Mitt livs største feil ?!

[AnonymBruker]

Skal snart gifte meg , men jeg føler ikke det samme for mannen lenger . 

Dere må tro jeg er dum som har latt det gå så langt , og det føler jeg vel også. 

Jeg har ikke vært meg selv de siste årene , og jeg har mange andre problemer jeg bruker mye energi på å sørge over. Jeg føler meg helt alene i forholdet , vi tar aldri på hverandre lenger , bare krangling og det blir sagt masse stygt som sårer. 

Mannen min og jeg fikk barn for ikke lenge siden, og det er det jeg er her for.. Brylluowt stresser  meg , men jeg er for sta til å avlyse og jeg håper at ting skal endre seg i fremtiden og jeg klarer å hilsen ut.

Jeg vet det var noe der en gang , en gnist, men den har jeg ikke følt eller sett på flere år. Nesten alt han gjør irriterer meg , vi har ingen like synspunkter i livet, ulikt syn på barne oppdragelse og interesser.. 

Føler meg så fanget og jeg blir deprimert av fanken på at dette blir mitt liv og fremtid..Jeg er for feig til å gjøre noe , så jeg kan bare takke meg selv... 

Noen som har opplevd lignende og som faktisk fant tilbake til hverandre igjen?

Jeg prøver hele tiden, men nå føler jeg for å gi opp.. jeg er sliten,sliten av å være den som tar ansvar for barnet , for økonomien og hjemmet.. Sliten av å føle meg som mamman hans, da han ikke får ting gjort.. Å skifte en lyspære kan ta flere måneder, da er det bedre å gjøre det selv.. Han hater trening og gir f i kosthold.. Han bruker masse penger på røyk og snus når vi ikke har så mye penger i familien, han blir sur om disse temaene dukker opp så det bare suser og går...

Han rydder i hjemmet , det er vel en v de få tingene jeg setter pris på akkurat nå... Og, han er godt likt i familien da ingen der ser disse sidene men heller en "drømme svigersønn"...

Jeg vet jeg ikke kan klage om jeg ikke tar tak, men jeg vil ikke være alenemor og skilt i en aldrer av 28.. Jeg gjør dette for barnet vært og det håpet om bedring en gang i fremtiden... Måtte bare få disse tankene ut!

Anonymkode: 0c9f9...3f1

[Reckless]

Uff, dette høres virkelig ikke ut som en ideell situasjon. 
Har du forsøkt å snakke med ham om at du føler gnisten har forsvunnet? Kanskje han føler det samme? Vurdert parterapi, psykolog... I det minste noen å snakke med? Sikkert greit å få sortert tankene litt i din situasjon. Sender en stor klem

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg er sliten av å være den som tar ansvar for barnet , for økonomien og hjemmet..

Sliten av å føle meg som mamman hans, da han ikke får ting gjort..

Å skifte en lyspære kan ta flere måneder, da er det bedre å gjøre det selv..

Jeg gjør dette for barnet.

Anonymkode: 0c9f9...3f1

Du er ikke alene. Norge florerer av tiltaksløse "menn" og kvinner som lider og bare holder ut. Det er bare tragisk.

Anonymkode: f6b5a...908

[AnonymBruker]

Dere kommer til å gå fra hverandre, spørsmålet er bare om det blir før eller etter giftermålet.

Anonymkode: ae093...23d

[AnonymBruker]

Mine råd: Utsett bryllupet, gå heller i parterapi. <3

Anonymkode: 59cbc...e9e

[AnonymBruker]

Det er du som bestemmer hvordan ditt liv skal bli. Er staheten din viktigere enn din egen lykke? Er dine tanker om at du "ikke vil" være alenemor i en alder av 28 år viktigere enn din egen lykke? 

I så fall - hvorfor?

