frustrert...

[Imax]

Har enda diskusjoner med mannen om når vi skal begynne å prøve. Ta en titt i dagboka mi og les om frustrasjonene mine. Tar gjerne i mot noen gode forslag på hvordan jeg skal "løse" problemet...

[Flowery]

Det er vel kanskje ikke så mye du kan gjøre med det. Hvis han ikke vil ha barn nå, så kan du jo ikke presse ham til det. Det er jo et temmelig stort ansvar å få barn, så man kan ikke presse det ansvaret på noen som ikke vil. Kanskje dere har forskjellige mål i livet? Kanskje det er du som må ta tak i det og kanskje se på muligheten for at han aldri vil ha barn og at dersom du ønsker barn så må det bli med en annen?

[Gjest skorpion75 ikkeinnlogget]

Kjære IMAX!

Ser helt klart frustrasjonen din, det er ikke godt når man ikke er enig om et så viktig tema.

Men har du prøvd å ikke snakke om barn i en lengre periode, for å se om det løsner litt for han da?

Har en venninne som maste mye lenge, men etter råd fra andre sluttet helt å mase. Mannen hennes kom til slutt til henne å sa at han var klar. Tror det tok ett halvt års tid for han...

Men hvis din man sier han ikke vil i det hele tatt, er jo diskusjonen en helt annen.

Mannen min sa at han ville ha barn, og da sa jeg at hvis vi skulle ha barn så ville det være min kropp som ble påvirket (selvfølgelig) - og jeg ville ikke vente til jeg ble "for gammel". Mulig noen steiler nå, men jeg mener helt klart at så lenge han sier han vil ha barn, så er det faktisk jentene som skal ha mest å si om tidspunktet.

Det er da tross alt vår kropp det "går utover" selv om det er vårt barn. Men som sagt, bare hvis han er enig i at han vil ha barn...

Lykke til Imax, håper det løsner for dere etter en stund.

Vær ærlig og åpen med han og pass på at han får sagt hva han føler også...

[Imax]

Jepp, har prøvd den metoden også. Vi snakker jo om at vi faktisk har dealet om dette seriøst siden vi giftet oss i august i fjor, og halvseriøst et år før det. Jeg har gitt ham tid, sluttet å mase, og toppen nåddes i sommer da vi kranglet som bare det og ble da enige om å vente til etter nyttår. Så jeg har faktisk ikke mast det siste halve året!

Jeg er enig med deg i at dama må ha en del å si. Jeg har en stabil og fleksibel jobb med grei arbeidstid, så det er ypperlig for meg å ta permisjon og også ha lite barn. Jeg vil derfor utsette evnt. karrieresteg videre (med kanskje mer jobbing) til etter vi har fått barn. Mannen min har også stabil og fleksibel jobb, så det passer bra.

Det kom kanskje ikke så tydelig frem, men mannen min vil ha barn. Så det er ikke snakk om å ikke ville overhodet, da hadde vi ikke vært sammen, for jeg har hele tiden vært tydelig på at jeg ville ha barn, og det har han også. Men han er en fyr som alltid prokrastinerer og utsetter, og alt nytt er skummelt. Satte faktisk et lite ultimatum vedr. å gifte seg også, for han ville utsette det også. Men vi giftet oss, og i etterkant er han kjempehappy for at vi gjorde det! Og han er kjempeflink med alle tanteungene osv, så det er ikke det at han ikke vet hva det er.

Ja, ja. Vi får se hvordan det bærer seg. Jeg bare vet at jeg ikke lenger klarer å utsette dette, vi må snakke sammen. Det dummeste er jo å ikke gjøre det og la det bare ligge.

Jeg må også presisere at utover denne saken så har vi et kjempe godt forhold, som føles sterkere og bedre enn noen sinne (og vi har vært sammen i 8 år, jeg er snart 32 han 30, så jeg synes ikke jeg er urimelig).

[Gjest Anonymous]

..jeg er snart 32 han 30' date=' så jeg synes ikke jeg er urimelig.[/quote']

Har vært i liknende situasjon som deg Imax, og er på samme alder nå. Det tok en stund før mannen var klar, jeg prøvde å forklare at man ikke bør vente så altfor mange år etter fylte 30 med å begynne å prøve, men det ville han ikke høre på. Plutselig var han allikevel klar for å begynne prøvingen, det har vi holdt på med i litt over ett år nå, uten resultat. Litt bittert hvis det skal vise seg at det nå er for sent for min del å få barn.

[Imax]

Håper det funker for dere etterhvert...

Jeg håper vi skal komme oss i gang, spesielt også med tanke på at det kanskje ikke går. For da skal vi adoptere (det har vi faktisk blitt enige om! ) og det tar jo tid det også.

[Siam]

Har ikke så mange råd, men jeg ønsker deg i alle fall lykke til.

Jeg tror nok du må ta den praten med mannen enda en gang. Det må være utrolig frustrerende når den datoen dere har bestemt dere for flytter seg!

Lykke til, Imax!

[Gjest skorpion75 ikkeinnlogget]

Huff, dette er jaggu ikke lett Imax!

Vet at dere giftet dere i fjor i aug...så litt til deg i "bryllup" diskusjonen, siden vi giftet oss i sept i fjor

Vel, kanskje han trenger et ultimatum denne gangen også... Selv om det kanskje blir litt trist å måtte "presse" han til å prøve før han føler seg klar.

Grav frem litt statistikk om barnløshet og alder kanskje det hjelper.

Og så er det jo ikke bare det med barnløshet. Man må jo ta i betraktning at kroppen ikke akkurat blir yngre heller...

Ønsker deg lykke, lykke, lykke til!!

Det ordner seg nok til slutt, skal du se!

Klem

Vi har venner som av naturlige grunner (traff ikke hverandre før) har ventet - og de anbefalte oss sterkt å ikke vente for lenge pga faren for komplikasjoner. De har hatt 3 tøffe fødsler - kanskje tilfelding, men dog...

Sånt må det jo også tas hensyn til. Sikkert noen statistikker på det også du kan vise han

[Martha Stewart]

Jeg håper vi skal komme oss i gang, spesielt også med tanke på at det kanskje ikke går. For da skal vi adoptere (det har vi faktisk blitt enige om! ) og det tar jo tid det også.

Jeg forstår meget godt situasjonen din, Imax. På flere måter. Hadde nemlig denne utfordringen med min eks. Med min forlovede - som jeg snart skal gifte meg med - sa jeg fra i starten av forholdet at jeg kunne tenke meg å prøve på barn ganske raskt, for å høre hans oppfatning om en slik viktig avgjørelse i livet. Heldigvis var han lett å få på gli, sa han var klar for å etablere seg. Vi begynte å prøve da vi hadde vært sammen i ca 9 mnd. Lykken var stor da det klaffet på aller første forsøk - følte at vi hadde vunnet i lotto! Og sorgen var like stor da jeg mistet i 12. uke... Etter dette har jeg hatt en del komplikasjoner og enda en spontanabort. Er vel nå å regne som "ufrivillig barnløs". Snart har vi vært sammen i tre år og det er to år siden vi startet å prøve.

Vil ikke skremme noen, men ting kan ta tid når man etterhvert endelig har bestemt seg for å sette i gang. Jeg er 33 år og føler ikke at jeg har allverdens tid hvis jeg vil ha to barn...