Supermassive black hole

[Auri]

Jeg trenger et sted å whine, så da ble det dagbok igjen.

Kort om meg:

29, gift med S, tre pusefrøkner, frivillig barnløs, ufør pga et dusin fysiske og psykiske ting. Geek, feminist, lesehest, ordspill-elsker med supertørr og til tider ekstremt dårlig humor, avhengig av musikk på døgnet rundt, ser minst én film eller tv-episode om dagen, må alltid ha en bok å lese, uvanlig interessert i langt hår, ekte ginger på innsida og fake ginger på utsida, jeg er fortsatt metall inni meg, ensom, tror familie er noe man finner istedet for noe man blir født inn i, så deprimert at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Dette blir stedet å blåse det ut, proceed with caution.

Mer utfyllende post kommer... kanskje. Om jeg orker.

Hei?

[Chizue]

Awww Auri   
Livet er av og til noe dritt, men hey!
Du har det beste i verden :D
Nemlig katter   

Er lov å blåse ut :D 


Åh nei, jeg er ikke så superhappy hele tiden, men prøver å se det positive i ting  
Er mer sånn "Usj, smilefjes..*cringe* *cringe* *cringe* Hjerter? Diabetesfaktor...."
Er nok litt grå selv, men har vel egentlig bare litt sort...kanskje litt blå? Humor  
 

 

[Nótt]

[Auri]

16 timer siden, Chibi skrev:

Awww Auri   
Livet er av og til noe dritt, men hey!
Du har det beste i verden :D
Nemlig katter   

Er lov å blåse ut :D 


Åh nei, jeg er ikke så superhappy hele tiden, men prøver å se det positive i ting  
Er mer sånn "Usj, smilefjes..*cringe* *cringe* *cringe* Hjerter? Diabetesfaktor...."
Er nok litt grå selv, men har vel egentlig bare litt sort...kanskje litt blå? Humor  
 

 

Hei Chibi :D Det er jo ikke slik at jeg går rundt og er gloomy og whiner hele tida. Jeg ler og smiler plenty og har dager hvor jeg hr det ganske bra. Men jeg har så mye tankekjør og sjeldent muligheter til å få det ut, så dermed behovet for denne boka.

Katter er best Vet ikke hva jeg skulle gjort uten pelsdottene mine as. Nå har jeg akkurat sovet litt på sofaen med to stykker oppå sofaryggen og den tredje oppå meg.

 

9 timer siden, Nótt skrev:

[Auri]

Wow... Snakk om bra timing for dagbok. I dag fikk jeg plutselig melding av en gammel "flamme". En fuckboy som kødda noe jævlig med hodet mitt i tenåra, jeg var aldeles fortapt forelsket i han i flere år, og han plukka meg opp og droppa meg igjen som han fant det for godt. Det har satt mye varige spor som jeg fortsatt sliter med. Så i dag får jeg da plutselig en melding (sist jeg snakket med han var... 2008?), med en "jeg vet ikke om jeg noengang gjorde det, men hvis ikke, så vil jeg si unnskyld for alt vondt jeg har påført deg". Så i dag har hodet mitt vært komplett kaos, jeg er bare 16 år og 29 år på en gang. Jeg er sint, såra, forbanna, forvirra, sårbar og satt ut. Og dette er virkelig utrolig dårlig timing, jeg er stressa og har nok å deale med allerede. Jeg trengte ikke dette her nå!

Og hvorfor nå? Sånn plutselig ut av det blå en maidag i 2017. Og hvorfor tror han det er greit å bare bryte inn i livet mitt nå, si noe sånt, og dermed "håper livet har behandla deg bra, cheers".

Og hva gjør jeg nå? En del av meg vil skjelle han ut, en del vil ignorere ham. Jeg prøver å ikke tenke på det, og det går miserabelt dårlig, det er i underbevisstheten min hele tida. Jeg føler meg skikkelig kjip ovenfor S som går og dealer med dette i dag (jeg har fortalt ham det selvfølgelig, jeg har ingen hemmeligheter for han), som fortsatt har issues pga en fyr jeg var forelska i over ti år tidligere. Det er ikke det minste snakk om at jeg vil forlate S til fordel for han fjotten, ikke misforstå. S er min soulmate, mitt livs kjærlighet, den eneste jeg vil ha. Men han fortjener bedre enn en kjæreste som blir helt ødelagt av at en player fra fortida tar kontakt...

[RødeDrage]

Først: 

Halla! 