Anonymkode: 00165...f0c

[AnonymBruker]

Så sørgelig å lese om din situasjon. Men jeg forstår deg veldig godt. Jeg har vært i en lignende situasjon. Følte allerede når jeg giftet meg at det ikke var riktig for meg.  Av forskjellige grunner følte jeg meg også fanget. Tenkte at "når jeg hadde sagt a, så måtte jeg si b".

Ekteskapet holdt i 25 år. Uten harmoni. Jeg ville aldri giftet meg igjen, hvis jeg ikke følte med hver fiber i kroppen at jeg elsket mannen min.

Jeg har det godt nå alene.

Ønsker deg lykke til og husk at det bare er du som vet hva som er best for deg.💜

Anonymkode: c8399...aab

[AnonymBruker]

Hvis du er usikker på bryllupet så bør du virkelig avlyse og heller jobbe med forholdet først. Bryllup er gjerne en stor kostnad og er det vits å bruke masse penger på en slik dag hvis dere ikke er sikre på om forholdet er sterkt nok i første omgang. Det verste som kan skje barnet er at dere holder sammen bare for å holde sammen og aldri har det bra. Det er vondt å se på foreldre prøve å late som de kjemper for noe som faktisk ikke lenger kan reddes. Det er ingen skam å avlyse bryllupet. 

Jeg skjønner faktisk ikke hvorfor folk skal tviholde på noe som de vet ikke fungerer bare for å holde ansikt. La meg si det sånn da: Ved å tro du holder ansikt så mister du det bare mer og mer. Folk kan som regel se gjennom deg uansett. Hvorfor vil du gi opp din egen lykke bare for å holde ansikt? 

Anonymkode: 2dec3...56b

[Juniper]

Hva sier mannen når du utfordrer han på dette, da?

Hva savner han i samlivet? 

Det høres jo ut som om bryllup ikke er det rette, dere må først finne ut av veien videre sammen! Utsett det bryllupet!

[Biloba]

Bryllupsdagen skal være en fin dag, ikke den falskeste dagen i livet der dere holder hverandre, barnet, og alle de nærmeste for narr. Når du omtrent hater mannen, blir det helt feil å ta et bryllup i denne settingen. Hva hadde du sagt om det var din sønn eller datter som bare lar det skure og gå med et så viktig livsvalg?  

[AnonymBruker]

Godt mulig dere trenger å være fra hverandre ei stund, for å kjenne på savnet og for å få litt annet perspektiv på ting. En slags "time-out" uten å "rote" med andre.

og dere trenger å finne på noe helt alene, bare dere to. Finne tilbake til det dere hadde i starten.

Anonymkode: cbc3b...b29

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gitt opp enda, du aner ikke hvor fælt det er å bli alenemor og måtte dele på barnet ditt. Utsett bryllupet og jobb med forholdet!!

Anonymkode: cbc3b...b29

[AnonymBruker]

Du er ikke sta. Du er FEIG!!

Anonymkode: ac78d...39b

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet deres? Er det deres første? Mange opplever en skikkelig nedtur i forholdet den første tiden, jeg tror alle venninnene mine har snakket om at de vil gå fra mannen når førstefødte er rundt ett år.. jeg har selv vært der, men lovet meg selv før fødselen at jeg skulle gi det minst halvannet år etter at babyen har kommet. Nå er junior snart tre, og alt har stabilisert seg og fungerer bra. Det er så stor omveltning for begge parter, og man må tilpasse seg et helt nytt liv. Hva med å utsette bryllupet en stund og få noen timer hos parterapeut? 

Anonymkode: 96b0c...f15

[QQbaby]

Hvis mannen er rik så gifter du deg, skiller deg deretter og tar din halvdel av pengene.

[AnonymBruker]

Man blir ikke i et forhold med krangling for barnet sin del. Barnet har bedre av en mor som er glad i seg selv og en pappa som får være pappa på heltid og på egne premisser. 

