Har du fått senskader av mobbing?

[AnonymBruker]

Har du fått varige men etter mobbing og hvordan klarer du deg i livet? 

Anonymkode: 85912...5ea

[Millimani]

Om jeg skal kalle det varige men vet jeg ikke da jeg har Asperger syndrom i tillegg. Men jeg har spesielt etter ungdomsskolen (hvor mobbinga foregikk) slitt veldig med å være ny et sted, og spesielt hvis det har vært "bare" meg og ingen av vennene mine. Jeg trenger veldig lang tid på å bli trygg i nye miljøer. Ellers kan jeg ikke si stort. Jeg klarer meg bra, men det kunne kanskje vært bedre. Jeg er ingen psykiatrisk pasient iallfall

[AnonymBruker]

Ja det tror jeg alle som blir mobbet som barn får i løpet av livet.. Jeg tar meg selv i å unngå store mengder mennesker for jeg tror de ser på meg som stygg. Fikk jo høre det på skolen. Valgt å ikke få barn. Så slipper jeg å avle opp nye barn som kan bli "mobbet". Føler meg ikke bra nok i samfunnet. For jeg fikk høre jeg ikke var noe på barneskolen.

Anonymkode: 8f5dc...557

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja det tror jeg alle som blir mobbet som barn får i løpet av livet.. Jeg tar meg selv i å unngå store mengder mennesker for jeg tror de ser på meg som stygg. Fikk jo høre det på skolen. Valgt å ikke få barn. Så slipper jeg å avle opp nye barn som kan bli "mobbet". Føler meg ikke bra nok i samfunnet. For jeg fikk høre jeg ikke var noe på barneskolen.

Anonymkode: 8f5dc...557

Ps! Å jeg er godt oppi 40 årene i dag.

Anonymkode: 8f5dc...557

[Cata]

Jeg vil vel tro jeg har "semi-varige" mén, kanskje. Ettervirkningene av mobbing på ungdomsskolen hang i til langt uti 20 årene. Jeg følte at jeg ikke var "pen nok" og at ingen egentlig ønsket å være venn med meg. Jeg gikk også bare og ventet på at noen skulle kommentere utseende eller oppførsel eller et eller annet på en negativ måte. 

Etterhvert som jeg er blitt eldre har jeg imidlertid klart å overbevise meg selv om at jeg er verken styggere eller penere eller mer eller mindre verdt enn folk flest. Jeg er faktisk ganske normal, jeg hadde bare uflaks med dem jeg gikk på skole med den gang. 

[Huldra-78]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det tror jeg alle som blir mobbet som barn får i løpet av livet.. Jeg tar meg selv i å unngå store mengder mennesker for jeg tror de ser på meg som stygg. Fikk jo høre det på skolen. Valgt å ikke få barn. Så slipper jeg å avle opp nye barn som kan bli "mobbet". Føler meg ikke bra nok i samfunnet. For jeg fikk høre jeg ikke var noe på barneskolen.

Anonymkode: 8f5dc...557

Da deler vi to mye.
Har også valgt vekk barn. Holder meg unna mennesker, føler bare at jeg er til bry for dem.
Samme med å finne en partner, jeg kan ikke skjønne at noen vil ha meg... 

Har lest forskning rundt MS, og hva som kan utløse sykdommen. Der ble mobbing nevnt som en mulig trigger.
Og ja, har levd med MS i snart 10 år.

Men selv om jeg har blitt en sær dame, så har jeg samtidig funnet min plass i livet og en mening med det livet jeg lever.
Heldigvis ikke behov for alkohol eller annen rus.
 

