Angsten ødelegger livet mitt!

[AnonymBruker]

I skrivende stund er jeg så nedbrutt som jeg overhode kan bli. Igjen har angsten fått overtaket og klart å holde meg hjemme fra jobb. I går kom jeg meg endelig på min første vakt på 6 måneder (tross at det ble mye snørr og tårer før jeg kom meg over dørstokken), og dermed trodde jeg at det hadde løsnet og ville gå bedre i dag. Den gang ei! Det eneste jeg vil er å jobbe og kunne studere til høsten 

For å forklare litt:

Jeg er 23 år og har hatt angst ca. hele livet, uten noen tilsynelatende spesiell grunn. Jeg har diagnosen ADHD, som gjerne kommer med en "tilleggsplage" (f.eks. angst eller dysleksi) - som da tydeligvis er angst for meg. Ble utredet og medisinert for ADHD tidlig, men det har aldri vært noen vidunderkur for plagene mine ift. angsten. Det har vært litt psykologbehandling her og der, men det meste har jeg måttet bite i meg og gråte meg gjennom på egenhånd. Jeg har fungert veldig bra noen perioder/år av livet, og veldig DÅRLIG i andre perioder. Men det var vel ikke før jeg bikket 19-20 år det begynte å gå virkelig nedover på angstfronten.

Først fikk jeg utskrevet Cipralex (uten oppfølging av psykolog), noe som hjalp relativt bra i ca. 2 år. og jeg levde dermed ganske normalt. Videre fikk jeg en stor nedtur igjen og turte nesten ingenting, og ble da satt på en høyre dose Cipralex samt. Tolvon for søvn. Med disse medisinene har livet fungert nogenlunde greit, men jeg har ikke vært 100% frisk. I alle fall ikke frisk nok til å funke optimalt uten å være avhengig av å ha en trygghet/sikring i de rundt meg. Etter noen år på medikamentene mot angst, begynte uheldige bivirkninger å dukke opp, og legen bestemte at jeg var pent nødt til å slutte. Det er jeg enig i med tanke på omstendighetene, og jeg ønsker jo egentlig ikke et liv med dem heller, da de demper mange av de positive sidene jeg har ved meg også.

Nå har jeg sluttet helt på Cipralex og startet nedtrapping på Tolvon, og livet er forferdelig akkurat nå. Jeg fungerer ikke til NOE av det jeg ønsker: Jeg tørr ikke å sove alene, bo alene, jobbe, kjøre lange strekninger alene, knapt spise mat og jeg får LETT panikk av det meste. Til og med det å gå på butikken kan sette hjertepumpa litt for godt i gang. Jeg er rett og slett verre enn noen gang, og det skremmer meg.

Mitt store mareritt er å bli sittende hjemme på NAV, når jeg egentlig har så mye energi og så mye å gi til dem rundt meg. Familien og de rundt meg har høye forventninger til hva jeg skal få til i livet, og det har vel jeg også... Jeg er jo egentlig flink på skolen og vil studere psykologi til høsten, men akkurat nå er jeg helt ute å kjøre og det er nesten utenkelig. Jeg er også redd for å fortelle legen hvor dårlig det egentlig står til, fordi jeg er redd for at de skal gi meg opp. Jeg skjønner at jeg må ha behandling, men etter så mange år har jeg begynt å tvile på om det kommer til å fungere - og om jeg noensinne år et normalt liv igjen. 

Beklager langt klageinnlegg, men om noen har klart å komme seg ut av angsthelvete: Vær så snill og del erfaringene deres med meg, og gjerne hvordan dere klarte det.

Anonymkode: 86870...a82

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 29912...343

[AnonymBruker]

Angst er jo bare en følelse, det er ikke en reell frykt, så da får du søke behandling for det. Ellers er det greit å ta med seg disse ordene fra psykiater og hypokonderlege Ingvard Wilhelmsen " Har du intellekt og kapasitet til å rote deg inn i en angst, så har du også kapasitet til å komme deg ut igjen. "

Anonymkode: e21ba...ae5

[Manimal]

Hei!

Jeg har selv sliti mye med generell angst og også panikkangst og hyperventilasjon. Som en 35 år gammel mann med kone og barn og jobb er ikke dette spesielt morsomt og gå igjennom.

