En ny tilværelse?

[Gjest Liselotte]

Det er helt for jævlig, men det er vel egentlig ingen overraskelse. Jo, forresten, jeg har aldri virkelig tatt det inn, det ville vært for utrolig til å være sant. At vi skulle skille lag. Vi har krangla og styrt ganske lenge, og selv om vi har hivd hverandre både på dør og ut vinduer, mest i tanker men også i gjerning (vel, ikke ut vinduer, da), trodde jeg vel innerst inne at skille lag, det kunne vi bare ikke, det var ikke aktuelt. Men han er ikke her nå, han dro i ettermiddag, jeg føler meg lettet og flagrende fri innen husets vegger, samtidig rasende, bitter og nedtrykt.

Sammen i snart sju år, gift i 2 1/2, to små barn. Det er helt for jævlig, jeg er ikke "en som skiller seg". Hva nå det vil si.

Barna sover, jeg har lyst til å brøle.

[Gjest Liselotte]

Forresten, jeg skjønte nettopp at jeg ikke har innsett noe som helst. Jeg er overbevist om at det kommer til å gå bra til slutt likevel. På én måte, men på en annen side skjønner jeg ikke hvordan ting skal gå seg til, heller.

Vi er begge, om jeg selv skal si det, intelligente, unge mennesker. Begge med utseende med oss. Begge med langvarige universitetsutdannelser. Vakre, oppvakte barn. Egen leilighet, bil, god helse. Jobb kan jeg snakke om en annen gang... Men altså, de beste odds for et lykkelig liv. Så hvorfor i helsike gikk det så galt??

Jeg føler det på meg at jeg kommer til å bli en bitter og egoistisk alenemor. Føler meg absolutt ikke i stand til å fire på noe som helst. Kjenner mammainstinktet gløde - "Mine unger!! Ligg unna! Jeg bestemmer!" Jeg kommer ikke til å bli en sånn kvinne man beundrer for å takle en skilsmisse så bra på alle måter. Godt samarbeide med eks-mannen, lik fordelig av samvær med ungene. Dessverre. Jeg er allerede bitter, forbannet og rasende, ikke i stand til å samarbeide i det hele tatt. Ønsker hele fyren dit pepper'n gror.

Så hvorfor tror jeg at ting skal løse seg? Fordi han kommer til å innse at han helst vil være her hos oss, til tross for at han hater livssituasjonen sin? Det er egentlig ingen som har forlatt noen. Ingen som har funnet en annen, ingen som slår. Den foreløpige løsningen er svigermors forlag, han skal bo et annet sted en måned eller to. Ikke gjøre noe drastisk med én gang.

Klart alt er hans feil. Jeg er ikke perfekt, men han er den skyldige i elendigheta. Definitivt. Ikke rom for tvil.

[Gjest Liselotte]

Spist nesten en hel dobbeltdekker av "Gode ønsker". Burde spist noe skikkelig, har blitt bare snoping i dag. Men gidder ikke lage meg noe.

Hva finne på? Ingen å krangle med, ingen å irritere seg over. Skjønt tingene hans irriterer meg. Lyst til å hive alt ut gjennom vinduet; bøker, CD'er, klær. Dyne! Jeg er på tuppa, men heldigvis ikke nok til å gjøre noe så idiotisk.

Gubban så barnslig jeg er... :o

Sett skit på TV, rotet flyter. Men jeg gidder ikke rydde, i løpet av den første timen i morgen har ungene sørget for at det ser ut nøyaktig likedan igjen. Strikker.

Hva finner jeg på i morgen? Han kommer visst utpå dagen. Ettermiddagen. Da er jeg og ungene på besøk, ute av hus. Fra torsdag er det meningen at han skal bo et annet sted. Har lyst til å be ham ta med seg ALT han har her i huset. Føler meg skikkelig vrang og null innstilt på forhandling om løsninger. Kan pelle seg vekk, ta med seg alt han eier og la meg være i fred.

