Dårlig samvittighet for å ha angst

[AnonymBruker]

Jeg var hos legen i går. Og hun sa jeg har angst som har tatt kontrollen over meg. Jeg får så dårlig samvittighet for de rundt meg fordi de blir bekymra og det går delvis utover dem at jeg har angst. Jeg har ikke fortalt noen at jeg har angst. Fordi jeg ikke tørr, jeg er redd de skal tro at jeg bare kan skjerpe meg. Jeg vil eller ikke at folk skal synes synd på meg om de forstår. Jeg hater å vise følelser, men vet jeg kommer til å knekke om jeg skal fortelle om det. 

 

Noen andre som har dårlig samvittighet når dere har angst? Jeg vil så gjerne snakke ut om det, men som sagt jeg tørr ikke. 
Hvordan kan man åpne seg? 

Jeg vet at en i familien er veldig hard på sånt og hun tror aldri på meg om jeg skal fortelle hva jeg sliter med. Jeg har vært deprimert før og da trodde hun ikke på meg. Jeg vil så gjerne si det til hun også fordi vi har så tett kontakt. 

Anonymkode: da31f...30d

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke dårlig samvittighet for noe som jeg ikke kan kontrollere eller kan noe for.

Anonymkode: af424...f5b

[AnonymBruker]

Hvis du synes det er vanskelig å fortelle, så kan du skrive et brev. Du kan også innlede med å snakke om at du synes det er vanskelig, fordi du er redd folk ikke forstår, mener du kan skjerpe deg, eller fordi du har dårlig samvittighet over at det går ut over de andre. 

Ofte er det sånn at pårørende trenger tid og informasjon for å kunne være en god støtte til personer som sliter psykisk. Men det å ha angst er veldig vanlig, rundt 1 av 3 får en psykisk lidelse i løpet av livet. Så du skal ikke skamme deg. 

Det er selvsagt ikke slik at angst er noe du ikke kan kontrollere, du kan absolutt det - men du trenger kanskje hjelp til å finne de riktige verktøyene. Det kan være lurt å oppsøke hjelp dersom du overveldes av angsten og det ødelegger for deg i hverdagen. Ble du henvist psykolog? La dere en plan for videre oppfølging da du var hos legen?

du skal ikke ha dårlig samvittighet. Omgivelsene tåler deg, men de trenger sikkert å vite mer om hvordan du faktisk har det. Hvis de tror du bare har det litt ugreit/er lat/sur osv, er det vanskeligere å ha empati, enn hvis de får vite om omfanget av vanskene dine. Og du har jo også mye omtanke for dem rundt deg som tenker på hvorvidt de blir belastet av dine vansker. Du høres omsorgsfull ut, men det er nok viktig å i en periode viktigere for deg å tenke på hva du trenger nå, ikke hva alle andre trenger. 

Lykke til:)

Anonymkode: 931a5...44e