Jeg er ensom/har lite venner

[AnonymBruker]

Hei.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men føler vel for å lette hjertet mitt litt. Jeg er en normal jente på 27 år, har god utdannelse og fast jobb, eier egen leilighet og har liksom "alt" på stell. Men jeg sliter skikkelig med at jeg er ensom. Veldig ensom. Jeg har en kjæreste som også er min beste venn.

Jeg har mange "venner" på jobb, men disse henger jeg aldri med på fritida. Jeg hadde en kjempegod vennegjeng her, men denne har jeg falt ut av. Det er mye min egen feil, men jeg har ikke all skyld. Problemet der, var at jeg følte meg litt utenfor hele tida, følte liksom at jeg ikke passet ordentlig inn sammen med alle de andre. Og når de tok lite kontakt, trolig fordi jeg trakk meg litt unna en periode, så endte det der.

Jeg har aldri hatt en bestevenninne, en venninne jeg kan ringe når som helst og snakke om alt med. Dette har jeg savnet i mange år, og dette har vært veldig sårt for meg. Jeg har prøvd å opprette nye vennskap med folk jeg treffer på jobb, men det sklir liksom litt ut etterhvert. Sikkert mye fordi de har familie og er eldre enn meg. De har jo allerede sine vennegjenger, sine spareforeninger og sine bestevenninner. Jeg savner å ha en venninne som kjenner meg for den jeg er, som jeg kan snakke med og liksom leve livet sammen med. Dra på kino med, storbyweekend osv. Det er aldri noen som ringer meg, men jeg ringer heller aldri noen. Føler jeg har havnet i en ond sirkel her, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å få meg en skikkelig god venninne! Det kan kanskje høres dumt ut dette.. Men jeg ønsker meg virkelig dette. Noen som er i samme situasjon, og vil dele tanker? Noen som har tips til hva jeg kan gjøre videre?

 

Anonymkode: b3189...5dc

[AnonymBruker]

Dette høres så likt ut meg at jeg fint kunne skrevet det. Bortsett fra at jeg er 28 og det med jobb venninner da, jeg har ikke vert i jobben så lenge, så har ikke så mange gode venner der heller. I mitt tilfelle er det hele i stor grad selvforskyldt. Jeg trakk meg bort en periode da jeg fikk kjæreste, ny jobb, flytting, oppussing, osv. Så har jeg i tillegg fått barn siden den gang. Venninnene mine har naturlig nok følt seg nedprioritert, så jeg kan forstå at de ikke anstrenger seg veldig for å få tid til meg nå. Og med små barn er det ikke så lett for meg å få tid til de akkurat når det passer de, og gjerne på kort varsel heller. 

I tillegg har jeg nok hatt det litt sånn som deg med at jeg ikke har følt at jeg har passet helt inn. Jeg har hatt kjempe gode venner og er virkelig glad i dem, men vi er veldig forskjellige. Heldigvis har jeg mannen min, som også er min beste venn.

Jeg har dessverre ikke noen tips da jeg er i samme båt! Vi får bare fortsette å jobbe med ulike relasjoner og håpe det ordner seg.  

Anonymkode: cb9e2...e43

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres så likt ut meg at jeg fint kunne skrevet det. Bortsett fra at jeg er 28 og det med jobb venninner da, jeg har ikke vert i jobben så lenge, så har ikke så mange gode venner der heller. I mitt tilfelle er det hele i stor grad selvforskyldt. Jeg trakk meg bort en periode da jeg fikk kjæreste, ny jobb, flytting, oppussing, osv. Så har jeg i tillegg fått barn siden den gang. Venninnene mine har naturlig nok følt seg nedprioritert, så jeg kan forstå at de ikke anstrenger seg veldig for å få tid til meg nå. Og med små barn er det ikke så lett for meg å få tid til de akkurat når det passer de, og gjerne på kort varsel heller. 

I tillegg har jeg nok hatt det litt sånn som deg med at jeg ikke har følt at jeg har passet helt inn. Jeg har hatt kjempe gode venner og er virkelig glad i dem, men vi er veldig forskjellige. Heldigvis har jeg mannen min, som også er min beste venn.

Jeg har dessverre ikke noen tips da jeg er i samme båt! Vi får bare fortsette å jobbe med ulike relasjoner og håpe det ordner seg.  

