Greit nok.

Hjem om 45 min, hente unger, pust og pes, opp trappene, lage middag, spise middag. Forhåpentligvis ha en hyggelig ettermiddagsstund. Være flink til å overse stor oppvask, masse skittentøy, masse rot og masse, masse alt, prioritere ungene og være tilstede, ta all lorten når de sover.

I kveld knerte en flaske rødvin, lappe klær og lime inn bilder.

[Dina]

Hei Liselotte!

Har tenkt på deg, og er glad for å se at det er en slags fremgang i det hele! Syns mailen hans, og det dere har blitt enige om virker veldig lovende!!

Du virker som en sterk, reflektert og flott jente, så dette går nok den rette veien skal du se! Alt ordner seg for snille jenter vet du! :blomst_opp:

Håper du har en fin helg!

Klem,

Dina

[Gjest Liselotte]

Klokka er snart halv to, jeg har sett film på tv. Og før det, kino med G, "Se meg", fransk film. Likte den veldig bra, en av de bedre jeg har sett i den siste tiden. Som om jeg var så mye på kino...

Mannen var her med ungene, han gikk en times tid etter at jeg kom hjem. Det går helt greit når han er her, ikke antydning til krangling eller dårlig stemning. Men jeg merker at straks vi forsøker å snakke om hva som gjør at ting blir som de blir, og hva som må til for at ting skal bli bedre, stopper alt opp.

Han har alltid snakket om at "man kan krangle seg i hjel om hvem som gjør mest og hvem som gjør ditt og hvem som ikke gjør datt - hvorfor skal man ødelegge livet på å krangle om husarbeid?".

Greit nok, ingen ønsker vel å krangle om husarbeid, men føler den ene parten at det meste tilfaller den ham/henne, kan man da ikke unngå å bringe temaet husarbeid på bane?? Og så refererer han til husarbeidslister jeg har forsøkt å introdusere opp gjennom tidene, og sier at "våre problemer dreier seg om andre ting enn om hvem som skal ta oppvasken..."

Vel, det dreier seg jo om en god del andre ting også, ikke bare husarbeid. Selvfølgelig. Men Jeg synes det kunne vært greit å få avklart og å bli enige om en del praktiske ting, så har vi i hvertfall ikke det å irritere oss over. Rydde de gnisningene der av veien først.

Vi kranglet ikke i kveld, absolutt ikke, men vi bragte litt småtterier på bane like før han skulle gå. Uheldigvis våknet minsta så vi fikk ikke fullført, han gikk mens jeg var inne hos henne. Ikke i irritasjon, men jeg synes likevel han kunne ventet til jeg kom ut igjen. Men når hun våkner, kan det fort ta en stund før hun sovner igjen. Jeg var inne hos henne for tredje gang da han gikk.

Spurte forresten om han hadde tatt kontakt med familiekontoret for å forandre meglingstimen. Han hadde ikke fått noe brev med innkalling til time, og ble overrasket over at jeg hadde fått. Jeg tok det for gitt at han hadde fått det samme brevet, og hadde dermed ikke bragt det på bane. Regnet med at han ringte og ordnet opp. Men nei. Timen er på mandag, så han ringer vel på morgenen for å oppklare. Håper det ikke går så lang tid før vi kan få vår første time.

I morgen kommer han ca. tre, fire skal vi til G & C og spise middag.

[Gjest Liselotte]

Hei forresten, Dina, takk for hilsen! Så trøtt at jeg ikke så deg først!

[Dina]

Hvordan går det med deg Liselotte?

[Gjest Liselotte]

Joda, det går ganske greit. Har begynt å venne meg til å være "alenemamma". Krever enda mer planlegging og praktisk tilrettelegging enn før, men jeg synes at ting går bra. Det var jo ikke lettvint før, heller. Ser for meg at jeg har godt av denne perioden, at den dagen mannen (forhåpentligvis) kommer hjem igjen, vil jeg godt merke avlastning med det praktiske. Faren er at nå når jeg er alene, er jeg "enehersker" i huset, innarbeider meg rutiner som har som forutsetning at jeg får bestemme...

Først på torsdag kan vi kontakte familiekontoret for å få time (datakræsj fram til da, visstnok), venter fælt på å komme igang, føle at vi er inne i en prosess. Det går forresten veldig greit, vi krangler ingenting, ingen misstemning. Og på søndag fikk jeg til og med en skikkelig omfavnelse på kjøkkengolvet...