 

Sånn som strakstiltak: ta deg en langweekend. Hjem til mor, besøk til en venninne - spiller ingen trille. Dra på tur 3-5 dager. Ikke gi mannen instrukser av noe slag, si bare lykke til og dra. Barnet skal være hos far, selvsagt. 

Det med lyspærer forstod jeg ikke noe av. Hvorfor skal du vente på at han gjør det?  tar deg 3 sekunder. Er ikke mer hans enn din oppgave. I forhold til andre oppgaver: gi slipp på dem. Gi dem over. Enten gjør han dem eller ingen gjør dem. Samma det.  Spiller ingen rolle.

Uavhengig av løsning så forstår jeg ikke hvorfor du planlegger bryllup når du ikke vil. Om dere absolutt vil være juridisk gift så tar tinghuset seg av sånt. Unødvendig kav og styr.

Anonymkode: cfae8...22d

[Gjest Oksanna]

Hei!  

Først og fremst vil jeg anbefale deg å lese gjennom innlegget ditt. Hvis dette innlegget hadde blitt skrevet av en annen, hva hadde du da tenkt? Jeg føler at forholdet ditt er dødt og det har det vært en stund. Slik skal det ikke være når man skal gifte seg. Ikke bry deg om hva andre tenker, avlys bryllupet og se om forholdet kan reddes via terapi. Det er bedre å se om forholdet kan reddes nå, enn å gjøre det når man allerede har tatt steget og blitt gift. 

[A4-livet]

Jeg kjenner ei som også var usikker på forholdet før de ble gift men som gjennomførte siden de hadde et barn sammen og set sikkert kom til å ordne seg. Gikk ikke mange år før de ble skilt. 

Men to spm; hvor gammelt er barnet? Og hvor lenge til dere skal gifte dere? Er det en stund til bryllupet og barnet er baby kan dere utad si at dere ønsker å utsette bryllupet til barnet er større. Så jobber dere med forholdet hos en terapeut. Det kan hende det her kan ordnes  

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammelt er barnet deres? Er det deres første? Mange opplever en skikkelig nedtur i forholdet den første tiden, jeg tror alle venninnene mine har snakket om at de vil gå fra mannen når førstefødte er rundt ett år.. jeg har selv vært der, men lovet meg selv før fødselen at jeg skulle gi det minst halvannet år etter at babyen har kommet. Nå er junior snart tre, og alt har stabilisert seg og fungerer bra. Det er så stor omveltning for begge parter, og man må tilpasse seg et helt nytt liv. Hva med å utsette bryllupet en stund og få noen timer hos parterapeut? 

Anonymkode: 96b0c...f15

Det er vårt første barn og barnet er litt over 1 år.. 

vi har gått til terapi men han ønsket å slutte da terapeuten også ba han skjerpe seg.. føles håpløst !!

Ts

Anonymkode: 0c9f9...3f1

[Lou Salome]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vårt første barn og barnet er litt over 1 år.. 

vi har gått til terapi men han ønsket å slutte da terapeuten også ba han skjerpe seg.. føles håpløst !!

Ts

Anonymkode: 0c9f9...3f1

Og da begynte du å planlegge bryllup? Avlys, gjør det i morgen. Hvis han ikke er villig til mer terapi, eller rett og slett gjør det slutt fordi du avlyser bryllup, ja, da har du svaret ditt: å gifte seg ville vært feil, og gå fra ham er riktig. Kjenner to tilfeller der bryllup ble avlyst etter at invitasjoner var sent ut, det er ikke så uvanlig. Skjønner ikke hva du mener du er sta på, du har jo ikke stått på ditt i det hele tatt, du lot han slutte i terapi, han har ikke endret seg. På hvilken måte er du sta? Bruk den staheten nå når du avlyser.

Til andre/familien sier du det bare en mildere versjon av sannheten: er litt slitne for tiden, fikk litt kalde føtter og det føltes som stress istedetfor gøy, vil heller utsette så det føles helt helt riktig og blir drømmebryllupet. Kanskje senere.