Jeg er ikke syk nok.

[AnonymBruker]

Sliter med sosial fobi, panikkangst og depresjon. Går i terapi.
Jeg sliter med noe som jeg føler jeg ikke kan snakke om i terapi. Følelsen av å ikke være "syk nok". Har fått høre av psykologen at jeg har en komplisert angstlidelse i en alvorlig grad. Med tilbakevennende depresjon som mest sannsynligvis er dystymi. Men hun vil ikke sette den diagnosen enda, siden vi har kun fokusert på angsten i terapien så langt. 

Jeg føler meg fortsatt ikke syk nok. For det er jo mange som er enda sykere enn meg. Jeg sliter med å gå i terapi av dette. Føler jeg er en byrde der, jeg fortjener ikke å være der for jeg er ikke syk nok. 

Jeg dissosierer mye, blokkerer ut alt verden. På en måte gjemmer jeg meg fra problemene. Når jeg er hjemme alene så går det greit. Jeg føler meg frisk, fordi jeg er ikke tilstede i min egen kropp.  Jeg gjemmer meg i film, TV og bøker. Samtidig er jeg aldri avslappet, jeg er anspent og skvetten. Høye lyder drar meg tilbake til virkeligheten.
Det er da denne ekle følelsen av å ikke være frisk nok kommer frem. Skammen, frykten for å være en byrde, sinne og frustrasjon over at jeg ikke er i stand til å ha en jobb og leve.. Så går det rett ned i grøften og velkommen depresjon og panikkangst. 

1. Jeg tar buss, hvis jeg må.
2. Jeg går på butikken, hvis jeg må. 
3. Jeg ligger aldri i sengen på grunn av angst og depresjon, jeg kommer meg opp hver dag. Fordi jeg må.
Ja det er vell alt jeg gjør i hverdagen. Det er det som er problemet. De som er syke er ikke i stand til å gå på butikken, til å ta buss, til å komme seg opp fra sengen. Min grunn til å klare dette er frykt. Frykten for at pappa skal komme å hente meg, tvinge meg til å flytte hjem igjen. Hjem til det hjemmet jeg ble psykisk mishandlet og utsatt for omsorgsvikt. Et hjem jeg frykter mer enn døden. Han er en god pappa, på avstand og som deltidspappa. Han er et monster som heltidspappa.
Jeg vet konsekvensene av at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Derfor gjør jeg det jeg må. Det er også dette som gjør at jeg sliter med skyld og skam. 

Jeg vet det er mye jeg har mistet på grunn av angsten. Familie, venner og et liv. Jeg har droppet 4 bryllup (inkludert min søsters), 3 begravelser, minst 6 konfirmasjoner (kom til et punkt hvor de sluttet å sende invitasjoner), utallige bursdager.. alle bursdager siden jeg var 10 år. Jeg har gått glipp av flere sydenturer og reiser med familien. Det er snart 10 år siden sist jeg var på hytta med familien. Vennene mine har forsvunnet, for jeg klarer ikke å være sosial nok. Sist jeg drakk alkohol var 4 år siden. Jeg er bare 27 år, det føles ut som at jeg har gått glipp av hele livet mitt på grunn av angsten. Allikevel føles det ikke ut som nok. 

Disse 3 punktene ødelegger alt for meg. De ødelegger meg. Jeg er ikke syk nok, fordi jeg er i stand til å gjøre disse tingene. 
Er jeg syk nok? Andre som føler det slik, som går rundt og føler at de ikke er syk nok? Noen som har kommet seg utav denne mørke hulen?
 

 

Anonymkode: df59c...993

[AnonymBruker]

At du tror at du må være mer og mer syk er en sykdom i seg selv... så ja, du er syk nok

Anonymkode: 1544a...067

[AnonymBruker]

Jeg har en angst og depresjons lidelse og skal til utredning om en måned - men jeg har det på langt nær så fælt som deg. Alle er syk i forskjellige grader og det er kun deg selv som kan kjenne på om du er syk eller ikke. Det jeg prøver å si er at du ikke skal føle deg som en byrde fordi noe som kan virke som et lite problem for noen kan være et kjempe problem for noen andre. Det er ikke din jobb å vurdere hvem som er syk nok til å trenge hjelp, så slutt å vurder deg selv

Anonymkode: 49576...7e2

[AnonymBruker]

Du her skrevet "Jeg" cirka 43 ganger i teksten din, tror du kanskje du hadde hatt litt godt av å tenke på noen andre? Er det noe du kan gjøre for noen andre? Skriver ikke dette for å være slem, men du høres ut som du motarbeider deg selv hele tiden.  

Mange blir sin egen verste fiende, og isolasjonen blir på mange måter en bjørnetjeneste.

Anonymkode: de9b5...5e0

[AnonymBruker]

Syk nok til hva?

Anonymkode: baed7...194

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du her skrevet "Jeg" cirka 43 ganger i teksten din, tror du kanskje du hadde hatt litt godt av å tenke på noen andre? Er det noe du kan gjøre for noen andre? Skriver ikke dette for å være slem, men du høres ut som du motarbeider deg selv hele tiden.  

Mange blir sin egen verste fiende, og isolasjonen blir på mange måter en bjørnetjeneste.

Anonymkode: de9b5...5e0

Enig.

Anonymkode: c7868...129

[AnonymBruker]

Det finnes mennesker som har det verre enn deg her i verden. Se deg rundt og slutt å vær i "Jeg" modus. 

Anonymkode: 4e709...32e

[AnonymBruker]

At du ikke tror du er syk nok er en del av sykdomsbildet ditt, så jeg ville tatt de tankene opp med psykologen.

Du må ikke være sengeliggende for å ha behov for hjelp.