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Dvs; jeg føler noen ganger at jeg har to identiteter. Jeg har "Lille Raven", som er akkurat slik hun alltid har vært. Hun er fortsatt seks år. Hun er ganske blåøyd og naiv, åpen mot alle hun har god tone og kjemi med, hun er spandabel og jovial. Forventer det beste fra alle. Men bak henne står "Store Raven" i mørket og kikker på, fra avstand. Hun eksisterte ikke før mobbinga. Hun var der kanskje litt, sånn i skyggen. Men hun vokste seg veldig stor og mektig, jo flere mennesker som matet henne. Hun er egentlig stort sett passiv. Huk observerer bare. Men med en gang "lille Raven" blir usikker og nervøs, føler seg trampet på, redd og trist, spesielt trist.. ja, da kommer store Raven frem fra skyggen. Og hun er fuckin' bad ass motherfucker. Hun river de andre i filler. Hun gir faen i hvem du er og hva du har å si. Du trampet på den lille, og da kommer den store og setter deg på plass. Noen ganger må hun dra den lille etter håret, fordi den lille er så naiv og vil alltid gi bort flere sjanser. Da sier den store: " denne personen fortjener deg ikke. Husker du virkelig ikke alt det onde de gjorde, og hva de er i stand til.?!.. Om du ikke klarer å beskytte degselv så skal jeg gjøre det for deg, din lille dumme Ravn". De fleste rundt meg kjenner bare den joviale, imøtekommende utgaven. Men de som har møtt hun som står der i skyggen og følger med, de vet når det er Game over. Jeg skammet meg i mange år over at hun vokste seg så stor og sterk, hun som sto i skyggen. Fordi hun er ikke særlig populær. Langt ifra feminin og kokett. Og hun etterlater ofte et jævla søl etter seg.. Men så forsto jeg at eneste måten jeg kan få lov til å være den naive blåøyde Raven, som alltid tenker det beste om folk, er nettopp fordi den store bitcha står der i mørket og passer på om det begynner å bli ille. 

Anonymkode: 7cb44...a3e

[Gjest noe tilfeldig]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Både ja og nei. Dvs; jeg føler noen ganger at jeg har to identiteter. Jeg har "Lille Raven", som er akkurat slik hun alltid har vært. Hun er fortsatt seks år. Hun er ganske blåøyd og naiv, åpen mot alle hun har god tone og kjemi med, hun er spandabel og jovial. Forventer det beste fra alle. Men bak henne står "Store Raven" i mørket og kikker på, fra avstand. Hun eksisterte ikke før mobbinga. Hun var der kanskje litt, sånn i skyggen. Men hun vokste seg veldig stor og mektig, jo flere mennesker som matet henne. Hun er egentlig stort sett passiv. Huk observerer bare. Men med en gang "lille Raven" blir usikker og nervøs, føler seg trampet på, redd og trist, spesielt trist.. ja, da kommer store Raven frem fra skyggen. Og hun er fuckin' bad ass motherfucker. Hun river de andre i filler. Hun gir faen i hvem du er og hva du har å si. Du trampet på den lille, og da kommer den store og setter deg på plass. Noen ganger må hun dra den lille etter håret, fordi den lille er så naiv og vil alltid gi bort flere sjanser. Da sier den store: " denne personen fortjener deg ikke. Husker du virkelig ikke alt det onde de gjorde, og hva de er i stand til.?!.. Om du ikke klarer å beskytte degselv så skal jeg gjøre det for deg, din lille dumme Ravn". De fleste rundt meg kjenner bare den joviale, imøtekommende utgaven. Men de som har møtt hun som står der i skyggen og følger med, de vet når det er Game over. Jeg skammet meg i mange år over at hun vokste seg så stor og sterk, hun som sto i skyggen. Fordi hun er ikke særlig populær. Langt ifra feminin og kokett. Og hun etterlater ofte et jævla søl etter seg.. Men så forsto jeg at eneste måten jeg kan få lov til å være den naive blåøyde Raven, som alltid tenker det beste om folk, er nettopp fordi den store bitcha står der i mørket og passer på om det begynner å bli ille. 

Anonymkode: 7cb44...a3e

Kom borti anonym knappen, men åpenlyst hvem det var da 😜😊

[AnonymBruker]

Ja. Sosial angst, bulimi og et anstrengt forhold til utseende.

Anonymkode: 27db8...5bf

[LISJ]

Jeg har fått ekstremt med senskader av all mobbingen og utfrysningen jeg har opplevd i barnehage, grunnskole, gymnas, studier og arbeidsliv. Er nå ufør og isolerer meg, mistet helt troen på mennesker men jeg har opplevd så ekstreme ting og hatkriminalitet og grusomheter at jeg mistet respekten for de normale altså mobberene helt 100%. Sånt kan man aldri tilgi. De har ødelagt alt for meg og ødelagt alt uskyldig og jeg har begynt å tenke som en ond mobber selv for plutselig ser jeg samtlige feil og mangler og alt det stygge med mobberene. HaR forandret meg og er mindre glad enn før og isolerer meg helt frivillig for å beskytte meg selv fra ekstrem ondskap. Nå som jeg er trygdet pga mobbing så kan jeg begynne på jobben det faktisk blir å bygg meg opp igjen. Men min historie er virkelig ekstrem da, med drapsforsøk vold voldtekt stalking psykopatilogisk terror daglig, omsorgssvikt, psykisk vold og overgrep fra nærmeste familie, trakassering og neddoping i psykiatrien og mye mye mer. Som 7 innbruddsforsøk baksnakking utfrysning løgner bak ryggen sammensvergelser og annen vold mot min person. Det tar vel 2 år minst før jeg puster eller lever igjen.