Har tenkt å skaffe barnevakt en kveld/natt, ta med en flaske vin og noe lekkert undertøy og så dukke opp nesten uventet der ute i skogen... Sier nesten, fordi han er nødt til å hente meg på togstasjonen. Kanskje neste helg, fredagskvelden? Tror jammen jeg skal spørre søster straks. Vet ikke om det er lurt, men jeg tror det. Kjenner mannen.

Én ulempe har det i hvertfall å være alene på kveldene, nemlig at jeg hiver i meg så mye elendig på "mat"-fronten. Har prøvd skjerpings hver dag i det siste, men jeg må liksom ha noe å kooose meg med, og da blir det temmelig usunne greier, dessverre. Sjokolade, f.eks. Her en kveld spiste jeg en STOR plate Helnøtt og drakk to glass rødvin, da hadde jeg ikke spist siden lunsj... Fullstendig håpløs. Tror jeg må alliere meg med K igjen.

Ellers er kveldene superdeilige. Pusle i huset, glo på tv, surfe, lese, årne og fixe. Må definitivt ha meg en kveld eller to i uka av den sorten når mannen kommer tilbake. Bra for min psykiske helse.

[Gjest Liselotte]

Æsj, i uke 6 har jeg planlagt å reise hjem til mams og paps, be fastlegen min om sykmelding. Føler ikke at det er noe juks med det, jeg er temmelig utslitt... :-( Føler at jeg må prioritere meg selv for å ha krefter til å møte tiden som kommer, for jeg vet at det blir hard jobbing. Altså for familiens skyld. Og den må jeg bare prioritere. Men nå tyter det på med jobbting den uka, hele tre møter. :-? Burde jeg prøve å forandre flybillettene og reise uka etter? Jeg følte i utangspunktet for en sykmelding fra den første dagen etter nyttår, men har bitt tenna sammen og vært sta. Tenkt som så at jeg får holde ut januar, og så ta en liten opplading i begynnelsen av februar. Det går an å forandre billettene, men mot gebyr. Dessuten er det lite sannsynlig at jeg får billettene til samme pris én uke senere. Så forandring av dato betyr mere penger ut. Og mamma og pappa gleder seg noe sinnsykt, tror jaggu mamma teller timene til vi kommer. Det er jo ikke noe argument, forsåvidt... Eller skal jeg bare si at sykmeldt er sykmeldt? Det er jo litt spesielt, iom at dette er en sykmelding jeg planlegger. Kan jo planlegge den en uke senere. Hm. Vet ikke hva jeg gjør. Jeg kan jo gjøre forarbeidet til møtet grundig & bra, og satse på at de andre to gjør jobben på selve møtet? Jeg er uansett ikke hovedpersonen bak møtet.

Nei, jeg tror jeg holder meg til datoen jeg har bestemt meg for. Jeg trenger mammas pleie, trenger å komme meg bort, trenger å slippe mas og kjas.

[Gjest Liselotte]

Det går virkelig bra, i ettermiddag hentet han den ene og jeg den andre, jeg laget middag og han lekte med ungene, vi spiste, la unger og så gikk jeg på møte. Hjemme halv elleve, da stod han og tok oppvasken, så prata vi en stund og klokka tolv gikk han. Bra samtale, snakket om situasjonen uten den minste antydning til amper stemning.

I morgen har ungene fri, jeg må ta "hjemmekontor". Men han kommer litt utpå dagen, så da stikker jeg ut. Da blir det åpen barnehage på formiddagen, så kontortid på ettermiddagen. Grei ordning.

Lørdag skal han overnatte her, sannsynligvis, tenkte oss et sted på søndag, og da er det kjekt å ha bil. Alternativet var at ungene eller at vi alle overnattet der ute, men vi fant ut at det er mer praktisk å sove her. Så drar vi ut dit søndag ettermiddag, etter det morsomme vi skal gjøre sammen.

Og så ringte V's mann T, han skal få plass til oss på et samlivskurs, lete fram de beste kursholderne. Han kjenner visst de fleste. Og så vil han altså gjerne prate litt med mannen, mannen ville først ikke når jeg antydet det sist, men nå hadde han visst ikke noe mot det. Jeg presiserte at det var ikke noe hobbypsykologopplegg, men kanskje kan T gi gode tips og råd, har har god peilig på det meste av det meste. Jobbsøking også. En grepa kar, som mannen min ikke kjenner så veldig godt, men V er min bestevenninne. Bor ikke her i byen.

Ah... Jeg er optimist!