Så: 

Drit i han derre fuckboy'en som tydeligvis går gjennom litt drit sjæl akkurat nå og tror han føler seg bedre om han får sagt unnskyld til alle han har såra i fortida. Det er vanskelig når sånt dukker opp innimellom. Men det er, som du sier, over ti år siden. Ignorer ham, glem ham, glem hele greia. Og jeg skjønner godt at du reagerer som du gjør, sånne følsomme ting helt ut av det blå er vanskelig for deg, fordi ting allerede er så ustabilt, men slapp helt av, det går bra. Det er bare en drittsekk som tror at han gjør ting bedre for dere begge om han ber om unskyldning, istedet for å skjønne at for ham blir det bedre men for deg så bare ripper det opp i gamle sår. For en utrolig lite gjennomtenkt handling. MEN! Om JEG skjønner hvorfor du reagerer som du gjør, så kan jeg love deg at S også forstår. Ikke stress med det. Han veit like godt som både deg og meg at alle har en fortid, og innimellom som kommer den fortida tilbake for å fucke med oss. Desverre. 

Om noen måneder skal jeg love deg at hele greia er glemt ^^, 

For now: disney, teppe, katt, te og kanskje tilogmed litt snop. 
AND THATS AN ORDER 

[Auri]

Du har helt rett, Dragen. Dagen etterpå var det mer eller mindre glemt. Typisk meg det; være helt superstressa for noe med en gang det skjer, og så glemme det Jeg har bare ignorert meldinga og har planer om å fortsette med det. Eneste tanken han er verdt å ofre er at jeg håper datteren hans aldri møter noen som han. 

Nå har jeg hatt ganske mye å distrahere meg med da. Vi har vært bortreist en uke, besøkt familie på vestlandet, det har vært konfirmasjon og 17 mai. Jeg har kost meg masse med familien, og kjørt hardt på langt over hva kroppen tåler. Så nå blir det noen dager med å være slakt på sofaen for å komme meg igjen. Og sove litt ekstra mye; jeg har fått alt for lite søvn mens vi var bortreist. Men det gjorde godt for hjertet og sjelen å være med familien, å føle at jeg hører til. Det er en sjelden følelse for meg. Og herregud så gammel jeg følte meg når jeg så lillebror som ble konfirmert, som har vokst meg over hodet og kommet i stemmeskiftet. Det er jo ikke såå lenge siden han ble født! Hjelp.

Og til uka skal jeg ringe legen og be om å få hjelp til å gå ned i vekt. Nå er jeg oppe på 115 kilo (bmi på 39.8, én eneste kilo til og jeg tipper over 40...) og jeg hater kroppen min så sterkt at jeg begynner å grine når jeg ser bilder av meg selv. Jeg kjenner ikke igjen den personen, verken kropp eller ansikt, det er ikke slik jeg ser ut inni hodet mitt. Dere som har meg på FB, som så bildet faren min la ut av meg, S og lillebror... Jeg kjenner ikke igjen den personen. Jeg forstår ikke at det er slik jeg ser ut. At det er slik jeg er blitt. Og det går så skremmende fort nå. Bukser som passet for to måneder siden får jeg plutselig ikke på meg.  Og helsebildet mitt nå er såpass komplisert av jeg trenger hjelp, hormonsurr gjør at jeg legger på meg fort og har utrolig vanskelig for å gå ned, og psyken nå gjør at jeg har et utrolig vanskelig forhold til mat og trening. Energinivået er på bunn og jeg er fanget i en nedadgående spiral som jeg ikke kommer meg ut av på egenhånd.

[Rainbow]

Jeg har fulgt litt med i treningsdagboka di og vil gjerne følge deg her også. Kjenner deg jo ikke, men har likevel lyst til å sende deg en  for alt du har gått igjennom og går gjennom nå. Bra du kom raskt over at han fyren fra fortida kontaktet deg, det var veldig spesielt å komme med en sånn melding etter så mange år! 

Høres ut som det var godt å ta en tur til familie. 

Trist å høre at du sliter sånn med vekt og hormoner, men veldig bra du får hjelp av legen! Du kan jo også kontakte ernæringsfysiolog, kanskje? Det viktigste og vanskeligste steget er å be om hjelp, og det har du allerede gjort! 

[loffen]

Fine Auri!

Og fine navnet på dagboka di.