[AnonymBruker]

Ja, men holder på å komme meg ut av det.

Anonymkode: 27117...7cf

[LISJ]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men holder på å komme meg ut av det.

Anonymkode: 27117...7cf

Hvor lang tid tok det? Jeg føler det vil ta åresvis? Siden livet stort sett er slukt av å lappe på skadeomfanget liksom.

[LISJ]

Jeg har måttet forholde meg til mobbere som voksen i sosiale tilstelninger som bryllup og på bar men har innsett at de tenker ikke over engang at de ødela meg og er lagd av noe annet enn meg og jeg blir aldri å tenke på de turbonormale som noe annet enn noe stygt jeg vil lengst mulig bort fra. Veldig ekkel fremmedgjørende følelse!

[AnonymBruker]

Ja til starten av 20 årene. Ikke nå lenger som jeg virkelig har blitt voksen. Barn er slemme og vet ikke bedre, sånn er det bare. Jeg bærer ikke nag til mobberne nå som voksne, men jeg bærer nag til deres barne-jeg om det gir noen mening. Man kan uansett ikke forme livet sitt rundt en liten periode av livet sitt. Det er ikke bra å gi noen så mye makt at man setter begrensninger i livet å derfor går glipp av mye livet har å by på. Det er en grense for hvor lenge man kan surfe på selvmedlidenhetsbølgen synes jeg. Man har selv ansvar for eget liv.

Anonymkode: f7bb1...d2a

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja til starten av 20 årene. Ikke nå lenger som jeg virkelig har blitt voksen. Barn er slemme og vet ikke bedre, sånn er det bare. Jeg bærer ikke nag til mobberne nå som voksne, men jeg bærer nag til deres barne-jeg om det gir noen mening. Man kan uansett ikke forme livet sitt rundt en liten periode av livet sitt. Det er ikke bra å gi noen så mye makt at man setter begrensninger i livet å derfor går glipp av mye livet har å by på. Det er en grense for hvor lenge man kan surfe på selvmedlidenhetsbølgen synes jeg. Man har selv ansvar for eget liv.

Anonymkode: f7bb1...d2a

Har du lest et par av innleggene over? Greit at din mobbing gjerne ikke var like grusom, men du trenger ikke å sitte på din egen høye hest fordet.

Anonymkode: 2627b...a5f

[AnonymBruker]

Ja, angst

Anonymkode: 365e2...7d1

[AnonymBruker]

I de første årene etter, ja. Hadde ekstremt lav selvtillit og trodde jeg var den minst kule jenta på jord. Jeg ble ikke mobbet på den måten man vanligvis assosierer mobbing med, men alvorlig utfrysing og ofte plutselige og syrlige kommentarer fra "venninner". Noen år etter har jeg flere venner enn de alle, har opplevd langt mer og de kryper tilbake fordi jeg er blitt kul nok. Det har i lengden gjort meg sterkere, jeg har i dag veldig god selvtillit og "mobbingen" har ført meg til fantastiske steder og mennesker, hvilket mest sannsynlig ikke ville skjedd om alt var "som det skulle". Sånn sett er jeg glad. En venninne av meg bemerket seg en gang at hun kunne merke at jeg hadde gått gjennom det jeg hadde fordi jeg var uvanlig flink til å inkludere mennesker og få de til å føle seg komfortable. Det stemmer jo. Selv om man ikke alltid vil ha med alle og man ikke kan like alle, er det viktig å være hyggelig når man faktisk må være samlet og gi alle en sjanse til å bli hørt, føle seg inkludert. Jeg får veldig vondt inni meg av å se mennesker som føler seg utenfor, fordi jeg vet så inderlig godt hvordan det er. Jeg sitter definitivt i en posisjon til å stenge folk ute i dag, men jeg forstår ikke hvilken tilfredsstillelse det skulle gi meg. Det er bare psycho mennesker som gjør sånn for moro skyld.

Anonymkode: 67e2e...3c1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du lest et par av innleggene over? Greit at din mobbing gjerne ikke var like grusom, men du trenger ikke å sitte på din egen høye hest fordet.