Anonymkode: f8576...04d

[Lill3My]

Du er "syk nok" nård du er syk. Og syk er du når det går utover livskvaliteten i så stor grad som det du beskriver. Du har ikke valgt å bli syk. Husk det, at psykisk sykdom ikke er din egen feil. Det er viktig, og vanskelig for mange, å siille mellom skyld og ansvar. Ingen velger å bli syke. Ingen er skyld i sin egen sykdom, men vi har alle ANSVAR for oss selv, for å ta tak i problemet pg forsøke å gjøre noe. Dette er ikke enbetydende med å skjerpe seg. Men prøv heller å akseptere at: ja, jeg er syk, og derfor går jeg i behandling. At du går til behandling er en måte å ta ansvar på. Lykke til videre, stå på!!!

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog for langt mindre alvorlige ting enn det der, og det vil jeg tro veldig mange andre har også. Ikke fikk jeg noe inntrykk av at psykologen mente jeg ikke skulle vært der heller, og jeg kan ikke på noen måte forstå at du ikke skulle være psyk nok til å få behandling. Ja, du kommer deg ut av senga, men du har jo ikke noe liv utover akkurat det?

Jeg synes du skal printe ut dette innlegget og ta med deg til psykologen neste gang. Da får du for det første veldig godt frem hvordan du har det inni deg, og for det andre kan du spørre psykologen rett ut om han/hun synes det er ille nok. Jeg er helt sikker på at psykologen vil synes du absolutt har behov for hjelp, og det er vel lettere for deg å tro på det om han/hun sier det enn om vi her på KG synser i vei?

Anonymkode: 72910...930

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver, og syns du har fått noen dårlige svar her. Hvis det var så enkelt at vi bare kunne slutte å fokusere på oss selv ville vel angst knapt nok eksistert?

Godt å lese at du får hjelp, er på samme alder som deg, og har fortsatt ikke klart å komme over den kneika. Syns du er tøff som tar tak i dette, og syns absolutt ikke du skal tenke at du er en byrde for psykologen. 

Det jeg tenker er at det går mer på selvfølelse enn noe annet. Hvis noen andre sto i dine sko ville du vel tenkt at hun var syk nok til at hun trenger og fortjener hjelp, ikke sant? Altså er det ikke en rasjonell og objektiv vurdering du gjør når du argumenterer for og imot hvorvidt du er "syk nok". Tenker at man heller føler på at man kanskje ikke er verdt å hjelpe av andre grunner enn at man er for frisk, og skyver det over på mer håndfaste argumenter... Så blir det en ond sirkel hvor man nærmest ønsker seg sykere så man kan "fortjene" hjelp, som igjen gjør selvfølelsen verre siden slike tanker er så tabu (når man tenker så stygge ting fortjener man jo kreft mer enn man fortjener hjelp ifølge moralvokterne på KG..), så blir det bare en evig runddans. Hvordan man kommer seg ut av den har jeg dessverre ingen konkrete råd for, men tror nøkkelen er å få orden på selvfølelsen og skjønne at det er der tankene kommer fra.

Anonymkode: c536a...afc

[AnonymBruker]

Syk nok til hva? De som er sykere enn deg og ikke klarer dekke det basale lenger blir innlagt. Det er et helvete! Hvorfor vil du være sykere?

Anonymkode: 2cf11...29d

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke om denne følelsen i terapien. 

Jeg hadde det på samme måte. Holdt fast i at jeg er da ikke syk, jeg har det jo så bra, jeg er privilegert, osv, dette er jo også del av sykdommen. Å føle at man ikke er verdig hjelpen man får osv. Etter en stund ble jeg så deprimert at jeg krasjet helt og ble psykotisk. Jeg ble tvangsinnlagt på sykehus og hele pakka. Men i klare øyeblikk, "hæ, nei, jeg har det helt topp!", jeg var jo helt klin kokos på noen punkt der. Når jeg ble bedre igjen snakket jeg om denne følelsen av at jeg følte at jeg ikke hadde "rett" til å være syk, eller ikke var så syk at jeg fortjente hjelpen, at jeg følte at jeg ikke ble bra igjen fort nok osv. Har snakket mye om det opp igjennom. Det handler absolutt ikke om et ønske om å være sykere, men jeg tror det er tett knyttet til følelsen av å være verdiløs og ikke verdt hjelpen man får. Men vi er syke, og alle syke mennesker fortjener hjelp, og vi er så heldige at vi får den her i Norge. 

Jeg håper du får den hjelpen du trenger. Du er verdig og verdifull, verdt noe! Ta vare på deg selv, og gi deg selv litt creds, og ikke vær så streng med deg selv. Heier på deg! 

 

Anonymkode: 3d714...fd8

[AnonymBruker]

Ts her. 
Har lest litt opp på det med selvfølelse, og det stemmer kanskje litt. Det er ikke det at jeg vil være sykere. Det er mer den følelsen av at jeg ikke fortjener hjelp. Jeg er ikke verdt bryet. Fordi jeg ikke er syk nok til å kreve hjelp. 
Får ofte panikk over det faktumet at jeg ikke er helt frisk. For jeg er jo ikke syk nok, så det burde gå fort å bli frisk. Å fikse meg. Så når jeg da ikke er frisk, så får jeg panikk. Fordi jeg er en byrde for psykologen.
Det har vært kaos i hodet mitt i hele dag. Har psykologtime på mandag, gruer meg. Vil ikke dra, for jeg sitter igjen med en ekkel følelse av å være en byrde og skam.

Det jeg mener med at jeg ikke er syk nok.. er det at jeg føler at jeg ikke er syk nok til å kreve hjelp. Fortjene hjelp. 
Jeg er ikke syk nok til å slite. 

Anonymkode: df59c...993