Nyttårsaften er vi invitert bort to steder. Hos "mine" venner, og hos "hans". Av mine først, har takket ja til dem. Kommer til å insistere på at ungene og jeg drar dit, så kan han dra hvor pokker han vil. Han kan jo dra til de andre folka, og sitte der og synes synd på seg selv for at han ikke feirer nyttår med ungene. Meg driter han vel i uansett. Idiot.

[Gjest Liselotte]

Det kommer til å bli økonomisk ruin, blir nødt til å flytte herfra. Med mindre han finner seg en ok jobb og dermed greier å ta sin del av utgiftene, hvilket jeg betviler meget sterkt. Ikke fordi han ikke er smart, han er smart som fy, men fordi han aldri får ut finger'n og ikke vil ta "hva som helst". Så hvis jeg må flytte herfra, flytter jeg like gjerne ut av byen. Da flytter jeg til hjembyen min langt herfra, så kan han bare sitte her. Hjertet mitt blør for ungene, de vil selvfølgelig se faren sin og jeg vil jo egentlig også det, men jeg kommer til å vantrives til vanvidd med å være alenemamma i denne byen. Kommer til å bli kvalm, syk, deprimert, sur. Vil hjem. Kjempeegoistisk er jeg. Men jeg orker ikke tanken på å bli her, jeg blir ødelagt.

Jeg er utslitt, utslitt av å prøve å få hverdagen til å henge sammen, utslitt av å krangle. Av å se at ungene ser.

Jeg må si opp treningsabbonnementet mitt, kommer meg jo aldri ut hvis jeg skal være alene med to unger. Må finne en løsning på den ukentlige aktiviteten som jeg er leder for, på ettermiddag/kveld. Han kommer jo ikke til stille opp når jeg trenger det, det kommer til å bli 100% på hans premisser, når det passer ham. Han har aldri vært villig til å ofre en flik av seg selv før, så hvorfor skulle han gjøre det nå? Ungene har pass bare fire dager i uka, jeg jobber 100%. Hvordan løse det? De har dessuten fri på ulike dager...

Ja, jeg er bitter, uendelig bitter. Som jeg ser det, endes dette forholdet av hovedsakelig én årsak:

Hans negative innstilling til alt og alle, hans pessimisme, hans sure væremåte, hans grinebiterske måte å forholde seg til alt og alle på. Jeg kunne taklet de aller, aller fleste av hans særheter og håpløsheter, om han bare hadde vært litt mer imøtekommende, rund i kantene, hyggelig og en smule oppofrende.

[Gjest Liselotte]

To skjermer holder meg med selskap i kveld, denne som forteller meg om min egen lille katastrofe, den andre forteller om en annen, langt mer dramatisk og katastrofal, tross alt. Men det hjelper meg lite, det gir meg kun en ekkel bismak i munnen over at jeg er så opptatt av min egen tragedie. Ingen døde, ingen skadde her hos meg, likevel er livet totalt forandret. For meg og ungene. Og for mannen, men han kan takke seg selv, for det er jo som kjent hans skyld. :evil:

Og det er midt i jula. Klump i halsen, men mer en sinnaklump enn en trist en. Foreløpig. Hva blir utfallet av alt dette?

Hva annet kan jeg finne på enn å sitte her og holde fast på mitt eget raseri? Håpet er at å skrive gir perspektiv. Noe jeg overhodet ikke har i kveld.

[Gjest Liselotte]

Og - jeg ønsket meg alltid tre barn, han maks to, helst bare ett, gjerne ingen. Skal jeg nå være glad, nå når muligheten for et tredje barn kan være tilstede? Som en slags galgenhumoristisk krampetrekning - kanskje jeg om 2-3 år har fått mitt tredje barn?

