vanskelig bror

[birgitte242]

   

Noen unger er bare JÆVLIGE.  

Jeg har en av dem.

Grøss og gru.. Husk at de fleste foreldre får de barna de fortjener.

Til hovedinnlegger: Dette høres ikke bra ut. Du sier han har venner som ruser seg og det er godt mulig han gjør det selv også. Det er åpenbart at noe må gjøres. Om ikke annet trenger han en skikkelig "attitude adjustment". Han kan ikke tvinges med til lege selv om han ikke er myndig.

Så fint at du har tilbudt ham å bo hos deg litt. I vår familie har jeg mange ganger vært mellommann for mine foreldre og mine to små brødre. Minstemann er 10 år yngre enn meg, og det at jeg er "voksen" nok til å gi dem råd og verdifull input men ikke så voksen (les gammel) som mor og far gir meg en verdifull posisjon.

Kanskje også du kunne ringe bekymringstelefonen for råd og tips, iallefall hvis det blir aktuelt at han flytter inn til deg for en stund.

Lykke til, fint at du bryr deg!

[Gjest Anonymous]

Sånn kan en 17 årig gutt være......reagerer ike på det..........

[Gjest Anonymous]

Det du beskriver kan nok være ganske normalt for en 17-årig gutt. Broren min hadde slike tendenser; skolelei (gutter er ofte mindre modne og pliktoppfyllende enn jenter i den alderen), noen dårlige venner (men også en del gode/streite), mulig at han rusa seg innimellom, og generelt uinteressert. Men hele tiden snill og høflig. Kjæresten min har beskrevet ungdomstida på samme måte; lite motivert for skole, vanskelig å stå opp om morgenen, deprimert. Noe rus, men ikke før i mer voksen alder, og ikke nå mer. Både broren og kjæresten min er nå, i noen og tjueårsalder, fine, velfungerende, flinke, ansvarsbevisste og godt likte menn.

MEN jeg vet også om gutter med akkurat samme oppførsel/symptomer som det ikke gikk så bra med. Og jeg er ganske sikker på at det kunne gått dårligere både med kjæresten og broren min om ikke respektive foreldre hadde vært der og krevd/vekket/mast og kjefta... og elsket dem likevel. Det er kjempeviktig at foreldrene viser at oppførselen ikke er akseptert, men resultatene av denne oppdragelsen kan nok av og til la vente på seg...

Flott at du stiller opp og prøver å hjelpe foreldrene og broren din:)

[Gjest Oppbrukt.]

Jeg har søkt hjelp i åresvis for de problemene vi og han har,men det nytter ikke når han ikke vil ha hjelp.Han bryr seg ikke bare han får det som han vil.

Julaften ble som den alltid blir. Det ble en julaften med bismak og en kveld som han prøver å spolere.

Ber han om å ta på dressen og stelle seg.

Han kommer ned i dressen men håret er ustelt,han sitter å sover under pakkeutdelingen og ber om å få gå opp på rommet sitt før vi er ferdige.

Så det er han og han og han og han.

Jeg er drittlei og han må bare flytte om han vil. Vil han være alene,ensom osv så klarer han det.

Når han er lei seg så prøver han å jage meg ut av rommet,men da er det viktigere enn noen gang at han ikke får viljen sin synes jeg. For han trenger noen han også.

Men han har brukt meg opp.

Vi har hatt avlastningsforeldre,støttekontakter,hatt ppt innblandet,barnevernet er inne i bildet idag,kirken prøver også å hjelpe ham,gode venner osv. Men hvor langt skal man strekke seg og i hvor mange år skal man holde på.

Jeg må bruke min energi på de minste nå.

Det er bare sånn det må bli.

[Gjest bare en mann]

Kan du ikke bare for en eneste gang støtte gutten da?

Hvorfor er det bare deg deg deg?

Om han vil ha på seg andre klær en deg så må jo du støtte ham i det?

Det kan da ikke være slik at julaften bare er for deg?

Og hva med skyldfølelsene som du leverer til ham?

Skal han virkelig bære alt det alene?

Ikke vær så egoistisk.

HJELP HAM!

Hilsen oppgitt.

[LilleBille]

Nå kan det jo godt være at det ligger veldig mye mer bak enn det som kommer frem her... for dette er mye kjent fra de aller fleste ungdommer... Noen protesterer og demonstrerer på og mot alt - enten det er ved klesstil - hår osv. noen dager - og andre dager er de helt anderledes.

De ligger på sofaen .. gidder ikke gjøre noe .. roter og driver omverdenen til vanvidd.. men for de fleste går det over etterhvert.

Det er ikke alle som alltid trenger noen - noen trenger tid alene også. Det er forskjell på hvor sosiale mennesker er.

Jeg forstår heller ikke hvorfor du fremstiller dette som ditt problem. Det er klart at det påvirker familien - men i utgangspunktet må det være foreldrene som har ansvaret. Tror du ikke det bli mer konflikter når det er søsken som skal styre - og bestemme hvordan ting skal være? - og blander seg inn i alt fra klær til hår til "alenetid" osv.

Det er jo opplagt at hans syn på hva som er riktig opplagt ikke stemmer overens med ditt. Hvorfor er det så at du skal ha rett? Tror du protestene blir mindre om du lar vær å blande deg borti f.eks. klær (og ville du like om han bestemte hva du skulle ha på deg?)

Hva med å overse protestene? Hvorfor skal du for eks. inn til ham hvis han er lei seg - la ham være i fred - hvis det er det han vil. Du bør også respektere hans grenser.