Anonymkode: 2627b...a5f

Jeg ble banket opp jevnlig fra 1-9 klasse. Låst inne på en handicapdo så jeg ikke kom meg ut før sent på kveld når vaskehjelpen hjalp meg. Jeg brakk armen min når jeg gikk i 5 fordi en av mobberne mine hoppet på den mens jeg satt i en trapp å lente meg. Jeg måtte også sy noen sting over øyet da jeg i en alder av 14 ble dyttet ned trappen på skolen fordi foreldrene mine ikke hadde råd til riktige klær. Jeg ble frastjålet klærne mine så ofte i gymmen at jeg startet å gjemme ett ekstra skift bak søppeldunken ved inngangspartiet så jeg hadde storforbruk av klær. Ikke rart foreldrene mine ikke hadde råd til merkeklær.

En annen gang ble jeg jaget opp i ett tre etter skolen og de tok skift under det i mange timer. Jeg turte først å klatre ned lenge etter det var mørkt og mamma hadde ringt til politiet.

For å ikke glemme all ydmykelsen som kom av å bli hive på sjøen å måtte møte opp på skolen kliss våt, få ranselen min tømt, tja, igrunn over alt hvor ting kunne ødelegges, få smelt døren i ansiktet, ledd av, kalt alt stygt fra a-å, utestengt. En gang møtte jeg opp på ungdomsklubben fordi kusinen min var i byen og jeg ville prøve å ikke virke fullstendig venneløs. Det skulle jeg ikke gjort....Søstra til en av mobberne var russ så hun fikk henne til å hive meg i russebilen og kjøre meg langt, langt bort og ta skoene mine så jeg måtte gå på sokkelesten hjem i regnvær.

På ungdomskolen så var jeg skikkelig forelsket i en fyr som faktisk var en av de få som behandlet meg ordentlig. Mine elskverdige mobbere synes det var ett huyggelig tidsfordriv å alliere seg med han så han flørtet med meg og virkelig la ann på meg. Jeg var utsugd på oppmerksomhet så jeg gikk rett i nettet. Så fikk jeg lapp av han hvor han spurte om vi skulle være kjærester og om jeg ville det så skulle jeg komme bort til sykkelhuset (en møteplass på skolen) i langfri. Og jeg møtte....Der var mbberene mine og lo så de trillet på bakken fordi jeg trodde at noen kunne like meg og synes jeg var pen. Så dyttet de meg overende og helte ut tingene fra veska mi og helte cola over både meg og bøkene mens den dotten jeg var forelsket i satt å flirte.

En gang så hadde gjengen det ekstra gøy, tidlig barneskole. De kom å banket på døren min å lurte på om jeg ville på sirkus. Dum som jeg var ble jeg glad for å bli inkludert og tagg moren min om penger hun ikke hadde for å bli med. Hun ransaket huset og fant akkurat nok til en bilett så jeg løp gledestrålende ut for å bli med de andre på sirkus. Det jeg ikke visste var at de akkurat hadde vært der og skulle bare kaste gress på meg og gni inn at de hadde vært på sirkus og ikke meg. 

Sånn for å nevne litt.

Så...kanskje det er du som burde gå ned fra den hesten?

JA jeg har blitt grisemobbet. MEN jeg har fremdeles fortsatt med livet mitt. Jeg bærer ennå nag til mobberenes barne-jeg, men ikke til de voksne variantene. Livet mitt er helt fint. Jeg la vekk offermentaliteten for lenge siden. Hvor lenge synes du jeg skulle gått og synes synd på meg selv for at jeg har opplevd noe jeg ikke kan endre? Hele livet mitt?

Jeg vet ikke med deg, men jeg har lyst til å leve og ikke bare eksistere.

Så ta deg en bolle.

Anonymkode: f7bb1...d2a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble banket opp jevnlig fra 1-9 klasse. Låst inne på en handicapdo så jeg ikke kom meg ut før sent på kveld når vaskehjelpen hjalp meg. Jeg brakk armen min når jeg gikk i 5 fordi en av mobberne mine hoppet på den mens jeg satt i en trapp å lente meg. Jeg måtte også sy noen sting over øyet da jeg i en alder av 14 ble dyttet ned trappen på skolen fordi foreldrene mine ikke hadde råd til riktige klær. Jeg ble frastjålet klærne mine så ofte i gymmen at jeg startet å gjemme ett ekstra skift bak søppeldunken ved inngangspartiet så jeg hadde storforbruk av klær. Ikke rart foreldrene mine ikke hadde råd til merkeklær.