Eller kanskje sitter jeg som halvgammal kjerring som ikke har tatt i et mannfolk eller blitt tatt i av et på lange tider? Kanskje har jeg funnet meg en fyr som også har et par unger fra før, så kan vi kose oss med dine, mine og våre? Vil ikke, vil ha min egen, lille intakte familie!! Nå må jeg jaggu grine litt også, av selvmedlidenhet. Det skulle da ikke gå sånn? Stakkar småjentene mine, hvordan skal de forstå at mamma og pappa ikke skal bo sammen? Eller rettere, hvordan skal de forstå at pappa ikke skal bo sammen med oss lengre? Hvordan skal de takle at pappa blir boende femti mil unna, fordi mamma blir fysisk dårlig av tanken på å bo alene i denne byen og ikke kan se for seg at hun i det hele tatt skal greie å ta av seg unger når hennes egen trivsel har nådd absolutt et bunnivå??

Ser ikke for meg noen ny mann i mitt liv, langt mindre i ungenes. Og tanken på at barnas far kan få ny dame som mine barn skal omgås gjør meg hysterisk, kvalm og usannsynlig barnslig steil. ALDRI I LIVET!

Ja, jeg vet, latterlig barnslig og fryktelig egoistisk, men fornuften biter ikke på meg nå. Kan godt finne på å si ting som "Før ditt eller datt skjer, tar jeg livet av meg!"

Hjerteklapp.

[Gjest Liselotte]

Strålende, den minste våkner hvert tiende minutt og er korke tett i nese og bryst. Det blir en interessant natt. Ikke at det utgjør noen forskjell at faren ikke er her, det er uansett jeg som har tatt meg av all nattevåk i snart fire år. Nå ligger hun i sengen min (min, ikke vår) og venter på meg. Våken. Legger meg nå, og snuser på henne, sovne tett tett. Jeg med ørepropper for i det hele tatt å få sove for snorkingen hennes. Eller - kan jeg det, når den eldste ligger et par rom unna, alene? Hva om hun våkner, og jeg ikke hører henne? Vel, det utgjør heller ikke noen særlig forskjell. Hankjønnet er jo døv om natta og har aldri våkna av unger uansett. :-?

[*Lillian*]

Først vil jeg si; velkommen til KG og som dagbokskriver.

Ser ut til at du har det ganske tøft nå, så jeg vil gi deg en stor

Det ser nok ille ut nå, men det blir bedre. Det kan jeg love deg. Jeg har ikke vært gift og skiltes, men jeg har splittet lag med en exforlovede og har vært gjennom den biten. Riktignok kanskje litt lettere fordi jeg ikke har unger, men likevel tøft nok. Det er et tøft skritt å ta.

At du føler sinnaklumpen i halsen og er bitter er nok en helt normal og vanlig reaksjon. Det er mye som "forsvinner som støv" når man har levd sammen så lenge som dere har gjort, og mange håp og drømmer brister. Istedenfor å gråte så blir du sinna. Istedenfor å bli lei deg og trist så blir du hissig og bitter. Ikke noe uvanlig over det. Kjenner til den følelsen der også. Helt normal reaksjon, og det er ikke noe galt med deg.

Men uansett, det kan bli verre en stund. Etterhvert får du kanskje mer sorg og du må bearbeide følelser før du kan gå videre. Men på sikt så vil det bli bedre. Du vil få det bedre, du vil takle det bedre, og ikke minst; av motgang blir du sterkere! Du vil gå gjennom det med hevet hode - du må bare bruke tid på å bearbeide alt nå.

Uansett vil jeg ønske deg lykke til, og håper at alt ordner seg til det beste både for deg og ungene.

Kommer nok til å følge med deg videre. Håper ikke det gjør noe at jeg skriver inn noen innlegg til deg i ny og ne.

Klem, Lillian

[Gjest Liselotte]

Takk for alle ord, Lillian, du er velkommen tilbake, selv om det nok blir stort sett sure oppstøt her hos meg. :-?

Småttisen var våken til halv to i natt. Lå ved siden av meg og sov fem minutter av gangen i over to timer. Men så sov hun til sju.

