Angst

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har angst. Det er ikke noe jeg helt konkret kan sette fingeren på, men mye småting. Jeg bekymrer meg mye.. Faren min som er alkoholiker og som bor alene og garantert ikke har det bra. Om mine to småsøsken som ikke er så små lenger og gjør ting de ikke burde. Og moren min som i praksis er alenemor, ufør og med dårlig økonomi. Jeg er redd for at de skal dø, og jeg er redd for at noe annet skal skje, selv om jeg ikke vet helt hva. Hver gang jeg hører om en ulykke eller lignende hjemmefra er jeg redd for at det er en av vennene mine. Jeg er redd for at ene bestevenninna mi som sliter med angst skal ta livet av seg, selv om hun på ingen måte har gitt uttrykk for det eller vist noe annet enn livsglede. Jeg er til og med redd for at katten min skal dø. Jeg går rundt og bekymrer meg for dette hver eneste dag. Det ligger alltid og murrer i bakhodet mitt. I tillegg går jeg rundt og er konstant anspent og sliten av å bite kjeven sammen så hardt jeg bare kan. Men det verste er kanskje all uroen jeg kjenner på, og rastløsheten. Av og til blir det så mye at det kjennes ut som om hele jeg skal eksplodere. Hjertet mitt pumper så sinnsykt fort og jeg får ikke puste. Det kjennes ut som om jeg blir kvelt. Og midt opp i alt dette går jeg rundt og bekymrer meg for meg selv også. Jeg er redd for livet, å bli enda litt mer voksen. Hva om jeg gjør det feil? 

Men jeg føler at jeg trenger jo egentlig ikke hjelp. For jeg klarer hverdagen helt fint. Jeg gjør det jeg skal, jeg gleder meg til fremtiden og til ting som skjer i hverdagen. På en måte er det bare bagateller, men jeg skulle ønske jeg slapp å føle det slik... 

Anonymkode: 11f99...0dd

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: 11f99...0dd

[AnonymBruker]

Kjenner igjen dine bekymringer. Slet mye med slike tanker da jeg var liten og i tenårene. Vonde tanker/bilder av tap av de rundt meg kom ofte overveldende på meg, hvor jeg plutselig kunne begynne å gråte. 

 Vokste opp med en far som var alkoholiker, og tok nok den gang på meg oppgaven/følelsen av å måtte passe på foreldrene mine og min lillebror. Var hemmelig, og ingen snakket særlig om pappas drikking verken innad eller utad i familien. Mulig de tankene og bekymringene kom på bakgrunn av det, at jeg var redd for å bli alene/følte meg ensom/annerledes? Kan også ha vært et symptom på at jeg tok på meg en for stor rolle, en stor oppgave og belastning for et barn? Eks. da jeg var tenåring så fikk jeg en tanke om at min mor kom til å dø på vei hjem fra jobb i trafikken, og jeg ble helt satt ut. 

Disse bekymringene/bildene tror heg ble helt eller delvis borte da jeg ble ungdom og startet å være mer ute av huset. 

Men er mye bekymret og anspent også nå i voksen alder. Nyutdannet, og skal ut i det nye og ukjente. Mange tanker om at jeg ikke er god nok, og jeg er nok litt mistenksom til nye mennesker, da jeg kan ha vansker med å tenke at voksne vil meg vel. Tror jeg er veldig var på ansiktsuttrykk (tolker at folk ofte er sinte, irriterte, viser avsky når de snakker med meg). Har nok mye å lære og avslære meg, men vet ikke helt hvordan å leve et vanlig sosialt liv, for føler meg annerledes fra andre (passer ikke inn noe sted)

Nå rablet jeg ned mye surr uten kanskje noe mening for deg/dere 

Anonymkode: 09609...f0d

[AnonymBruker]

Vi blir jo et resultat av vår oppvekst. Den usikkerheten du opplevde med en alkoholisert far har kansje vært med på å gjøre verden utrygg for deg ts. Men du er trygg, husk det. Kansje du skulle snakket med noen? Da hadde du kansje fått det bedre.

Anonymkode: b0998...c7e

[AnonymBruker]

Aldri pratet med profesjonelle om det, men med samboer og noen venner. Forsøkt å ta det opp med legen flere ganger, men har aldri klart det. Han virker alltid så stresset, og jeg føler da at han ikke kommer til å høre og ta meg seriøs. Redd for å bli latterliggjort, og få beskjed om å ta meg sammen. 

Noen andre man kan snakke med? Psykologer privat er altfor dyrt ser jeg! 

Anonymkode: 09609...f0d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykologer privat er altfor dyrt ser jeg! 

 Psykolog koster maks 2185,- per år.

Anonymkode: 37e4f...5c7

Endret 22. april 2017 av Nori

[Gjest Margo]

Ts - oppsøk fastlegen din på ny, og få han til å henvise deg videre. Det er mange muligheter, det trenger ikke være psykolog.

 

Endret 22. april 2017 av Nori

[AnonymBruker]

4 timer siden, Vera skrev:

 

 

Ts - oppsøk fastlegen din på ny, og få han til å henvise deg videre. Det er mange muligheter, det trenger ikke være psykolog.

 

Det var ikke jeg, TS, som skrev at jeg hadde vært hos fastlegen. Det var en annen. 

Jeg gikk til behandling for depresjon for 5-6 år siden, men problemet er at jeg har veldig vanskelig for å åpne meg for ukjente mennesker. Det ble liksom til at jeg bare satt der og sa minst mulig, fordi jeg aldri helt visste hva jeg skulle si..

Anonymkode: 11f99...0dd

Endret 22. april 2017 av Nori

[AnonymBruker]

Kvinneguiden har blitt et shitty sted, ass. Privat psykolog ER dyrt. Psykolog med henvisning er ikke det, men dyrt nok for noen med dårlig råd. 

Herregud for et deprimerende forum. Håper trådstarter finner et annet sted å skrive med bedre tilbakemeldinger, som faktisk er ment å hjelpe. En lukket facebookgruppe, f.eks, til og med det er mer oppløftende enn det her.

Anonymkode: 39197...e95

[Gjest Nori]

Tråden er ryddet for personangrep og svar til dette.

Nori, mod

Endret 22. april 2017 av Nori