Dystymi??

[AnonymBruker]

Jeg vet at dere på kg ikke kan sette diagnose, men det er sikkert likevel noen her som kan litt.

Jeg googlet; "diagnose dårlig humør", og kom over dette. Jeg er redd det kan være det jeg har. Det er altså en lettere form for depresjon, negativ innstilling til seg selv og andre, følelse av håpløshet, tristhet.

man har ofte problemer i relasjoner til andre, og fungerer dårlig i arbeidslivet. 

Sykdommen kan være forårsaken av tidligere depresjon (det har jeg hatt for 10 år siden), stress, rusmisbruk, masse motgang i livet og det kan også være arvelig. 

Om meg; 25 år gammel kvinne. Har særlig de siste to årene begynt å bli mer sint enn jeg er glad. Når jeg er i min glade periode, skammer jeg meg nesten over hvor svart jeg ser på ting, hvor lite kjærlighet jeg evner å gi, hvor mye jeg heller velger å hate og irritere meg over andre og situasjoner. Om en plan ikke går helt slik jeg vil, får jeg følelsen av håpløshet, at jeg ikke kontrollerer noen ting og at det ikke er vits å jobbe seg mot noe mål, siden man ikke kontrollerer noe likevel. 

Her er temaene som opptar meg..

Arb.livet: Det er nok at jeg får et nei fra en arbeidsgiver. Da tenker jeg "ja..nå blir jeg arb.leidg resten av livet". Desperat nok til å ta hva som helst, så får jeg det dårligste og vil da også bli drit sur for det.. 

Alder: Jeg er 25 år, ser etter rynker. Kjenner på puppene. livredd for den dagen et aldri gstegn melder seg. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg vil takle når rynkene virkelig begynner.... Jeg blir 26 i novemember, vil bare at tiden skal stoppe litt. 

Utseende: tenker at en mann vil dumpe meg så fort en flott kvinne viser sin interesse. Jeg er ikke ille selv. Men jeg har ikke lyseblå øyne, tykt hår og smale hofter. Jeg er høy, og føler dette kan bli for maskulint for enkelte menn. Høyden ødelegger liksom det meste.. den gir begrensninger. Høyden er arvet av familien. Min mamma virket alltid så stor ifht andre kvinner til tross for sin slankhet. Jeg virker sikkert like stor..og det er ikke fordi jeg er lubben, men høyden/skjelettet.

karriere: jeg tenker at siden veldig mange innser at de bør ta en "vanlig kjedelig" jobb så gjelder det meg og. "De færreste blir hollywood kjendiser" .dette var selvfølgelig å ta litt i, det har jeg ikke som mål. Men dere skjønte sikkert poenget..

Humøret: ja.. det stod at det var arvelig. Da tenker jeg at det er så typisk at jeg ble født med en slik ubrukelig depressiv hjerne. Herregud så enkelt livet hadde vært om man fikk en glad hjerne. Har to tanter og en onkel som er veldig negative og ble litt bekymret for at det ble arvet. At det ligger i slekta. At jeg ikke får gjort noe med det:( 

Alt som skulle komme i veien: jeg tenker faktisk på ting som ikke har skjedd. Jeg tenker at jeg endelig vil klare det jeg vil i livet, men må sette det på vent fordi jeg får en sykdom. En sykdom som kan kreve litt tid. Og da er jeg allerede irritert på kroppen min. For at den er så udugelig å bli syk. Herregud, hva er det den ikke har tålt liksom? Og at den er så treig til å pleie seg igjen. Og at det alltid vil komme noe i veien når du endelig blir glad. Jeg tørr liksom ikke å bli glad.

Jeg klarer ikke å gjøre noe med de jeg har følelser for. Fordi jeg er redd for dette med dumping. Redd for at andre kvinner skal synes synd på han for å være sammen med meg. Og jeg er liksom så sikker på at jeg IKKE vil treffe en jeg blir glad i, for han er garantert allerede opptatt. Jeg kan nok derimot få alle jeg ikke vil ha. For det er jo noen mellom himmel og jord som ser på oss, op meg i så fall, som jobber mot meg.

Jeg takler ikke andre mennesker, spesielt ikke når de vil det samme som jeg. 

Jeg har IKKE vært slik hele livet  men sommsagt kan det forårsaken av følgende: arv, opplevelser, kjemisk ubalanse i hjernen, rusmisbruk.

det kan være arv. Men like gjerne opplevelser. Jeg ble fryst ut fra jentemiljøet fra ungdomsskolen ut videregående. Etter der ble jeg vel ikke mobbet mer, men "outsider" var en del av meg trodde jeg. Jeg klarte aldrig å føle den vennskspelige kjemien med folk, selv om jeg savner det. 

Der ser jeg på meg selv som barn vs min lillesøster. Jeg kjenner en hel haug med missunnelse. Hun er født med en personlighet hvor hun lett får venner, energisk, uredd og utsdvendt og intelligent. Jeg, det stille barnet, tok aldri igjen, redd for å si sin mening, slet med å få venner. Jeg er så redd for st vi faktisk bre er født slik vi er født...og slik forblir vi. 

Jeg er så sint og sur ofte nå, at jeg hverken vil vise meg for folk, eller klarer å spre noen glede rundt meg. Gjør yoga, det bedre humøret. Men ærlig talt, jeg har blitt forferdlig tung i hodet av dette. Jeg holdt på å bli alkomisbruker for et år siden, men innså hvor jeg var på vei og har nå vært avholds i flere mnd. 

Anonymkode: ce072...bef

[Svartedauden]

En ting er helt sikkert, du har det ikke bra med deg selv. Som du skriver så kan vi ikke stille en diagnose og vi burde ikke, for vi kjenner deg ikke som person. Du burde få henvisning til en psykolog.