Han har ringt seks ganger i dag, tre ganger på fasttelefonen, tre på mobilen. I løpet av tre kvarter. Jeg tok den rett og slett ikke. Fryktelig barnslig, men hadde ikke lyst til å snakke med ham. Han skulle sikkert bare høre om vi var hjemme, og fortelle når han hadde tenkt å dukke opp. Som om det bryr meg.

Har bakt hundre rundtstykker. Litt sånn "se hvor strålende jeg greier meg med deg langt unna". Snart komme oss ut, men ta oppvasken og rydde før vi går. For her er skal være strålende når han kommer hjem!! Han skal jaggu ikke få si "der ser du, du som tror du skal greie deg så mye bedre selv, her ser jo ikke ut!"

Phø! :evil:

[Gjest StoreSky]

Hei og hå!

Jeg er i samme situasjon som deg. Holder på å lete etter leilighet til meg og vår datter på seks år.

Og man har UTROLIG mange motstridne følelser ja!! I det ene øyeblikket fylt av mot og styrke, og i neste kjenner man seg som en liten mus...

Men man kommer igjenom det. Kanskje med ørlite mer styrke og selvinnsikt?!

Akkurat nå er jeg litt sånn "når skal jeg flytte, hva skal jeg ta med?" - men etter en stund blir jeg vel fylt med selvmedlidenhet og sorg over det tapte...

Masse klemmer til deg og dine! (og husk at det ER en grunn til at man skiller seg..)

[Gjest Liselotte]

Saken er den, Undomiel, at jeg ikke vil bli alene!! Nesten ikke for enhver pris... Jeg skal og jeg vil og jeg akter ikke å "få det bedre uten ham". Men samitidig blir jeg kvalm av å tenke på at han skal fortsatt være her, det sure, negative humøret hans. Hadde han bare vært blid og vært i besittelse av bittelittegranne pågangsmot. Hadde han bare ikke stått på bremsen, mens jeg prøver å trykke inn gassen og svinge på roret...

Ungene er slitne, inne-slitne, vi må komme oss ut. Men de nekter plent å kle på seg, det er en kamp uten like, er som oftest utslitt før jeg kan låse døren bak meg. Samle krefter og kle på med makt, han kan dessuten komme når som helst.

Hva er jeg fylt av? Raseri, oppgitthet, bitterhet og innstilling på å ikke samarbeide. Og så er jeg kvalm.

[Gjest Liselotte]

Da ble det stille på barnerommet (?). Halv ti er altfor sent for dem, de blir helt turbopropell, og den minste brøler seg i søvn. I kveld uten pysj på, hun kler av seg i sengen og nekter å ta den på seg igjen. Så hun har vel slokna i bare bleia. Får kle på henne når hun sover tungt.

Trodde han ville være hjemme nå, men nei. Jeg presset ham i går til å si når han ville dukke opp, han kunne ikke svare, men sa til slutt utpå ettermiddagen. Jeg sa at han i grunnen bare kunne holde seg unna og dra direkte til det huset han skal låne av en venninne av svigermor. Det blir først fra torsdag, nå er han med svigermor hos hennes bror. Jeg mente altså at han bare kunne være med moren sin til torsdag, uten å komme hit.

Sa jeg "sover"? Not.

Vært på besøk hos venner med to døtre, litt eldre enn mine. Snakket en del om dette håpløse. Håper jeg ikke var for deprimerende besøk. De følte det på seg at vi ikke kommer til å gå fra hverandre. Kjøss meg. Jeg aner ikke hva jeg vil.

Det ideelle ville vært om han kunne bodd på den andre siden av gangen, så kunne vi vært sammen når vi ville, ungene vært hvor de måtte ønske når de måtte ønske det. Fremdeles vært gift og sammen, men hatt muligheten til å være fra hverandre når vi ønsket det. Leiligheten under har forresten hatt visning for en måneds tid siden... Men regner med at den er solgt. Kommer nok nye folk nå utpå nyåret. Uansett en utopi. Hvem ville hatt råd til slik luksus? Ikke vi, i hvertfall.