Anonymkode: cb9e2...e43

Takk for at du tok deg tid til å svare:-) 

Litt godt å høre at det er flere i samme situasjon også! Jeg håper det ordner seg for oss begge to! 

Anonymkode: b3189...5dc

[AnonymBruker]

Kan ikke dere to møtes da?

Anonymkode: 494b2...5e4

[AnonymBruker]

Velkommen i klubben, jeg har det på samme måte som deg TS.

Min far sier at "det er bare å melde seg inn i et politiskparti, begynne i kor, melde deg inn i DNT" osv.. Men det er jo så skummelt å gjøre det helt alene 😱

 

Anonymkode: b0bc2...647

[AnonymBruker]

Skjønner akkurat hva du mener. Ensomhet er vondt. Det er så vondt å se andre som er med i et felleskap og en selv føler seg mest... alene. 

Jeg er i tredveårene, men har hatt det litt som deg omtrent hele livet. Jeg har flyttet flere ganger p.g.a. skole, jobb og for en del år tilbake fordi jeg giftet meg med mannen min(som måtte bo nær familien sin...). Da blir røttene rivd opp gang etter gang og en får ikke nettverk som går langt tilbake. Har hatt venner på jobb jeg ikke omgås privat. Føler meg også "utafor" i svigerfamilien der de har en helt annen kultur enn i min egen familie. Jeg kan liksom ikke være meg selv helt.

Jeg har vanskelig for å bli likt av andre jenter/damer. Vet ikke helt hvorfor. Har prøvd å ransake meg selv mange ganger, men finner ikke helt ut av det. Kan like å ha kompiser, men da blir det gjerne følelser involvert derfor har jeg ikke det lenger. Har nå et par venninner som jeg kan betro meg til. Hun ene bor mange mil unna på hjemstedet der jeg vokste opp. Og så har jeg et par til bekjente/venninner som jeg kan gå litt turer med og kanskje gå på kafe(men da er det gjerne jeg som må ta initiativet). 

Det som har hjulpet meg litt i ensomheten er rett og slett å få barna mine. Dvs, det ble en hyggelig bivirkning 😉 De opptar mye av hverdagen min. Og en annen sak som hjelper litt er å "dyrke" litt mine egne interesser. Jeg trener nå fast, er med i en frivillig organisasjon(der jeg heller ikke har fått venner - men treffer noen i den forbindelse) og prøver å fokusere på hva som gjør _meg_ bra. Tidligere har jeg vært bare omsorgsperson for andre og ikke tenkt på meg selv. Nå gjør jeg begge deler. 

Lykke til. Ikke gi opp. Jeg er sikker på at du er en fin person å være sammen med. Du må bare finne noen som ikke allerede er i en "klikk". Der er det så og si umulig å komme inn som voksen. Hva med å prøve å bli kjent med innflyttere til stedet du bor? Studenter osv? De er gjerne åpne for å bli kjent. 

Anonymkode: 86def...015

[Gjest enigmatic]

Jeg er en del eldre enn deg, men har i perioder tidligere vært i samme situasjon og hatt få venninner.

Jeg har imidlertid møtt nye venninner, noen har også blitt nære venninner, via venneforum som aktivitetsvenner.no og sidetmedord.no sitt venneforum. På facebook finnes det også flere ulike venneklubber/venneforum rundt omkring i landet.

Håper det snart ordner seg for deg og at du finner nye gode venninner

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn.

 

Er i begynnelsen av 30-årene,  har flyttet til nytt sted og er veldig ensom. Har barndomsvenner mange mil unna, men disse har jeg lite kontakt med, da alle er opptatt med familie og jobb.

 

Har mann og barn, men ingen nære venner. Når jeg er på jobb er jeg stort sett alene og har heller ikke klart å finne meg til rette eller blitt kjent med noen i eldste barnet sin klasse.

 

Termingruppa har jeg også "ramlet" litt ut av. Selv om jeg virkelig har prøvd der. Alle andre har møttes, blitt venner på fb og snap, og jeg følte at jeg ikke passet inn lengre.

Som noen skrev over, har jeg også gransket og ransaket meg selv. Er det noe jeg gjør galt, virker jeg avvisende på andre?

Jeg er sjenert, men fortsatt høflig og smilende og åpen for andre (tror jeg i allefall). Jeg tror jeg ellers er ganske så normal i væremåten, men likevel klarer jeg altså ikke, som voksen kvinne å finne meg venner.

Anonymkode: 8b7e5...690