[Gjest jeg som startet tråden]

Tror kanskje du blander meg sammen med andre som har kommet til underveis her... Jeg blander meg ikke inn i verken klær eller annet. Jeg kun forteller om saken. jeg er den i familien som ikke krangler med han, men heller forsøker å vise at jeg er der liksom, som en han kan prate med, men heller ikke liker måten han er på noen ganger.

Det er selvfølgelig mest mine foreldres problem. Jeg fremstiller dette bare fra min side, som en i midten som alle søker råd fra på en måte.

[LilleBille]

Det er mulig... så på innlegget fra gjesten "oppbrukt".. og når det ikke var deg.. blir jo svaret mitt en smule på siden.

Tror nok det er godt for ham å ha en som ikke alltid maser på ham .. men som er der om og hvis han vil snakke med noen.

[Gjest OppbruKT!]

Jeg kan ikke la 17 åringen min styre. Jeg har 2 mindre barn som skal leve oppi dette også.

Selvfølgelig skal han få styre endel selv,hår,utetider,klær og røykingen styrer han selv,men det er dette med å gi noe tilbake til familien av innteresse og god oppførsel.

Ingen gjør han noen ting som helst,han styrer faktisk for mye.

Nå har han vært hos en kamerat i 2 dager og det har vært himmelriket her hjemme.

Men jeg ringer ham der han er og spør hvordan han har det og han ringer meg å spør om jeg kan hente han og det sier jeg selvfølgelig ja til.

Når gutten griner kan jeg ikke med å la ham være alene eller snu ryggen til,jeg kjenner min gutt og vet at da bør han absolutt ikke være alene.

Nei det skal ikke være lett med ungdommer,men kan dere tenke dere noe verre enn å få en fiks ferdig tenåring i huset i det sekundet du fikk barn???

For det er slik det har vært her i huset,han har slitt meg ut og gjort min toleransegrense sikkert mye for kort.

Så noen unger blir født med ekstra behov og jeg har en av dem og jeg innså mine begrensninger og ba om hjelp første gang for maaaaange år siden.

Men i en alder av 17 år så må man kunne legge ansvar på skuldrene demmes også.

De er mer eller mindre på terskelen til voksenlivet og da gidder jeg ikke å sy puter under armene på ham.

[Gjest trådstarteren]

Ny oppdatering: på lørdag ble det oppdaget hasj på rommet hans. Han innrømmet at han hadde brukt dette i hvertfall siden sommeren. Det er mulig at han har brukt mer også. Politiet er kontaktet og de skulle kontakte barnevernet ++. Dette skjedde på lørdag, og jeg er veldig bekymret for om nå i ventetiden på at ting skal skje, kan skade seg selv eller foreldrene mine. Han truer med at han skal drepe de og han har sagt at det ville være en glede å slå de ned! Han truer de, ødelegger inventar og banner.

Jeg sier at de bør ringe politiet og få han tvangsinnlagt på institusjon. Mamma er litt avventende og venter på at et støtteapparat skal settes igang, selvom hun sier hun er livredd. Pappa har en hjertesykdom og jeg vet egentlig ikke hva han tåler. Pappa sier selv at han mener at dette ordner seg selv...

[Gjest Anonymous]

Bare som en trøst - det er sikkert mange søttenåringers rom man kan finne hasj på, og mange av disse både er og blir velfungerende folk. Men det høres ut som et problem at han kanskje ikke kommuniserer noe særlig med dere - da blir det selvsagt vanskelig å vite hvor han står og hvor store problemer han har. Og at han truer foreldrene deres er alvorlig, synes jeg, selv om han kanskje ikke mener det.

Lykke til!

[Gjest en gjest]

Hei!

Ja, det er normalt at 17-åringer er late, engasjerer seg lite i alt mulig og ikke rydder. Også at de er sinte på foreldre og prøver litt narkotika. Men jeg tror svarer ligger i hvilken grad broren din gjør dette. Flere ting som du har lagt frem, skurrer en god del.

Dette er ikke lett. Å være i midten kan være ganske vanskelig, men det høres ut som du gjør en veldig flott jobb. Fortsett å bry deg, men ikke glem å ta vare på deg selv også.

Er enig i at du skal være der for broren din og at du er en som han kan snakke med.

Det som nok blir vanskligere er foreldrene dine, som høres ut som de er ganske avventende og egentlig ikke vil ha hjelp. Det høres ut som dette er ute av deres kontroll og broren din trenger hjelp.

Det alvorligste er den aggresive oppførselen hans. Det at du (og for så vidt moren din også) er redd for at han skal gjøre noe, er veldig bekymringsfullt. Jeg ville tatt kontakt med politi/barnevern igjen og fortalt hva du er redd for., så kan du få litt fortgang i sakene. Det blir veldig trist om broren din gjør noe som er uopprettelig.

Lykke til! :trøste:

[koldbruna]

Til Trådstarter: Jeg håper din bror får den hjelpen han trenger og at de rette instanser blir kontaktet.

Jeg hadde tenkt å spørre om han brukte narkotika?Men du skrev at dere hadde funnet hasj på rommet hans.Dette er jo noe en blir trøtt av og kanskje det nå vil gi svar på hans oppførsel hittil.

Det dere burde gjøre er å kontakte Foreningen Mot Stoff og mulig få den hjelp og støtte dere trenger.

Jeg synes virkelig synd på dine foreldre og vil så gjerne ha gitt dem for det tror jeg de trenger.

Til deg oppbrukt : tenk på at kua selv engang har vært kalv.

Prøv å respektere at sønnen vil ha litt fritid,litt tid for seg selv.Har du tenkt på at han kanskje holder på å gi slipp på skjørtekanten til mamma???

Koldbruna