Er det forresten noe "vi"?

[Gjest Liselotte]

Merkelig, er ikke lei meg eller noe, bare litt skremt, kanskje. Har lagt gårsdagen bak meg, er mere rolig og skjønner at jeg på ingen måte har gitt opp. Alternativt - det har ikke gått opp for meg at slutten har begynt??

Vet ikke hva som skjer i morgen, regner med at han kommer til å ringe, men jeg aner ikke om jeg kommer til å ta telefonen. Håpløst av meg, dersom jeg hadde hørt om andre som hadde gjort som meg, ville jeg syntes vedkommende var et nek uten like. Men det hjelper ikke, fornuft er fortsatt ikke noe jeg vil kjennes ved. Kommer ikke til å orke å se på ham, snakke med ham, føler meg sveket. Eller noe sånt. Ikke en milimeter mindre bitter i dag, selv om jeg er roligere. Mer likegyldig?

Det jeg ønsker meg mest av alt, er at han skal innse og innrømme at han ikke har vist eller tatt ansvar de siste 3-4 årene, at han har hatt mest negativitet å bidra med i familien, at det elendige humøret hans har påvirket alt og alle. At han innrømmer og lover bot og bedring, og virkelig viser at han mener det. Jeg kan ikke endre ham, det kan han bare gjøre selv. Mest av alt vil jeg ha ham her, mest av alt vil jeg at han skal gjøre alt han kan for at vi skal finne tilbake til hverandre igjen. Men det må drastiske endringer til, endringer jeg betviler at han er i stand til å gjennomføre. Jeg skulle bidratt, men bare hvis det virkelig ble synlig at han prøvde.

For jeg gidder ikke være skipper på en synkende familieskute lenger. To små unger alene er langt mindre problematisk enn to små unger + en stor sur en.

Nå skal jeg sove.

[Gjest Liselotte]

Han har ringt i dag også, lagt igjen beskjed på svareren. Sier at han har ringt mange ganger og at jeg må ta telefonen. Svigerfar har også lagt igjen beskjed på svareren, sier at jeg bare må si ifra hvis jeg trenger hjelp med ungene. Greier meg utmerket, er jo litt pes når man skal noe, men det går egentlig veldig bra. Mye bedre, faktisk. Var på vei ut nå nettopp, men fant ut at jeg hadde mistet lommeboken ut vesken hos dem vi var hos i går. De kommer innom med den etter 15. Så får vi se om vi tar turen til byen da. Bytte noen julegaver, klær som er for små til ungene.

Lyst til å ta av meg gifteringen og ta ned bryllupsbildet fra veggen. Ikke egentlig, mest for å demonstrere...

[Gjest Liselotte]

Men demonstrere mot hva?? Mot at dette forholdet må avsluttes fordi en voksen mann ikke greier å oppføre seg sympatisk og hyggelig? Fordi han går og småbjeffer fra morgen til kveld? Hadde det enda vært en skikkelig grunn...

Sånn som jeg gjør på ungene nå, fordi de er sure, grinete, masete, de småkrangler hele tiden. Den minste fikk jeg ikke til å sove i dag, hun sov så lenge i morges... Så nå er hun stuptrøtt og megasur.

[Gjest Liselotte]

Da er han her. Kom for tyve minutter siden, fem minutter etter oss. Jeg tok av meg gifteringen og la den i ei skål. Lurer på om han ser det i løpet av kvelden. Lurer på om det finnes andre som er like barnslige som meg... :oops:

[Gjest Liselotte]

Ungene er i seng. Hva nå? Sitte her i hele kveld? Eller satse på at han sitter her, så kan jeg slenge meg på sofaen med fjernkontrollen?

[Lassie]

Hva med å benytte sjansen til å prøve å snakke litt voksent og fornuftig med ham? Prøve iallfall?