En annen gang ble jeg jaget opp i ett tre etter skolen og de tok skift under det i mange timer. Jeg turte først å klatre ned lenge etter det var mørkt og mamma hadde ringt til politiet.

For å ikke glemme all ydmykelsen som kom av å bli hive på sjøen å måtte møte opp på skolen kliss våt, få ranselen min tømt, tja, igrunn over alt hvor ting kunne ødelegges, få smelt døren i ansiktet, ledd av, kalt alt stygt fra a-å, utestengt. En gang møtte jeg opp på ungdomsklubben fordi kusinen min var i byen og jeg ville prøve å ikke virke fullstendig venneløs. Det skulle jeg ikke gjort....Søstra til en av mobberne var russ så hun fikk henne til å hive meg i russebilen og kjøre meg langt, langt bort og ta skoene mine så jeg måtte gå på sokkelesten hjem i regnvær.

På ungdomskolen så var jeg skikkelig forelsket i en fyr som faktisk var en av de få som behandlet meg ordentlig. Mine elskverdige mobbere synes det var ett huyggelig tidsfordriv å alliere seg med han så han flørtet med meg og virkelig la ann på meg. Jeg var utsugd på oppmerksomhet så jeg gikk rett i nettet. Så fikk jeg lapp av han hvor han spurte om vi skulle være kjærester og om jeg ville det så skulle jeg komme bort til sykkelhuset (en møteplass på skolen) i langfri. Og jeg møtte....Der var mbberene mine og lo så de trillet på bakken fordi jeg trodde at noen kunne like meg og synes jeg var pen. Så dyttet de meg overende og helte ut tingene fra veska mi og helte cola over både meg og bøkene mens den dotten jeg var forelsket i satt å flirte.

En gang så hadde gjengen det ekstra gøy, tidlig barneskole. De kom å banket på døren min å lurte på om jeg ville på sirkus. Dum som jeg var ble jeg glad for å bli inkludert og tagg moren min om penger hun ikke hadde for å bli med. Hun ransaket huset og fant akkurat nok til en bilett så jeg løp gledestrålende ut for å bli med de andre på sirkus. Det jeg ikke visste var at de akkurat hadde vært der og skulle bare kaste gress på meg og gni inn at de hadde vært på sirkus og ikke meg. 

Sånn for å nevne litt.

Så...kanskje det er du som burde gå ned fra den hesten?

JA jeg har blitt grisemobbet. MEN jeg har fremdeles fortsatt med livet mitt. Jeg bærer ennå nag til mobberenes barne-jeg, men ikke til de voksne variantene. Livet mitt er helt fint. Jeg la vekk offermentaliteten for lenge siden. Hvor lenge synes du jeg skulle gått og synes synd på meg selv for at jeg har opplevd noe jeg ikke kan endre? Hele livet mitt?

Jeg vet ikke med deg, men jeg har lyst til å leve og ikke bare eksistere.

Så ta deg en bolle.

Anonymkode: f7bb1...d2a

Det er helt forferdelige ting du har opplevd, virkelig vondt å lese om. Grisemobbing er mildt sagt. Mange som opplever vold eller overgrep blir ikke trodd i barndommen og heller ikke som voksne, slike ting skaper bitterhet. Du har hatt en mor som har vært der for deg, og som kan bekrefte at du har vært utsatt. Hvordan var det da du gikk på skolen? Forsøkte lærere å få dette til å ikke handle om mobbing, men heller "erting" eller at det var du som var "sårbar"? Vil jo tro du har møtt på noe av dette også? For å slutte å være et offer må man begynne å tro på seg selv tenker jeg, være sin egen beste venn. Det er jammen ikke lett når man er i tvil om det egentlig var så ille, eller så hadde de rett i hva de kalte en eller så var det ens egen feil. Jeg kan jo ikke vite noe om deg annet enn at du viser til at du har hatt omsorgspersoner som har beskyttet deg, og har hatt støtte og venner i familien (kusine). Glad for deg at du har det bra nå.

Anonymkode: a8534...b36

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg som er ts i tråden om et ødelagt liv.

Jeg er evigsingel fordi ingen kan elske meg siden jeg er et null eget hode. Jeg sliter med anoreksi og enorm eksamensangst og på toppen av alt så sliter jeg med angst generelt som i vanskeligheter med å møte på jobb etc.

Anonymkode: a50f8...c46