[Auri]

Her har vi begge ligget rett ut i to uker med influensa, og fått gjort fint lite med noe som helst. Ikke har jeg fått kontaktet legen eller noe. S måtte sykmelde seg fra den ene eksamenen sin, så dårlig form var han i. Isj. Selv har jeg fått øreverk på toppen av influensaen og har det generelt drittkjipt akkurat nå. Psyken daler videre nedover for hver dag som går, det økte smerte/ubehagsnivået er for mye for meg akkurat nå. Jeg sliter så sykt med å se poenget med noe som helst. Hvorfor skal jeg gidde å fortsette å fighte? Jeg blir jo ikke noe bedre; jeg blir dårligere og dårligere for hvert år som går. Hver gang noe begynner å bedre seg, kommer det noe annet og smeller istedet. Jeg er så jævlig sliten. Og jeg synes ikke dette er rettferdig ovenfor S lenger heller. Jeg kan ikke huske sist jeg så han ordentlig glad over en lengre perioder. For det meste er han bare stressa og sliten og sliter med følelse av å ikke strekke til, fordi han har alt for mye å gjøre. Om jeg ikke hadde vært her hadde det vært mye enklere for ham, han hadde blitt så mye friere.

[Rainbow]

Nei, sånn får du ikke lov til å tenke! Hvis du ikke hadde vært der hadde han vært i dyp, dyp sorg, blitt kjempedeprimert, skyldt på seg selv og fått et miserabelt liv. Jeg håper du snart er frisk nok fysisk til å ta kontakt med legen. Influensa oppå alt det andre høres utrolig dritt ut! Hvorfor skal du fortsette å fighte, spør du..Jo, fordi du har verdi. Du er bra. Du fortjener å ha et godt liv der du har det godt med deg selv. Og selv om veien dit føles uoverkommelig lang fortjener du å komme fram til mål. Mest sannsynlig trenger du hjelp til å komme dit, men det er det verdt.

Det at S ikke er glad har ikke noe med at du  ikke har rett på et bra liv å gjøre. Kanskje trenger dere begge hjelp, sammen, kanskje hver for dere. 

Jeg krysser fingrene for dere. For deg. Du er bra!!!

[Auri]

Jeg får hjelp, Rainbow Jeg har gått i terapi av og på siden jeg var 15 (herregud, snart halve livet mitt..). Jeg er veldig kjapp til å be om hjelp når jeg trenger det, men å faktisk få det lenger, det er vanskeligere.

Før jul ble jeg sendt inn til psykiatrisk akutteam, de prøvde å henvise meg overalt, men DPS vil ikke ha meg lenger fordi jeg er for komplisert case. De vil ha enkle saker som gjør at rapportene deres ser bra ut. Jeg går hos en privat psykiater nå, han jobbet ved gruppeteamet jeg gikk hos for noen år tilbake så jeg kjenner til han fra før, men han er ikke helt "min type" og jeg får ikke så veldig mye ut av det foreløpig (akkurat nå er det mer en kilde til irritasjon egentlig, men det er det eneste tilbudet jeg har). Jeg går på antidepressiva, men bare en lav dose, og jeg er uvillig til å øke den noe særlig siden jeg er redd for å få for mye bivirkninger og å miste toppene. Det hjelper ikke på noenting for min del at det virker som om systemet har gitt meg opp; jeg er enten for syk, eller ikke syk nok (jeg er ikke dårlig nok til å bli innlagt f.eks, ikke at jeg vil det, men det bare beviser hvordan jeg faller mellom to stoler).

[Auri]

Og jeg glemte helt:

Takk for at du bryr deg

[Auri]

Ugh, nå må jeg være kryptisk. Men det har skjedd ting i dag som jeg ikke kan si spesifikt noe om. Men det har store konsekvenser for fremtida vår og akkurat nå er jeg kjempestressa. Trengte ikke dette her på toppen av alt. Det er nå jeg virkelig kjenner på følelsen av ensomhet, av å mangle den trygge familien som så mange andre har. Faen ta. Når skal det ende?

[Nótt]

 Jeg har dessverre ikke noe magisk svar, og jeg skjønner bare så altfor godt hvordan du har det. Har selv fått info som er avgjørende for min framtid, ikke særlig positivt for å si det sånn.... Men du vet at jeg er ikke langt unna, og en virtuell klem kan du alltid få.  

[RødeDrage]

Så ikke dette før idag, håper ting har løsna litt for dere i mellomtida

Jeg har fri i morgen hvis du vil skravle litt ^^,

[Auri]

Å det hadde vært fint <3 Savner deg!

[Auri]

Det slår virkelig ikke feil. Hver gang jeg forsvinner ned i den mørkeste dalen og vurderer å ende alt, så skjer det noe med noen andre som får meg til å føle meg helt forferdelig. Det virker som om verden prøver å si "skjerp deg for faen, du har ingenting å sutre over". Så da sitter jeg her og blir rivd i to. En del som føles ut som om den drukner og bare vil gi opp, og den andre delen som bare føler forakt over den første delen som ikke bare skjerper seg og slutter å syte. Så jeg hater meg selv og hater verden, men mest av alt meg selv.

[Nótt]