For meg bygget det seg opp igjennom hele livet. Nå forstår jeg at jeg har hatt angst hele livet. Kvalmen om morgenen, følelsen av å alltid grue seg til alt osv. Plutselig en dag da jeg var 33 år gammel fikk jeg mitt første panikkangrep med hyperventilasjon. I bilen av alle steder.. Mistet følelsen i fingre og bein og til slutt hodet. Svimte av (fikk heldigvis kjørt av motorveien først) og kom så til meg selv igjen. Det var mildt sagt en forferdelig tur hjem og jeg fikk det samme 4 ganger før jeg kom meg hjem. Etter dette ble jeg sengeliggende i en mnd. Våknet hver morgen kl 5 etter 2 timer søvn med diare. Satt i dusjen til varmtvannet gikk tom, og så tilbake i seng. Ble sykemeldt. Klarte ikke engang gå ut døra.

Så kom vendepunktet. Jeg måtte bestemme meg. Var livet over? Er det slik jeg ønsker leve resten av livet? Hell no. Så her er noen korte råd:

1. Rutiner: Det viktigste. Jeg begynte å stå opp til samme tid hver dag. Jeg laget en morgenrutine. Jeg gjorde yoga før guttungen våknet, så hadde vi en fin tid før barnehagen. Når jeg kom hjem jogget jeg. Deretter så jeg youtube-videoer om angst og panikkangst - om hvilke faktiske ting som skjer i kroppen. Dette roet meg enormt. Det er normale sunne reaksjoner som utløses på feil tidspunkt. Min hjerne hadde blitt "hardwired" og amygdala (reptilhjernen) hadde faktisk vokst i fysisk størrelse. Javel..la oss få den mindre! Hver kveld gjorde jeg beroligende yoga og drakk en kopp te ute på verandaen og var helt tilstede i nuet. 

2. Trening. Jeg kom meg i form. Bedre lungekapasitet, bedre pusting og bedre helse. 

3. Tilbake på jobb. Jeg begynte gradvis å jobbe igjen. Først litt så litt mer.Jeg er ikke 100% i jobb i dag, for det blir for mye. Men det er viktig å ha noe å dra til. 

4. Akseptere. Angst og panikkangst er helt allright. Det er ikke farlig. Når det kommer, så ikke bli redd og frusterert. Bare la det komme. Vær nysgjerrig. Hva skjer nå? Hvorfor skjer det nå? Prøv å ha en slags rasjonell distanse til det, samtidig som du bare omfavner det. 

5. Gjør ting, men ikke press deg. 

Jeg begynte å gjøre ANDRE ting enn før. Det tror jeg er viktig. Marker et skille i livet ditt. "Før gjorde jeg sånn og sånn, nå gjør jeg slik som dette" Jeg var også så nede at jeg ikke kunne gå i butikken. Jeg kunne ikke engang gå en runde i nabolaget. Hjertet gikk bananas når jeg så et menneske. Kjøre bil? Haha. No way. 

Likevel, bare noen måneder seinere, så kjørte jeg til Oslo. 

Blir man helt frisk? Jeg aner ikke. Jeg overvåker fortsatt pusten min når jeg kjører i tuneller. Jeg er fortsatt redd for å sitte i forsamlinger og steder jeg ikke kan "flykte" i fra. Men jeg gjør det likevel. Får jeg panikk så går jeg bare. Så prøver jeg igjen en annen gang. Bilkø er forferdelig, men når jeg kommer opp i situasjonen så prøver jegbare slappe av og si til meg selv at nå sitter jeg i en kø, og der skal jeg sitte en stund. IKKE begynne å se etter steder å kjøre av, eller tenke om jeg kan snu bilen og kjøre andre veien. Dette funker. 

 

Essensen er; Angst er en følelse - en fryktfølelse. Vil du bruke resten avlivet ditt på å gå rundt å være redd? Er ikke det ganske dårlig gjort mot deg selv? Bruke livet ditt på det? F*** det. Begynn å ta plass. Si hva du mener. Gi beng i hva du tror andre mener om deg. Ingen bryr seg. INGEN bryr seg. Derfor er det helt meningsløst å være redd hele tiden. 

Jeg har full forståelse for at du er det dog. Jeg var det jo selv. Men du lever bare en gang, og jeg vil nødig bruke opp livet mitt på å være redd.

Hvis du vil prate mer så send meg en PM.