[Gjest Liselotte]

Lassie, ingen sjanse i havet.

Kvalm, skjelver, må skrive. Han er ute igjen. Han hadde en lesestund med den eldste på sofaen, fikk henne i pysjen, spurte hvorfor jeg ikke hadde tatt telefonen, at han ble bekymret. Sa at vi hadde vært mest ute, at jeg hadde slått av mobilen. Ikke behov for å være tilgjengelig. Som han så ofte har sagt når han har nektet å bruke mobilen, "for å slippe min masing". Som stort sett har dreid seg om praktiske ting, som hvem henter hvilken unge, hvem handler middag etc. Ja, vi har hatt det bra, strålende faktisk, deilig uten deg.

Svarte ham fullstendig tilknappet, surt, bebreidende, ba ham bare holde munn, ikke snakke til meg, forvent deg ikke noe fornuft fra denne kanten, alt er meg revnende likegyldig, kunne ikke bry meg mindre, driter i alt, over og ut, spar stemmen. Hver gang han prøvde å si noe, jeg spiste ham av. Bryllupsbildet ned fra veggen. Så han det?

Spurte hvorfor i huleste han kom, skulle ikke han flytte ut, fra i morgen har han tilgang på det huset, kunne han ikke bare holde seg til mamma til da? Kan du ikke bare dra igjen, langt vekk, la meg være i fred?

Ok, han skal dra, det er greit, henter koffert og sekk fra loftsboden, pakker, jeg ber ham at med ALT, insisterer på at jeg skal bruke bilen i morgen, at han ikke kan ta den, legg igjen nøkkelen din!, legg forresten igjen husnøklene også, hvis du ikke bor her, så bor du her ikke, vil ikke at du skal dukke opp her når det ikke er noen hjemme. LEGG IGJEN NØKLENE!! Ikke tull, da... Jeg tok koffert og sekk vekk fra gangen, bar dem inn på soverommet, neivel, da kan du bare glemme å dra noe sted, du gir meg nøklene før du får koffert og sekk. Han gikk uten. Hva nå?

[Gjest Liselotte]

Jeg blir virkelig fysisk dårlig av dette... Hjernen bare svømmer fritt der inne, innvollene like så. Faen heller, dette er da ikke skilsmissegrunn! En sur mann!!! Ja, nå er jeg like sur, minst, eller kanskje tusen ganger surere. Terskelen for hva jeg tåler fra ungene er lav, jeg kjefter for mye. Blir sint, snakker altfor strengt til dem. Sier ting jeg ikke bør si, jeg vet det...

I morgen skulle den eldste og jeg være med noen andre i bassenget, hun gleder seg som bare det, men nå må vi muligens melde avbud. Ingen her til å passe lillesøster, hun sover på den tiden, dessuten blir det litt for heftig å ta med begge to for meg alene. Har prøvd å få barnevakt, men nix. Har foreslått for de andre å dra tidligere, så tar jeg med begge to likevel, men har ikke hørt noe enda.

Hva når jeg begynner å jobbe igjen mandag 3. januar?? Den yngste har ikke pass mandager. Den eldste har ikke pass onsdager. Dessuten - skal jeg levere og hente to unger på to ulike steder hver dag?? Handle all mat, og bære med meg poser og unger opp fire etasjer? Og hva med aktiviteter jeg har på ettermiddagene??

Dette går til helvete, jeg makter ikke, jeg makter ikke å ta meg av to unger, meg selv, jobb, hus. Og å skulle forholde meg til en mann jeg ikke makter å forholde meg til, så lenge han ikke innrømmer at det har vært HAN som ikke har gjort jobben sin!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Hva si til ungene (den eldste) i morgen når hun våkner, og pappa ikke er her igjen? Han kom jo like før hun skulle legge seg, endelig, og så er han plutselig borte igjen? Stakkars gullet mitt, hun skjønner ingenting.